TERRORD

Det vanskelige 11. albumet

2011-10-21T17:48:00.004+02:00

Dere visste det kanskje ikke, men de to siste årene har jeg vært skikkelig into skattelistene. Tror det har litt å gjøre med at man får sine egne tall opp der. Får være en del av velferdssamfunnets billboardliste. Milevis under topp 100, selvsagt. Men det er ikke så nøye. Det det handler mest om er utfordringen som ligger i å være i stand til å ha det gøy med skattelistene. Jeg har blitt ganske god på dette. Deler skjermen min i to med nettaviser og facebook på høyre halvdel, og skattesøket på venstre halvdel. På den måten kan jeg mate inn venner, venners venner og et dixielandorkester av kjendiser i skattesøket. På mitt travleste, det vil si rett i etterkant av at 2009-tallene ble sluppet, så jeg det rett og rimelig å se hvor mye barnehagetanta i blå parkdress som blir intervjuet av Aftenposten om pregrunnskole-pedagogikk, faktisk tjente i 2009. Skattelistene la seg som et filter oppå mitt medieinntak. Det betydde ikke mye for meg. Men det ga allikevel en slags ekstra dimensjon til en hver påstand, en hver holdning, en hver klesdrakt.

Og skattelistene har levert, år etter år. Siden år 2000 - tror jeg. Derfor gledet jeg meg til tallene fra 2010, nå som jeg har kommet inn i disse greiene. Jeg visste at jeg selv hadde gått drastisk opp i inntekt. Hva med alle de andre? Hva var egentlig den økonomiske ståa der ute? Så får jeg altså beskjed om at skatteaten har valgt å gå nye veier. Mer hipsterbang for the buck. Innlogging via MinID og greier.

Jeg kan sitte her og dele skjermen min i to og ha skatteetatens hjemmeside på venstre halvdel. Men magien er der rett og slett ikke lenger. Det er som om en intens ensomhet griper over meg. Jeg prøver å kose meg med de gode funnene. "Fø faen SJEKK DEN FORMUEN A!" Men det føles liksom som om det bare er jeg som sitter og gjør dette. Som om jeg har bestukket den lokale kemneren for en helaften i metallarkivskapet hans. Men alltid må holde tyst om det. "Dette blir mellom deg og lommeløkta di".

Jeg har forstått noe om skattelistene i dag. Å søke i skattelistene handlet om å ta del i en folkebevegelse. Å vite at andre sitter der og søker og er nysgjerrige og lever ut sin indre nazikikker. Vi snakket aldri sammen. Det var en stille overensstemmelse. Men det holdt. Nå er den illusjonen brutt. I dag sier jeg adjø til kronasjekulturen. Det er intet annet å gjøre enn å ta folks meninger på alvor istedet.

Sosiale medier - Oppgulp nr.1: Reise til nattens ende

2010-11-07T22:33:00.005+01:00

I dag bestemte jeg meg for å gjennomføre et fullstendig bananas-dristig forskningsprosjekt. Hypotesen var todelt:

1. Hvis jeg logger inn på facebook, trykker meg inn på min egen profil og klikker på "Vis flere innlegg" mange nok ganger, vil jeg kunne reise tilbake til starten. Tilbake til gjerningsøyeblikket. Selve unnfangelsen.

2. Overnevnte operasjon vil fusjonere med generell søndagsblues, og forvandle meg om til et emosjonelt, vaklevorent fyrtårn av et menneske.

Arbeidstittel: 21st Century Schizoid Man

Rapport: Jeg tør påstå at jeg har det fint her og nå. På mange måter befinner jeg meg på tuppen av en kurve som stiger jevnt og trutt. Men det er allikevel dette med tid som facebookreisen får meg til å tenke unødvendig mye på akkurat nå. Jeg syns rett og slett det er problematisk. Det er klart at jeg kunne spydd ut en masse gjennomsnittlig interessante observasjoner fra reisen min. Som at Liker-knappen ikke alltid har vært der, eller at bilder fra Roskilde og bursdagsgratulasjoner er de mest stabile verdiene fra livet mitt de siste fire årene. Men tid er allikevel det som slår meg som mest interessant. Det har skjedd ting på disse årene. Verden og liv har vært i bevegelse. Og for all del; det føles riktig og bra. Men jeg vet ikke hvor godt vi har av å oppleve de i reprise. Facebook tilbyr en ukritisk, altomspennende oppsummering av livet mitt fra jeg ble medlem. Den er et motstridende ytterpunkt til vår selektive hukommelse. Det jeg prøver å si er vel noe sånt som at det å huske gjennom facebook er et mareritt. Facebook i preteritum tåler ikke dagens lys, fordi handlingene ikke oppstod for å dokumentere fortid. Og dette syns jeg er bekymringsverdig. For jeg vet at jeg kommer til å reise tilbake igjen. Kanskje om fem år. Jeg kan her og nå love deg at det blir en mye tyngre reise, både for tennisalbue og sjel.

Jeg prøver egentlig å se lyst på dette. Kanskje er det mest søndag og minst facebook som har satt denne fatalismedemonen i meg, tenker jeg. Men en veggmelding har allerede brent seg inn i hukommelsen, og enn hvor mye jeg tenker at det vil føles annerledes i morgen vet jeg at den vil være der, inni meg et sted:

22. mai 2007 kl. 15:41
- Bjørnar danset ikke i kveld, det var bare spasmer. Bare spasmer.

Utsikten fra Elfenbenstårnet, Paradoks 1: "Hva faen skær je eta om dom slutter med det'a? Jeg bor jo på Langeland og elsker kylling!!"

2010-04-16T16:45:00.002+02:00

Sent i går kveld så jeg at et knippe venner av meg på Facebook hadde slått ring rundt gruppa "for oss som er i mot at kiwi langeland skal slutte å selge grillet kylling". Jeg tenkte umiddelbart at det er slike oppdagelser som får en utflytter som meg til å sette ekstra pris på metropolhverdagen i Oslo. Med denne snarlige konklusjonen lente jeg meg bakover i stolen min med ironisk distanse til Kongsvingers pietistiske delikatesser og lo hånlig. "Problem løst: de er bygdefjols", fortalte jeg meg selv fornøyd.

Så fikk jeg dårlig samvittighet. Jævla dårlig samvittighet.

Hva faen vet vel jeg om denne kyllingen som har tiltrukket seg en fanskare på 82 personer? Jeg fikk en grusom mistanke om at jeg var blitt Erasmus Montanus, men måtte sjekke det opp på wikipedia for å være sikker: "Erasmus Montanus er en satirisk karakterkomedie om akademisk tilgjorthet skrevet av Ludvig Holberg i 1722." Jada, det stemte. Og slik var det at jeg satte meg fast i en uløselig tungpsykologisk knipe om meninga med livet. Kylling på Kiwi Langeland eller ikke kylling på Kiwi Langeland.

Jeg satte opp en god gammeldags pros 'n cons-liste:

Pros:
- Potensiell landlig delikatesse med paralleller til franske vingårder og røkyeslott
- Kan være eksepsjonelt velsmakende
- Bygdeeksklusivitet

...'n...

Cons:
- Potensielt tilfredsstillende på lik linje med essoburgern
- Lat nabolag som nekter å hoppe over bekken etter kylling
- Bygdefjolsmentalitet

Da samtlige punkter i lista endte opp som løse påstander, så jeg ingen annen utvei enn å søke råd. Og det var bare én person som kunne hjelpe meg: min gamle og ikke minst Langelandslangtidsbebodde venn Chrish. Vår samtale artet seg omtrent slik:

Jørgen: Du har vært bortpå mange kyllinger i ditt liv, Chrish. Da jeg i dag observerer at det har blitt opprettet en egen støttegruppe for framtidig salg av grillet kylling ved Kiwi Langeland er jeg nysgjerrig på hva du mener om saken. Snakker vi om nevneverdig bra saker?

Chrish: Jeg føler jeg er veldig sympatisk i deres sak. Ikke så mye fordi jeg kjenner til kyllingene der, men fordi en butikk bare ikke kan slutte å selge noe som er så grunnleggende for et godt måltid.

Jørgen: Du støtter altså tiltaket på bakgrunn av et egenkomponert prinsipp om at grillet kylling, uavhengig av kvalitet, bør være en basisvare i enhver dagligvarehandel?

Chrish: Det er i og for seg riktig, men jeg fraber meg å bli omtalt som om dette er en fiktiv påstand fremfor allmennkunnskap blant norske matconnoserer. "Egenkomponert" du liksom...

Forsvarsposisjonsvibber var et faktum, og jeg tenkte som så at det ikke ville være mer å hente fra Chrish. Dommen var allerede felt. Og for denne gang velger jeg å nøye meg med å gå med Chrish.

Grillet kylling til folket, altså.

Briskebyblues (Eller: Til Oldemor)

2010-02-21T14:25:00.009+01:00

Spør du meg hva som er hipt om dagen, er mitt entydige og dørgende kjedelig svar at det hippe om dagen, det er intertekstualitet. Det gjelder å være en interdisiplinær mastodont som ser likheter på tvers av det usannsynlige og trekker pokkers linjer mellom juicekartonger og underliv. Derfor akter jeg nå å debutere som tverrblogger, og i dag går turen til Oldemor.

Oldemor er en fascinerende figur som fekter mot etablissementet ved å gå på loppemarked hver søndag og rote gjennom andre folks søppel på jakt etter kuriosa. Det er i hvert fall det jeg tror. Og det liker jeg også å tro om Oldemor. Jeg er rett og slett en stor fan. Det er bare én detalj som plager meg, og det er Oldemors naivt romantiserte forhold til loppemarked. Det kan sikkert være koselig å gå på Mc Donald's med gode venner hvis en virkelig tror at dispensercolaen blir tappa på gården til han derre smørblide klovnen, men slik vet vi altså at det ikke er med den colaen. Derfor vil jeg bare klarere en ting eller to om de skitne prosessene som gjør det mulig for Oldemor å handle seg kakebokser og spilledåser for en slikk og ingenting klokka tolv på Birkelunden hver søndag. Jeg vet ikke hvor mye du vet om lett sjauing, men jeg har fått erfare hva lett sjauing er
på den virkelig harde måten.

Det var sommer, og jeg hadde brukt alle pengene mine på å skytle meg selv mellom New York og San Francisco med Greyhoundbussen. Fattig og for sent ute for sommerjobbmarkedet så jeg i mediojuni ingen annen løsning enn dagsen - dagjobbformidlinga. Hovedattraksjonen på NAV-karnivalet. Der rouletten er menneskeliggjort i form av ei gråmus med rød telefon og dealerens grasiøse kostyme er byttet ut med det tilhørende en norsklærer. Sikkerhetsvaktene oppfører seg mer eller mindre likt, bortsett fra at de leser VG. Uansett, dagsen er en eller annen mystisk gjenlevning fra pre-velferdssamfunnet som skal gjøre menn som Bukowski til menn og oss andre til arbeidsløse akunstneriske flaskepantere.

I fem dager var jeg en av dem. Jeg stod opp klokka sju hver morgen og løp til Karl Johansgate for å stå i kø foran døra. I dagsenspillet teller alle disse utgåtte reglene for arbeidssøking mora di fortalte deg om da du var fjorten år og ville rydde varer på Rimi. Mas, vis pågangsmot, vær alt for tidlig ute. Kommer du deg i køen ser nemlig gråmusa at du står der parat når hun låser opp. I tillegg sikrer du deg en god plass hvor du kan stirre på de NAV-ansatte med tryglende øyne. ”Allmektige sosialdemokrati, gi meg en pokkers plen å klippe.”

Dagsenfolket er et flott folk, en utsøkt rase. De har overhodet ingen fellestrekk bortsett fra høyt sigarettforbruk og eksepsjonelt godt humør. Dette berømmer jeg de. Mer enn noe annet er dagsen et tungt psykologisk spill. Har du møtt opp på dagsen, stilt deg selv til disposisjon, rukket opp hånda når en jobb har tikket inn, og allikevel måttet gå tomhendt hjem etter en time, er du ferdig. Arbeidsdagen er over. Du har prøvd, virkelig prøvd, og ikke engang den mest optimistiske, ressurssterke grilldressbroiler begynner å banke på dørene til folk for å høre om de trenger bilen sin vaska. Dagsen er en arbeidsdag – enten du får jobb eller ikke.

Når det er sagt, er følelsen av å bli sysselsatt helt fantastisk. Å bestemt rekke opp hånda si, se utvelgerens blikk streife over lokalet, for så å velge ut deg. I et sekund glemmer du at du befinner deg i bunnen av samfunnets næringskjede. Du føler deg heldig. Hjertet banker mens du reiser deg og går mot disken for å motta Oskarstatuetten mens de andre nominerte sitter skuffede igjen i lokalet. Jeg fikk oppleve denne følelsen én gang. ”Lett sjauing på Tåsen!”, skreik rotta. Hånda fôr opp. ”Ja, du”. Og slik var det at jeg møtte Brukthandleren.

Han skrenset inn på en parkeringsplass i en enorm varebil av merket Ford. Med sneipen i munnviken og Hellbillies på full guffe i kassettspilleren, introduserte han seg for meg. ”Sku tømt et dødsbo, men har så jævla vondt i ryggen da skjønneru. Sku vel helst hatt tinga i banankasser, men jeg har kjøpt noe søppelsekker da skjønneru.” Det var bare å nikke og stille seg til disposisjon. Fem minutter senere rygget han inn i en oppkjørsel. To kvinner i trettiårene stod der og hulka. Mens jeg ble sendt inn i likfestningen med de svarte søppelsekkene, tente Brukthandleren en ny sigarett og forsøkte å markedsføre sin kompetanse på å tømme dødsbo til de gråtkvalte pårørende på plenen.

Å renske et dødsbo for innmat ved hjelp av svarte søppelsekker er verken andaktslig eller særlig respektbetont ovenfor de døde. Men det går fort. I løpet av tre timer hadde jeg skuffet alt inn i Forden. En eller annen kraft må allikevel ha varslet meg om at noe ikke stemte. Etter søtti sekker med innbundne bøker og tilhørende skarpe kanter, så ryggen min ut som om den hadde overlevd pisketoktene involvert med en korsfestelse. Vi kjørte videre til Brukthandlerens hemmelige reir - et stort lager i en flatpanna industribygning. Her kunne han reise når kone og unger gapte over. I det ene hjørnet hadde han innredet en personlig rekreasjonssalong med pornobilder på veggene, kurvstoler, salongbord og tomme ølbokser. Han slo seg ned og begynte å titte igjennom en søppelsekk. Med en urimelig griskhet klukket han i det den ene prydegjenstanden etter den andre åpenbarte seg for ham. ”Det her, det her er business det, det her er god business det skjønneru”, fortalte han meg. 500 kroner rikere forlot jeg reiret, Brukthandleren, dødsboet og dagsen.

Og slik, Oldemor, slik fungerer det feilslåtte markedsliberalistiske loppemarkedet. Loppemarkedet, med sin falske lunhet, sin falske ildsjelånd, sin falske stank av melangefriterte vafler og skolekorps, er intet annet enn en kynisk bransje som leier inn desperate mennesker i ekstrem pengeknipe for å håve inn midler som stinkende pondusbelagte gubber veksler inn i baht for å knulle horer i Thailand. En lukket reproduksjonens spiral

Jeg sier som Kåre Virud:

(Fortvilt) Åååååh, brannbil, er dette virkelig siste slutt. For å sitte fast på Notodden, med briskebyblues på nytt.

Den plata skal du få kjøpe på loppis med god samvittighet.

Kebabkrøniken, Vol.1: Nomanomajej

2010-01-15T16:38:00.004+01:00

Klokka er halv fire om morgenen, og disse to rockerne kommer brasende inn på Noma Grill og Salat. Det er det de mener de kan på Noma. Grill og salat. Rockerne minner om en sånn kjeltringduo fra en Disneyfilm, eller kanskje enda mer de to skurkene i Hjemme Alene. Den lange av de er det mutte sidekicket, mens den tjukke, firkanta tønna legger lumske planer over en lav sko. De skal ha pizza. Ikke grill og salat. Det beordres faktisk pizza. På et sånt teatralsk Tre Nøtter til Askepott møter Fleksnes-vis, hvor tønna hever pekefingeren i det han maner fram ord i dypet av ølmagen.

"eeeeEEEEN PIZ!ZA!"

Det slutter ikke der. Den lange skurken setter seg på en stol, men blir ikke noe mindre lang av den grunn. Krokbøyd observerer han sin partner bevege seg ut på en endeløs pizzahyllest jeg aldri har sett maken til. "PIZZAGENIER! GENIER!", proklamerer han mens han marsjerer rundt i lokalet som en liten hertug. Og g-ene detter ut av ham som granater. De har autoritet. Han sløser de ikke bort på sj-lyder. G er G. GE!nier. Og Nomamennene står der bak disken sin med de små symbolske papirhattene sine, sprutrøde i ansiktene. Stolte og overlesset - nesten overrumplet, av ærefrykt. Og det er det som er så fantastisk. Gjensidig respekt. Norsk flatfyll i skjønn forening med islamsk halaldiskurs. Det er føkkings Migrapolis. Føkkings migrapolis, sier jeg.

Terrord tester svinevaksina

2009-12-09T14:29:00.006+01:00

Siden det nittende århundret har massevaksinasjonen forbarmet seg over nymennesket når det virkelig har gått på akkord med naturen. Terrord tok tempen på den nåværende pandemien da Oslos studentmasser skulle vaksineres ved Universitetet i Oslo.

Det er SiO som byr opp til dans, og herligheten koster 100 kroner. Mot denne prisen lover arrangøren rene porsjoner, gode råvarer, kompetent betjening og sterile lokaler i Nordeas nedlagte filial på Universitetsplassen. På menyen står én dose Pandemrix til hver betalende gjest.

Lokalene er godt besøkt i kveld, men den velprøvde kølappordningen fører både til ro hos massen, så vel som oversikt for bestyrerinnen, noe som tydelig har smittet over på humøret hennes. I sin hvite overall trakterer hun lokalet med stålkontroll og nyter å rope opp kønumre på gebrokken norsk middelklasseengelsk, til store glede for de som fortsatt anerkjenner The Julekalender som underholdning. Den merkverdig intense lukten av grønnssakssuppe bryter opp med den toneangivende kliniske settingen, og gir undertegnede en følelse av stor estetisk bevissthet fra studenthelsetjenestens side. Progressivt.

Vaksinasjonen består av fire akter fordelt over primærventerom, sekundærventerom, legekontor og en postoperativ salong. Det trekker noe ned at helseminister Strøm Erichsen proklamerer på skjerm i venterommet at pandemien later til å være under kontroll for denne gang. Troen på eget produkt er essensiell for måten det blir tatt imot på, og her kommer dessverre massevaksinasjonen til kort.

Til tross for et helhetlig arrangement, er selve injeksjonen noe rutinepreget og antiklimatisk. På spørsmål om hvor mange sprøyter min vaksinatør hadde satt i dag, virket hun irritert og svarte unnvikende at hun ”bare jobbet her”. Her blir avstanden mellom aktør og publikum alt for stor, og studenthelsetjenesten har en jobb å gjøre på dette området.

Selv om høydepunktet var en skuffelse, utstråler allikevel ekstranummeret på den postoperative salongen genuin vaksinasjonsglede, og er et alle tiders plaster på såret. Sluttseansen er satt til 20 minutter, hvorpå massene skal observeres for eventuelle allergiske reaksjoner. Rammene er løse og improvisasjonsgleden høy. Bestyrerinnen fra det første venterommet returnerer for mer The Julekalender og preker oppmuntrende hippieidealer som ”nå må dere passe på hverandre da”.

Etter en og en halv time tar Terrords utsendte t-banen hjem. Den krasse smerten i venstre overarm som kun skal bli verre i døgnet som kommer, er et minne om en aften i massevaksinens navn.

Alt om min Jernhest

2009-12-03T18:17:00.004+01:00

Mennesker med et lidenskapelig forhold til tog er både det mest fascinerende og mest langtrukne folkeslaget der ute. Spesielt de som er opptatt av elektriske tog, lyntog og magnettog, på et ikke-politisk grunnlag. Nei, skal man dedikere seg til skinnene er det kun to modeller som gjelder: 1. Østeuropeiske dieseltog som transporterer radioaktivt avfall. 2. Bluesmusikerdrevne dresiner. Et unntak må allikevel nevnes: Når sosialdemokratiske NRK i beste Norge Rundt-ånd allierer seg med Andy Warhols urokkelige kreative instinkt hva angår langtekkelighet, for å vise en sju timer lang togtur på tv.

Strekningen var Bergen-Oslo. Jeg løste vel billett et stykke etter Hardangervidda, men vit at det var gode fire timer igjen av turen, og vit at jeg ikke aktet å gi meg før jeg med egne øyne kunne se grorudheroinisten skyte opp under Vaterlandsbrua. Det var ikke det at jeg gjorde dette for å være kul. At jeg ble sittende for å kunne skryte i etterkant. For å utsondere karakterstyrke. For å inngå i rekkene av hipstersæringer som utfører utrolig kjedelige aktiviteter fordi utrolig kjedelige aktiviteter både er hipt og sært og gir deg en solid neve kulturell kapital i slike kretser. Jeg fant derimot en ektefølt tilfredsstillelse av å følge bergensbanen fra konduktørstolen - i den faktiske tiden det tar. Før jeg visste ordet av det spilte Kringkastingsorkesteret opp mens bakkar og berg snerret forbi meg. Da var det bare å klamre seg fast til torpedoen og ri løpet ut.

Det er lenge siden jeg har sett noe så ekte og unikt på tv. Og det var vel først og fremst denne integriteten jeg satte pris på ved programmet. Prakteksempelet på dette kom ett minutt unna det endelige målet - Oslo S. Bergensbanen stanset på Nationaltheateret stasjon, og der ble lokomotivet stående i tretten traurige minutter ventende på et signal. Hva er egentlig alle disse signalene innad i togbransjen? Det er klart en blir forbanna. Ingenting er verre enn å stå stille når en skal være i bevegelse. En buss, et tog eller et fly som ikke flytter på seg er dødsralling for sjelen. Jeg kan ikke tenke meg noe mer usunt for den jevne tidsklemmekremmer. Men når Bergensbanen tar en tretten minutter lang pause ett minutt unna sitt endelige mål, bryter dette med alle mulige dramaturgiske tvregler. Og oppi all forbannelsen skjuler det seg derfor en neve med gatekredd.

Foreleseren min sier at det viktigste i verden er labyrinter, måldrevne reiser og interaksjon. Han forbanner narratologi og sier at å se verden gjennom historiefortelling er et spill for galleriet. Kanskje er NRKs Bergensbanemaraton et skritt i riktig retning for det postmoderne sinn. Inntil videre får vi nøye oss med å spille munnspill og kjøre dresin.

Ministry of Porn

2009-11-21T21:13:00.003+01:00

Pornoautooriterer, og andre bidrag til pornodiskursen. Bidrag merket med * har redaksjonens særanbefaling.

- Pornogreve
- Pornosjef
- Pornooverhode
- Pornobaron
- Pornolord
- Pornokremmer
- Pornoguvernør
- Pornomakker
- Pornokeiser
- Pornoleder
- Pornokrøsus
- Pornofylkesmann
- Pornokaptein
- Pornopresident
- Pornokonge
- Pornoshogun
- Pornoformann
- Pornokansler
- Pornomester
- Pornoprofessor
- Pornohøvding
- Pornoombud
- Pornominister
- Pornoekspert
- Pornoboss
- Pornogudfar
- Pornopatriark
- Pornomajor
- Pornogeneral
- Pornopamp
- Pornoconseliergie
- Pornopave
- Pornopharao
- Pornosenator
- Pornocæsar
- Pornotsar (*)
- Doktor Porno
- Pornoführer
- Pornokulakk
- Pornodirektør
- Pornoguru
- Pornoimam (*)
- Pornobuddha
- Pornoknekt
- Pornodronning
- Pornokonge
- Pornosheik
- Pornosultan
- Pornokommandør
- Pornokardinal
- Pornomogul
- Pornopappa
- Pornoinspektør
- Pornodirigent (*)
- Pornohai
- Pornoprins
- Pornorektor
- Pornoprofet (*)
- Pornoprefekt (*)
- Pornokonduktør
- Pornoadministrator
- Pornomester
- Pornoprospektør
- Pornoprofitør
- Pornopioneer
- Pornoherre
- Pornohertug
- Pornokingpin
- Pornoyakuza
- Pornovedlikeholdsansvarlig
- Pornokoordinator
- Pornoautoritet
- Pornoviter (*)
- Pornorabbi
- Pornomonark
- Pornodiktator
- Pornodespot (*)
- Pornotyrann
- Pornomisjonær (*)
- Pornosheriff
- Pornoengel
- Pornosmed
- Pornobarista
- Pornoamt
- Pornoarving
- Pornomagnat
- Pornoideolog (*)
- Pornokjempe
- Pornokirurg
- Pornomaestro
- Pornoinkvisitør
- Pornoforlegger
- Pornodemagog
- Pornoanker
- Pornoreder
- Pornoportør
- Pornosynser
- Pornoyngling
- Pornokhan
- Pornobøddel

Ytterligere bidrag kan distribueres i kommentarfeltet.

Brukthandler Brynhildsen

2009-09-18T13:45:00.000+02:00

"Vet du om denne fungerer?", spør jeg brukthandler Brynhildsen yndig. Han ser på meg over tuppen av brilleglassene.

"Jeg vet ingenting om at den IKKE fungerer", svarer han skarpt, før han retter blikket ned mot fanget sitt hvor han lodder en batmobil fra 50-tallet.

Samtalen stilner hen, og nok en gang hører vi bare de merkelige lydene fra polakkens drill. Han griper hardt rundt den ytre delen av den - den som roterer, og tester hvor mye apparatuset er godt for, ser om motoren klarer å overvinne det østeuropeiske jerngrepet. Jeg har allerede forstått at Brynhildsen har fått nok.

Han legger fra seg batmobilen, og reiser seg opp bak disken. I det han sukker tungt dundrer pondusen autoritært fram, som når en superhelt river av seg sine vanlige klær for å blottlegge sin kampklare trikot.

"NÅ HAR DU LEKT DEG MED DEN DER LENGE NOK!", roper han.

Polakken skvetter til, forstår ikke situasjonen med det samme, men klarer snart å hente seg inn, klar til strid.

"Jeg må vite at den fungerer, før jeg kan kjøpe."

"DEN FUNGERER! DU ØDELEGGER DEN!"

"Jeg er interessert i den drill, men før jeg kan kjøpe, jeg må vite at den fungerer".

"Den selges SLIK DEN ER! Du ødelegger den. Skal du ha den eller ikke!?"

"For at jeg skal kjøpe, jeg må vite at den fungerer."

"DEN FUNGERER! Enten kjøper du den, eller så legger du den fra deg nå!"

Polakken stamper sabbatslig bort til hjørnet av butikken hvor han fant drillen, og blir stående og betrakte den. Brynhildsen setter seg ned bak disken sin.

"Hvor mye skal du ha for denne?", spør jeg han, og holder fram en LP-plate.

I samme øyeblikk suser det en velkjent lyd gjennom ørene våre. Polakken har ikke klart å holde de kåte fingrene sine unna.

Brynhildsen spretter opp.

"DET DU HOLDER DER ER EN BRUKT DRILL! Den selges SLIK DEN ER, og det må du RESPEKTERE! SKAL DU HA DEN ELLER IKKE!?"

Polakken svarer ikke, men legger den fra seg, går ut inngangsdøra og smeller den igjen. Brynhildsen vender blikket mot meg igjen.

"Hvor mye er du villig til å gi?", spør han strengt.

"Vel, det er ganske mye riper i den", svarer jeg.

"Det er tegnet på at det er ei bra plate det vet du.", kommer det såpass kontant at det virker som en innøvd frase.

"Ja det kan jeg jo være enig i."

Det blir stille.

"10 kroner da.", konstaterer han.

"10 kroner".

Leaving Las Vegas

2009-05-08T02:56:00.011+02:00

En bil vrenger opp foran bussterminalen og dama bak rattet stormer ut skriker "Anybody want some of my husbands clothes?!" river opp bakdøra og slenger en åpen koffert ut på fortauet før hun forsvinner inn i terminalen og den veslevoksne fyren fra LA snakker uanfektet videre om turen han har foran seg, ny jobb i Detroit, "leaving my sweetheart. Six years". En speeda og dritings dame rundt femti raller i munnen på ham om fordums storhet som limosjåfør for stjernene "buss, du, nei takk, Elton sendte privatflyet sitt for å plukke meg opp, du ville ikke tro de tinga jeg har sett, mann, ta den gangen Axl Rose" ingen hører etter. En rullsingrøykende brite på 21 skal rett til LAX for å fly hjem til England etter to år på veien og snakker ikke om annet lillesøstera som har tatt lappen og skal møte han på flyplassen, en utbrent hippie kommer bort til han og vil bomme rullepapir, han får resten av pakka og vi er på vei inn i terminalen da hippien kommer løpende tilbake rundt hjørnet og plasserer en joint i hånda på briten, "homegrown, man, homegrown, gotta look after each other", og briten roper etter han "You're a legend, man! a fucking legend!" og en av uteliggerne i sovepose ved veggen begynner å klappe, så kommer eieren av bilen ut igjen og brølet fra motoren druker alle lyder, klokka fem neste morgen våknet jeg i LA.

Postkort fra Grand Canyon

2009-04-29T01:39:00.003+02:00

Faktum er at jeg gjerne, så inderlig gjerne skulle klart meg uten Bob Dylan. Men hver gang jeg går tom for krefter, har nachspiel eller trenger tomprate med godt voksne menn vender jeg tilbake til ham. For meg er han den største. Selv i går, da jeg var i Grand Canyon, tok jeg meg flere ganger i å lure på hvor gammel Dylan var da han så dette for første gang. I dag kom det nye albumet hans. Jeg hadde ikke fulgt helt med og våknet intetanende på hostellet i Flagstaff, Arizona og spiste en stor og kald og kvalmende porsjon Nachos rett over gata og bestemte jeg meg for å gå til Barnes & Noble og kjøpe en bok. Rett innenfor døra sto det en pidestall og på pidestallen sto det nye Dylan-albumet, "Together through life". Håpløst cover. Men jeg liker det. Jeg følte sterkt at jeg burde være entusiastisk og kjøpte det med en gang, selv om jeg ikke har med meg noen CD-spiller. Mannen bak disken lyste opp og fortalte at jeg var den første i byen og at jeg bare kunne glede meg. Jeg gledet meg egentlig ikke. Men jeg labbet likevel rett tilbake til hostellet og spurte om å få spille det på anlegget i resepsjonen. Mens jeg skriver hører jeg gjennom for tredje gang og jeg liker det jeg hører. Det låter akkurat som forrige gang. Like lite interessant som en lysestake. Jeg har ikke engang giddet å følge med på tekstene. Og jeg liker ikke å like det men jeg liker det likevel. Jeg blir til og med i bedre humør. Jeg kjenner ingen som vil være interessert i å høre om det bortsett fra mamma, og jeg finner det ikke bryet verdt å skrive melding. Hun sitter antagelig og lytter hun også, på andre siden av kloden. Vi elsker nemlig Bob Dylan, mora mi og jeg.

Yes, We Cannie

2008-11-09T17:22:00.001+01:00

(VG Nett) Etter at Barack Obama annonserte at døtrene skal få en slave i Det hvite Hus, raser nå debatten i USA om hvilken slave familien bør velge. - Velg en familieslave, råder norsk ekspert.

Det bjeffes nå fra alle kanter om hvilken slaverase som bør følge den nye førstefamilen inn i presidentboligen. Det blogges, krangles i spalter, stemmes og vises slavebildeserier i amerikanske nettaviser, alt med ett mål - å få Obama til å velge den ultimate førsteslave.

I tillegg er det allerede opprettet avstemninger om hva slaven bør hete, med forslag som spenner mellom alt fra Freddie Mac, Yes, We Canine til Rin Tin Hussein Tin.

Den amerikanske slaveklubben har bedt amerikanerne stemme over den best kvalifiserte slaverasen. Den har tatt utgangspunkt i at Obamas to døtre plages både av allergier og astma og at slavevalget i stor grad bør tilpasses dette.

Noen tar til orde for barneslaven, mens andre mener rase ikke er så viktig, så lenge familien Obama velger en slave fra et omplasseringshjem som trenger en ny, god familie.

Den norske slaveeksperten Johan B. Steen setter sin lit til at familien Obama foretar et velbegrunnet valg når den nye førsteslaven skal plukkes ut. Men han har sine klare meninger om hvilke slavetyper som vil passe best inn i en presidentfamilie med to barn.

- Obama er jo et meget oppvakt mann, så jeg er sikker på at han vil tenke seg godt om og la barna velge. Araberen er jo en svært populær slaverase, og de er gode familieslaver. De går godt med barn, er store, trygge og koselige og kommer jo i både lyse, brune og helt mørke, alt etter hva Obama foretrekker. Eventuelt kan de velge en indianer dersom de foretrekker en virkelig stor, lodden, deilig slave, sier Steen til VG Nett.

Han ser likevel ikke bort i fra at Obama og familien foretrekker en mindre variant, og har da en klar anbefaling.

- Jeg kan mindre om små slaver, men jeg vil anbefale en jøde. Det er en liten, lavbent og meget kvikk og intelligent slave, en morsom slaverase og min favorittslave. Hvis de ennå ikke har bestemt seg for om de vil ha stor eller liten, vil jeg anbefale dette. Et annet alternativ er jo en liten meksikaner, sier slaveeksperten, som blant annet har gitt ut flere slavebøker og er en ettertraktet foredragsholder om slaveproblematikk.

Valg av rase er slett ingen uviktig problemstilling for Obama, hans kone og de to døtrene, mener kommunikasjonsansvarlig i bladet Slavesport, Stepanka Horakova.

Obama brukte lovnaden om en slave dersom han vant det amerikanske valget som lokkemiddel overfor sine to døtre da det røynet på som verst for familien under valgkampen. Men Horakova advarer presidenten og hans barn mot å tro at det er et nytt kosedyr de nå er i ferd med å skaffe seg.

- Slaven trenger oppdragelse, og krever lek, aktivisering, mental fostring så vel som fysisk. Den må få bruke hodet. Obama må jobbe for at den blir behandlet som et dyr, ikke som en leke, sier hun.

Hun oppfordrer familien til å bruke de mange rommene i Det Hvite Hus til å leke gjemmeleker med slaven - en god måte å stimulere intellektet til den nye førsteslaven er nemlig å skjule godteri rundt i huset slik at den kan lete seg frem til det.

Familien Obamas nye slave vil overta rollen som førsteslave etter George W. Bush sin skotske Barney. Den abdiserer neppe med æren i behold etter å ha gått løs på en journalist på plenen utenfor Det Hvite Hus torsdag.

Å ha slave er ifølge slaveekspertene VG Nett har vært i kontakt med svært vanlig for ikke bare den gjengse familie, men også for staselige familier. Den norske kongefamilien har hatt flere, og den siste kongelige slaven var trolig Kong Olav Vs. Den største kjendisslaven nå til dags er trolig Paris Hiltons Thinkerbell.

- Slaver er en taus venn. De sladrer ikke når du snakker med dem mens du går tur i skogen. Det er nok mange kjentfolk som setter pris på det, sier Horakova.

1989-utopien

2008-10-02T15:12:00.001+02:00

Jeg vet at han snart har fått knulla fra seg på popmusikklistene og at han vil trekke seg tilbake til statene for å supe Smirnoff Ice med sitronskive og pønske ut nye musikalske komplotter, men allikevel, allikevel mener jeg et oppgjør må til. Man kan da vel ikke avlyse en straff bare fordi den skyldige ikke slår like hardt lengre? Nei skaden har skjedd for lengst. Og er det noe vi kan lære av Auschwitz, er det verdien av uforbeholden eviglang sutring og nag. Vel Kid Rock. Låta di 'All Summer Long' har vært mitt Auschwitz. Jeg er fri nå. Men jeg er faen meg bitter. Jævlig bitter. Og mitt eneste ønske er å gruppevoldta deg i en neoNurnberg-prosess som bryter med hver eneste jævla FN-konvensjon. Kid Rock: Du er herved anklaget for folkemord på alt hva rocken står for. La oss legge 'All Summer Long' under lupen for første og siste gang.

Det hele begynner med at du setter handlingen til 1989 med låtas første strofe: «It was nineteen-eighty-nine, my thoughts were short my hair was long». 1989. Året hvor Janet Jackson hadde ligget seg opp til en femteplass på Billboard Hot 100, og MC Hammer var i vinden med albumet 'Let's Get it Started'. Året hvor Berlinmuren falt og utsultede østberlinere endelig fikk fråtse i BigMac og drikke seg utørste på frityrfett. Året hvor Michael Moore lagde 'Roger & Me' – den første av mange ynkelige enmannsraserimotmaskinen-snuffdokumentarer. I dette herrens år velger du å fortelle din naive lille rockehistorie, Kid Rock. Den uoppmerksomme lytter vil ganske fort merke at det er noe kjent med melodien som spinner bak Kid Rocks monotone lyriske oppgulp. Det minner om et eller annet. Ikke bare minner det om, det høres faktisk ut som om... Ja dette ER da Sweet Home Alabama!

1989: Tolv år siden Lynyrd Skynyrd takket for seg i det flyet deres styrtet inn i den amerikanske drøm. De populærkulturelle gribbene har siden forsynt seg grådig av restene etter flystyrten, som blant annet har ført til at Lynyrd Skynyrds sørstatsflaggskip av en rockelåt har endt opp som filmtittel og temalåt for en helt horribel romantisk komedie ledet an av Reese Witherspoons grusomme underbitt. Kid Rock har nå sanket sammen det siste som er å hente. Transformasjonen er etter tolv år komplett. Lynyrd Skynyrd er ikke bare døde – de er borte, slettet fra historien. Hver eneste lille forråtnede kjøttbit er fortært og beinrestene malt opp og omgjort til gelatin, i god gammel ameriansk entrepenørånd. Det som finnes nå, er 'All Summer Long'. En historie om en 19 år yngre Kid Rock som super whisky rett fra flaska og røyker jazztobakk og nyter livet og synger på favorittlåta si: Sweet Home Alabama. Tidens bølger vil slipe på låta. Snart vil nettopp frasen 'Sweet Home Alabama' ikke være noe mer enn en bit i Kid Rocks totalitære grenseløse pop-propagandastat. Og 1989 vil være året hvor man liksom kunne drømme. Hvor man visste hva frihet var. Hvor menneskene fortsatt var menneskelige og hvor det var håp for en bedre framtid.

For en smørje. For en jævla smørje.

Hadde du hatt noen som helst respekt for musikk hadde du hatt selvinnsikt nok til å holde de fettete fingra dine unna. Om jeg bare hadde hatt mulighet, skulle jeg latt deg leve ut nittenåttinifantasien din. Værsågod, kom igjen gjør det! Jeg skulle skåret av deg det cellulittinfiserte bakpartiet ditt og hult det ut til et organisk whiskyfat. I dette djevelens kar skulle jeg brygd den mest grusomme whisky i hjertet av Tsjernobyl. Så kunne du sitte der i Tennesse og supe sammen med en utslitt whitetrashtrailertrtransvestitthore. Sakte råtne innenifra mens åttitallet gikk mot en slutt. Leve ut den jævla utopien din. Nittenåttini... Nittenjævlaåttini... Jeg sier ikke mer.

Regnskapet

2008-09-25T16:15:00.002+02:00

- Vet du. Jeg så en naken mann på gata her om dagen. Stod der helt naken. I bare nettoen. Uten mål og mening.

- I nettoen... Der har du faen meg et uttrykk som plager meg. Det burde jo mye heller vært 'i bare bruttoen'.

- Hvorfor det? Klær er da unektelig bare masse tillegg, budsjettutgifter som kan brettes sammen til oversiktelige poster i klesskapet. Eller kastes rundt, hvis regnskapet er av det skitne slaget. En naken slamp er da selve nettoen, det du sitter igjen med etter all innpakkingen og krimskramset er fjernet.

- La meg si det som det er: Her er det du og jeg er forskjellige. Nå har du allerede trasket langt ned en uinteressant og øde landevei: at mennesket i føkkings naturtilstanden skal være så sabla ypperlig og spennende.

- Jeg sier jo bare at det absolutt genuint ekte, det fullstendig utilslørte, er et menneske i netto.

- Et nakent menneske forteller meg da ingenting. Det er irrasjonelt og tåpelig å skulle idyllisere den nakne kroppen, for det er jo bare en fordømt kropp. Den bare står der. Også kan man bygge på da, trekke fra og legge til, klær og greier, før man sitter igjen med nettoproduktet – et faktisk menneske, ikke en naken gorilla.

- Jeg har aldri hørt noen idyllisere fasade så naivt før.

- Jamen det er da i hvert fall noe! Hva faen mener du man skal si om et menneske hvis det står der nakent? Det undergraver alt hva mennesket er godt for. Du mener vi skal tilbake til skogen og løpe rundt og knulle og spise blåbær. Man kan ikke gjøre opp regnskap om hva menneskeheten er god for når nettoverdien av hvert menneske liksom skal måles når det står der nakent og fryser og fråtser. Det er pur brutto.

- Hva med Tarzan? Er han liksom mindre menneske da, fordi han sprader rundt i bare skinntrusa?

- Nei nei, det her handler ikke om klær, det handler om prinsippet. Tarzan har bare færre poster i budsjettet sitt. Det respekterer jeg. Tarzan er et enkeltmannsforetak. Når han har gjort opp for trusa si, og svinger seg mellom trærne, er det nettotarzan. Og han kunne like godt vært naken også, HVIS det hadde vært rasjonelt. Poenget er denne uforbeholdne nakenheten som nettoverdi. Det er feil.

- Men uansett, jeg tenker at brutto er av betraktelig større verdi enn netto. Som lønna før skatt. Og dét går jo overhodet ikke overens med din samfunnsdroneidyllisering.

- Det er da bare idioter som forholder seg til bruttolønna si. Hva du faktisk er god for, dine muligheter her i verden, gjenspeiler seg jo i nettoverdien.

- Du er så til de grader fanga i en eller annen kollektiv samfunnsånd som har fått fritt spillerom i hodet ditt.

- Vet du hva? Jeg syns det er helt greit. Og det er ikke det at jeg er så forferdelig tro til samfunnet mitt, nei du må gjerne snyte på skatten, snike deg rundt og utnytte smutthull, spekulere i aksjer, la være å betale bøter, sniffe lim, løpe fra politiet og hva faen mer du vil. Men du kommer ikke her og sier at du hadde foretrukket, at du helst hadde sett det slik at mennesket ikke var del av noe slags fellesskap. Fordi det er ren idioti. Den ekte nihilisthora er den utspekulerte ringreven som kjenner systemet ut og inn. Ikke fjotten som ligger og hutrer i blitzhuset.

- Nå syns jeg du begynner å kludre det til for deg selv her. Nihilisme vet du ingenting om, og blitzhuset er et oppbrukt språklig bilde.

- Får så være. La meg bare spørre om denne mannen hadde et imponerende bruttoprodukt før jeg fyller ut selvangivelsen og betaler 200 kroner til Leger uten grenser.

- Det var under pari... Langt under pari...

ISDN

2008-08-27T21:06:00.001+02:00

Her om kvelden koblet jeg meg med den største selvfølge trådløst til verdensveven. Jeg sjekket epost. Pløyde meg igjennom de sidene man bare besøker. Og ble så sittende å stirre på skjermen, med en urovekkende følelse av tomhet. Noe hadde skjedd. Siden hadde lastet opp for lenge siden. Youtubeklippet var ferdig buffra og ferdig spilt. Morsomt var det også. Men hva nå? Hva faen nå?

Det fantes en tid hvor nettopp dette var ubeskrivelig stas. Som strengt rasjonerte mikroskopiske brusflasker til middelklasseunga på søttitallet. En merkelig greie du så jævlig fram til å utforske, men som du aldri fikk helt taket på. Det var aldri nok tid. Det var aldri nok internett. Jeg husker en tid hvor Chrish noterte ned på en liten lapp hvilke nettsider han skulle besøke og i hvilken rekkefølge, med det formål å få maksimalt utbytte av internetttimen sin den dagen. Det er synd og tåpelig og irrasjonelt å si. Men akkurat på denne tomme mørke kvelden savnet jeg noe: ISDNlinja i kjelleren hjemme.

Ingen tenker noe særlig på ISDN lengre - ISDN er it-teknologiens svar på kasetten. Man kan more seg med det gamle premature modemet som lagde de rare lydene, på samme måte som man morer seg med de digre LP-platene. Begge har de en eller annen nostalgisk verdi hos massene. Men ISDN derimot. ISDN er kassetten. En teknologisk døgnflue, et skritt på veien, totalt uinteressant og verdiløs. ISDN ofra seg for framskrittet. En standhaftig og trofast soldat som kun tenkte på det store bildet. Det var noe optimistisk over ISDN. En moderne la-oss-bygge-landet-mentalitet som strålte ut av boksen. Og det var med ISDNbølgen at internett ble introdusert i kjelleren hjemme hos mine lærerforeldre.

Det kosta penger. For hvert bidige minutt hvor du tillot deg å koble deg direkte til det store kosmos, betalte du. Man måtte være forsiktig. Var det noe ISDN-internett handla om, så var det faen meg måtehold. Å holde seg sjøl i tøylene. Å ikke la seg rive med og bli avhengig av dette harde vanedannende dopet. Og nettopp dette var det som gjorde internett magisk. I tillegg til det mest besnærende med ISDN - den doble linja. Ingenting kunne overgå den doble linja.

Dobbel linje var for oljesjeiker med gullkraner og boblebad. Den store Gatsby ville hatt dobbel linje døgnet rundt og folk ville valfartet til sommerfestene hans, bare for å se med egne øyne, å få det bekrefet at ja, hos Gatsby er faen meg den doble linja på til alle døgnets tider. For en mann, for en mann. Skulle man være skikkelig råtass, fyrte man altså løs begge telefonlinjene. Det var ingen vanskelig operasjon: et enkelt tastetrykk nederst i høyre hjørne av datamaskinen, og du økte hastigheten til det dobbelte. Den djevelske avtalen hadde som seg hør og bør sine negative følger: tellerskrittene økte til det dobbelte og ingen kunne nå deg på telefon. Men når du først hadde vært på internett med dobbel linje, ble det ikke det samme å skulle gå tilbake, å skulle trappe ned i dose. Internett var farlig.

Alt dette forsvant selvfølgelig da ADSL kom til landet. En kollektiv avmystifisering av monsteret som hadde fått herje fritt over noen år. Jeg husker selv hvordan jeg med glede fikk ansvaret for å pakke sammen ISDN-boksen den dagen ADSL kom til hjemmet. Hvordan jeg nappet ut stikkontakten og så livskraften ebbe ut i det det grønne lyset slukket. Hvordan det nederst i høyre hjørnet av skjermen befant seg et lite grått ikon fra en annen tid. Et ikon som en gang hadde vært grønt. Det var vi som hadde kontroll nå. En god følelse av seier i kroppen min. Men denne kvelden her om dagen. Denne kvelden lurte jeg virkelig på om vi hadde tatt feil. Om den siste skanse av magi og mystikk i verden forsvant med ISDN-boksen. Sigøyneren med sirkusvogna er død. Og ja, jeg savner ham.

Ølstuekuppet II, Del 3

2008-08-20T11:47:00.000+02:00

Erik ankom Lillehammer vulgært seint. Grevens tid var så lenge siden at Greven for lengst lå glemt under bakken. Men Erik kom. Plutselig stod han der i mørket. Russebilen måtte han parkere utenfor treffet – kunne ikke kjøre inn den nå, eller noe i den duren, mente vaktene. Sent den natten forlot vi treffet, åpnet døra til vårt mobile hjem, og la oss til rette.

Det var rett og slett en prøvelse, særlig for meg som lå i en dal av tomflasker mellom to avlange benker. I den fortvilte natten steg feberfantasier om eksosparadiset i russebussen fra i går fram, og jeg forestilte meg at jeg fikk strekke meg helt ut på et skittent og hardt underlag.

Da vi våknet neste morgen, var det en rekke uavklarte årsaker til at det var jævlig fristende å bare starte motoren og kjøre av gårde fra hele rottereiret så fort som mulig. Men Goebbels og jeg hadde da fortsatt en jobb å gjøre. Eller hadde vi det? Var også baconets time ute? Hadde vi latt det gå for lenge? Var alt forgjeves?
Nei. Det her skulle vi da for pokker klare. Russefestungen var i fullstendig oppløsning. Grensene var ubevoktede, og en jevn motorisert flyktningestrøm av skranglete kassevogner forlot området. Vi derimot, dro tilbake. Erik forstod viktigheten av det hele, uten at vi trengte å forklare det i noen særlig grad. Han startet motoren. Satte foten forsvarlig på gasspedalen. Og så putret vi bedagelig inn i helvettet.
Hvis det var ille her mens festen stod på, kunne det da bare være desto verre nå. En forlatt og overstått fest har alltid et voldsomt postapokalyptisk slør over seg. Og en rølpefest av dette kaliberet kunne ikke være noe annet enn en fullkommen dystopi. Vi fikk troa tilbake på baconet. Dette skulle smake av vaakum og forråtnelse. Goebbels gleda seg, fulgte begeistret med mens stormkjøkkenet ble pakket ut, og åpnet baconpakka i det ene hjørnet. Så begeistret ble han, at han dro fram en kyllingfilet han i all hemmelighet også hadde tatt med seg i sekken sin. Han syntes vi skulle steike den først.

Vi helte i altfor mye rødsprit i flammekammeret. Putta noe smør jeg hadde brakt med meg hjemmefra i panna. Tente på og lot det stå til. Ulykken som snart skulle inntreffe var en kombinasjon av disse overnevnte faktorene og mer til. For det første var det en voldsomt tjukk kyllingfilet Goebbels hadde kjøpt seg. For det andre hadde vi ikke noe håndtak på steikepanna. Men den virkelige panikken i oss kommer da smøret ikke lenger utfyller rollen som smør. Det svir seg fast i den overtente panna. Det begynner å ryke. Helvette, vi må aksjonere. Vi ser oss fortvilt om etter noe å ta tak i den glovarme panna med. Flammene slikker opp på sidene av den. Det er som om alt når som helst skal eksplodere i fanget på oss. Til slutt heller jeg desperat en øl i panna. Det roer seg… Vi tror faren er over. Så begynner det å boble av faenskapet.

Heksebrygget spruter og får hele stormkjøkkenet til å riste. Erik kommer til unnsetning med noe papir. Vi får panna av og kveler flammen. Resultatet er et stormkjøkken så til de grader voldtatt på alle fronter at det tvilsomt noen gang vil bli helt friskt igjen. Det er seigt av fett og misfarget av ølbrygget. Bunnen av panna er svartsvidd. Goebbels knasker varsomt på ytterkanten av den halvstekte kyllingfileten, som om han forgjeves klamrer seg fast til en drøm vi en gang hadde. Jeg har gitt opp. Ølstuekuppet II er en fiasko. Men det virker som om Goebbels nekter å gi seg. Han skal faen meg ha det baconet. Goebbels har allerede mistet for mye, han kan ikke miste baconet også. Vi pakker sekkene og går mot bilen som står like i nærheten. Ser oss ikke tilbake. Goebbels plukker opp baconpakka og bærer den i sin høyre hånd. Han skal ha det baconet. Han skal faen meg ha det.

Da vi er ti meter unna russebilen skjer den virkelige tragedien. Det er her Goebbels faller i strid. Han kjempet til siste slutt. Men nå er det slutt. Det viser seg at han hele veien har holdt baconpakka med åpningen ned. Baconet kunne derfor når som helst ha falt ut av sin respektive plass. Men dette har gått irriterende bra så lenge baconet har klart å klistre seg fast til plasten med fettet sitt. Nå klarer det rett og slett ikke det lenger. Baconskivene plumper ut av pakka og treffer asfalten med et vått dunk. Alle som en. Hele pakka ligger der. Goebbels stopper opp. Vi merker det og snur oss. Ser kadavaret som ligger foran ham. Goebbels holder fortsatt baconpakka i hånda si som om den aldri ble tom. Så sier han, mutt, kaldt, dystert og hjerteskjærende:

”Dette er essensen av en knust drøm.”

Vi setter oss i bilen. Erik starter den nok en gang. Vi blir stående der litt, med motoren på og baconpakka rett foran oss der framme. Vi er stille.

”Skal jeg kjøre over den?”, spør Erik.

”Ja”, svarer vi.

Erik setter bilen i gir. Løsner brekket. Gir gass. Og i dét høyre framhjul treffer baconpakka vår, er Ølstuekuppet II over.

Ølstuekuppet II, Del 2

2008-08-13T11:27:00.000+02:00

Fred til slutt. I det minste for en stakket stund. Lena fra Døden på Oslo S var et godt sted. Det rustne kassettspilleranlegget var for lengst ødelagt. De brune stolene luktet bestemor og nostalgi og man forsvant liksom inn i de. Batteriet tillot ikke lys inni bilen. Så der satt vi i tussmørket, en kald maifredag, den første russetreffkvelden, og hørte på skrålene, fløytene og musikken som blandet seg finurlig og uforutsigbart sammen utenfor som om det hele var et eneste langt frijazzstykke.

Goebbels tok til mæle. Brøt stillheten. Nå fikk det faen meg være nok, mente han. Goebbels ettersøkte heltemot. Dristighet. Litt karakterstyrke for faen. Baconet ville da ikke komme til sin rett hvis vi skulle sitte her inne på sparebluss hele helga. Det ville være for enkelt. Og desto verre, altfor kjedelig. Hadde Ørneredet vært noe som helst å snakke om hvis kompaniet hoppa over en hekk, gjorde sitt fornødne og beina tilbake til trygghet? Jeg så han mente det. Han var på ingen måte revyfull enda. Jeg svelget angsten min og skjerpet meg. Så meg jo enig, gjorde det.

Moralprekenen var helt på sin plass. Tre minutter etterpå måtte vi ut. Lena fra Døden på Oslo S trengte hvile. Takknemlige for asylet og med nytt mot befant vi oss nok engang midt i den usensurerte pulserende svulsten av treffet. Vi var for øvrig slitne begge to, og bestemte oss for å oppsøke den gretne russebussen fra i stad. Vår humle forespørsel om å få brette soveposene ut på gulvet ble tatt svært godt imot. Nok en gang hadde vi klart å framprovosere ro, og vi var begge drevet av tanken på en fredelig ankerdram her på tampen. Jeg foreslo å dele en øl, men Goebbels syntes bare ikke det ble det samme. Jeg orket ikke en hel - det ville i altfor stor grad framskynde urintømmingen jeg allerede nå kjente at var i anmarsj. Så vi la oss bare ned og lukket øynene.

Søvnen innhentet ingen av oss. Jeg vet ikke om det var noe underbevisst i oss som merket at noe ikke stemte, men sove fikk vi ikke. Og ubevisst eller ei, noe stemte såvisstfaen ikke. Vi hadde ikke ligget der i dvalemodus mer enn et kvarter før ei jente reiste seg fra en massegrav av fulle mennesker bakerst i bussen, sjanglet til utgangen, og besvimte i det hun steg ut av doningen. Det dieseldrevne aggregatet like utenfor, som taktfast pumpet ut elektriske impulser til tranceanlegget, hadde spydd ut eksos, og en god slump av dette hadde jevnlig lekket inn i bussen, fikk jeg høre fra bussrussmenneskene som enda stod på beina. Ikke vet jeg hva som ville skjedd hvis ikke zombiejenta hadde uttrykt seg slik hun gjorde. For all del, det var sikkert ikke så alvorlig som folkene rundt oss skulle ha det til. Men det hadde vært noe grønnjævlig bittert om Goebbels og jeg skulle ha endt våre dager gassa i hjel inni en føkkings russebuss. Sovnet stille inn en kald mainatt, omringet av trancetanzen, med en ciderboks som hodepute. Og attpåtil, uten en ankerdram! Med økt eksistensiell bevissthet lukket jeg øynene nok en gang. Og sovnet.

Da jeg våknet neste morgen, var jeg usikker på om jeg bare hadde drømt at halve russebussens populasjon hadde reist hjem og forlatt treffet for godt, eller om det virkelig hadde skjedd. Sistnevnte viste seg å være riktig. I løpet av de to foregående morgentimene hadde dårlig moral blant rekkene ført til mytteri og massedesertering. Maja, en av de gjenværende russebussrussene, var sur. Hun banna. Dette var feigt, mente hun. Goebbels og jeg pakket soveposene, forlot vogna, og satte oss i to hvite plaststoler like i nærheten for å samle tankene og bli kvitt karbonmonoksidrestene. Før vi visste ord av det stod det et fat med vafler på bordet foran oss. ”Ja nå er det bare å spise, gutter” sa en edruelig Grete Waitz-replika med forklé. En sur halvfeit gutt med skjeggstubber og en halvtømt enogenhalvlitersflaske med Borg Pilsner tok en vaffel og la den foran seg på bordet på en måte som gjorde at han signaliserte at denne nå tilhørte han. Han var merkelig. Jævlig gretten og sur samtidig som han var ekstremt pratsom. Vaffelen og den tamme Borg Pilsneren blanda seg sammen i munnen hans mens han prata om hvor jævla pripne damene var her. Snart befant også Lena fra Døden på Oslo S-folka seg rundt vaffelbordet. Det er vel ikke nødvendig å si det, men gratisvaflene og hele dens produksjonsbånd var religiøst ladd med patroner av kristent høykaliber. Vi spiste oss allikevel mette uten å la oss frelse, og Grete Waitz-dama virka fornøyd nok hu. Vi la oss derfor med god samvittighet i en gressbakke mens sola gjorde underverker på kropp og sjel. I flere minutter følte vi virkelig at dette gikk an. Det her er jo ålreit. Helt til Goebbels nok en gang skulle rutinesjekke at Ipoden var på plass.

Den var borte.

Goebbels var forbanna. Forsvant på en desperat nytteløs leting i affektrus.

”Fant du den?”, spurte jeg da han kom tilbake etter en stund.

”Nei.”

”Skal vi ta en øl, Goebbels?”

”Nei. Jeg er blues.”.

Jeg lot Goebbels svette ut sorgen. Baconsteikinga ble vi bare nødt til å utsette, det innså vi begge to – Ipoden ville sette en grusom smaksdemper. Jeg tror det var først timer senere, da Goebbels klarte å selge en pils for 200 kroner til en gammel full venn han ikke hadde sett på to år, at han ble seg selv igjen.

Gründersvindlerinstinktet i ham hadde vekket tilbake livsgnisten. Med ond latter puttet han møysommelig de 200 kronene i lommeboka si. Men jeg unnet ham virkelig det. Av alle onde latterne der ute, er dette utvilsomt den jeg har blitt i best humør av. Jeg nøt klukkinga. I samme øyeblikk lå det an til at flere gode ting skulle skje. På mobiltelefonen min kom en sms fra medruss Erik. Han hadde i mild til medium feberrus, alt ettersom hvor mange paracet han proppa i seg, satt kurs mot Lillehammer i russebilen vår. VÅR! Og han nærmet seg med stormskritt.

Ølstuekuppet II, Del 1

2008-08-11T20:00:00.000+02:00

De fleste faser i livet snyter deg for alt de er verdt. Du føler de er så forbanna viktige når de står på. At de avgjør om verden skal gå under eller ikke. Men så passerer de. Selgeren har fått salget i boks, du har punga ut, transaksjonen er komplett, og han rømmer til en sydhavsøy. Da skjønner du at dette ikke var hva det ga seg ut for å være. Ubetydelige er de ikke, for all del, det hadde vært deprimerende. Men når du sitter igjen med det ferdige produktet, er det en viss bittersøthet over å tenke på hvor oppslukt du var. At dette en gang var livet ditt. At du virkelig trodde at tannregulering skulle ødelegge all framtid. Russetid, over noe annet, er et prakteksempel, et skikkelig døgnfluemonster av en opplevelse du ikke under noen omstendigheter vil tilbake til, men som fungerte da du var oppi det som attenåring. Det er to år siden jeg var russ nå, og derfor føles det også fryktelig feil å skrive noe om det, jeg er ferdig med det for lengst, la nå for guds skyld dette ligge. Men allikevel. Allikevel mener jeg at én helg ikke skal få forsvinne ubemerket hen i kosmos. Derfor tar jeg nå et dristig hopp tilbake i tid. Ta skeptisk imot: Ølstuekuppet II (i tre deler).

Verken Goebbels eller jeg hadde egentlig noe ønske om å dra på russetreff i Lillehammer. Faktisk var det en tanke som frabød oss på det sterkeste. Å frivillig utsette seg for noe av det verste norsk kjerneungdom hadde prestert å koke sammen: et tredagers epos i dårlig musikk, hypermaterialisme og rusbrusrangel. Å i tillegg skulle bruke 900 kroner hver på å late som vi var kule og adlyde den usynlige russedjevelen som hvert år klarer å befeste de fleste unge til å følge en oppskrift for hva det vil si å være russ, var bare enda et lodd på den delen av vektskålen som sa ”ikke dra”. Men så var det at Goebbels begynte å rable i vei om dette baconet…

Vi satt der, langs elvebredden, og fortalte skrøner fra en krig vi aldri hadde opplevd, mens vannet sildret hurtig gjennom den vesle østlandske byen vår. Vi var russ. Men vi kjeda oss. Vår skranglevognsjåfør var sjuk. Resten av kompaniet hadde resignert. Vi stod på egne bein. Og kanskje var det nettopp disse faktorene som utløste denne spekulative tankerekka om bacon. Når Goebbels dytter mat inn i en vurdering eller et konsept, omveltes all logikk. Den tynne lange lyshårede hobbynihilisten blir fylt av lidenskap og begeistring på sekundet. Det er noe ved tanken på å spise bacon på dette russetreffet som pirrer oss, og da særlig min partner - det finnes faen ikke ord som kan beskrive hvor begeistret Goebbels er ovenfor tanken på å slenge en pakke bacon på et stormkjøkken i hjertet av russeinfernoet. Det skal skape en slags balanse. En radioaktiv bombe av smakfullhet som skal spre seg utover arrangementet og vekke døsige nesers oppmerksomhet - om enn bare i ett sekund.

”Dette Jørgen. Er ølstuekuppet II”.

Og med det dro vi påfølgende dag med tog til Lillehammer. I sekken til Goebbels lå en formidabel beholdning øl sammen med den uvurderlige baconpakka. I min, mer øl, stormkjøkken, rødsprit og stilongs for natta. Vi hadde intet sted å sove. Ingen bil, ingen buss, ikke noe telt heller. Men vi hadde noen nøkkelpersoner på innsiden vi hadde klart å etablere kontakt med. Mannskapet på ”Lena fra Døden på Oslo S” skulle hjelpe oss så godt de kunne, og la oss skjule oss noen timer i bilen sin. De var allerede inne, bak fiendens linjer. Det var ikke vi.

Konseptrusen vår for turen, denne slørete blandingen av gutta på skauen og nazinostalgi, hadde gjort det til et viktig poeng at vi ikke under noen omstendigheter skulle handle oss billett. Nei, selvfølgelig måtte vi lure oss inn. Bare på denne måten kunne vi ivareta smaken vi virkelig lette etter i baconet. Når man setter ut på en ubehagelig reise for å spise en pakke bacon som i tillegg skal stekes under provisoriske forhold, er det ikke ordinært bacon man er på jakt etter. Vi ønsket oss en ramme, en bakgrunn, en kontekst. En tilstand av kaos som skulle reise baconet til nye høyder. Men her vi nå stod, en 20-30 meter fra inngangen til treffet hvor biler og busser nøysomt ble prosessert av det som liknet mer på tyske tollere med en svakhet for plasthansker og rektalinspeksjon enn billettkontrollører, ble føttene kalde. Jævlig kalde. Vi var passløse polakker. Og vi ville ikke bli tatt i rompa.

Så hva er det vi driver med? Hva gjør vi nå? Goebbels står apatisk ved siden av meg og dingler fram og tilbake med soveposen sin i handa. Han ser ikke ut til å være merket på noen som helst måte av situasjonen, usikkerheten, muligheten for at vi blir sittende ute i skogen og synge proletarsanger mutters aleine. Goebbels er et annet sted. Goebbels er fornøyd - etter en fortvilt søken etter sin Ipod fant han den i lomma si. Han skal ikke kreve mer av omverden nå. Kanskje var han hovedmann for utpønskingen av slagplanen, men når vi nå skulle utføre den, hadde han i stor grad meldt seg ut. Det var jeg som måtte ta kontroll. Det fikk stå til.

- Vi skal inn hit, sier jeg og marsjerer mot en tett skog. Goebbels følger mutt etter. Og så bryter vi oss vei igjennom kvistskogen og forsvinner inn i mørket.

Vi er ikke akkurat gutta på skauen. Men vi når et gjerde. Og noe sier oss at over dette gjerdet, befinner det seg mennesker. I det fjerne hører vi technoskrålet. Vi skal over, det er ingen tvil om det. Men det er et høyt jævla gjerde. Vi setter oss derfor ned, vurderer situasjonen, og bestemmer oss for å lage en slags trapp av tømmerstokker og pinner vi måtte finne. Det er ikke genialt, det vil ta evigheter, men det er vårt beste forsøk.

Vi rasler i vei, bærer og svetter, er oppslukt i vårt lille amatørprosjekt. At jeg kjapt kaster blikket til høyre midt oppi dette, er rent tilfeldig. At øynene mine i dette øyeblikket oppdager skikkelsen som står der er fullstendig utenfor planen. Og at det hele vekker en intens følelse av frykt kommer også fryktelig brått på.
Det står noen der.

Goebbels står fortsatt bøyd ned ved gjerdet og plasserer råtne pinner på taktiske steder. Så løfter han hodet, og snur seg i samme retning som meg. En mann med svart hår, store solbriller, blå anorakk og olabukser gliser mot ham, og i samme øyeblikk bykser Goebbels instinktivt av skrekk ut i skogen som en stukken gris mens han roper "åååfaaaaaen." Det samme har jeg gjort, og vi har regruppert ti meter unna mannen, som nå observerer oss der vi står lamslåtte og ser mot ham. Pulsen min er ute av kontroll. Nå ryker vi. Det her er en jævla sikkerhetsvakt. Han vinker oss mot han. Skal vel gi oss en lekse. Putte oss inn i en svart van og dumpe oss av i Lillehammer sentrum. Vi stirrer intenst på han. Så vinker han igjen.

"Kom a!", roper han.

Mitt kritiske system jobber som aldri før. Han vil lure oss, vil han. Jævla gestapogris. Helvette. Hva har vi gjort... Det er først nå jeg oppdager at all vår bagasje står en halv meter unna han. Dette gjør situasjonen med ett enda mer delikat. Baconet vårt, stormkjøkkenet, for ikke å snakke om stilongsen som kommer til å bety liv eller død i natt. Han har oss i sin hule hånd. Vi får bare gå bort til han.
"Hallo”, sier han. "Dere ble SKREMT!.", også ler han usannsynlig høyt. Vi ler litt nervøst først, hikster litt, kjemper etter pusten, så ler vi en del vi også.

Her står vi i en ubebodd skog på toppen av Lillehammer, langs et enormt gjerde. Og hva slags person er det som står foran oss. Det er faen meg en grenselos. Han er på vårt lag. For det neste mannen sier er "hvis dere følger gjerdet nedover her, og litt til venstre, er det en sprekk dere kan krabbe under." Han spør ikke om noe som helst, han er overhodet ikke interessert, han bare vet, og det eneste han vil er å få oss over til den andre siden. Vi takker og bukker, han ler litt av oss en gang til, og så forsvinner han ut i skogen. Hans jobb er utført. Jeg titter bak meg etter han mens vi går.

Hvem var han? Denne voksne velbygde herren med det gode lunet og de hippe solbrillene. Kanskje en pedofil krabat som så sitt snitt til å jevnlig i løpet av helga kidnappe russejenter og føre dem igjennom hullet sitt under gjerdet. Eller en likesinnet, en mann som vil støtte slike som oss, vi som ikke er her i dag for å bistå produksjonen av et nytt WigWam-album. Jeg velger å gå for sistnevnte tese, for vi finner hullet hans, krabber under, får med oss bagasjen, og mangler nå bare å klatre over en bakketopp før vi kan speide utover det bevegelige teppet av rølpeekstravaganza.
Men grenselosopplevelsen har satt en støkk i meg. Selv om konfrontasjonen fikk en positiv utgang, er jeg bitt av en voldsom paranoia som har spredd seg nøysommelig utover hele mitt legeme. ”Har du ikke bånd her, så sliter du”, fortalte en av grensevaktene agentene på Lena fra Døden på Oslo S mens de innhentet informasjon da de passerte grensa. Midt oppi hele denne fortvilte situasjonen var det jeg fikk dette budskapet overlevert på sms, og det hjalp ikke på formen. Vi var innenfor murene, men det betød ikke at vi var trygge.

Snart ligger vi på toppen av kanten og speider forsiktig utover området. Et og annet telt er satt opp rundt omkring den store gressletta hvor mennesker i ulike fasonger beveger på kroppene sine. Enda lengre bak i horisonten, skuer vi taket på noen russebiler som har klart å heve seg over en slags menneseskapt tribuneanordning. Det er dit vi skal, uten tvil, men det er langt til vår pustelomme – langt til Lena fra Døden på Oslo S. Og hva vil vaktene som patruljerer området tenke når to russ med ryggsekk kommer ut fra ingenmannsland og løper nedover åskammen. Vi ser de der nede blant de forblåste dronene: fienden – vaktene. Goebbels og jeg rådfører. Åsen vi må ned er bratt. Det vil være umulig å gå nedover den på nonchalant jeg-har-billett-men-trengte-alenetid-i-skogen-vis. Vi ville bli sett. Allikevel mener vi at det er vår eneste mulighet. Det avgjørende spørsmålet er om vi bør få det overstått så fort som mulig eller trå varsomt. Vi går for en mellomting. Setter på oss sekkene og skal til å aksjonere. ”Helvette!” utbryter plutselig Goebbels. ”Ipoden min!?”. Han leter febrilsk i lommene sine. Jo da. Den er der fortsatt. Han finner den. Den nyinnkjøpte Ipoden sin. Så fortsetter vi.

Tråkker nedover og håper på det beste. To fiender, midt i skuddlinjen, overlatt til all verdens godvilje og naivitet. Goebbels forholder seg fullstendig rolig igjen. Han tasser av gårde i egne tanker avskrevet fra alle potensielle tragedier. Men jeg finner verken ro eller lindring i hans bedagelige oppsyn. Det skal allikevel vise seg at Goebbels har rett. Ingenting å frykte. Jeg vet ikke helt hvordan, men en rekke tilfeldigheter førte til at vi snart satt dypt inne i en smått gretten (fordi den ikke hadde fått bli med i den beryktede bussringen) men godt beruset russebuss. Det er en formidabel mellomlanding. Vi føler oss trygge. Snart titter også Lena fra døden på Oslo S-mannskapet inn. De sier hallo. Vi er glade og fornøyde. Hilser og hoier. Kan konstatere at nå er vi virkelig inne. Framme.

Men kvelden er ennå ung. Jævlig ung, farlig ung, like ung og hjelpesløs som et lite spedbarn. Den første av tre russetreffdager er enda ikke over. Ølstuekuppet har så vidt begynt.

Nazinostalgi #13

2008-07-22T13:11:00.001+02:00

Nazistiske eventyr, Del 1:

Emmerich Askeladden og de gode krematorieovnene

Postkassepanikk

2008-07-10T12:18:00.001+02:00

Her står jeg. I kjelleren. Og roter rundt nedi postkassa mi med et avlangt pappflak jeg har klart å presse inn og ned i den nazistiske åpningen. Hva er det jeg holder på med? Hvordan kan det ha seg slik at jeg i nedkjørt postjobbrus velger å sysselsette meg med en så lite tilfredsstillende aktivitet som denne? Hva i Jehovas navn har fått meg opp i en situasjon hvor jeg utfører kriminelle handlinger mot meg selv? For å finne et rettmessig og korrekt svar på dette, må vi seks måneder tilbake i tid – en jævlig sen desembernatt.

Klokka var snart tre på natta og jeg hadde sovna til Seinfeld på sofaen. Men jeg våknet av en grusom sult. En sult som rev meg ut av søvnen og befestet sjelen min med én tanke – å handle kebab på kebabtoppen før de stengte for natten. Jeg spratt opp, satte på meg et par utslitte sko og kastet meg ut i den kalde vinternatten.
Vinden pisket eksossnøen i ansiktet mitt og flakene festet seg i de pjuskete barteutvekstene mine. Det var knapt med tid. Skulle jeg rekke dette måtte jeg løpe. Jeg akselererte dypere inn i natten, og nådde marsjfart rett før rehabiliteringshjemsvingen. Det bør nevnes at jeg på ingen måte bor på et rehabiliteringshjem, men det er, geografisk sett, unektelig min nærmeste nabo. Men så gikk det galt. Jeg la meg ut i svingen, holdt tempoet, sparket fra, ett ben om gangen, og tryna så lang jeg var. Det var som å se en Formel 1–sjåfør spinne rundt i bilen sin og bli kastet inn i bildekkvantet, bortsett fra at det ikke var noe bildekkvant, men en stor grønn metallcontainer for gjenvinning av glass. Vondt gjorde det. Men verre var de materielle skadene i baklomma mi: Nøkkelkortet, dette nymotens plastikkverktøyet som gir meg muligheten til å entre og holde eventuelle inntrengere unna leiligheten jeg bor i, hadde sprekt og delt seg i to. Jeg hinket videre, fikk maten min og kom meg tilbake til sikkerhet - døra hadde jeg heldigvis latt stå ulåst. Der begynte jeg prosessen med å teipe kortet sammen igjen, mens jeg spiste kebab og så på Blade Runner. Enhver låsesmed ville konstatert at science fiction-noir-glimtene fra tven er jævlig dårlig arbeidslys når en skal fikse seg en nøkkel, og at fastfoodsausesøl bør holdes strengt adskilt fra produksjonsbåndet. Begge elementene ble allikevel inkorporert i det svært så spekulative resultatet; det ble en på alle måter ekstremt provisorisk løsning. Men det fungerte! Og jeg var fornøyd. Enn så lenge.

Kortet mitt var en tikkende bombe. En bitter vietnamsoldat som hadde blitt teipa sammen, sendt tilbake til statene, og sakte men sikkert begynt prosessen med å drikke seg i hjel. Månedene mellom desember og juni er en eneste stor diffus fyllekule for kortet mitt, hvor den skritt for skritt går mer og mer i oppløsning. Så var det her for noen dager siden at jeg fant ham fullstendig livløs i lommeboka mi. Jeg måtte konstatere han død. Samle sammen bitene og levere ham til studentsamskipnaden med håp om å få en ny og nykter soldat en gang etter byråkratiets fall. Jeg stod uten kort. Og måtte forhandle fram kompliserte avtaler med Silje, som satt på det som nå var leilighetens eneste gjenværende nøkkel. Dette gikk bra helt til denne ene avtalen nådde et så høyt nivå av kompleksitet at den fullstendig overmannet meg. La meg forklare:

Silje skulle vekk, i flere dager. Jeg ville befinne meg på jobb i det øyeblikket Silje aktet å forlate leiligheten. Hun skulle derfor legge nøkkelkortet i postkasseboksen. Min del av avtalen - det absolutt eneste jeg måtte huske. Var å ta nøkkelen til postkassa og plassere den i lommeboka. På denne måten skulle jeg kunne låse opp postkassa etter jobb og finne nøkkelkortet til leiligheten trygt forskanset inni metallboksen.

Til og med den uoppmerksomme leseren bør kjenne følelsen av at puslespillbrikkene faller på plass nå. For selvfølgelig. Selvfølgelig glemte jeg den jævla postkassenøkkelen. Den lå der, på sin faste fordømte plass. Inni leiligheten. Tenk det - den har en fast plass der, en fast føkkings plass, den er ikke vanskelig å finne, ligger alltid der – på plassen sin, den har faen meg aldri vært borte, aldri, ikke én gang, har jeg lurt på hvor postkassenøkkelen er – ”hvor er postkassenøkkelen? Den er på plassen sin”, kan jeg spørre meg selv, hver eneste dag om det måtte være ønskelig. Men i dag. I dag er den altså utenfor rekkevidde. Følelsen er grusom. Den stikker. Jeg er uten hjem. Og hvorfor? Fordi jeg ikke har nøkkelen til postkassa mi! Og det er så horribelt å kjenne at posisjonen til en jævla postkassenøkkel skal definere og bestemme og beordre og diktere hvor jeg sover i natt. Det er elementære ting der inne jeg har lyst på for faen. Mat. En liter iskaffe. Klesplagg. Timelister som skal leveres i morgen. Jeg er smertelig klar over at jeg ikke kommer meg inn. Men jeg bestemmer meg allikevel for å gå ned i kjelleren og stille meg opp foran postkassa og glo på den.

Og jeg glor…

Det er noe ved det å være låst ute som alltid har frambrakt merkelige reaksjoner i meg. Mange år med distréhet har ofte holdt meg hutrende ute i en time eller to. Men allikevel, så å si hver gang, velger jeg å stå der, så nære obstruksjonen som mulig. Jeg inntar en slags martyrrolle hvor jeg blir besatt av å kjenne på følelsen av å være så fryktelig nære, men samtidig så langt unna. Og jeg tør ikke trekke meg unna. Tenk om den plutselig skulle åpne seg i det jeg forlater hindringen?

Mens jeg står der begynner jeg å tenke. Vaktmestersystemet stenger klokka tre og de svarer derfor ikke på telefonen. Jeg observerer på en informasjonsplakat at jeg kan ringe en vektertjeneste som kan låse meg inn. Dette koster meg 800 kroner. Men verre er det å tenke på ydmykelsen. Tenk hvordan Silje kommer til å gjøre narr av meg. Hvordan hun flere ganger minnet meg på den helvettes nøkkelen. Og det skulle ikke bli noe problem, mente jeg. Men visstfaen er det et problem. Jeg begynner semipanisk å rive i kassa. Prøver å presse inn armen min i sprekken. Jeg er langt fra anorektisk nok. Så begynner jeg å tenke på en slags klypegaffel. Kan jeg lage en klype? Eksisterer det mot formodning en slik klype der ute? Bør jeg bryte opp kassa? Jeg tør ikke det. Stadig vekk kommer det ned en blokkhabitant for å hente posten sin fra de andre kassene. Disse personene har nøkkelen sin. Åjada. De har sikkert en fast plass og vel så det. Jeg graver meg dypere ned i fantasiene om å fiske opp kortet mitt. Hva hvis jeg hadde hatt en magnet? Er kortet magnetisk? Nei det er ikke magnetisk. Men så, skjer det.

Jeg vet det går tregt, men jeg er utelåst og handler i semiaffekt. Du har sikkert pønsket det ut for lenge siden. Et bilde av kortet, limt fast på tuppen av en stang som sakte kråler seg vei opp av postkassa, begynner forsiktig å visualisere seg i hodet mitt. Jeg øyner håp. Det kan jo gå, det kan jo virkelig gå. Jeg marsjerer ut og hjertet pumper. Går fast og bestemt inn på Ica Nær og trekker ned den mandigste teiprullen jeg finner i sortimentet. Den er brun og brei. Betaler. Stikker innom søplekassene og finner meg en tom grandiosakartong. Før jeg står der, foran postkassa mi, nok en gang.

Jeg begynner å eksperimentere med ulike lengder grandiosa og forskjellige teipsammensetninger. River av papp og kaster rester rundt meg. Det ser ut som et juleverksted for en utviklingshemma seksåring med stivkrampe. Men det bærer frukter. Etter ti minutter klarer jeg å lirke ut Dagsavisen. Få ting har økt moralen min ovenfor et prosjekt på samme måte. Etter å ha gang på gang kjørt teiptippen inn i veggen på postkassa, eller mistet avisa ned igjen, får jeg tak i hjørnet på en side, klarer å presse den forsiktig ut uten at sida løsner fra resten av selve avisa, og tvinger igla ut av paradis. Jeg kaster fienden triumferende i veggen på andre siden av rommet. Dette går en vei. Adrenalinet farer gjennom kroppen. Tenk om jeg virkelig får kortet ut derifra? Tenk om jeg klarer dette?

I det jeg er godt i gang med å få ut avis nummer to ut, kommer denne fyren inn. Jeg kjenner ham igjen med en gang. Sist jeg så han kom han spradende dritings ut av en taxi, og trallet på den mest bestefarsnostalgiske måten jeg noen gang har hørt. Liksom, dumdidum, dum, bom!bom!, bom!bombom!. Jeg gikk noen meter foran ham, men i gangen øynet han muligheten for sosialisering.

”Jeg er universitetsdropout!”, fortalte han lystig.

”Det er jeg også”, sa jeg, og tenkte det ville være sympatisk.

”HAHA! HF eller NATMAT?”

”SV”, svarte jeg.

”HAHAHA! Ey, yeah, I’m gonna kick your AASSS!, svarer han, slenger ut beinet sitt i en progressiv piruett, før han slår meg forsiktig i brystet med neven sin.
”Nå-nå-nå-har jeg handla meg en rev. Og etter det er det. GOODBYE BOURDIEU! Og! GOODBYE FOUCALT! Hehehehe. God natt!”

Han kjenner meg tydeligvis ikke igjen her jeg står og bryter meg inn i min egen postkasse. Så jeg føler det er på sin plass å kortfattet og nøkternt forklare hvorfor jeg gjør dette.

”Det er ikke så ille som det ser ut altså. Har mista nøkkelkortet mitt nedi postkassa.”
”Jaja, det er da noen som får det til. Syns det er innbrudd her nede hele tida. Men du får ha lykke til!”

Han var tappet for all sjarm. Men det var ikke rom for å sørge over det nå. Her gjaldt det å holde fokus på det som var viktig. Avis nummer to kom opp og ut og ble likvidert på samme måte som nummer en. Kun ett element gjenstod der nede: Kortet mitt. Men enn hvor mye jeg prøvde, gikk det bare ikke. Grandiosapinnen min var for kort. Jeg måtte dykke dypere ned i kassa enn noen gang, helt til bunns. Men bunnen var stor og kortet lite. Så jeg satte meg ned for å ta en pause. Jeg hadde tross alt vært på fronten i tre kvarter allerede.

Burde jeg gi meg nå? Går ikke dette? Var jeg bare heldig med avisene? Jeg kjenner bluesen sige over meg. Hvor mye skiller egentlig vietnamsoldatkortet mitt og meg? Fikk jeg kanskje en smell for mye i den svingen jeg også? Hvem er det jeg lurer her. Kan jeg virkelig totalt robbe en postkasse for alt dens innhold med litt teip fra Ica? Det er da jeg kjenner mobiltelefonen vibrere. Den signaliserer at batteriet er svakt. Men på merkverdig vis drar det meg ut av bluesmelankolien. Mobiltelefonen, hvorfor har jeg ikke tenkt på den før!? Den får plass i sprekken, og gir meg en mulighet til å kartlegge kortets eksakte posisjon der nede i mørket, ved at jeg tar bilder. Adrenalinet strømmer tilbake. Dette skal gå.

I voldsomt tempo begynner jeg å utvide grandiosapinnen min. Jeg lager en fersk ny teiptupp. Og så tar jeg rekognoseringsbildet med mobilen.

Jeg får se på det i seks sekunder før batteriet går.

Nå må jeg stå på egne bein.

Dette er sannhetens øyeblikk.

Jeg stikker den forlengede pinnen ned i ondskapens hull. Gir det den bøyen den trenger for å nå bunnen uten å henge seg fast i veggene. Treffer kortet. Og begynner å lirke det oppover.

MEN SÅ FALLER DET AV!

Det høres ut som et dårlig filmmanus inspirert av en dårlig kioskroman. Men det er sant.

Kortets posisjon er nå totalt ukjent. Jeg prøver halvhjertet en gang til.

Og jeg får faen meg napp med en gang...

Kall det antiklimatisk eller hva du vil, men så fort og tilfeldig skjedde det. Det føltes nesten som om noen bare ville trekke meg helt ned til bunn. Helt ned. Og nå er det liksom så forbanna greit. Nå er de fornøyde. Han har vært der, la oss bli ferdig, gi han det kortet sitt da.

Det går på skinner. Det er ikke annet å si. Jeg har aldri sett større samarbeidsvillighet i mitt liv. Det farer oppover. Snart holder jeg i det med to fingre. Trekker det forsiktig ut. Og står der, med kortet mitt mellom hendene. Nøkkelen til hjemmet mitt.

Jeg låser opp. Skrur på Slow Ride. Drikker en liter iskaffe. Og så skriver jeg dette.

Å sette ting i perspektiv er en simpel konklusjon å måtte ty til. Jeg har prøvd å sette så mye i perspektiv at jeg er fullstendig blind. Å bo på gata i natt, det hadde satt ting i perspektiv. Å sove på gølvet til Ole Øyvind i natt, også perspektiv. Men å faktisk ordne opp kontant på stedet? Å få tilgivelse? Det er i disse øyeblikkene man skal forbanne seg over at samfunnet har blitt for komplisert. Det er i disse øyeblikkene man bør skjønne hva frihet virkelig er. Menneskeheten kommer ikke til å bli tatt over av maktsyke roboter eller slimete aliens. En dag kommer vi faen meg til å låse ute hele menneskeheten. Tilfeldigvis skyve igjen smekklåsa til eksistensen mens nøkkelen er der inne. Og hva gjorde vel jeg, annet enn å godta systemet slik det er? Kanskje jeg ikke lærte noe som helst. Men å stå der, og kjenne å ha funnet smutthullet i selve nøkkelhullet, er ubeskrivelig. Jeg har gjennomtrengt en uovervinnelig festning. Og ja, festningen består den, i beste velgående, jeg har egentlig ikke overvunnet noe som helst. Den står der totalt urørt og i fin form. Men jeg er inne i den. Jeg er faen meg på innsiden.

Telefonmannen

2008-05-13T00:56:00.000+02:00

Jeg sykler døsig nedover Grünerløkka på bysykkel med blues på øret og tarmene tomme - du veit, to dager til studielånet kommer. Men en tier hadde jeg. En tier ørkemerket hvetebolle på 7-eleven. Helt til jeg ble stoppet av en mann.

Når en bor i Oslo er ikke dette uvanlig, det er alltid en bonde i byen som ikke vet hvor han er. Dessverre har det seg slik at jeg er kronisk bonde i byen selv. Når jeg kjører tbane og trikk sitter jeg alltid med billetten mellom begge hender og titter søkende opp på den derre plakaten over stoppestedene. "Du er en fortapt bondegutt som forgjeves forsøker å overvinne kollektivmonsteret", pleier Ole Øyvind å si til meg da. Jeg er overbevist om at det rett og slett irriterer han. Noen stor oslolos er jeg altså ikke. Men denne mannen var på jakt etter noe annet. Tieren min. Om det var bevisst eller helt tilfeldig vet jeg ikke, men han frambrakte en psykologisk prosess i meg som gjorde at jeg ga ham den tieren, uten å blunke.

For det første var det ikke en tiggefrans, men en middelaldrende ponduspraktikant med et vennlig smil som valgte å løsrive meg fra bluesrusen. Han begynte slik:

- Hei hei du, unnskyld meg. Jeg har klart å låse meg ute, også trenger jeg å ringe en venn av meg...

La oss ta en pause der, og presentere et riss av hva som går igjennom hodet mitt nå. Jeg tenker at mannen trenger å låne mobiltelefonen min. Selvfølgelig. Selvfølgelig, skal han få lov til det, skulle bare mangle. Jeg begynner å strekke meg mot mobilen, men han får meg jævlig fort på andre tanker...

- ...og så lurer jeg på om du har noe penger på deg slik at jeg kan ringe fra en telefonkiosk...

Ny pause. Selvfølgelig! Herre jemeni, da kan jeg jo bare sykle videre med en gang. En krone eller to bør gjøre det. Denne gangen trekker jeg mot venstre lomme, hvor den harde kronasjen befinner seg.

- ...det nummeret jeg skal ringe til er hemmelig skjønner du, og jeg vil ikke etterlate det på mobiltelefonen din. (kort pause her). Selvom du ser ut som en hyggelig kar altså, er ikke det.

- Jojo alt i orden asså, full forståelse for det, svarer jeg.

- En tier holder det, sier han så.

Jeg åpner opp glidelåsen i lommebokas myntavdeling, som er enda tommere enn en klassisk proletararbeiders er når han kommer til hektene etter en natt med lønningspåsafeirefyll. Men allikevel gjør jeg eksakt som han sier, uten å reflektere over det et eneste sekund. Selvfølgelig skal han få den siste tieren min! Selvfølgelig! Tanken på bollejævel er milliarder av lysår unna, faktisk befinner den seg på en eller annen imaginær planet et sted som egentlig bare eksisterer i Knut Jørgen Røed Ødegaards hode. Jeg slenger tieren i hånda hans, og så skilles våre veier. Det er først da jeg merker hva slags kraft denne mannen hadde på meg. Hele veien presenterte han sin sak på en måte som gjorde at jeg nesten uten krefter kunne forbedre situasjonen hans. Da han til slutt ba om for mye, eller alt jeg eide, var jeg så inne i hans transe at også det føltes som det minste offer i verden.

Det var det kanskje også, hvem vet, han hadde sikkert mye bedre bruk for den tieren enn meg. Men det ble uten bolle i henda at jeg installerte meg hos Chrish for å se Black Adder, og nettopp det syns jeg gjør at situasjonen er verdt å reflekte over. For jeg var virkelig, virkelig innstilt på bolle. Og noen bolle ble det faensåvisst ikke.

Førstemaiutopien

2008-05-03T01:18:00.004+02:00

Jeg våknet kvart over to. Toget hadde gått. Selvfølgelig visste jeg det, men på mobilen hadde Pål Skål etterlatt en arbeideroptimistisk SMS som lød som følger: ”Hallapåræ kammerat! Skarru gå i tog?” Jeg kunne i hvert fall leke naiv og svarte lunefullt ”Er togenes time ute?” Da fikk jeg semisurt tilbake ”For en god stund sia ass. Jeg var der kl 11 og toget gikk fra sånn 12 til 14. Så der gikk du glipp av noe, syvsoverkammerat!”

Ingen skal komme og si at 1.maitog er teit. Ingen skal kritisere Pål Skål for at han delte ut flyers for Natur og ungdom i en time før paraden begynte, og gjorde seg tvilsomme bekjentskap med middelaldrende menn som var mer opptatt av å få en slutt på tyrefektinga i Spanien enn å trekke sabelen mot den globale oppvarminga. Ingen skal komme her og si at dagen og alt den står for ikke fortsetter å være et friskt pust på velferdsstatens primstav. For all del, gode tanker og festlige bannere og nostalgiske arbeidersanger og halvfulle blitzere med helligdagsbetalt politieskorte og i det hele tatt. Kjempestas. Men til tross for alt dette, tør jeg påstå at 1.mai har mistet all sin effekt.

Det begynte med at Silje og jeg dristet oss ut på en grusom polskfranskgullpalmevinnende film. Men jeg var ufokusert og rastløs. Derfor skrudde jeg på datamaskinen og bestemte meg for å spille Sim City 4. I Sim City 4 har jeg en by. Den har jeg valgt å kalle Bacardi. Borgermesterpseudonymet mitt er Razz. Sammen danner dette Bacardi Razz, et kjent og kjært rombarn hos mange i den unge garde, som jeg tenkte at ville gi byen den sprudlende lekenheten den trengte. Så her satt jeg, på arbeiderdagen, dagen man skal bruke til å skape en forskjell, og pusset videre på min virtuelle utopi. Noen ville kanskje se på det som en nærmest vulgær ting å gjøre. Den groveste virkelighetsflukt. Men her jeg satt med byen min, gjorde jeg meg da i det minste noen tanker.

Ting går nemlig veldig bra i Bacardi. Razz lytter til folket. Rett som det er oppstår det sjukehusstreik. Det er for mange pasienter og for få leger. Da spytter Razz i flere kroner i kassa. Rett som det er gidder ikke lærerne å undervise. Elevene får ikke den nødvendige hjelpen de trenger. Da ansetter Razz flere lærere. Rett som det er får Razz sinte meldinger fra trafikantene om at veiene er for små. Da blir Razz frista til å bygge svære amerikanske motorveier gjennom skogen. Det klør i fingra. Svære svære grå opphøyde åttefeltsmonstre. Men, først forhører han seg med miljøministeren. Resultatet blir tbane til folket. Og hele byhora går pokker meg i pluss også.

Poenget her, er at i Bacardi, så sier folk ifra når ting ikke er slik de skal være. De blir forbanna. De kjefter og gestikulerer vilt. De mener alvor hver jævla gang. Og de gir faen ikke opp. Aldri. De kjefter hver bidige dag, om nødvendig.

1.mai eksisterer ikke i Bacardi. Og vet du hvorfor? Det er fordi hver eneste dag sola glir opp over åskammen, (hvor de enorme solcellepanelene som forsyner byen med strøm er plassert) er det arbeidernes dag i Bacardi. For hva er vel 1.mai, annet enn et litt kjedelig sirkus? Kan du tenke deg en mindre provoserende dag i året å si hva du mener på, enn 1.mai? Er det mulig å bli mindre oppsiktsvekkende enn når du står på føkkings krava i 1.maitoget? Finnes det EN dag i året, EN dag, hvor politikerne er mer forberedt på kritikk, enn de er på 1.mai? Jeg nekter å tro at dette kan motsies. 1.mai er heroin til folket. Når vi får marsjere rundt på denne offentlig godkjente fridagen og si hva vi mener, blir vi så jævla fornøyde. Så jævla fornøyde. Vi har fått skuddet vårt. Vi takker for oss og legger oss på den kollektive madrassen og nyter den bittersøte rusen av likegyldighet.

I Bacardi derimot... I Bacardi...

,

Første mai

2008-05-02T20:21:00.020+02:00

Jeg har ingen prinsipper. Hvis jeg skulle tillegne meg noen, måtte de være av det slaget som ikke berører magesekken eller lommebokas interesser. Kanskje det er derfor jeg ikke har noen. Begge kan så lett gå tom. Det var med andre ord ingen idealistisk holdning som hadde holdt meg borte fra McDonalds i et år. Jeg synes bare det er jævlig ukoselig der. Jeg har fått et dårlig forhold til steder med så mye åpent linoleumsareal. Burgeren er i for seg god den. Nei, det er i interiøret det ligger. Men det spilte ingen rolle. Det var første mai. Jeg våknet fullt påkledd og nesten blakk og skrubbsulten og klarte overhodet ikke finne noen likhetstrekk mellom mine og arbeiderklassens interesser. Mjølka mi var gått ut på dato. Alt jeg ønsket var frokost og et sted å spille sjakk for å få klokka til å gå. Butikkene var stengt. Jeg hadde glemt jakke og ble gradvis våtere på vei ned mot sentrum. Uansett hvor vi gikk var det fullt av folk. Ingen ledige bord. Vi fant ikke ly verken for regn, korpsmusikk eller småbarnsfamilier. Dette var altså den berømmelige arbeiderklassen. De hadde pynta seg. Fremmedgjørelsen var total. Noen snakket i en mikrofon. Jeg gikk utenom. Da vi hutra rundet hjørnet ved Youngstorget forbi et Natur&Ungdom-draperi jeg ikke forsto, og fikk øye på en McDonalds, prøvde jeg først å gå utenom den også. Jeg kryssa gata. Men da jeg så meg rundt på nytt, var det likevel McDonalds som lignet mest på redningen. Det var tørt. Det var billig. Så klart det var billig. Bak denne disken var det ingen som sto på noen krav. De sto parat til å slave sammen burgere til enhver som kunne skrape sammen femten kroner. Det var alt jeg ba om. Vi ble sittende i flere timer. Jeg hadde nok til tre billigburgere. Jeg kom meg litt. Så var det ikke mer å hente, og jeg satte kursen hjemover i regnet. Da kom jeg på at det var første mai, og hva slags hjerteløs jævel ville vel betale en trikkekontrollør for å skrive ut bøter på selve arbeidernes dag? Uten den minste frykt kunne jeg snike på trikken hjemover. Jeg kjente at det begynte å ta seg opp. I et kort, utspekulert øyeblikk var det også min dag - - helt på tampen.

Værmelding

2008-04-25T21:15:00.004+02:00

Jeg trodde faktisk ikke at været skulle ha noen betydning. Jeg bare antok at jeg var hevet over bagateller som årstidene. Jeg sto opp etter bare noen få timer, dusja og bega meg mot det jeg ikke kunne skjønne annet enn at kom til å bli en ganske dårlig dag på jobben. Tynget av hodepine og en svekket entusiasme for det som faktisk betyr noe her i verden. Bøker. Musikk. Gamle ting som ikke under noen omstendigheter påvirkes av været. Men i samme øyeblikk som jeg forserte dørterskelen og fikk den avslørende sola i øynene ble jeg tvunget til å svelge hele denne innbilske doktrinen. Jeg sto overrumplende våryr igjen under den nådeløse blåningen. Det var en fantastisk dag. Flust av muligheter. Det var så man nesten kunne fristes til å skaffe seg et eget liv.

Bruddstykker fra båtlivet, Del 2 - Reker i opposisjon

2008-04-25T10:04:00.003+02:00

Her i terrord-redaksjonen har vi et nostalgisk forhold til det å bedrive en publikasjon. Når vi trykker på "publiser innlegg", har skribleriet gått i trykken, og det er ingen vei tilbake. Det var med denne manøvren jeg en gang i forrige uke introduserte leseren for serien "bruddstykker fra båtlivet". Men en uke har gått, og det viser seg rett og slett at jeg har opplevd for lite fra båtlivet til å være i stand til å skrive noen jævla oppfølger. Jeg er tom. Helt tom. Men nå var det jo nettopp slik at jeg skrev at det ville dukke opp flere betraktninger, og jeg vil som gammel liksomavismann holde det jeg lovte. Derfor har jeg spurt pent om ekstern bistand og jammen har det ikke blitt til en Del 2. Ta derfor godt imot Siljes episke oslofjordslashersnuffdrama "Reker i opposisjon".

Evergreen, dette ølparadis som skulle bli min første rast på en hvileløs vandring mellom Guds hager. 24 kroner, 24 jævla kroner, for en halvliter. En time, en lusen time, i denne oasen av kaldt øl. Jeg visste jeg måtte jobbe effektivt, at jeg var nødt til å spise så mange epler som overhode mulig, før jeg ble forvist. Dette var edle dråper som ikke ville bli meg tilbudt på veldig lenge, i alle fall ikke før fylt tjue og Evergreen igjen kunne åpne de forgylte dører og slippe meg inn når jeg banket på. Tanken på dette, og regelen om at øl og vin er fin, holdt meg gående i radig tempo til siste minutt.

Billetten gikk gjennom kontrollen, det samme gjorde jeg. Vi måtte ta til takke med den siste ledige benken på båtdekket. En stille refleksjon over en luskende svimmelhet i selskap med kvalme prikket meg på skulderen idet båten begynte å bevege seg mot det åpne havet, men jeg vinket de begge bort da det gikk opp for meg hva sitteplassen min hadde å by på. At to bord tidligere hadde blitt plassert en meter unna meg hadde jeg ikke reagert på, men da loffen plutselig stod der, forstod jeg at jeg hadde fått tronen. Jeg hadde fått en plass som ikke krevde noe mer enn en utstrakt arm, en liten manøver med lillefingeren. Jeg strakte ryggen mot himmelen og smilte triumferende, visste at dette var verket av den siste ølen på Evergreen – i dag var jeg onkel Skrue, og jeg skulle bade i bingen fylt med reker.

Jeg dro av halen som en azteker på toppen av offerpyramiden røsker ut et menneskehjerte, strakte det mot sola som jeg matet med rekeblod. Hodet kastet jeg nedover pyramidetrappa, nøt hvert eneste slag mot steinen. Jeg tok meg tid, ville fylle hele skiva før sitrondråpene toppet verket. Reke etter reke, ofringen ville ingen ende ta. For hver pillede reke kom en ny på bordet. Nede ved bunnen av pyramiden hadde det samlet seg et berg av rekehoder. Jeg stod øverst og nippet til vinglasset, som igjen og igjen og igjen ble fylt opp med ny kald vin. Inntaket hadde nådd et ukontrollert punkt og kvalmen var på retur. Denne gangen klarte jeg ikke å holde den tilbake. De utallige uskyldige, som i stedet for å surre rundt i overflaten på vannet jeg gynget på, koste seg nede i magen min, var ikke fornøyde. Det var dårlig plass, det var skvulping, det var et ufokusert blikk og det var peristaltiske bevegelser. De ville opp, de skulle opp, og som en utygget kakkerlakk var det ikke lenger noen tvil om at deres demonstrasjon ville bryte DDR-politiets svekkede menneskelige mur. De var raske, de var jævlig raske, kloret seg fast, halte seg oppover, sprengte drøvelen til side, og invaderte munnhulen. Leppene gikk tapt for mengden, muren var falt.

Herfra var grensene åpne. All min fråtsing i rekekadavre og alkohol hadde gitt meg bot i form av en time på rekka. Jeg skuet ut over horisonten, prøvde å se hvor havet gikk over i den solbrente himmelen.

To ganger har jeg løpt i berusa tilstand. Den ene gangen var i selskap med Ole Øyvind og Jørgen, for å rekke siste t-bane. Det eneste minnet jeg har fra turen er de lange beina til Ole Øyvind og et helvetes hold i sida. Vi rakk den ikke. Den andre gangen var nå.

Noen ganger får jeg hunden til foreldra mine til å løpe etter en tennisball. Kaster en gang, to ganger, en tredje gang. Så begynner jeg et spill som går ut på å gjøre en overdrevet kastebevegelse med armen, og gjemme tennisballen bak ryggen. Kjøteren løper, løper, løper, stopper og ser seg forvirra rundt før den begynner et nytteløst søk etter en forsvunnet diamant. Selv kaster jeg hodet bakover og ler hånlig, viser til slutt den bortkomne ballen. Denne gangen var det jeg som løp etter tennisballen. Jeg løp hele veien fra brygga og bort til trikkestoppet, tok meg ikke tid til å få igjen pusten, løp, løp, løp, stoppet opp og så meg forvirret rundt. Det var hele femten minutter til Oslo Sporveier hadde planer om å ta fram ballen bak ryggen.

Bruddstykker fra båtlivet, Del 1 - Poseidon

2008-04-19T10:05:00.007+02:00

Det var en mørk og stormfull natt, og det er faen ikke kødd. Jeg vet det er uinspirerende lettvint å ty til denne frasen for å sette stemningen i en historie, og den har på mange måter mistet både kraft og troverdighet. Men jeg kan forsikre leseren om at bruken av setningen i akkurat denne historien på alle måter er rettmessig. Den kommer til sin fulle rett. Jeg har som skribler rett og slett ikke annet valg enn å si at det var en sabla mørk og stormfull natt. Det begynte med noen reale dunk, sånn i halvfiretida.

Bølgene tok tak i båten som lå fortøyd til noen svære jernkroker hogd inn i svaberget, og dro oss gang på gang inn mot fjellet. Halv fem forstod til og med jeg at dette ikke var et blivende sted. Og det var da jeg kjente kallet. Jeg følte jeg måtte hjelpe til her. Matrosånden lirket meg ut av soveposen og meldte meg frivillig til det mest ærefulle oppdraget jeg har utført i min båtkarriere. Min jobb var av det martyrske slag, nobelt, dristig og selvdestruktivt til de grader. Plastbåtkapteinens briefing lærte meg at jeg skulle hoppe i land mens vind og vann pisket mot meg, løsne fortøyningene, og ikke under noen omstendigheter komme om bord igjen.

Min kaptein hadde rett, i samme øyeblikk som tauene var løsnet tok bølgene tak i hardplastofferet og brakte den vekk på sekundet. Så der stod jeg, forlatt på denne øya, omringet og overmannet av det store hav. Det var ikke annet å gjøre enn å bevege seg til neste punkt på oppdraget, å marsjere til det avtalte rendevouzpunktet på øya; ei lita trebrygge 200 meter unna. Så jeg begynte å gå.

Jeg trodde jeg var alene. Rundt meg hørte jeg ingenting annet enn vind og bølger og regn som dundret mot jakkehetta. Jeg var verken skodd eller kledd for båttur i utgangspunktet, men det dristige oppdraget hadde sådd frukter allerede: Kapteinen hadde gitt meg det fineste av det fineste, både når det gjaldt skotøi og allværsjakke, til utlån for natten. Jeg tuslet av gårde, smøg meg opp, ned og rundt glatte svaberg, ble mindre og mindre opptatt av verden rundt meg og mer og mer opptatt av de fjerne tanker. Som alltid før i livet mitt skulle jeg få svi for nettopp dette. Jeg ble tatt på senga.

Ut fra intet stiger denne gedigne mannen fram foran meg. En enorm skjeggete og bustete gorilla av et menneske som brøyter seg vei mot meg i bar overkropp og i en nedslitt olabukse. Jeg fryser av panikk. Hvem skulle redde meg fra den sikre analpenetrering nå? Et lynnedslag? En snorkelmann? En fjellgeit? Men den homoerotiske piraten enset meg ikke. Han fortsatte bulldosertempoet sitt, han hadde kun ett mål for øyet:

Havet.

Det var fremdeles en jævlig mørk og stormfull natt, og hadde det vært to gamliser her med pipe og benk rigga opp på første rad til dette pompøse teaterstykket, hadde de for lengst mumla ”man skal ha respekt for naturen.” Men piratmannen i olabukse og bar overkropp hadde det ikke. Han hadde noe annet. Respekt fra naturen. Han eide dette teateret. Det var han som var regissør. Hurtig, presist og autoritært beina han ut i det iskalde vannet mens det forsiktig begynte å lysne. Han løftet den ene armen og kastet opp saltvann som pisket mot den massive hårballen under armen. Så dukket han under, ble værende der, før han propellerte opp og brøt vannhinningen som et enormt sjømonster. Men ikke av det ekle slaget, med tentakler og slim og hoggtenner. Mer som en havfrue på anabole steroider. Det var som om han temmet havet med disse rituelle manøvrene. En halv time senere var jeg i en annen verden. Forsiktig hadde det begynt å lysne. Før jeg visste ordet av det oppdaget jeg plastbåtkapteinen min padle mot meg i en mindre, sekundær plastbåt. Før han nådde meg utvekslet plastbåtkapteinen og havmannen vennlige nikk. Jeg var sjokkert.

Var han virkelig bare et vanlig menneske? Jeg hoppet oppi miniplastbåten, og sakte forsvant jeg fra denne mystiske øya. Men i det jeg satte meg bakerst i båten og tittet lunefullt tilbake, stod han der i soloppgangen, med vann til livet, og holdt i en barberkniv. Ikke noe nymotens apparatus, nei, en barberkniv av det gamle slag, en skikkelig kniv. Jeg skimtet så vidt hvordan den beveget seg hurtig og presist over ansiktskonturene. Og jeg tenkte at dette var en lykkelig mann. En mann med nedslitte olabukser og bar overkropp har utrettet noe. En mann som barberer seg i saltvann vet noe om livet. En mann som bader i storm har funnet sin plass i kosmos.

En mann som eier en plastbåt er bare i førtiårskrisa.

,

Antieventyr

2008-04-17T11:16:00.007+02:00

Det siste jeg gjorde før vi forlot leiligheten var å tømme vaskemaskinen. Vi skulle være ute av dette landet før boxerne var tørre på gardinstanga. Uten pass eller tannbørste. Jeg pakket bare en kniv og resten av whiskyflaska. Så skrev jeg ”København” med store bokstaver på et A3ark, la husnøkkelen min igjen på bordet... Jeg hadde tenkt å fortelle et eventyr i kveld... Dette skulle vært et epos fra egen lomme... Men det var falskt spill. Jeg er bare ingen eventyrer. Det var en fin tur. Et vellykka innfall. Men det var bare ikke noe eventyr. Faen heller.

Det hadde utspilte seg en slags prolog nede på Grønland torsdagen før vi dro. Jeg og Goebbels satt med hver vår bayer på Asylet. Desillusjonert stemning. Kvelden hadde begynt løfterikt og nå var det bare ølet igjen. Jeg husker ikke hvem som da lanserte forslaget om å reise med tog, men det var jeg som la Bodø på bordet. Goebbels er tent. Han ser fram til togturen. Sovne i bevegelse. Det spiller ingen rolle for Goebbels hvor han våkner. Jeg plukket Bodø fordi jeg tror det er den nordligste togdestinasjonen i Norge. Deretter pingla jeg ut. Skulle på jobb.

På vei hjem planla jeg resten av prosjektet. Lønn på mandag. Fri en uke. Ingenting å skylde på. Faen heller. Slik var det. Kvalmt. Jeg kunne ikke respektere denne tankegangen dagen derpå. Det var en fin dag på jobben. Jeg kjøpte en bok og gleda meg til å lese den. Skrinla prospektene. Da mandagen opprant og jeg kom hjem fra jobb var det først og fremst kjedsommelighet som ledet meg til å ta kontakt med Goebbels igjen. Men før han rakk og komme seg over til meg for å låne tegneserier var også Jørgen og Silje på plass rundt kjøkkenbordet. Vi slo oss på whisky fra vinduskarmen. Utfartstrangen stiger. Jeg har noe å bevise. Enda mer å motbevise. Søsteren min bor i København. Vi får sikkert sove gratis. Vi kan haike i natt.

Goebbels har lyst på danske smørbrød. Ingenting holder oss tilbake. Smørbrød. Jeg var der for bare noen uker siden. De har Leffe på fat over hele byen. Men da vi står nede i Oslo sentrum og vurderer situasjonen en halvtime senere, virker haiking alt for risikabelt. Tidsmessig. Jeg sjekker busstabellen og ser at neste avgang er sju om morran. Vi stikker til Goebbels, setter på en vekkerklokke og sovner.

På gardinstanga tørker klærne.

Djevelens automat

2008-04-15T22:03:00.002+02:00

Jeg aner ikke når den dukket opp. Den hadde allerede stått der lenge da jeg først la merke til den, kunne bare ikke huske hvor lenge, kanskje hadde den stått der så lenge jeg hadde bodd her, jeg tenker bare ikke så mye over tingene jeg ser. Jeg liker å tenke på gamle ting, ting jeg kan kryssreferere med andre ting jeg også tenker på mens jeg er ute og promenerer. Konkluderte ting. Derfor er det først nå, da den er borte, har gått over i historien, at jeg har begynt å tenke på Cola-automaten nede på hjørnet. Cola-automaten som forsvant.

Det var slik det hele begynte. Jeg var på vei hjem. Tørst, men alt var stengt, det var den tida på døgnet. Og så står det plutselig en sprutrød og ubemannet Cola-automat midt i veien, veien som ett hundre og femti meter lenge fremme munner ut i døra mi. Og ti ubetydelige kroner var alt den forlanget for å nedkomme med en halv liter sukkerlake. Jeg dukket seierssikkert ned i bukselommene og kom opp med riktig beløp. Men jeg nølte. Jeg nøler. Hvem har plassert deg her? Hvorfor står du midt i allfarveien og byr deg fram til spottpris? Ingen kan tjene noe på dette. Hva er din historie? Ti kroner. Ubevoktet. Jeg skjønner ingenting. Jeg lar det stå til. Sekunder senere, da jeg står igjen med tomflaska i hånda og en insisterende verdiløs smak i kjeften, er du allerede død for meg. Like død som den colaen jeg har satt til livs. Smaken av død sitter igjen på tenna da jeg går til sengs, men livet går videre. Jeg kom meg på jobb neste morgen. Jeg gikk hjem og tenkte på andre ting og fortsatte med det hver gang jeg gikk hjemover, uoppmerksom og uinteressert i alt som ikke allerede hadde vist seg forgjengelig, helt til en natt da jeg var på samme vei hjem og du plutselig ikke sto der lenger. Jeg var ikke tørst. Men Cola-automaten glimret med sitt fravær.

Lyden av LaBrie

2008-04-12T01:54:00.005+02:00

Mye stygt har blitt sagt om rockestjerner. De knuller, drikker og doper seg i hjel. De er dumme highschooldropouts med en refleksjonsevne på lik linje med Marion Ravn*. De svever uvitende rundt med verden for sine føtter uten å lære noe mer om den enn hvordan det er å ha 50 000 droner foran seg kveld etter kveld. Men til tross for all denne høykonsentrerte dumskapen injisert inn i disse svette lærinnpakkede langhåra mannekroppene, fungerer det på et eller annet vis. De er faen meg interessante. Av alle de hjernedøde idiotene jeg kunne velge og vrake mellom med det formål å skrive terrordistisk om dem, velger jeg en annen. En rockestjerne som har kone, barn, et sunt forhold til alkohol, og hvor den eneste dramatiske hendelsen gjennom karrieren har vært problemer med stemmebåndene da han kastet opp, ikke av for mye whisky, men av matforgiftning på familieferie på Cuba. Jeg snakker om James LaBrie. Tidenes teiteste rockestjerne.

James LaBrie er vokalist i progrockbandet Dream Theater som siden 1989 har gitt ut taktskifter på CD, til spesiell glede for aspirerende ibanezgutter ved musikklinja på videregående. Dream Theater er en gutteklubb for andre gutteklubber. Det foregår en lukket reproduksjonsspiral mellom Dream Theater og gutta på musikklinja, og det hele minner voldsomt om en pyramidebedrift. Dream Theater oppmuntrer gutta til å kjøpe taktskiftecdene deres, og disse gutta lager nye taktskifteklubber og nye taktskifteplater som skaper nye enda mindre taktskifteklubber igjen. På toppen sitter Dream Theater og håver inn. Men en gutt har aldri vært helt en del av klubben. LaBrie.

Mens de andre i Dream Theater startet gutteklubben sin ved Berklee College of Music i Boston, farta LaBrie naivt rundt med glammetal-bandet sitt Winter Rose. Det var først senere at LaBrie fikk være med i gjengen, og kom derfor aldri helt inn i den harde kjernen. Men selvfølgelig er han så grenseløst takknemlig for å i det hele tatt få være med at han legger seg flat for alt hva de andre sier. ”Spis en maur a, LaBrie!”, kan de si til han, og da spiser selvfølgelig LaBrie den mauren mens John Petrucci fniser bak gitaren sin**. Se bare på dette klippet hvor Dream Theater har tvunget LaBrie til å synge iført et håndkle:

Ikke bare er det ydmykende for dumme langhåra LaBrie som tror han er morsom og er en del av gjengen, men det viser også hvor liten musikalsk dybde det er i Dream Theater utover taktskiftene. Låta som i dette klippet framføres heter Blind Faith og er et i utgangspunktet snublete forsøk på å stille spørsmålstegn ved gud og livet. Og Dream Theater syns det er på sin plass å ikle dette budskapet i et jævla håndkle fra en finsk føkkings sauna!?

Dette neste klippet er kanskje et enda tydeligere eksempel på hvor lite Dream Theater bryr seg om hva de spiller:

Hør på den såre lidenskapelige røsten og spenningen som bygger seg opp mot et klimaks i denne følsomme hymnen. Og hva er det LaBrie gjør for å virkelig sette oss inn i stemningen i låta, virkelig la oss trenge inn i den svulstige materien? Jo han plukker opp en jævla BH og står der og ser fortapt ut og skriker febrilsk med kvinnekapsulen i hånda.

Det er heller ikke populært at Dream Theaters vokalist også skal skrive lyrikken, men resten av gjengen lar han grine seg til ett spor på hvert album. Denne ikke-kunstneriske distanserte tilnærmingen gjør at LaBrie rett og slett glemmer litt tekst i blant. Da transformerer han seg til en gullfisk, som dette klippet demonstrerer:

Legg også merke til måten han svinser rundt på scena og forgjeves forsøker å finne på et eller annet å gjøre. Litt vann, litt veiving med arma og merkevaremanøveren hans: å dra det eviglange krøllete håret vekk fra ansiktet. Dette er synet av en vokalist som kjeder seg. Er det noe LaBrie får øving i er det nettopp å være kreativ på scena, å hele tiden være på jakt etter noe å pusle med. Han må jo fylle tida med noe han og. De andre klubbmedlemmene av Dream Theater liker seg nemlig aller best når LaBrie holder kjeft, og fyller derfor store deler av spilletiden med svulstige soloer. Men noen ganger kan han bare ikke dy seg. Selv om han elsker klubben sin høyere enn noe annet og er en slave for dem, blir det i blant for kjedelig. Så kjedelig at han må bryte igjennom og synge:

Legg merke til blikket til trommeslageren. Det der er blikket til en progrocker som ikke får spille solo. En progrocker TOTALT innstilt på solo. Også kommer dette fjolset av en vokalist hoppende fram og begynner å vralte i vei!? Du kan ikke såre en progrocker mer dødelig enn du gjør når du frarøver ham soloen sin. Men det er i disse fortvilte øyeblikkene Dream Theater må huske at LaBrie kan være kjekk å ha. Han er på mange måter bandets vaktmester. Og det er muskler i den store kroppen hans. Se her hvordan han tar seg av en protesterende fan:

Han dytter så alt det krøllete håret farer foran ansiktet og avslutter mesterstykket med hårmanøveren. Det er i disse øyeblikkene gutteklubben tenker ”faen heller, LaBrie, du er kul, du er en av oss.” Men det er også i disse øyeblikkene at LaBrie blir for selvsikker. Det er i disse øyeblikkene han snubler...

Legg merke til lyden som kommer i det han faller. ”LlllloooOOOCKDhhhh!” Dette er lyden av en fallen og mislykket rockestjerne. Alt jeg føler om James LaBrie kan oppsummeres i lyden av ”LlllloooOOOCKDhhhh!” Hvordan han ligger der langflat og innser hva som skjer, og optimistisk reiser seg halvveis opp igjen, men vet at han aldri vil komme helt opp dit han vil. James LaBrie vil alltid falle. Han mangler alt hva rock handler om. Han er en dårlig konstruert marionettedukke. Det er synd og brutalt å måtte si det. Men James. For meg er du virkelig tidenes teiteste rockestjerne.

*som forøvrig også er en artist
**og slik blir en Dream Theater-låt til!

Anonyme avfallsakrobater

2008-04-06T19:05:00.000+02:00

Det var denne tidlige lørdagsmorgenen at jeg våknet og kjente på kroppen at nå kom det til å skje. Det gikk opp for meg. Oppgjørets time hadde kommet. Pappen skulle vekk.

Måned på måned med ferdigpizza, melkekartonger, eggepapp, bokser, innpakningspapir og kristen misjonspropaganda hadde samlet seg opp og fylt de to kvadratmeterne med sement som jeg vagt mener å huske at gikk under navnet veranda en gang i tida. Nå likner den mer på en kommunal gjenvinningsstasjon som mangler de nødvendige midlene til å fungere effektivt. Det nærmeste du kommer kompostmenn er de nikotindrevne vennene som en gang i blant kaver seg vei mellom pizzakartongene og graver ut et hi der ute hvor de kan suge inn sigaretten og slarve om hva det nå enn er røykere slarver om. Men her en dag hadde også de fått nok. De gjorde både narr og kritiserte den skammelige funksjonen verandaen hadde fått tildelt, hvordan de etter måneder med røyking der ute hadde sett hvilken vei dette gikk. Og røykere er ikke kresne dyr, neida, de kjemper seg vei ut i friluft og trosser det som måtte være av hindringer for å få sin dose, ingen tvil om det. Derfor var det nettopp deres kritikk som ble den utløsende årsaken til at jeg satte på meg min imaginære blåsnipp og kom til verks.

Som alt annet snusk begynte verandalagringen uskyldig. Silje og jeg skulle få besøk av foreldreapparatet, tiden var knapp, det var mye å rydde, så de seks melkekartongene som lå strødd utover kjøkkenbenken la vi på verandaen inntil videre. En ny verden åpenbarte seg for oss i samme øyeblikk. Plutselig fantes det et sted i leiligheten å samle alle problemer i, en dør man bare åpnet og kastet fra seg det man ikke ville ha i livet sitt. Noen slukker sorgene i alkohol. Andre i heroin. Vi derimot, er verandavrak. Så fort det kommer et papproblem vi ikke klarer å mestre på edruelig vis (eller som Pelle og Proffen ville sagt: ”fikser’e ikke”) tyr vi til verandaen. Det eneste vi gjør er selvfølgelig å stenge ute problemene og la de vokse seg til en diger pappklump. Men dette er også sjarmen ved en skikkelig usunn avhengighet som får gå for langt. Det lille øyeblikket hvor dopvraket har fått nok og forstår at dette har gått ut av kontroll. Jeg måtte på rehab.

Jeg stabla, pakka, bretta og svetta. Håndterte problemene slik de måtte håndteres. Gjorde det eneste fornuftige. Kvittet meg med faenskapet. Etter en time var jeg rett og slett rein.

Men hvor lenge? Hvor lang tid er jeg i stand til å holde dette i sjakk? Så lenge det finnes melk og ferdigpizza der ute vil jeg for alltid måtte kjempe en kamp med meg selv. Heldigvis er jeg ikke alene. For så lenge jeg har gode venner med en solid nikotinavhengighet vil jeg kanskje klare å komme meg igjennom dette med livet i behold. Så lenge de går ut dit og ser problemene mine opplyst av lighterflammene sine finnes det håp.

En aften i aristokratiet

2008-03-20T01:20:00.001+01:00

Det var en lys og vindstille sommerdag i Tigerstaden. En av de dagene hvor det er sosialt akseptert for den gjennomsnittlige borger å ta med seg pilsen til parken og drikke den åpenlyst. En av de dagene hvor konsentrasjonen av engangsgriller når et så høyt punkt at en uvitende forbipasserende vil tro han går igjennom korridorene på et kullkraftverk. En av de dagene hvor pølser blir til noe mer enn pølser, hvor de svarte boblene som spretter opp fra det svette skinnet ikke lenger minner om et pubertalt kvisebylleangrep, men istedet om rødheten i roastbeefen, sennepen på silda, parmesanen på pastaen og valnøttene i waldorffsalaten. Det var en av de dagene hvor du føler en absurd ro og metthet på alt hva livet har å by på.

Vi følte oss som konger der vi selv satt, i Sofienbergparken, med ølet, engangsgrillen, pølsene, lompejævlene og en så spontant stor tro på menneskelig medfølelse at vi tillot oss å spørre fremmede om å få låne ketchup. Vi var akkurat hvor vi ville være i verden. Ingenting kunne stoppe oss. Tre tilfredse proletarer i Edens hage. Trodde vi. For det finnes visstnok et sted. Et sted hvor gresset virkelig er grønnere. Hvor fruene er finere. Hvor det er langt mellom langerne. Og hvor pølser faen meg ikke er noe mer enn grisekadaver og størkna snerk uavhengig av promille, årstid og hunger. Et sted på andre siden. Vestkanten.

Hvordan kunne vi motstå? Vi skulle bare sniffe litt på paradis. Få ferten av det hele. Diskret injisere den forbudte frukt. Så tilbake igjen.

Det var med dette vi valgte å sette kurs mot vest, med vinden i seglet og sola i nakken. Hobbynihilisten Bjørnar ved roret, hippieutilitaristen Ole Øyvind på dekk og meg som potetskrellende stammekriger uten øks.

Det begynte med en pub, en vestkantpub vi aldri fant. Så vi bestemte oss for å gå inn på 7-eleven for å kjøpe mikrobølgeovnsmat. Og der stod de. De to fruene.

Den ene var av det typiske rødvinsmarinerte slaget, med sigarettstemme og lange røde negler; negler som graver seg inn i biffen når frua kommer hjem fra slakteriet og skal vise mannen akkurat hvor mørt det blodige kjøttstøkket er. Negler som knitrer mot de digre perlesmykkene mens frua justerer anhenget så det sitter litt løsere rundt den svette svinehalsen. Negler som brekker i frognerfylla da frua åpner alle lukene og lar rullelatteren vibrere i veggene over de mest vulgære vitser. Hun stod på 7-eleven og forberedte seg på apokalypsen i det hun pekte ut det ene ferskvareproduktet etter det andre. Vårruller, calzone, lasagne, i det hele tatt.

Den andre var spissere, tynnere, frekkere og vanskeligere å få noe inntrykk av. De lange middelaldrende fingrene holdt rundt to halvlitersflasker med Tonic. Fruene pratet travelt med hverandre mens 7-Elevenmannen prosesserte monsterordren, og brått fikk de øye på oss.

”Dette var da noen unge karer!”, sa rødvinsmarinaden høyt, humra og målte oss opp og ned med selvsikkert blikk. Middelalderfingrene så på oss også, mer tilbakeholden og uten kompanjongens begeistring.

”Ja dere skal vel hjem og ha dere en skarp Gin Tonic dere?”, prøvde jeg å fortsette i det jeg håpet var overklassens alternativ til arbeiderklassens folkelige tone.

”JAH! Dere må bli med! Kom igjen!”, utbrøt rødvinsmarinaden. Middelalderfingrene lo, nikket seg enig på en særdeles ironisk måte.

De trodde vel aldri at tre unge herrer i sin beste alder ville gjøre noe slikt. Men dette var hva vi hadde ventet på. En gullkantet mulighet til å oppleve vestkanten på innsiden. Så begeistret svarte vi at det hadde vi lyst til.

Allerede her begynte Middelalderfingrene å få panikk. Men Rødvinsmarinaden overstyrte henne helt, tok kommando med vårrullen halvt inne i kjeften, grep om tonicflaskene og durte ut av butikken med oss og den andre frua på slep.

Hun var ikke blid der hun prøvde å ta igjen venninna si som holdt et voldsomt tempo forrest i korstoget som skulle føre oss til overklassen. Jeg måtte forsøke å glatte over det lange håret vårt, de slitne skoa og den alternative bekledningen. Jeg tenkte på min venn Eriks karriere bak kassa på Spar og den fine frua der en gang som ikke var fornøyd med måten Erik peip inn en kartong egg på: ”Du må behandle dem med respekt og andakt”, fortalte hun Erik. Jeg kunne i det minste forsøke å framstå som en kartong egg i fruas hode. Derfor sa jeg så rolig og behersket jeg klarte til middelalderfingrene at ”vi oppfører oss respektfullt og andaktslig”. Frua så på meg og ga et misfornøyd glis, og økte tempoet enda mer for å nå fram til Rødvinsmarinaden.

Snart befant vi oss utenfor en dør. Fruene ringte på, en mannsstemme svarte, og den ivrige halvdelen svarte ”hei det er oss! Og vi har med besøk!”. Døra åpnet seg, marsjeringen inn begynte, men brått stoppet Middelalderfingrene korstoget for en alvorsprat. ”Altså, dere skal virkelig være med!?”, spurte hun oss på den mest nedverdigende iskalde måten. Jeg kjente en klump av flause og uvelkommenhet spre seg, men før jeg fikk sagt ”god kveld” tok Rødvinsmarinaden over. ”Det er klart de skal være med!! Kom igjen gutter!” Og med det var vi innenfor.

I det jeg tok av meg skoene og fikk sett meg om, var det som om jeg befant meg i et enormt spøkelseshotell. Det var visst bare en leilighet på vestkanten. Men for oss alle tre var det som å tre inn i en slags drømmeverden. Du veit når Dale Cooper går inn i The Black Lodge i Twin Peaks og vandrer rundt blant de røde gardinene? Å være på innsiden av vestkanten er som å være fanget i The Black Lodge. En absurd drømmeverden spekket av mystikk og ukontrollerbare uforståeligheter. Ting går fort herifra. Det er umulig å få overblikk… Resten arter seg som absurde bruddstykker.

Vi vandret stillferdig igjennom det store kjøkkenet og inn i en stue. En femti år gammel mann med langt tynt hvitt hår og barbeinte føtter hilser på oss og forteller at det er han som eier kåken. I sofaen sitter sønnen, en sur BI-student som drikker tuborg og snakker om fotball.

”Vil du ha en vårrull?”, roper Rødvinsmarinaden til meg.

”Nei takk, jeg er ikke sulten jeg”, svarer jeg.

”Jo! Ta en vårrull! TA EN VÅRRULL!”, svarer hun.

Jeg tar vårrullen og begynner å spise. Oppmerksomheten hennes dras mot noe annet.

Vi får whisky utblanda med vann i det som snart utvikler seg til en ozoorgie. "Det er sånn jeg liker det" sier mannen. Fruene legger på kryptisk vis ut om hvor begeistret de er for Hellas. De spiller av den ene greske melodien etter den andre for oss, og forholder seg til musikken som om de var to komponister med den dypeste forståelse for musikalsk kompleksitet og oppbygning. Enda mer absurd er det å høre fruene drømme seg vekk til disse varme strøkene mens jeg observerer de spedalske armene til Ole Øyvind rote igjennom den fortapte platesamlingen, men ikke finne annet enn gresk gitaronani.

En tredje kvinne dukker brått opp. Rødvinsmarinaden kjefter på henne fordi hun ikke ble med da de skulle på jenteferie til Hellas. Kvinnen setter seg ned og planter hodet sitt i hendene og sier ingenting. Rødvinsmarinaden visker noe til meg på en så forfylla måte at jeg ikke har den minste sjangs til å dekode det. Jeg nikker og sier mhm. Snart begynner mobiltelefonen hennes å ringe. ”Det er sønnen min”, forteller hun meg. Hun svarer og sier at hun ikke vil hjem enda og legger på. ”Jeg har den beste mannen i verden jeg”, forteller hun meg. ”Han er advokat.”

Midt i hele denne affæren som bare akselererer raskere og raskere for hvert sekund som går, får jeg øye på Bjørnar som forsøker å signalisere noe til oss. Det vi alle tenker. At det er på tide å komme seg ut herifra. Vi har fått nok.

Vi tar de i henda, alle som en. Setter på oss skoene. Og beveger oss ut i det som har blitt en tropenatt.

Fullstendig utmattet sier vi ikke stort til hverandre på veien. I det vi ser østkanten sakte ta form rundt oss, begynner vi å sakke tempoet. Legger oss ned i en liten hage på omtrent fem kvadratmeter.

Burde vi blitt lengre i ozoorgiet? Hørt på enda mer akustisk gitaronani? Opplevd mer av den gjennomsnittlige rikmann? Hadde vi forstått mer da? Disse spørsmålene kretser rundt i hodet mitt. Men noe er jeg allikevel sikker på.

Gresset i hagen vi ligger i nå er ikke så grønt. Den eneste planten som er her er vissen og skrøpelig. Det lave metallgjerdet er rustent. Vinden blåser forsiktig forbi oss. Bjørnar og Ole Øyvind sovner. Og jeg føler meg friere enn noen gang i mitt liv.

Fra søppelbøtta på tittelverkstedet... (Påskespesial)

2008-03-18T23:58:00.001+01:00

"Purringen sendes til de pårørende"

- En hardkokt krim fra biblioteket.

Amerikas dystreste hjemmevideoer

2008-03-17T17:55:00.001+01:00

Jeg tar meg selv i å nesten ukentlig konsumere to fulle episoder av Americas Funniest Homevideos rett etter hverandre - og le hemningsløst. Det begynner lett, jeg bare overværer noen knall og fall og noen katter som klorer seg fast i møblementet tilhørende den gjennomsnittlige innehaver av den amerikanske videokameradrøm. Men så lokkes jeg inn, blir oppslukt av den klovnete stemningen. Og når de først får meg gående, så stopper det faen meg ikke. Til slutt har de meg så til de grader i sin hule hånd at de uten problemer kunne ha klippet inn 10 tilfeldige sekunder fra Vibeke Løkkebergs klassiske epos "Hud" uten at jeg hadde sett på det som noe annet enn nok en slapstickperle.

Et kritisk spørsmål har jeg likevel klart å stille meg selv, til tross for den tiltaksløse rusen programmet luller meg inn i. Og det er spørsmålet om hva som ville skjedd hvis det ikke skjedde noe helt uventet totalt fantastisk absurd i hjemmevideoen?

Det er utrolig at folk virkelig gidder å filme det de gjør. Noen ganger er det mer absurd å tenke på at det står en mann bak kameraet og filmer nettopp dette, framfor at det skjer noe absurd mens han filmer. Feilen blir på mange måter redningen. Bare ta en titt på denne tilfeldig utvalgte ansamlingen AFV-klipp:

Hvor mange av disse videoene hadde vel ikke kvalifisert som de grusomste mest deprimerende cinematografiske makkverkene i menneskets historie, hadde det ikke skjedd noe uventet i dem? Endeløse timer som dokumenterer stillestående familieliv som ingen andre i hele verden kan ha noen som helst glede av. Allikevel er det dette som i mange tilfeller er utgangspunktet til en AFV-perle. Folk kjøper seg videokamera for å filme at far og barn spiller baseball, ikke at ungen smeller balltreet i skrittet til far og gjør far steril. Og det får meg til å tenke at over hele det nordamerikanske kontinent må finnes boks på boks med videokassetter spekket med den amerikanske drøm. Alle vidoene som ikke blir sendt til AFV.

Jeg har et ønske om å samle sammen disse, behandle dem på samme måte som om de var AVF-klipp og spille de av på løpende bånd etter hverandre Jeg hadde sittet med et djevelsk våpen av masseødeleggelse mellom hendene. Kollektivt selvmord og samfunnsulydighet for hele afv-premiepotten. For dette er den mørke siden av det lune programmet, den vi aldri hører om, som ligger låst ned i kjernefamilienes familiehvelv. Dette er alle gangene hvor det bare går bra. Dette er amerikas dystreste hjemmevideoer.

Fra søplebøtta på idéverkstedet - Del 1

2008-03-15T15:04:00.000+01:00

Jeg har for vane å lagre alle tekstideer som måtte falle meg inn på telefoniapparatuset mitt. Flertallet av disse oppstår i søvne eller i festlige lag. Det er derfor svært variabel kvalitet, og imellom må en opprydning til. Men i stedet for å disponere meg med atomavfallet på korrekt måte, åpner jeg tønnene og sprer faenskapet utover disse sidene. Her er 17 forkastede ideer:

- Blås i basunen
- Skjønnheten og utstyret
- Det var den automatiske bursdagseposten fra QXL som minnet meg om at dagen var kommet
- Phantom of the Beeropera
- Monopolterje
- Monokkelbjørg
- Rockarvarjen
- Julaftenkommentator
- Å boikotte rulletrapper
- …hadde jeg bare hatt en kompis som het Bjørni (Ikke Bjørni hvor R-en forsvinner inn i N-en, men BJØRRRHNIH) skulle jeg slått meg til ro her i verden.
- Fra spøk til joker
- Aktivitetsdag – pilking
- Onkel Exphil
- Ivarhylla – starten på et etablert forhold
- Electronicabuss
- Ølteltsyndromet
- Clogs

Skulle noen av disse ideene utvikle seg til noe mer en dag, bør du ta det som et sikkert tegn på at jeg har blitt en radioaktiv mutant.

Frihetsberøvelse

2008-03-14T23:59:00.006+01:00

Som jeg hadde redet lå jeg og skalv i det våte gresset i byparken og ventet på sola da det plutselig klirret litt lenger oppe i bakken. Før jeg rakk å komme på beina var posen min borte. Helvete. En jævla boms hadde funnet panteposen min og tatt den. Han syntes sikkert livet nærmest var levelig nå, luntende avgårde mot butikken etter morgenpilsen sin. Jo, det har vel faen meg sine forsonende trekk. Men hvordan kunne han unngå å se meg, som lå sammenfiltret og nokså nødtørftig påkledd i fosterstilling bare fem meter lenger ned i skråningen? Jeg hadde haiket til byen samme morgen og drukket øl med de innfødte for å markere begynnelsen på min nye tilværelse som frivillig uteligger. Jeg hadde bare med meg 1984 av George Orwell og en tynn ytterjakke; kunne ikke i mine mest Gulagglorifiserende fantasier forestilt meg at temperaturen skulle falle så fokjært, og da det var tomt for øl og de andre gikk hjem prøvde jeg forgjeves å få blund på øyet på en benk, men fant det til slutt mer fornuftig å sette seg i bevegelse. Jeg tumlet rundt i byen og samlet inn det jeg kunne oppdrive av tomgods mens klokka slepte seg pertentlig videre mot morgendagen. Dette hørte med til den nye rollen. Jeg trengte pengene. Og da det ikke var mer å finne gjorde jeg et nytt forsøk på å innvie tilværelsen med litt søvn. Men jeg rakk faen ikke å døse ett eneste tarvelig minutt under åpen himmel før jeg ble redusert til et ubrukelig abortoffer for den myten jeg prøvde å leve opp til. En fyllik stjal panten min. Det var som et slag i trynet. Hvem det nå var kunne han like gjerne sparket meg i ribbeina og bedt meg krype hjem til mor og far, for dette er ikke noen fornøyelsespark du ligger og sover i nå, gutt. Dette er BY-parken.

Bruddstykker fra en fortrengt korpsaffære - Del 2

2008-03-13T16:03:00.003+01:00

Du hører ordet korps og du gjør deg noen tanker…

Jeg gjør det selv, her jeg visualiserer meg selv som tolvåring på den store finaledagen av korpsturen til Kragerø. Dagen jeg satte trompeten mot munnen min, og visste at det ble siste gang jeg kom til å gjøre det.

Jeg tenker på å selge vafler. Jeg tenker på lodd. Rense uniformer. Selge kalendre. Sitte på buss. Selge pins. Brette sammen notestativet på en måte som gjør at det ser ut som et maskingevær og leke krig i pausen. C-durskala. Dugnad. Pølseboder. Spytt. Gamlehjem med pepperkake- og pølseservering i takt med årstidene. fire år med 2.stemme. fire sammenhengende år. En evigvarende rett linje av kompetoner og suppleringslyder til den store organismen et korps er. En organisme som sluker deg og kverner deg opp til du er en slave i fritidsklubb- og organisasjonssystemet, et system som fra utsiden virker uskyldig, aktiverende og sosialiserende, men som ikke er noe annet enn en simpel sekt med den simpleste av ideologier – å tjene penger. Å gå i pluss i et stort byråkratisk system som baserer seg på at unger skal slite ræva av seg for å sørge for at det til enhver tid finnes et arkiv av messinginstrumenter som skal få stå i en kjeller å ruste til verdens ende som et ofringsrituale til samfunnet. I motsetning til heroinisten som bestemmer seg for å sette sitt siste skudd, men vet at det blir vanskelig å motstå fristelsen senere, satte jeg mitt siste korpsskudd med jævlig stor overbevisning om at dette symboliserte en absolutt abstinensløs slutt. Jeg satte trompeten mot kjeften og lot den siste rusen sige innover meg. Men jeg var fremdeles jævlig tørst, og det var en varm dag i Kragerø.

Dette var den store ekstravaganzaen. Godt over 50 musikkorps skulle marsjere gjennom den sommerlige byen og forenes på stadion med det formål å unisont blåse opp nasjonalsangen for et publikum bestående av foreldre og jævelunger med is. Et massivt rekrutteringstiltak som sørger for at nye potensielle slaver lar seg lokke i framtiden så fort de er modne nok til å høstes av korpsmonsteret.

Et stort apparat var iverksatt for å sørge for at flere hundre nerdete barn og ungdommer skulle komme seg helt fram. Vi hadde ikke marsjert og spilt mer enn et kvarter da jeg oppdaget boden. Jeg trodde det var et fatamorgana. Men det var sannhet. En vannbod. Tre menn i gule signalvester stod bak disken og fylte det ene plastkruset etter det andre med vann. For meg var de vakre havfruer som lesket seg i en iskald oase. Vi var midt i Gammel Jegermarsj. Men faen heller, jeg trengte vann. Jeg kunne ikke motstå. Forsiktig lot jeg lyden fra trompeten min ebbe ut, før jeg sluttet å spille helt, og tok imot et glass vann som jeg slukte med beste evne.

Det var ikke nok. Jeg trengte mer.

Fem minutter senere var det en ny bod, og denne gangen spilte vi ikke, vi hybernerte til lyden av stortromma, som kanskje var det Kongsvinger skolemusikk kunne best. Instrumentet under armen til lyden av dang…. dang…. dang dang dang… Kom jeg til å få slukke tørsten min nå? Jeg grafsa til meg to plastkrus og slukte de på rappen. Før jeg visste ordet av det gikk det ei dame langs korpset og delte ut. Jeg tok et til. Så spilte vi igjen. Fem minutter senere skjer det samme. Jeg hadde bestemt meg for å aldri gå tørst igjen, så jeg sikret situasjonen ved å virkelig ta i.

Så jeg gikk for langt da. Mistet kontrollen. Drakk for mye. Det måtte jo skje. Selv om det var varmt og svetten pipla.

Jeg måtte pisse. Skikkelig skikkelig pisse.

Mens blæra sprengte mer og mer, stoppet vi brått. Vi befant oss like utenfor inngangen til stadion. Et og et korps entret, og vi stod i kø, som en familiebil som venter på å få kjøre om bord på danskebåten. Minuttene gikk. Hva skulle jeg gjøre? Burde jeg bare la det stå til i den blå uniformsbuksa? Det høres absurd ut i ettertid, men en person som virkelig har vært tissetrengt vet hva jeg snakker om. Man får et totalt forvrengt virkelighetsbilde. Galskap blir fornuft.

Men med et snev av intelligens igjen, bestemte jeg meg for å løpe litt unna og pryde et buskas.

Det rant og rant og rant, og det føltes helt fantastisk. Jeg kom i et overstadig godt humør. Der jeg stod og markerte meg i Kragerøs hundelandskap, tenkte jeg på å rett og slett fortsette i korps. Men en hendelse skulle snart korrigere meg. I det jeg snudde meg for å gå tilbake til korpset mitt, kjente jeg det stikke i hele brystet mitt.

De var borte.

De hadde gått. Marsjert inn. Jeg fikk totalt panikk. I ettertid ser jeg selvfølgelig at jeg kunne jo bare blitt stående og latt det være. Men der og da måtte jeg til det jævla korpset mitt. Jeg var en ung gutt, dette var før mobiltelefonens tid, og jeg visste at rett etter denne seansen var ferdig, gjaldt det å komme seg på bussen og brase hjemover. Hvis jeg ikke fant korpset mitt ville jeg være fanget i denne infernalske korpsturen for resten av mitt liv. Så jeg løp inn.

Brått var jeg igjennom den store porten, helt alene, og ble møtt av en enorm stadion hvor korpsmusikken slo inn i ørene mine fra alle kanter. Tribunene var velbesatt. Og langt der framme skimtet jeg korpset mitt, som skritt for skritt marsjerte lenger og lengre unna meg. Jeg kviet meg. Det kom til å se ille ut. Men jeg valgte å løpe.

Det var en stygg prestasjon. Der jeg løp ut i gladiatorarenaen helt alene, brøt jeg med selve essensen av hva korps handler om – nettopp å være i korpset. Å være en anonym del av det større fellesskapet. Å stå der i like uniformer, på lik linje, i lik takt, med lik bevegelse i beina. Alt dette brøt jeg med i det jeg sprintet forbi den ene bataljonen etter den andre. Jeg kjente marsjene fra hvert korps blåse forbi meg. Jeg enset de ikke. Jeg hadde kun ett mål for øye. Kongsvinger skolemusikkkorps. Det er synd å si, men jeg har aldri følt en sterkere tilhørighet til korpset enn jeg gjorde nettopp da, hvor jeg hvileløst løp i en jungel av korps for å finne ut hvor jeg hørte hjemmet.

Og til slutt åpenbarte de seg for meg. Jeg så rumpepartiet på korpset, der jeg hører hjemme. Det manglet en plass. Jeg sakket ned på løpinga. Lirket meg inn. Gjenkjente marsj og tempo. Og så fyrte jeg opp trompeten. Anpusten var jeg, men faen heller, jeg var lykkelig. For siste, men samtidig første gang, lot jeg meg befri meg helt fra meg selv og overgi meg til korpsets kollektive makt.

Jeg visste at det bar hjem, vekk fra dette helvettet. Og det faktum at jeg visste at det ble mine siste toner på dette instrumentet gjorde at jeg spilte det bedre enn noensinne. Det var kanskje bare en 2.stemme. Jeg var anpusten og sur. Men det at jeg så mållinjen så tydelig foran meg fylte meg med en inderlig lykke. En ekte korpstrubadur på sine eldre år hadde gjenkjent det med en gang. Dette var lyden av en korpsgutt på vei ut av korpset. De små variasjonene, de små triksene, de dristige kompesprangene der jeg lå nede på 2.stemmen for aller siste gang.

Dette var lyden av en korpsmann ved reisens ende. De beste lydene en korpsmann spiller i sin karriere. Og jeg skulle la det bli med det.

Det gikk tre år til før jeg slutta.

Postfunksjonæren og kontrarevolusjonæren

2008-03-12T23:20:00.013+01:00

- Er det ikke på tide med et nytt terrordangrep snart?
- Jeg er jævlig skuffa over Al-Qaida altså-. Enten så er de en gjeng døgenikter blottet for oppfinnsomhet eller så har de det mer enn bra nok.
- Du tror ikke det er alle sikkerhetstiltakene vi har fått som stopper dem da?
- Er du dum? Herregud, det eneste vi gjør er å tette hullene som allerede er brukt. De må jo uansett komme med noe nytt denne gangen.
- Kom på noe du da. Som de kan gjøre.
- Det er jo så mye.
- Nevn en ting.
- De kunne jo bare fullføre jobben til Hitler. Og bare utradere Israel med en atombombe. Det er jo drømmen dems, tror du ikke?
- Problemet er vel at det er deres eget nabolag.
- Ja, det er det jeg mener. Hvis de har noe å tape så har de det for bra.
- For bra?
- For bra til å drive terrorisme. Det er akkurat som.. Jeg er jo jævlig uenig i narkotikapolitikken i Norge, men jeg går ikke og sprenger meg i lufta av den grunn. Men hvis jeg var hjemløs junkie på førtiende året, da hadde jeg faen meg vurdert det altså.
- Men hvis du virkelig brant for saken, kunne du overtalt en viljeløs junkie til å sprenge seg i lufta for den gode saken din.
- Ja. Men ville det gjort noen forskjell da? Det er akkurat som.. i Al Qaida sitt tilfelle er det problematisk... USA ikke er jo ikke mottagelige for kritikk. Muslimene i Midt-Østen får det bare verre hvis de prøver å si fra. Så det er mulig de ikke gidder å lage mer faen.
- Betyr ikke det i så fall at Bush har lykkes i politikken sin?
- Han verner jo opp om urettferdigheten! Det er akkurat som junkien, han hadde ikke giddet å sprenge seg sjøl i lufta fordi han veit at det ikke gjør noen forskjell. Men han har det ikke bedre på gata av den grunn. Heller mye verre.
- Han setter vel overdose isteden.
- Det er jo også en måte å si fra på.
- Men altså, han kan jo legge seg inn til rehab.. og når han er nykter kan han engasjere seg i lokalpolitikken.
- For KrF.
- Nei, faen, da ser jeg heller at han tigger på gata.
- Men den fattige muslimen kan uansett ikke legge seg inn for å bli kvitt problemene sine.
- Nei. Men han kan også konvertere til kristendommen.
- For det går jo ikke an å ta overdose med Islam.
- Hvis det da ikke er dét som er å sprenge seg sjøl i lufta.

Å spille monopol med Djävelen

2008-03-11T18:35:00.003+01:00

Det er en klassisk og kristenfundamentalistisk oppfatning at kortspill kun hører hjemme i Djevelens høyfjellshytte. La denne teksten først og fremst leses som et korrektiv mot denne totalt feilaktige myten. For Djevelen spiller monopol. Og bare monopol.

Forbarmelsen unnfanget seg over meg på en liten jernbanestasjon i Sverige. Vi vet alle at det finnes en rekke steder her på jord som den gjennomsnittlige gudfryktige (dog noe dristige) mannen i gata velger å karakterisere som ”steder Gud glemte”. Men hva skjer med et sted når ikke Gud bare glemmer det, men totalt ignorerer det, fra første stund? Da får du et sted som vil likne mye på det jeg befant meg på akkurat nå – Öxnered.

De fleste jernbanestopper er i det minste akkompagnert av en ansamling hus. Ikke Öxnered. Det er det mest gudsforlatte stedet jeg, som tolerant hedning, har vært borte i. Så gudsforlatt at djevelskap i sin pureste form har fått slå rot her og gitt anledning til å kultiveres uten forstyrrelser. Dette gjorde at stedet på en forførerisk måte fikk en voldsom sjarm i det Torstein og jeg steg av toget og fikk tatt innover oss at det virkelig var hit vi skulle og at vi skulle oppholde oss her i to og en halv time, mens vi venta på Oslotoget. Som to reinkarnasjoner av de naive drittungene Hans og Grete trippa vi av gårde.

Vi ble møtt av en svensk advokat ved inngangsdøren. Dress og koffert, full vigør tidlig på en søndag. Allerede her burde vi luktet lunta. Men det er ikke lett å fatte at du står ansikt til ansikt med djevelens advokat når han er en liten rund mann som prater lun kakkelovnsvennlig värmlandssvensk. Et skilt ved siden av døra signaliserte at Anderssons Advokatbyrå befant seg i 2.etasje. Hyggelig var han også. Lokket oss inn. ”Stig på unge herrar, ni kan hvila er her i forste etahhsen” (egen rekonstruksjon). Vi takket ja og trampet inn.

Öxnered järnvagsstation bestod utelukkende av fire elementer. En bar fylt til randen av enorme ølfat med det svenske exportølet Norrlands Guld. Ikke i vanlig versjon, men i en X-tra Stärk-variant med 7,2% alkohol. Videre, To stk nedslitte vannklosett. En ødelagt lenestol med avsagde bein og mursteinsklosser som erstatning. Og sist men ikke minst, Monopol. Det stod der på en hylle, så diskret , men samtidig så framtredende. Vi hoppet opp og ned på tunga til satan som om det var en trampoline. Når som helst kunne han ha lukket gapet og slukt oss. Hadde vi faktisk forsynt oss av det exportølet hadde vi sittet på første tog til dødsriket. Men i stedet valgte vi å spille monopol.

Det ga en spesielt syrlig smak i kjeften å dra fram dette sagnomsuste spillet, tidenes kapitalistsimulator, akkurat her på dette så voldsomt øde stedet. Du kan umulig komme lenger unna børsen enn når du befinner deg i Öxnered. Men Satan har da aldri brydd seg om børsen. Alle vet at Lucifer først og fremst er en sjelespekulant - gode investeringer basert på solide avtaler som lønner seg i lengden. Og for ham er det ikke snakk om en god nok lengde før det er evigheter inne i bildet. Hvorfor er det da at monopolbrettet befinner seg i denne djevelske smeltedigelen av et tettsted? Tanken sprer seg i hodet, men blir overkjørt av et voldsomt trykk i det jeg benytter meg av det ene toalettet til å tømme meg oralt.

Dette kan fort gi leseren inntrykk av at jeg er en bulimiker, eller at jeg lar den lunefulle stemningen gå så innover meg at jeg tar det hele til et metafysisk nivå, og at jeg dermed har en framtid som klarsynt i TVNorges hitserie ”De klarsynte” med en seerskare bestående av kristne konfirmantjenter og mødrene deres. Begge antakelser kvier jeg meg sterkt for å spre. Jeg anser det derfor som en nødvendighet å opplyse om at vorspielet til Öxnered bestod av å sitte baklengs på toget samtidig som store mengder gott och blandat ble fortært. Det måtte gå galt.

Men tilbake til spillebrettet; hvorfor akkurat monopol? En følelse av avsmak spredte seg i kroppen i det jeg lot terningene rulle. Jeg hadde egentlig ikke lyst. Men Torstein ville underholdes og Torstein blir glad når han blir underholdt og det var både fruktbart og essensielt å holde Torstein i et godt lune for det var langt hjem og mye Torstein å forholde seg til.

Jeg tørket svetten av pannen og fortsatte, men klarte ikke helt å konsentrere meg. Jeg ble sittende og stirre på tomtene og en nazinostalgisk tanke slo ned i hodet mitt. Det er da virkelig ikke tilfeldig at monopol aldri eksisterte i nazityskland mens det hadde en enorm suksess i både USA, Storbritannia og Frankrike. Monopol er da intet annet enn et reinspikka jødejævelspill. Her får man med griske klør stange resten av befolkningen med hornene sine og karre til seg det som måtte være av eiendom og rikdom, mens den gjennomsnittlige germaner går bankrupt. Det er ikke rom for nasjonalsosialisme i monopol. Bare grønne grunderjøder med horn og hale. En nazipropagandaversjon kunne allikevel Goebbels på alle måter tatt seg tid til å lage. ”Jøder og penger – et brettspill av Joseph Goebbels.” ”Gå til fengsel” byttes ut med ”Ta toget til Auschwits”. Jødestjerner i ulike farger som spillebrikker. Og ”Deres hus og hoteller brenner”, det verste kortet du kan trekke, viskes galant ut og erstattes med kun ett eneste ord: Krystallnatten… Som selvfølgelig også er det eneste kortet bunken består av, slik at spillet utfører oppgaven det er satt ut til å gjøre: motvirke jødesprell.

Men billige nazivitser slo ikke an her i Öxnered. Torstein var her for å konkurrere. Spillet måtte gå sin gang.

Man føler man har en slags plan når man spiller monopol, et uslåelig komplott som skal slå fienden. Men så havner man på et felt da, og mangler penger. Man må pantsette. Og det er da så altfor mange går i fella. Fienden kommer og sier ”du, jeg kan bare få den tomta her av deg, så slår vi en strek over hele greia.” Du er i en offerposisjon, du vil bare få det overstått. Så du takker ja, gir de den tomta de vil ha. Slenger deg på en dristig liksomvennlig avtale. Og jeg var ikke bedre enn at jeg gjorde det selv.

Før jeg visste ordet av det stod Torstein klar med en voldsom ansamling leiligheter på flere tomter. Og hva hadde jeg utretta? Jeg hadde faen meg brukt den ene lappen etter den andre til å kjøpe hoteller på de to tomtene jeg hele mitt liv hadde blitt frarådet å kjøpe: Parkveien og Kirkeveien. De to rett etter start.
Jeg husker fortsatt de formanende ordene fra min barndomsvenns far bli hvisket inn i øret mitt første gangen jeg spilte monopol: ”Parkveien og Kirkeveien, Jørgen… Du må ALDRI kjøpe Parkveien og Kirkeveien.”

10 år senere sitter jeg altså her og lar meg utfordre på nytt. Men denne gangen går ikke ting slik de pleier. Ordene som gjennom et helt tiår har jomet krystallklart inne i hodet mitt har svunnet hen og latt seg overdøve og forføre av djevelens syndige toner.

Og det er nå det skjer. Det er nå ondskapen virkelig vekkes til live og djevelens tannhjul settes i bevegelse. Man blir jo rett og slett jævlig forbanna. Her har man brukt masser av tid på å bygge seg et imperium. Man hadde en plan for faen. Hus der, hoteller der, ”bare vent til jeg passerer start, da skal alt gå bra snuppa”, sier man til den imaginære monopolkona i messing og durer selvsikkert av gårde i monopolbilen støpt i samme materiale. Lite tid til å leike med guttungen det blir det jo, men det er bare fordi alt dette en gang skal bli hans. Og han fortjener bare det beste. Ikke setter du deg på pub og drekker opp lønningspåsan heller. Åneida, flink er du. Bare du nå passerer start. Kom igjen. Kom igjen, bare litt til, så ordner alt seg. Mat på bordet og svømmebasseng i hagan.

Men så kommer du deg faen ikke fram til start.

Du lander på den mørkeblå rett før.

Så skal man altså la en god venn ødelegge drømmen. Man blir forbanna blir man. Bitter. En ting er stigespill. Ludo. Gi meg Vri åtter, Gris, ja til og med Svartepetter, kom igjen! Og jeg skal tape med fatning. Men å tape i monopol. Det bringer fram det verste i et menneske.

Jeg var sur var jeg. Torstein strakk ut den fettete hånda si - han hadde dyttet i seg Pringles under hele spillet. Jeg strakk ut min og klemte den så vidt. Jeg visste at han var min venn og at monopol er et spill. Men det var vanskelig å slippe tak rett og slett. Vanskelig å glemme hva han hadde gjort mot meg. Hvordan jeg hadde kjempet så lenge og hvordan han hadde spist meg opp. Som om jeg bare var en av de utallige flakene med sour creme-potetgull som veltet seg rundt i den griske magesekken hans.

Det var i det øyeblikket at vi bestemte oss for at et miljøskifte var på sin plass.

Vi pakket sammen monopol og stilte oss på rekke ved perrongen og ventet på toget hjem. Jeg sa ikke et ord. Vi steg på, jeg satte meg et vindu, så langt unna Torstein som mulig. Öxnered forsvant bak oss i horisonten.

Sakte men sikkert kom jeg til meg selv.

I det vi nådde Fredrikstad hadde jeg så dårlig samvittighet for at jeg hadde vært så sur at jeg løp av toget for å kjøpe pølse og cola til Torstein.

Han ble glad.

Og på en eller annen merkverdig måte ga det en ubeskrivelig oppreisning å få kjøpe den pølsa til Torstein. Det var pur gjør-det-selv-eksorsisme jeg bedrev. Måtte drive faenskapet ut av meg. Jeg vet dette nå høres ut som en tåpelig morallekse av medmenneskelig kaliber. Men å få gi dama på narvesen 30 kr for en pølse og cola, få ta på ketchup, bare tenke på hva Torstein ville komme til å si, og så få se det gliset da han fikk det overlevert, gjorde så fantastisk godt. Det ga meg ro i sjela å se at en pølse når man virkelig er sulten betyr mye mer enn å være eiendomsspekulant, uansett hvor naivt det kanskje er av meg.

Pride & Prejudice

2008-03-10T23:44:00.007+01:00

Jeg hadde ankommet med nattbussen fra Memphis samme formiddag og var i ferd med å kollapse av søvnmangel da denne meksikaneren kom inn på kjøkkenet og inviterte meg ut på en øl. Han hadde bodd i Austin i ti år og på dette hostellet i to uker og fra og med dagen derpå skulle han leie sitt eget sted for første gang, etter en omstendelig prosess for å unngå å avsløre at han ikke hadde oppholdstillatelse. Han ville feire, visste om et sted hvor det bare kostet én dollar for ølen på mandager.

Sergio, som han het, betalte taxien. Den slapp oss av utenfor en nedslitt fabrikkbygning. Dørvakta ville ikke slippe meg inn uten leg, men Sergio hadde allerede lovet at han kunne overtale dem, og holdt ord. Vi ble møtt av blinkende lys og smertelig høy techno-musikk.
”Oi, det glemte jeg å fortelle deg”, skrek Sergio i øret mitt. ”Det er en homsebar. Håper du ikke bryr deg?”
”Jeg har ingen fordommer å stille opp med mot så billig øl.”
En feit fyr fylte opp to imiterte seidelglass av plast. Jeg la fram penger.
”Første runde er på meg”, sa Sergio. "Du tar neste".
Jeg tok en dyp slurk og måtte ut med tunga. Det var det verste ølet jeg noen gang kan huske å ha smakt.

Vi var inne i et digert, uoversiktlig lokale med dempet, rød belysning og en øredøvende enfoldig bassrytme. Noen få homser satt spredd i hjørnene. Vi fant en ledig krok like ved scena innerst i lokalet og jeg fortalte Sergio om om min første kveld i London da jeg ødela en konsert ved å steppe inn som vikarierende gitarist for å få en gratis drink i baren. Mens vi satt sånn stimlet plutselig en hel mengde menn ut mellom bordene i puben og trakk opp på scena der de formet en halvsirkel under de blinkende discolampene. En mannlig transvestitt som så ut til å ha forsovet seg til kjønnsskiftet vekket liv i en mikrofon og utlovet nå 100 dollar til kveldens fineste rompe. Hva var dette? En spill levende pervertert versjon av den amerikanske drømmen? Sergio prøvde å få meg med opp på podiet. Jeg ble sittende.
”Hadde ikke du dårlig råd”, spurte han.
”Jo.”
”Nå har du muligheten.”

Mengden hadde skilt ut en mann som beveget seg mot sentrum av kretsen mens han gradvis avduket bakpartiet. Da det var gjort hoppet han rundt som en sekkeløper på syre og viftet skinkene i takt med den stødige bassgangen. Sergio forsvant fornøyd inn i sirkelen og ble lenge borte. Plutselig dukket han opp igjen med to nye øl. Jeg prøvde igjen, men det var fortsatt så vondt at jeg til slutt gladelig ga tapt for noen pinglete fordommer. Tømte den ut i en blomsterpotte og kjøpte en lik i baren.

Da jeg kom tilbake hadde nok en deltager forvillet seg ut på podiet. Denne gangen var det en tykt bebrillet mann på godt over seksti som hadde store fysiske problemer med å lirke nedre del av grilldressen langt nok ned til at publikum kunne få se hva tidens tann gjør med et mannlig bakparti. Jeg tvang i meg mer av det lunkne ølet mens homsene gikk av hengslene.

Etterpå ble jeg med Sergio på en to dagers alternativ sightseeing videre ut i byen der George W. Bush holdt sete i sine fem år som Texas’ guvernør. Men det er en annen historie. Her er bare én ting igjen å tilføye.

Det var den gamle mannen som vant.

Mårrasjazz

2008-03-09T01:03:00.002+01:00

Jeg har alltid vært for urokkelig på min prioritering av slumresøvn til å ta del i morgenaktiviterer som smøring av matpakke, radiolytting, kaffe og aviser. Men et rituale har jeg allikevel utviklet. Man skal velge sine laster med omhu, sa en gang mora til Ole Øyvind. Og jeg har valgt min frokostlast med det skjønneste omhu.

Uansett hvor dårlig tid jeg har, gjør jeg det. Jeg skrur på datamaskinen, skrur på høytalerne, starter internettleseren, og ser på dette 26 sekunder lange klippet fra youtube:

Det er Les Paul som spiller på sin Les Paul. Men det er så mye mer enn det. Jeg har vanskelig for å beskrive begeistringen min for det lille innslaget, men de 28 sekundene paralyserer meg totalt og får meg inn i en behagelig transe som holder meg gående til lunsj. I det jeg forlater leiligheten om morgenen ser jeg verden gjennom det klippet. Jeg tripper avgårde i en sær 30tallsjazznoir-rus. Jeg har plukket klippet fra hverandre som en prangende akademiker på medievitenskap, analysert de ulike nyansene, og kommet fram til at det er tre elementer ved klippet som er essensielle i framstillingen av denne følelsen hos meg.

- Beinet til Les Paul som rister stødig opp og ned. Det fyller meg med struktur, det setter verden i takt. Jeg kommer til Zen bare av å se på det beinet.
- Det utrolig festlige gitarspillet han begynner med 9 sekunder ut i klippet som er sånn Whiieeh, whiieh, whiieh, whiieh, whiieh, whiieh. I motsetning til det alvorlige og strukturerte beinet fungerer whieeh-lydene som en positiv motvekt til dette og skaper en fin balanse i min eksistens.
- Det merkelige dyret på solsenga i bakgrunnen. Hva gjør det dyret der og hva har det med Les Paul å gjøre? Er det en enorm rotte, en katt, eller en hund? Det reiser seg mystisk opp på slutten av klippet. Hvorfor? Det er absurd. Vi vet ingenting om den overvektige jazzrotta, men den er der, og det må være en grunn til det. Mysteriet gir meg en voldsom eventyrlyst, en tørst på alt hva livet har å by på.

Hvis det finnes noe etterliv vil jeg leve inne i dette klippet, i de 26 sekundene sammen med Les Paul og jazzrotta. I denne verden nøyer jeg meg med å nyte de til frokost.

Påfyll

2008-03-08T23:25:00.006+01:00

Vannet i leiligheten var fortsatt borte, og jeg lot tvilen hva blærevolumet angår komme tuborgflaskene i vinduskarmen til gode. Ålet meg hurtig ned i buksene og løp med løse lisser mot den eneste puben i gata som er oppe klokken åtte om morran og som alltid gir meg gratis påfyll i en kaffekopp som aldri får stå kald lenge nok til at den koster meg mer enn gåturen. Kastet meg inn i strålesikker radius av første vannbærende porselenskål og lot det stå til. Så gikk jeg til baren, la ut om den begredelige situasjonen i hjemmet som hadde drevet meg til bardisken og bestilte påfyll.

Etter at primærbehovene var dekket plukket jeg Aftenposten ut av en bunke ved baren som er så stor at jeg mistenker innehaveren for å rappe dem utenfor en av nabokioskene i de rettferdighetssanseløse morgentimer.

I så fall den endelige bekreftelsen på at vi har å gjøre med en pub etter min understimulerte smak.

Et postapokalyptisk hull

2008-03-07T21:57:00.002+01:00

Vi satt på parkeringsplassen utenfor senteret. Klokka var halv fem om mårran. Se & Hør hadde gått i trykken.

Bladene lå der stablet i en fin bunke på senterets varemottak. Vi tok dem.

Eirik klipte av plastikkhyssingen som holdt bladene sammen. Vi spredte de innenfor gangveistunnelen. Bjørnar tente de på.

Og der satt vi, på huk, inntil betongveggene, og så kjendisene skrumpe inn til svart aske.

Varmen traff ansiktene våres. Vi strakte ut hendene våre og kjente roen spre seg.

Så kjøpte vi pølse.

Torsteins gymhistorie

2008-03-05T16:50:00.002+01:00

Torstein: Veit dere, gymlæreren stirra. Sånn skikkelig på skrittet mitt i dag. I mange sekunder.

Jørgen: Det var ikke fordi du hadde på deg sånn klatrebleie da? Og at hu bare ville forsikre seg om at du var sikra ordentlig?

Torstein: Nei nei det var liksom, hu stirra. Hu stirra.

Jørgen: Jeg nekter å tro deg. Jeg ser virkelig ikke for meg at en uerigert snabb i en svett gymbukse er så forbanna stas å se på.

Bjørnar ler.

Eirik: Jeg er enig med Jørgen.

Torstein: Åååh, jada jada! Eirik du er alltid enig med Jørgen!

Eirik: Er jeg det?!

Torstein: Ja!

Jørgen: Jeg føler vi får gjennomgå her i dag. I gymgarderoben i stad ble du skikkelig sur på meg fordi du syntes jeg var en for lite provoserende person. Og nå blir Eirik beskyldt for å alltid være enig med meg.

Torstein: Du var faktisk litt provoserende nå.

Jørgen: Takk takk. Er du skuffa? Likte du at gymlæreren så på deg? Levde det opp til en eller annen gymsalpornofilmfantasi?

Bjørnar ler.

Torstein: Nei men asså, jeg så for meg at det her var en litt morsom historie å fortelle dere. Men så skal du bare stille deg kritisk og ødelegge alt.

Jørgen: Det er en morsom historie, men den tok bare en annen vending enn du hadde sett for deg. Og det likte du ikke. Det var noe fremmed og uventa.

Bjørnar ler.

Torstein: Hva ler du av Bjørnar?!

Bjørnar ler.

Bjørnar: Jeg bare ser for meg Torstein så stolt over at gymlærerinna har sett på han, mentalt høyere enn han noensinne har vært. Og at han er så uendelig skuffa nå.

Torstein ler.

Tiggetips til hjemløse

2008-03-04T15:36:00.001+01:00

Istedenfor en pappskive full av skrivefeil ville jeg stjålet et av de små VISNING-skiltene som står rundt i byen og satt det foran meg på gata.

Bruddstykker fra en fortrengt korpsaffære – Del 1

2008-03-02T21:56:00.006+01:00

Jeg kjente den svarte gugga klumpe seg sammen i det ene hjørnet av munnen. Kjeven gikk på tomgang. Det var ikke mer å hente. Men jeg trengte faenskapet ned halsen. Jeg var i mitt tolvte år, og jeg og kompisen min hadde i all hemmelighet kjørt i oss to poser lakris bak et skur. En trompet, min, og en saksofon, hans, lå henslengt i grusen. Vi tok de opp og løp tilbake til resten av korpset som liknet mer på en gjeng heroinister i forkledning enn nerdete musikerunger der de satt nedkjørt på bakken. Drillpikene holdt fortsatt stand, der de svinset fram og tilbake med metallstavene sine og slo hjul og fikk nyte medbrakt. Den ene bagetten etter den andre ble prosessert av et kompani med mødre som hadde meldt seg frivillig til å være med på korpstur. Salat, ost, skinke, en liten boks med hermetisert mais, dressing, smør, krydder. Kameraten min og jeg derimot, stod på egne bein, og brukte de siste restene av lommepenger på de to posene lakris. Jeg hadde imidlertid klart å skrape sammen åtte kroner til en av de små juicekartongene med sugerør, og jeg var tørst, virkelig tørst. Det var en umåtelig varm dag, og mens vi stirret misunnelig bort på de fantastiske bagettene, hadde jeg da i det minste juiceboksen min å trøste meg med.

Jeg tok lidenskapelig av den gjennomsiktige plastikken rundt sugerøret. Det var i dét eksakte øyeblikket Wiltrud snudde seg og stirret målbevisst inn i øynene mine. Wiltrud var øverstkommanderende i drillpikenes foreldreapparat. En semitysktalende panzerwagen av en kvinne. Hun var der alltid. Bar stoler opp og ned trappa hver gang det var øving. Satt i styret. Ga oss lapper og delte og tok imot penger hver gang vi måtte ut og selge lodd og pins med norskeflagg. Sugerørplastikken utløste et eller annet inni Wiltruds hode. Den kompakte høypolstrede damen med det ekstremt korte håret banet seg vei mot meg. Datteren fulgte blygt etter.

Hun stilte seg opp rett foran meg. Jeg hadde puttet sugerøret i juiceboksen og så opp mot henne. Så gikk Wiltrud til verks.
”Kan ikke Johanna få smake litt av den jus? Hon er så tørhst skhjønnar du.”

Jeg hater drillpiker. Hver eneste 17.mai tre år på rad blåste tamburmajoren deres opp til marsj ved foten av sjukehusbakken, den verste stigningsetappen på Kongsvinger. De klagde alltid over at vi enten spilte for fort eller at vi spilte for sakte. Vi så aldri noe til dem, bortsett fra da det var Gransbrus og boller den ene gangen hver måned, og da kapret de den beste brusen fordi de fikk lov til å forsyne seg før oss. Allikevel sa jeg følgende:

”Vær så god.”

Strakte juiceboksen mot den sutrete drillpiken. Sørget for at hun hadde tak. Slapp den. Og så den forsvinne. For godt.

I det sugerøret var koblet til munnen var det som om hun ble besatt av onde krefter. Kinnene hennes snurpet seg sammen og forsvant mot munnen. Hodet ble rødt. Hun skalv og blikket flakket. Hun sugde for harde livet og hun stoppet aldri. Helt til lyden kom. Den uunngåelige skjebnen. Lyden av en tom kartong og et sugerør som febrilsk skraper bunnen etter de siste dråpene.

Jenta slapp taket uten en mine. Hun så verken fornøyd eller skuffa ut. Ga meg boksen tilbake. Sa ingenting. Som om det var vanlig prosedyre å stjele juicekartonger fra fattige tolvåringeråringer.

Wiltrud hadde allerede forsvunnet for å smøre flere bagetter. Drillpiken snudde seg, og løp tilbake til venninnene sine. Jeg var forbanna og mer tørst enn jeg noensinne har vært før.

Det var i dette totalt desperate og irrasjonelle øyeblikket jeg tok et av de mest rasjonelle valgene jeg har gjort i mitt liv.

Jeg bestemte meg for at dette skulle bli min siste korpstur.

Bluesmannen

2008-03-01T14:01:00.005+01:00

En knyttneve braser mot meg. Den kommer fort, den er målbevisst, jeg sperrer opp øynene. Så stopper den. 40 cm unna meg. Neven. Den går tilbake et lite stykke. Så helt ut igjen. Tilbake. Tilbake. Nærmere. Tilbake, nærmere, tilbake.

Reiselysten var eksplosiv, hva annet kunne jeg gjøre? Jeg måtte ut i verden. Oppleve fjerne kulturer. Få nye perspektiver på ting. Se verden slik den virkelig er. Befri meg fra velferdsstatens sløvende slør.

Så jeg reiste til Sunne.

En liten isolert småbygd i Värmland hvor tre gode venner av meg hadde forvillet seg inn i en billig treromsleilighet med kök og kyl. Mangt og mye kan sies om de tre dagene jeg tilbrakte der. Men det virkelige eventyret begynte ikke før jeg satte meg på toget hjem, grytidlig en søndag morgen.
Både Torstein og jeg visste hva vi hadde i vente: Seks timers reisetid fordelt over tre tog toppet av to timer med venting på en øde stasjon underveis. Det kom til å bli dyrt og det kom til å bli jævlig. Det stinka blues av sjelene våre - en svært lite vellykket formula for reisen vi skulle nedlegge. Men ironiske stridshoder dukker opp på de merkeligste steder. Og det svenske jernbanesporet vi fulgte akkurat nå kvalifiserte som et av de absolutt merkeligste. For rett over meg, kun adskilt av et bord, satt han.

Bluesmannen.

Jeg har møtt mye rart i mitt liv. Men bluesmannen vil alltid spille sin blues på en egen opphøyd pidestall i hodet mitt. Han hadde på seg en nystrøket dressbukse, svarte lakksko, en mørkeblå genser og en rosa skjorte under denne. Håret hans var kort, leppene var digre som oljefat, ryggen var rettere enn i en sovjetisk Stalinstatue. På bordet foran ham stod en kaffekopp på en serviett, fire pakker med sukker lagt symmetrisk ved siden av hverandre, samt en muffins. Og rundt hodet, ned på hvert øre, et svart headset av merket KOSS. Et headset som spilte den mest høylytte skammelig ensformige bluesmusikken jeg noensinne har hørt i mitt liv. Lyden var spinkel som den ofte er når man kommer i nærheten av andres mikromusikk, men den snek seg inn i hver minste krok som en parasitt. Det var umulig å ikke høre. Og mannen satt som en statue. Blikket hans var tomt, han så aldri på meg, han så bare rett fram. Og lyttet.

Så, plutselig, lukker han øynene sine sakte, som om han siger inn i en annen verden.
Armene hans strekkes sakte ut i rommet, fingrene hans spriker utover. Han lukker dem begge, fort, som om han griper om noe. Og det gjør han. Det er umulig å ta feil av. Transformasjonen er fullført og Bluesmannen har nettopp fått godt grep om sine to imaginære trommestikker. Han spiller trommene på låta han hører. Hodet nikker fram og tilbake, det er svai i ryggen. Den ene foten rister opp og ned der basstromma hører hjemme. Armene er i kors. Symbal. DISSSJJjj. En pause på fire takter, så fullt fres. Dangadadangadadangdang, dangdand DSSJ!
Så får han nok.

Han åpner øynene. Retter ryggen igjen, som om en ånd har forlatt kroppen hans og han ikke er noe annet enn en ubemannet marionettedukke. Han strekker ut armene igjen, og går til verks med de fire sukkerposene. Hver og en blir prosessert pent og pyntlig og alt havner ned i den vesle koppen. På mange måter var han det stikk motsatte av hva blueslegendene representerte i sin tid. Glem alkohol, kokain, heroin. Det var sukker denne mannen gikk på. Det var sukker som ga ham styrke til å holde ut med det ekstreme lydnivået han utsatte seg selv for og det var sukkeret som fylte ham med ny inspirasjon. For snart var han i gang på nytt. Øynene gikk sakte igjen som tidligere. Men trommesettet stod forlatt. Det var ved pianoet han satt nå.
Fingrene fløy over tangentene, høyrehånda hans hadde hamret seg vei helt ut i midtgangen, klimpret seg oppover i et spektakulært tempo. Det så ut som om han kom til å møte på problemer. Hånda hans ville blokkere billettkontrolløren som nærmet seg oss, og som helt sikkert ville komme til å stille seg svært skeptisk til å måtte hoppe over et luftpiano for å ikke forstyrre et godt stykke jazza luftblues. Men blå musikk er finurlige greier. Og var det noen som visste det var det faen meg bluesmannen. Som en synkronisert dans drønnet hånda tilbake mot midten av pianoet akkurat i det billettmannen trengte fri passasje.

Til tross for den vakre opptredenen fikk han fort nok av det pianoet. Det var tydelig at han ikke var helt fornøyd. Samtidig var han på høyden nå, etter glukosebomben av en kaffekopp, og aktet ikke å slutte.

Gitaren skulle fram. Han holdt den høyt, men fy faen, han holdt den med stil. Det var en skarp og spiss gitarlyd han hadde på øret. Iblant måtte det imaginære plekteret opp i munnviken for litt spill med alle fingrene, før han brått løftet høyre hånd, tok det usynlige plekteret ut av munnen igjen og lot plastbiten treffe strengene så det virkelig snerret.

Jeg var trøtt der jeg satt, og til tross for at det var et særs interessant show bluesmannen ga Torstein og meg, kjente jeg øynene sakte krype nedover. Øyelokkene hadde nesten nådd bunnen, bare en liten lyssprekk var igjen og jeg kjente interiøret på toget blande seg og bli uklart. Helt til en knyttneve braser mot meg! Den kommer fort, den er målbevisst, jeg sperrer opp øynene. Så stopper den. 40 cm unna meg. Neven. Den går tilbake et lite stykke. Så helt ut igjen. Tilbake. Tilbake. Nærmere. Tilbake, nærmere, tilbake. Jeg får klarhet i blikket, kommer meg til bevissthet, og ser hva som foregår. De feite leppene hans er klistret rundt den ene hånda hans som en tut. Mens den andre beveger seg fram og tilbake foran ansiktet mitt.

Han spiller trombone… Han spiller på en jævla lufttrombone.

Bluesmannen, hvem er du? Dine øyne er åpne, men det er noe annet du ser. De feite leppene, skjorta og dressbuksa, pølsefingrene, hele din kropp er et mekanisk middelaldrende menneskemonster - en maskin for drømmen din. Du går sakte opp på den lille scena i en kjellerpub i New Orleans. Selvsikkert ser du utover, og med et glis tenner du din marlboro – du røyker 40 av de om dagen. Salen er full. Resten av bandet ditt kommer på. Gitaristen klapper deg på skulderen og gir deg en lunken budweiser. Det er slik du liker det. Du setter på deg solbrillene. Bøyer deg ned etter noe. Kjenner tromissen begynne å spille. Gir sigaretten din til den heite dama helt foran scena. Og så blåser du i den jævla trombona di. Du blåser det du makter. Du spruter ut musikken din og fyller salen med blå glede. Du blåser deg til bluesparadis. Og så lenge det er batteri på mp3spilleren din forblir du en drømmemaskin.

Nazinostalgi #12

2007-11-07T00:18:00.001+01:00

Nazinostalgiske TV-klassikere:

"Jødestjerner i sikte"

Nazinostalgi #11

2007-11-07T00:10:00.001+01:00

Populære nazileiker, Del 1

ZYKLON B-BOKSEN GÅR

Fra søplebøtta på tittelverkstedet

2007-11-05T22:22:00.000+01:00

"Menn er fra Mars, Werner er fra Verdal"

Fra tittelverkstedet..

2007-11-04T14:27:00.001+01:00

WERNER-SERIEN:

"Wernes verden"
"Vanskeligstilte Werner"
"Werner vil være vanlig"
"Werner på ville veier"
"Werner møter veggen"
"Werner vender vonde vaner"
"Werners vanskeligste valg"
"Werner vil vekk"
"Werner velger virkeligheten"

Nazinostalgi #10

2007-11-01T01:09:00.001+01:00

Populære nazileker:

"JØDETAMPEN BRENNER"

Nazinostalgi # 9

2007-09-20T15:30:00.002+02:00

God tittel på nazistisk tidsskrift, del 9:

Alene i jødemarka
- Jaktblad for antisemitter

Arr fra fortiden

2007-09-05T19:10:00.002+02:00

Tiden leger ikke alle sår. I hvert fall ikke de sårene jeg fant da jeg åpnet mitt brukte eksemplar av verket ”Lærebok i filosofi og vitenskapshistorie”, også kjent som ExPhil.

Hva har denne stakkarslige akademiske sliteren vært igjennom?, var det første som slo meg. Hadde jeg vært en bok ville det siste valget mitt vært å få være en exphilbok. Som bok hadde jeg heller spredd beina mine som den trettisjette boka i Sagaen om Isfolket og åpnet meg opp mellom to fettete, kompakte og grisete sett hender tilhørende ei overvektig femti år gammel skilt kvinne på toppen av midtlivskrisa omgitt av en ring av fysisk svette som jeg ville ha inhalert inn med glede. Alt annet heller enn å være en ExPhilbok. For ExPhilbøker er nederst på den litterære næringskjeden. De blir hatet og utnyttet.

Min ExPhilbok er mer enn noe annet eksemplar bevis for dette. Den forteller mer enn filosofihistorie; det er nemlig en andre historie. Historien om da hun møtte han – da Nina møtte ExPhil. Og denne historien treffer meg så til de grader i hjertet at å skulle holde styr på deduksjon og dygd rett og slett kommer i annen rekke. For mellom linjene, markert jævlig tydelig med markeringstusj vel og merke, skjuler det seg en grusom sannhet.

Det begynner så fint og vakkert. ”Nina” skriver inn sitt fulle navn på baksiden av forsiden, og med det var de to forlovet og sammen som ekte godtfolk. Nå skulle alt bli bra. ”Nina” og ExPhil gikk sammen som hånd i hanske der de fortryllet hverandre igjennom hele første kapittel. Store kjærlige og fyldige partier med markeringstusj i både gult og rødt ble selve essensen a v deres forhold. Men så skulle alt brått forandre seg…

Plutselig forsvant understrekingen fullstendig. I gjennom hele kapittelet om Gallileo Gallilei fantes det ikke et eneste fargelagt ord. For Nina, den jævla hora, hun hadde mista interessen. Plutselig var ikke ExPhil interessant lengre, plutselig var han ikke den lettleste, duse, litt eksentriske og sjarmerende hva er meninga med livet?-boka. Plutselig var ikke Nina der lengre. Nei Nina, hun var ute og delte rikelig ut av markeringstusjen sin. Av med lokket for hver eneste annen bok som kunne krype og gå.

Og hva gjorde ExPhil? Nei han satt hjemme og venta. Venta seg igjennom hele Gallileo Gallilei, sukket seg ensom igjennom Hobbes, og vandret søvnløs igjennom Kant. Helt til hun plutselig stod der, på døra, våt og full. Og ExPhil, god som han er, tok henne imot med åpne armer. ”Det ordner seg, vi skal komme oss igjennom dette”, sa han oppmuntrende. Men Nina, døddrukken og ute av forstand som hun var, klarte ikke å gjenskape den unike magien som en gang fantes mellom de to. Det er et hjerteskjærende arr som aldri vil lege i ExPhil. Helt alene, i siste kapittel, omringet av et hav av tomme sider, står ordet. Ett ord, markert med gul tusj. Et lite, ynkelig hikst av et ord.

”TV”

TV. Av alle ord, TV. Fy faen så kaldt. Så jævlig kaldt.
Siden ble det stille.

Min ExPhil vil aldri bli det han en gang var, til døden tar han av dage vil han være fanget i fortiden. For alltid vil de understrekede setningene stå der og minne ham på noe som en gang var, minne ham til vannvidd.
Jeg har prøvd å være der for han, gått rolig fram, streket forsiktig under noen setninger med blå kulepenn. Men mine understrekninger har ingen annen funksjon enn å minne ham enda mer på en fortid som har okkupert hvert eneste trefibercelle i hele hans legeme. De forsterker bare de grusomme arrene enda mer der det blå klusset mitt blander seg med det gule .

Det er ikke mye jeg kan gjøre for min ExPhil. Jeg fikk han for femti kroner. Men jeg kan i det minste fortelle hans historie, som jeg har gjort nå. Fortelle verden at der ute, overalt, i skuffer, på benker, i sekker, ligger det ExPhilbøker og lider. ExPhilbøker som år etter år blir voldtatt på det groveste av naive førsteårsstudenter. Ingen fortjener noe slikt. Ingen. Kanskje bare Jostein Gaarder og Sofies Verden.

Kassekampen

2007-09-03T11:54:00.001+02:00

Det skjer et eller annet brutalt og voldsomt inni hodet til oss mennesker nå til dags da vi får høre to ynkelige små ord:

Ledig kasse.

Vi jakter ikke, vi sanker ikke, vi dyrker ikke, men da vi hører de ordene befinner vi oss plutselig i en imaginær tilværelseskamp. Å komme seg til den ledige kassa betyr liv eller død. Og jeg skal være ærlig og si at jeg ikke er noe bedre selv. På beskjedent, klimatisert spionvis har jeg hele tiden oversikt over de andre kassene og personalflyt til og fra. Og veldig ofte kommer jeg meg også til denne ledige kassa for hurtig ekspedering. Men på Rema 1000 i går formiddag ble jeg knust, drept og forlatt utenfor perleporten. Jeg ble slått, av den mest hensynsløse egoistiske kaldblodige drapsmaskinen av en førti år gammel dame.

Jeg stod der i kø til den eneste bemannede kassa. Foran meg stod alt ifra gamle damer av den sorten som ser på det som et kall å alltid skulle betale med smått, til barnefamilier hvor mor med sin romslige familietralle leder an et vogntog av små nette mikrovogner med lørdagsgodteri. Dette kom til å ta tid. Og i det jeg begynte å bevege litt på hodet for å sjekke statusen i de andre kassene, fikk jeg øye på henne. En liten dame med lyst kort hår, sprukken leppe og åpen anorakk trillet handlevogna si mot meg. Og jeg så det i henne med en gang: Det siste hun hadde tenkt til her i verden var å få varene sine pipt inn på denne kassa, nei ikke faen! Dette var bare en mellomstopp for henne, en utkikkspost til speiding etter gull og grønne skoger. For med jevne mellomrom trampa hu brutalt ut i lokalet og forlot køen, mens vogna stod og passa på plassen hennes, for å sjekke om det var noe betjening på vei. Uten å bry seg om hva noen andre på butikken tenkte om henne, lente hun seg framover og bakover, bøyde hodet, la ene hånda i overkant av øynene og myste for å virkelig skjerpe blikket. Det er ikke annet å si enn at hun irriterte meg noe jævlig. Et menneske bør aldri ha så dårlig tid i livet sitt at det ikke har tid til å stå i kø i matbutikken. Et samfunn hvor dette er vanlig prosedyre, har et problem. Eller dårlig personale. Men jeg visste det ikke var dette.

Denne kvinnen hadde handla på matbutikk før. Denne kvinnen hadde da ikke dårlig tid. Jeg visste at dagens agenda for henne var å komme seg hjem og få hivd i seg mokkabønnejævlene fort som faen. De lå der i vogna hennes og ventet på henne. Men det var heller ikke denne sjokoladesegmentforankrede lysten som drev henne. Nei denne kvinnen var med for spillets skyld. Følelsen av å bli hevet over alle andre i butikken, følelsen av makt og styrke i de ti sekundene hun vil marsjere ut av butikken med posene pakket, var det hun jaktet på. Det må ha blitt en besettelse for henne, en avhengighet, og ikke minst en rus.

Falkeblikket hennes farer nok en gang over lokalet. Og så stopper det, fester seg på et mål. Den kvinnelige Rema 1000-arbeideren med krøllete lyst hår, store brilleglass og blå uniformsvest dabber av gårde igjennom lokalet. I samme øyeblikk river den lille dama vogna si ut av køen, rygger mens blikket hele tiden følger Rema 1000-arbeideren, og begynner deretter å kjøre vogna mot kassa lengst bort, den som skal til å bli betjenes. Jeg har selvfølgelig ikke sjangs, slaget er tapt for lenge siden, og jeg står nonchalant igjen. Men så skjer det utrolige, som i sakte film og med en utrolig presisjon.

Butikkbetjenten i min kasse, den med den uendelige køen, strekker hodet sitt mot mikrofonen og roper strengt ”TIPPING!” I samme øyeblikk reagerer den andre Rema 1000-arbeideren på denne forespørselen. Hun er nesten forankret bak kassa og det bare sekunder gjenstår før den lille dama med handlevogna skal til å legge på varene. Men så forlater betjenten kassa… Forskrekkelsen er stor. For den lille dama med handlevogna blir dette oppfattet som høyst ureglementert. Hun stivner. Og på toppen av denne kjedereaksjonen marsjerer en ny Rema 1000-arbeider mot enda en kasse. Jeg øyner en åpning, et smutthull. Min time er kommet. Så jeg hopper ut av køen, tramper mot hans nye ledige kasse. I samme øyeblikk ser jeg blikket til den lille dama stikke i øynene mine. Hun er ute av transen, har oppdaget meg, har oppfattet situasjonen og røsker nok en gang ut panservogna si til kamp, traver mot meg. Vi nærmer oss fra hver vår kant. Tempoet øker fra begge fronter. Jeg skuer forsiktig bort på henne, ser at hun er skruppelløs, uten hemninger og da gir jeg også det jeg har. Samme faen. Jeg forlater det jeg har av prinsipper og selvrespekt og lar det hele bli en overlevelseskamp. Jeg løper like godt mot den jævla kassa. Hun skal ikke få denne nytelsen. Ikke nå. Jeg løper og løper med kurven min ristende fram og tilbake, helt uten selvkontroll. Og så står jeg der, plutselig. Rett bak den lille dama. Slått ved målstreken. Ser mannen pipe inn varene… Ser dama pakke posene… Ser mokkabønnene forlate åstedet…

Jeg tapte. Og i det jeg ser den lille dama forsvinne ut døra og innser hva jeg nettopp har tatt del i, føler jeg meg mindre levende enn noen gang.

Den amerikanske drømmen (#4)

2007-06-25T00:10:00.000+02:00

Jeg våknet i en badstu med to rom og kjøkken. Kroppen klistra til gulvet som et desorientert foster i en verden av glasskår, fulle askebegre og tomme ølbokser. Brian hadde falt ut av senga si, og dunket må ha vekket meg. Han så allerede ut til å være relativt komfortabel på gulvet. Foran platespilleren lå det hjemløse paret lett sammenfiltret og sov like tungt. Dobbeltsenga var nå utelukkende forbeholdt pitbullene. Jeg kom meg opp og gikk til vasken, fant ingen glass, skylte en tom ølboks og satt og drakk vann av den helt til resten av selskapet også måtte gi tapt for heten.

Det var Brian sin leilighet. Han skulle på jobb klokka tre. Men jeg og de hjemløse fikk bli, han lot døra stå åpen så vi kunne komme og gå - og forsvant.
- Tror du han mente vi fikk bli til i morgen, spurte jeg Eric. Jeg ante muligheten for nok en gratis overnatting - og for journalisme.
- Jeg og Katy skal ut og skaffe noe penger, så vi kan kjøpe whisky og en god middag til Brian kommer hjem. For å vise at vi verdsetter gjestfriheten. Så det ordner seg sikkert.
- Kult. Det er jeg gjerne med på.
- Bra.
- Hva slags middag tenkte dere å lage?
- Vi har ingen penger, men det må være godt, og uten kjøtt. Jeg tror han er vegetarianer.

Dette var i Memphis, Tennesse. Jeg ankom tidlig dagen før med nattbussen fra Chicago, og fant tilfeldigvis ut at det var en stor musikkfestival i byen samme helg. Flere store band skulle feire rocken i dens fødeby langs Missisippis bredder. Det var grunn god nok til å vente. I mellomtiden luntet jeg rundt i tropevarmen på jakt etter en flaske lokal whisky og nærliggende seng (gjerne i samme prisleie). Alkoholen hadde en rigid 21-års-grense, og billige sovesteder var høyst trolig mangelvare. Det var to av de tingene jeg hittil hadde lært om USA.

Det kom et par gående bort til meg nede ved busstasjonen. De gikk i tilgrisa, rocka klær, leide en liten hund og hadde sekker på ryggen. Jenta så på meg da jeg passerte.
- Har du noe pot på deg?
- Beklager.
- Du er her for musikkfesten, ikkesant?
- Klart. Dere og.
- Ja. Men hvor er alle de andre folka?
- Jeg vet ikke.. Hvor kommer dere fra?
- Vi haiket hit fra Kentucky.
- Hvor bor dere?
- Ingensteder.. Overalt. Vi bare reiser..
- Skjønner.. Jeg mente her i byen..
- Ehm. Vi sov på togstasjonen i natt. Helt til politiet kasta oss ut.
- Jeg leter etter et sted å sove.
- Hvor kommer du fra?
- Norge. Forresten.. Er noen av dere 21?
Gutten tok over samtalen.
- Jeg er, men jeg har mista lommeboka. Hun er bare 19.
- Ok. Jeg lurte på å få kjøpt noe whisky skjønner.
- Sorry mann. Skulle gjerne hjulpet deg.

Mer fikk jeg aldri spurt om. De kunne sikkert fortalt meg en hel del om å overleve billigst mulig i kapitalistlandet. Isteden ble jeg nødt til å gå på turistkontoret..
- Hvis du er OK med et Hostell har vi et her med senger til 10 dollar.
- OK? Det er perfekt..

Jeg kom meg ut av sentrum og fant til slutt inngangen til krypinnet på baksiden av en diger kirke. Ringte på døra. Ingen svarte. Ringte på igjen. Til slutt måtte jeg bare gi opp. Gikk på nærmeste butikk og spurte etter Whisky.
- Kan jeg få se ID?
- Sorry, jeg har bare passet mitt- måtte legge det igjen på hotellet.
- Når er du født?
- 86.
- Ok. Værsågod.
Rett nedenfor Hostellet, på en benk, satt et nytt par. De minnet mistenkelig om uteliggerne fra tidligere på dagen, like fillete klær, like møkkete. Samme ryggsekker. Ved siden av lå to digre Pitbuller.
- Er du reisende, spurte gutten.
- Javisst.
Jeg øynet håp. Gutten, Eric, var alkoholiker. Begge var nitten år og kom opprinnelig fra Seattle. Jeg delte whiskyen min med paret og slik kom vi på talefot ganske med det samme.
- Den flaska der bør du holde litt mer skjult, sa jenta. Hun het Katy og hadde nettopp sluppet ut etter tre dager i fengsel for mindreårig konsumering.

Katy hadde vært på veien i fire år. Eric i ett og et halvt. De hadde truffet hverandre for en måned siden og reist videre sammen. De haiket, hadde ingen penger. Kjørte av og til med godstog. Bodde ute. Hundene var beskyttelse. Og mens vi satt der kom det stadig folk ut av en resutrant like ved. De fleste hadde en hvit boks med matrestene sine i. Jenta spurte dem om det var noen mulighet for å få restene. Plutselig satt de der med en halvspist kyllingfilet og noe salat.
- Hvor sover dere i natt?
- Det kan bli regn. Jeg tror vi sover under brua.
- Hvor ville dere sovet hvis dere var meg? Jeg mener alene og uten vakthund..
- Jeg vet ikke, det er verre.. Du kan sikkert sove under brua med oss..
- Det hadde vært jævlig bra..

Dette var hva amerikanerne kaller Runaways, de hadde stukket av hjemmefra og reiste rundt på lykke og fromme. Overlevde stort sett på tigging. I sekken hadde de en boks hermetikk og en sovepose. Ingen ekstra klær, ingen toalettsaker. Litt hundemat. De klarte å bomme tre dollar i løpet av den tida vi satt på benken. De fikk en fyr som jobba i resturanten til å kjøpe øl for hele summen da han var ferdig på jobb. Det var Brian. Jeg ble med til butikken og fikk han til å kjøpe noen for meg også..
- Hvor sover dere i natt a?, spurte Brian.
- Satser vel på under brua her oppe..
- Skjønner.
Vi gikk et stykke. Det begynte å bli kaldt.
- Dere kan sikkert få lov å kræsje i leiligheten min hvis dere vil det..

Da Brian var gått neste dag røyka Eric og Katy en halv pakka rullings før vi omsider beveget oss ut. De visste sikkert at jeg hadde penger i lomma til både mat og whisky, men spurte ikke.
- Vi tenkte å stille oss på bensinstasjonen her nede og vaske vindusrutene til folk mens de handler. Det pleier å funke..

Eric kikket oppi en søppelkasse på veien og plukket opp to uåpnede poser billig-potetgull. Slik ble frokosten. I den neste lå det tre tjukke krimbøker. Litt for tjukke. Da vi omsider kom til bensinstasjonen begynte det å regne. Jeg gikk inn og kjøpte meg en kjeks. Da jeg kom ut igjen var Eric og Katy allerede blitt jaget bort av innehaveren for å ha spurt en kunde om småpenger.

Vi gikk gjennom regnet og måtte til slutt søke ly under takskjegget på McDonalds. De slapp ikke inn her med hundene på slep. Jeg tilbød å kjøpe en burger til alle, men de takket nei. Vi sto og frøs-. Det var ikke mer å snakke om. Til slutt forsvant Eric, jeg og Katy sto igjen under takskjegget, ventet og ventet på Eric og på at regnet skulle holde opp.

Omsider dukket han opp, med en pappeske under armen.
- Hvor har du vært?
- Bak Pizza Hut. Stedet er jo en jævla gullmine!
Han åpnet pappesken og der lå det en variert stabel av inntørkede pizzabiter. Eric og Katy satte seg ned og spiste.
- Det kastes så ekstremt mye mat i dette landet. Bare ta hvis du har lyst på.
- Nei faen, jeg har penger til en burger. Jeg skal ikke ta maten deres..

Regnet stoppa ikke. Katy prøvde å tigge men gavmildheten var forsvunnet med godværet. Alle var edru og avvisdende. Til slutt tusla vi tilbake til Brians leilighet og satte restene av pizzaen på benken. Jeg skrudde på noe dødsmetall som lå på platespilleren. Det var ingenting å gjøre.

- Her skulle vi egentlig lage i stand en diger vegetarmiddag med whisky til Brian. Og hva har vi? Katy så oppgitt bort på benken.
- En regnvåt pappeske halvfull av søppel-pizza.
- Med kjøtt på.
- Fy faen. Med kjøtt.

Greyhound Station, Montgommery, Alabama. (#3)

2007-05-16T01:44:00.000+02:00

Klokken er 03.00. Utenfor er det svart natt. Verden begrenser seg til denne lille stasjonen, hvor nattbusser med destinasjoner spredd over hele kontinentet tar en pause slik at passasjerene kan faa seg en sigarett eller en burger.

Jeg stilte meg bakerst i en klaustrofobisk koe og ventet taaldodig paa den saakalte fastfooden. Hadde god tid til aa studere den skjeggete gamle dama bak disken som tok i mot hver eneste ordre med like maapende vantro. De fleste ba om en cheeseburger. Hver gang gjentok hun ordren like uforstaaende og langsomt - - "Che-eese bur-ger??"

Hun gikk motloes til verks.

Dama har antagelig staatt her hver eneste dag i aarevis, i det flimrende lyset fra en TV som konstant spyr ut blodige nyheter om blind gatevold og krigen i Irak, mens hun har sett tverrsnittet av Amerika slikke ketchuprester av fingrene paa sin vei hjem eller hjemmefra og ettergitt alle deres frityrfeite ordre. Jeg tror ikke denne kvinnen lenger kunne skille godt fra vondt, verken i matens eller den virkelige verden.

Men hun laget likefullt utmerkede cheesebrugere.

Den amerikanske drømmen (# 2)

2007-05-01T05:08:00.002+02:00

Saa sto jeg endelig der. Paa JFK-flyplassen utenfor New York. Kjente ikke et menneske paa kontinentet. Hadde et lavbudsjett i lommeboka, og en mobiltelefon som fanget opp faerre signaler enn en vodkabedugget KGB-agent. Alt etter planen. Naa var det meg og veien. Den foerte opp en slusepreget rulletrapp og inn i et terminalbygg. Der ventet tjue skranker med bevaepnede grensevakter. De skal kontrolle at ingen besoekende har skarpe elementer i sin mentale bagasje som kan ripe opp den dyre nasjonal-lakken.

Jeg sto en time i ko. Fikk utdelt en groenn lapp som ba meg krysse ja eller nei paa en rekke spoersmaal, for eksempel om jeg hadde deltatt eller for oyeblikket deltok i massemord. Definisjonssporsmaal. Nederst paa lappen sto det at alle som krysser ett eller flere JA ikke har adgang til de forente stater. Det gjorde saken lettere. Jeg fylte ut hele skjemaet med unntak av rubrikken for adresse under oppholdet. Jeg skulle jo pa veien, vagabondere. Jeg hadde ingen planlagt adresse aa gaa til. Planen var aa sette seg paa bussen ut av New York samme kveld. Jeg var ikke den forste frihetsjegeren som reiste paa lykke og fromme ut i den amerikanske natten. Men jeg var muligens den mest naive.

- Jeg trenger en adresse her, sa vakta.
- Jeg har ingen spesiell adresse. Jeg har et 30-dagers Greyhound-busspass. Du kan faa see.
- Dette skjemaet ber spesifikt om at du oppgir en adresse, gjentok han.
- Jeg vet om flere hosteller jeg kan bo paa, vil du-
- HAR DU RESERVASJONER?
- Som sagt, jeg skal-
- DU HAR IKKE ADGANG TIL DE FORENTE STATER UTEN EN ADRESSE AA GAA TIL.
- Jeg har familie i Atlanta.
- SKAL DU TIL ATLANTA?
- Ja. Men jeg har ikke adressen her.
- Det er ikke mitt problem.
Jeg tenkte noen sekunder.
- JEG GIR DEG ET HALVT MINUTT TIL AA OPPGI EN GYLDIG ADRESSE ELLER GAA UT AV KOEN UMIDDELBART.
- Jeg kan faa tak i adressen til familien min hvis jeg faar laane en telefon et sted.
- Det kan ikke jeg hjelpe deg med.
- Saa hva skal jeg gjoere?
- Gaa ut av koen, saa kan du finne ut hva du skal gjoere.

Jeg gikk ut av koen, fisket opp reisehaandboka fra haandbagasjen og skrev ned adressen paa foerste og beste ungdomshostell i New York. Haapet paa aa ikke havne hos samme vakt denne gangen. Og hadde hellet med meg. Ingen spoersmaal. En loegn er selvfoelgelig lettere aa svelge enn en ubeleielig sannhet. Jeg gled friksjonsfritt inn gjennom siste sluse og sto plutselig ved bagasjebaandene. De var tomme. Mitt fly var allerede tatt av lista. Jeg sveipet raadloes rundt i hallen og snublet over ryggsekken min i et hjoerne.

Tok den paa ryggen og tuslet - - ut i friheten...

Nazinostalgi # 8

2007-04-19T17:19:00.001+02:00

God tittel på nazistisk tidsskrift, del 8:

Jøder i ovnen og boller på bordet
- Matoppskrifter for den travle nazist

Nazinostalgi # 7

2007-04-19T17:16:00.001+02:00

God tittel på nazistisk tidsskrift, del 7:

Endelige Løsningsord
- Jødespørsmål og svar for hele familien

Nazinostalgi #6

2007-04-19T15:10:00.001+02:00

God tittel på nazistisk tidsskrift, del 6:

...og så sa russeren....
- Ukentlig helgebilag med vitser og skrøner fra østfronten

Nazinostalgi # 5

2007-04-19T12:48:00.001+02:00

God tittel på nazistisk tidsskrift, del 5:

Konsentrasjonskrøniken
- Medlemsblad fra folkemordforbundet

Nazinostalgi #4

2007-04-19T10:49:00.001+02:00

God tittel på nazistisk tidsskrift, del 4:

Tvillingtablåen
- Et fagblad for kirurger i Det Trede Riket

Nazinostalgi #3

2007-04-19T00:35:00.001+02:00

God tittel på nazistisk tidskrift, del 2:

Askeposten
- Organ for innsatte, av ansatte i Auschwitz

Nazinostalgi #2

2007-04-19T00:05:00.001+02:00

God tittel på nazistisk tidsskrift, del 1:

Birkenaubulletinen
- Et livsstilsmagasin for oss med jødehat

Nazinostalgi # 1

2007-04-17T20:42:00.001+02:00

Som jeg gleder meg til den dagen jeg skal poste her på blogger og Word Verification ber meg skrive bokstavene "NSDAP"

Kvalmende for en kveld

2007-04-11T08:40:00.001+02:00

Uansett størrelsen, omfanget og forarbeidet til en fest, vil den alltid leve på kjøpt tid med en skuelig avslutning i sikte. I den store kosmiske uendeligheten har den kortere levetid enn en programleder på svisj. Den er i det hele tatt en stor levende organisme på dødsleiet. Alle organer er snørt sammen i et skittent halvråttent system, og det er bare et spørsmål om tid før den begynner å gå i oppløsning. Til tider har Ole Øyvind og jeg vært vitale organer, hengt med til absolutt siste fuglekvitrende dødsleietime. Vært den svake hvesinga fra en gammel mann med uttørkede lepper og noen fortvilte bank fra et utslitt hjerte. Andre ganger, betraktelig oftere skal jeg innrømme, er vi av de organene som svikter først. Osteporoseinfiserte beiner og armer som forlater skuta lenge før den har begynt å synke. Men aldri i våre festliv har vi vært kreftsvulsten i en festkropp. Før nå.

Alle hater de. Det er den gjengen på en fest som ikke kjenner verten så godt. Som totalt mangler respekt for residensen de befinner seg i. Som former seg en egen republikk på kjøkkenet og suger ut livskraften av en fest uten å gi noe som helst tilbake. Bøllene, rett og slett. Jeg vet ikke helt hvordan det skjedde, mange ukjente faktorer fikk oss opp i situasjonen vi etterhvert så at vi var i. Men det var altså slik at vi en sen kveld plutselig hadde tatt på oss rollen som kreftsvulsten. Vi var disse bøllene. Og det hadde mye å gjøre med at Ole Øyvind ikke hadde spist siden frokost den dagen.

Vi var lovet grillspyd og pølser for faen. I hagen stod en plastsklie og et svømmebasseng. Her var det gull og grønne skoger så langt vi kunne se. Så er det noe rart vi ble skuffa? Et nærmere innsyn i festen viste nemlig at alt dette bare var en festlig fasade som skjulte en dyster sannhet.

For i hagen var det kaldt og jævlig. Vinden presset seg igjennom oss som om den var på edruelighetsoppdrag fra gud. Svømmebassenget var tildekket av presenning. Grillen hadde ingen klart å få fyr på. Og av menneskelige innslag kretset en blid ungkar og verten på 25 som led av kronisk danskebåtssyndrom rundt hjertet av festen: En gutt og ei jente smørt så til de grader sammen av depresjon, spiseforstyrrelser og betroelser at de opererte som en egen enkeltstående masse av konsentrert livløshet. Vi frøys, følte oss utafor og var sultne, da særlig Ole Øyvind. Vi hadde kommet til en tilstelning vi ikke likte. Og hva er det mennesket gjør når det ikke er tilpasset til omgivelsene sine? Det begynner å endre på dem.

Utakknemlige virus var vi. Kun ute etter å utnytte og få ting slik vi ville ha dem. Og det begynte så høflig og beskjedent som bare det. Vi spurte om vi kunne bevege oss inn, det var i orden. Så spurte vi om vi kunne få grillspydet til det spiseforstyrra paret, det var i orden. Min fetter og jeg fortærte det unisont fra hver vår kant som om det skulle forsvinne mellom de marinadedryppende hendene våre når som helst. Så spurte vi om vi kunne sette på en annen kanal enn Voice, som hadde svidd i øynene våre som helvetesild i hele fem minutter. Det var ikke i orden, men greit nok, vi skulle ikke være vrange. Trodde vi. For det var på dette tidspunktet at Ole Øyvind og jeg rusla ut på kjøkkenet for å unngå en altfor følelsesladd diskusjon om feminisme. Grillspyd hadde Ole Øyvind ikke fått. Og det var derfor ingen tvil om at sulten hadde tatt fullstendig bolig i ham da han med nervøst blikk begynte å lukke og åpne kjøkkenskap og forsiktig forsyne seg av godteri og sjokolade. Det hele var svært nett og fylt av barnlig uskyld. Men det ga mersmak. Vi følte en slags makt. En makt til å gjøre denne festen mer kompatibel med oss selv. I dette huset var ikke ting som de skulle være. Det er da bare rett og rimelig at vi gjør noe med det. Gjør dette til et bedre sted.

På en av kjøkkenhyllene stod en overvektig mann og dame i porselen iført badetøy. De var rett og slett jævlig stygge. Her fikk familien i huset Mallorcametadonet sitt hver gang de stod opp om morgenen for å trakte kaffe og så opp på pynten sin. Jeg kunne ikke støtte noe slik. Det ville være feil. Så jeg tok like godt tak i statuettene og gjemte de oppå kjøkkenskapet i håp om noen dager uten at far i huset skulle komme inn, titte opp på figurene, og ta den daglige gloseprøven bestående av ordene "uno" og "cervezas".

Men vi ga oss ikke her. For da jeg stod foran et toalett iført pels kom jeg til å titte på bildene på veggene rundt meg. Brått oppdaget jeg et bilde av en fleipete karikatur av en kar som stod tre meter unna et toalett, lot urinet treffe gulvet, for så å la det sprette opp i toalettet igjen. Dette var ment som en festlig påminnelse til menn om at det er essensielt å få innholdet ned og i sentrum av klosettet, samt ikke overvurdere penislengde/urineringsrekkevidde. Og ja. Den provoserte noe jævlig, jeg må bare innrømme det. Det er det gyseligste jeg har sett. Jeg kunne takle teksten. Jeg kunne takle noen krasse vulgære kommentarer om menn. Men det bildet. Av den naive gubben som stod der og urinerte i bakken. Jeg holdt det ikke ut. Jeg fant ikke dette festlig på noen måte. Så jeg tok like godt bildet og gjemte dette også. Fjernet det fra offentligheten som om jeg vikarierte for Hilde Hummelvoll i Forandring Fryder.

Da kjøkkenet var gjennomskuet for enkel mat, gikk vi inn i stua igjen. Men nå hadde ballen begynt å rulle. Ting skjedde fort nå. Vi gadd ikke sette oss der hoveddelen av festen foregikk, vi fant vår egen utestengende salong noen meter unna de andre. Ole Øyvind stjal en trommestikke fra kjelleren. Det ble gjort en beskjeden innboring i barskapet, forbrytelsen ble allikevel innrømt og benåding ble utstelt. Men vi var jo pøbler. Hva var det vi dreiv med? Denne voldsomme maktfølelsen hadde gått helt til hodet på oss. Og i det vi forlot huset tok et av medlemmene i det som nå hadde blitt en liten mob bestående av flere ledd enn bare Ole Øyvind og meg, en halvtømt trelitersdunk med hvitvin fra det deprimerte paret. Rett og slett fordi vi tenkte at de ikke hadde godt av mer.

Så der satt vi for oss selv på provisorisk postfest. Med stjålet vin og sjokolade. Vi lukket øynene og lot skyldfølelsen hjemsøke oss i drømme.

Vi ville dem jo bare det beste. Vi trodde vi gjorde dem en tjeneste ved å gjøre det vi gjorde. Og det var først etterpå vi så hva det var vi hadde gjort. Skruppelløs vandalisme. Få mennesker fatter hvordan det er å være pøbel, få mennesker forstår hvorfor pøbelen gjør det han gjør, men pøbelen selv vet ikke at han er en pøbel. Han er en trosblind sektgutt i oppdrag fra gud. Så husk det, tenk i hvertfall på det. At neste gang du våkner rulla inn i en sakkosekk i ditt eget hjem, skuer utover stua di og ser stuebordet spikra opp i taket. Så er det gjort fordi noen har trodd at dette er riktig å gjøre. De har gjort deg en tjeneste. Og kanskje har de det også. Vandalistenes veier er uransakelige.

24.desember - Den ultimate Antiklimatisering

2006-12-24T03:32:00.000+01:00

Hilsen Jørgen og Ole Øyvind.

21. Desember - En Guinness og Farvel

2006-12-21T15:46:00.000+01:00

Jeg trodde aldri jeg skulle sitte her igjen.

For det første hadde jeg femten kilo overvekt i bagasjen. For det andre hadde jeg ikke noe boardingpass da jeg kom til sikkerhetskontrollen. Det lå igjen på toppen av et lekefly ute i ankomsthallen. For det tredje hater jeg tradisjoner.

Men her sitter jeg. Forholdsvis frisk. Leddene trenger smøring og hjernen er litt plombert, men jeg lever. Jeg holder koken. I den samme stolen, foran den samme maskinen. Med den samme oppgaven som for akkurat ett år siden. Å få enda mer bloggsaft ut av en sitron som jeg allerede har presset tom, tråkka på, partert, lagt i bløt i Gin & Tonicen, skyllet ned sammen med restene av drinken, spydd opp senere samme natt og på ny slurpet i meg fra en av Londons steinharde gater, bare for å kunne skrive om det, tradisjonen tro.

Her sitter jeg. Hjemvendt for godt.

Jeg husker hva jeg tenkte da jeg drakk den siste ølen i går formiddag: Denne var faen ikke god nok. Jeg må ha en til.

16.desember - Terrord infiltrerer badstua

2006-12-16T03:50:00.000+01:00

Mens Ole Øyvind krabber seg vei igjennom livets skole er jeg fortsatt kneblet til skoleverket. Men det er det siste året og i faget gym har vi fått en falsk følelse av frihet i form av egentrening. Egentrening som drukner i et hav av byråkrati, en endeløs mengde papirer om utholdenhetsteori, detaljerte planer for utførelse av aktiviteter i timen, logger, planer, målsetninger, det er et slit. Men jeg har slitt. Jeg har virkelig jobba for å få slippe å ha gym i gymtimene. Faktisk tror jeg at jeg aldri har jobba så hardt i gymen noensinne, før nå som jeg jobber for ikke å ha gym. Hadde gymlæreren sett meg der jeg iherdig kartlegger muskelgrupper og falske treningsløyper, fy faen, jeg hadde hatt sekser og herredømme over styrkerommet på NTG i morgen den dag. Men i hvert fall. De forrige gymtimene investerte jeg i litt god gammel gonzoinfiltrasjon. Jeg brukte rett og slett gymtimene til å sitte i badstua og varme meg.

Jeg leverte den overdimensjonerte gymplanen min til gymlæreren og satte kurs mot svømmehallen. Da jeg kom hit kom jeg på at jeg hadde glemt badetøy. Jeg skulle jo ikke egentlig bade, men jeg var usikker på de sosiale spillereglene når det gjaldt bekledning i den offentlige badstua. Jeg spurte derfor pent om jeg kunne få låne en svett gammel tettsittende badebukse fra åttitallet. Dama bak kassa svarte kontant "du kan få kjøpt badetøy der." mens hun peker bort mot et stativ.

Jeg beveger meg til stativet og blir møtt av den ene overdådige prislappen etter den andre. På dette tidspunktet vurderer jeg å legge hele prosjektet på is. Men faen heller, jeg har fantasert og diktet opp mye atletikk for dette her. Skal jeg bare la det gå til spille? Nei. Jeg får heller ta konsekvensen av å gå fra fattig til fattigere, for for meg er en hundrelapp svært avgjørende når det gjelder min økonomiske situasjon. Jeg tar den billigste shortsen, som koster gode 200 kroner. Og betaler for å entre lokalet.

Lydig følger jeg de kommanderende lappene om personlig hygiene og riktig rekkefølge for utførelse av hver enkelt porgrampost. Jeg finner et skap, dusjer, setter på meg badetøyet, alt etter svømmehallens reglement. Og så kan gymtimen begynne! Småkald tusler jeg inn i badstua.

I det jeg åpner den tunge døra av treverk, yrer det virkelig av liv der inne. Foran meg står en diger jævelovn. Og til både venstre og høyre er jeg totalt omringet av tjukke, hårete og kliss nakne middelaldrende og langt over middels-aldrede menn. Jeg har flere flauser når det gjelder å miste badetøyet mitt. I et snodig vannland-apparat i Bø kunne 30 korpsjenter fra Hordaland observere en desperat gutt rotere 540 grader rundt seg selv i kraftig motstrøm for så å spurte alt han maktet over i familiebassenget hvor en mørkeblå badeshorts duppet rolig på vannoverflaten. To år senere kunne en helt annen ansamling jenter se en kar i redningsdress på vannski, for første gang i sitt liv, med shortsen rundt skiene istedet for livet. Men dette forteller jeg dere. Her jeg stod, i ukjent territorie, i badstua, var det bare én øyeblikkelig handling som slo meg som fornuftig:

Skal du overleve her må du se til hælvette å få av deg den badeshortsen med en eneste gang.

Allikevel forstod jeg at det ville bli for dumt å ta den av seg her. Jeg fikk noen blikk, jeg gjorde det, men samtalen der inne fortsatte, og jeg tillot meg derfor å finne meg en plass. Halvveis oppe. Jeg blir fort søvnig her jeg sitter. Og tenker at en liten blund vil være en alle tiders start på en såpass alternativ gymtime som dette. Med ivrige mannestemmer rundt meg lukker jeg øynene og kjenner svetten piple fram. Men med ett forlater de elgjakt-diskusjonstemaet og begynner å prate om bilstjeling. Jeg lukker et øye opp for å følge nærmere med.

"Skrutrekker", sier en av mennene på en måte menn bare klarer å si om en ting de føler de virkelig har peiling på og kommer med en sær "eøæh"-lyd etterpå. Han graver fram begge ballene som ligger langt inne i et svart avlukke mellom beina, dannet av årganger med fettreserver. Her hadde vi med en idealmann å gjøre, tolket jeg ganske fort.

Han hadde overtaket her, mennene tolket disse signalene uten å tenke, ballekløinga, stønnelyden, tonefallet. Her skulle det faen meg belæres.

"Førersetet. Gå alltid inn førersetet. Det er jo døra som blir brukt mest. Den med mest sling i."

De andre mennene sier ikke noe. Kanskje har jeg overvurdert mannen, mistolket hele situasjonen. Det blir stille. Den fantastiske biltjuven har faen meg ingenting mer å si. En ny mann kjemper om makta, og den folkelige tonen er enda tydeligere.

"jaja, åååh, skulle vært på Mallårka nå."

De andre mennene småhumrer og nikker enig. Det kløes på baller. Noen steder skifter sammenkrympede uerigerte peniser posisjon fra å ligge til venstre fra kroppens midtpunkt til en mer høyreorientert stilling. Alt dette observerer jeg svært svært forsiktig der jeg sitter og halvsover.

Samtalen går videre, fort og hakkete. Hele tida kommer nye undertemaer, plutselige endringer. Dette er tørrprating på imponerende høyt nivå. Mitt første møte med badstueprating var nok et unntak fra regelen for dette er ikke likt hendelsen som skjedde med biltjuven i det hele tatt. Faktisk er et av de fenomenene som foregår veldig hyppig her i badstua, en brutal kupping av samtalemakta. En av mennene begynner å prate, begynner på en historie, men etter de fire fem første setningene tar en av de andre mennene over! Overkjører historien fullstendig og drar i gang sitt eget løp! Jeg observerer at dette fungerer ganske ofte, men ikke alltid. Som oftest må kuppet inneholde et enkelt, kort og lettfattelig morsomt poeng som må leveres akkurat i det maktforsøket utføres. På denne måten vil mannen som vil overta få badstuelatteren, og da er det bare for den daværende regjering å gå av med en eneste gang.

Det er varmt her i badstua. Jeg vurderer en dusj, for så å returnere, men jeg kommer fram til at jeg står lavt nok i kurs her allerede. En ting er at jeg har på meg badeshorts, en annen ting vil være å kapitulere før noen av de andre i det hele tatt har dratt fram den klassiske vannbøtta. Og i samme øyeblikk strekker den ene mannen seg etter bøtte og øse. Men ikke for å avkjøle seg selv! I stedet kaster han store mengder vann på ovnen! Rommet blir forsiktig fylt av vanndamp og det pipler verre enn noengang i huden min. Fy helvette, dette er varmt. I kaoset observerer jeg en nærmest høytidelig stillhet. Vanndampritualet krever sitt. Det blir en pause i konverseringen. Sekundene går. De eneste lydene å høre er fornøyde mandige stønnelyder og brysthår som blir klødd på.

Snart tar en ledelsen igjen. Han begynner forsiktig. Samtaletempoet og intensiviteten skal pleies på nytt. Men det går ikke lang tid før gutta er på topp igjen.

Hos meg er nå formen på et kritisk nivå. Jeg er snart nødt til å komme meg ut. Men jeg går ikke ut hvis ingen andre går ut. Ikke faen om jeg skal kjenne på den ydmykelsen aleine. Jeg venter. Og jeg venter. Ikke orker jeg å følge med på samtalene. Håpet om at noen skal trekke seg tilbake til dusjen forsvinner sakte for meg. Kanskje blir jeg nødt til å gå alene, skal jeg overleve dette her og rettfatte opplevelsene mine fra dette stedet som på akkurat nåværende tidspunkt ikke er så idyllisk som da jeg gikk inn, og som får ord som gulag, Auscwhitz og Zyklon-B til å poppe opp i hodet mitt. I et kort øyeblikk undrer jeg meg om hvordan det ville vært her om hele nazitysklands topp satt på rekke og rad. Goebbels drar en jødevits og Mengele skyter inn et festlig forskningseksperiment fra sidelinja. Boblen sprekker, og godt er det. For en av mennene reiser seg. Han går mot døra. Og jeg er ikke snau med å komme meg ut jeg heller. Mens mannen står der i døra tar han et slags adjø til de andre:

"Ja da ses vi neste uke da gutter!"

Jeg går mot dusjens behagelige tempererte vann som er som balsam for meg nå. Og mens jeg kjenner strålen slår det meg at jeg nettopp har tatt del i et fantastisk kulturelt fenomen. Det jeg har vært vitne til er et ukentlig mannekollektiv. Her samles 10 godt voksne menn for å prate om absolutt ingenting i et rom som holder en stødig temperatur på 80 grader. Og de sitter her, kliss nakne hele gjengen! Og dette gjør de hver eneste uke.

Jeg bestemmer meg for ikke å gå inn igjen. De har det godt der inne, det vet jeg. Og det skal de få ha også. Uten at en intetanende pjokk med badeshorts skal ødelegge rusen deres. Jeg unner dem tida her inne. Totalt isolert fra omverdenen og kunstig oppvarmet. Når de går ut av badstuedøra og inn i dusjen er de født på ny. Det er deres livmor.

Det er deres dop.

15. desember - Første møte med London (del 1 av 2)

2006-12-14T23:19:00.000+01:00

Det ble september. Sommerferien hadde sklidd umerkelig over i en varm form for høst, uten at jeg var etterlyst av noen statelige institusjoner. Brått måtte jeg finne min egen begrunnelse for å stå opp om morgenen, eller la vær. Jeg hadde ikke tenkt å gjøre noe stort eksistensielt nummer ut av dette. Jeg letter ikke etter noen mening med livet for faen, prøver strengt tatt bare å gå glipp av minst mulig til enhver tid. Derfor pakka jeg i midten av september en god del bøker, jakka mi og denne hypermoderne skrivemaskinen i en koffert, og tok den tjukkeste stien jeg fant ut av bygde-Norge. Det var ikke så mye mer å hente i en hverdag langs aksen Nord-Odal – Kongsvinger.

Daniel møtte meg på flyplassen i London. Byen var innhyllet i mørke skyer. Det striregnet. Han bodde på den tiden i en leilighet nordvest i byen, og rommet hans var fem kvadratmeter stort. Desto mer gjestfritt å dele på plassen. Vi fant ly, jeg skjøv kofferten under senga, og rullet varsomt et liggeunderlag ut over to av kvadratmeterne. Slik skulle senga mi se ut i en måned. Daniel dro en tur til Norge, og tilbake satt jeg og trengte penger. De midlene jeg hadde var øremerket et bedre husrom som vi skulle skaffe oss etter hvert. Hver krone. Jeg trengte med andre ord en jobb. Det begynte i bokhandlerne. Deretter CD-butikkene. De fleste slags barer. Jeg stakk hodet inn og liret av meg en frase som ble stadig mer finpusset den følgende uka. Det virket å ha fint lite for seg. De aller vennligste ba meg om å legge igjen en CV "i tilfelle det skulle dukke opp noe". De fleste rista bare på hodet. Jeg var bare én av titusener. Jørgen ringte meg fra fylla i Skottland og mente det var viktig at jeg jobbet meg tilbake opp i arbeiderklassen.

Hver morgen pakker jeg lesestoff, skrivesaker og en bunke CV-er i bagen og begir meg ut. Men ingen ser meg. Ikke så mye som et intervju. Første gang jeg passerer Buger King går jeg rakrygget forbi - videre til nærmeste bar, nærmeste bokhandel. Men snart har jeg vært i alle i nærområdet. Jeg må synke dypere. Bestemmer meg til slutt for å prøve McDonalds, som har et rekruttkontor du kan møte opp på hver mandag morgen. Men så forsover jeg meg. Og da jeg våkner er jeg ikke lenger fullt så stolt, og stikker til Burger King allikevel. Velkomsten er varm. Manageren er det første mennesket som viser noen reell interesse da jeg spør etter ledige stillinger. Hun ser på CV-en min, og sier at hun skal ringe meg opp i løpet av et par dager.

Dagene går og jeg hører ingenting. Fortsetter som før. Hver kveld passerer jeg den samme puben på vei hjem. En blåmalt fasade med en hel ansamling spennende mennesker utenfor. En dag hører jeg Allman Brothers Band der inne. Eller noe som ligner. Jeg følger lyden, og blir bergtatt av et helt fantastisk bluesband. Gitaristen er Jimi Hendrix i klærne til van Gogh, og han har med seg den beste trommisen jeg noen gang har sett spille. Det var den første baren jeg var innom, og jeg bestemte meg likesågodt for at jeg hadde funnet en stampub. Det var et av hovedmålene for oppholdet. Stampuben min ble det også. Jeg har faktisk ikke kommet over noen bedre barer senere.

Jeg kom i snakk med en gammel hippie første kvelden. Vi diskuterte musikken. Han lurte på hvorfor jeg ikke drakk noe, og jeg fortalte at jeg var arbeidsløs og blakk. Slikt dreper fort en samtale. Jeg trodde jeg aldri skulle snakke med ham igjen. Neste dag går jeg tilbake. Utenfor står en mann med tegneserieskjorte og en slags kombinasjon av rastalue og jødehatt på hodet. Jeg stopper opp og kikker inn. Det er noe som foregår. Puben er stappfull. Jødemannen gransker meg så nøye at jeg synes det er på sin plass med et lite hei, og han hilser tilbake, langt vennligere enn jeg hadde forventet. Snart ruller samtalen. Liker du musikk, spør han, og jeg svarer som sant er at ja. Spiller du selv? Trommer. Aha. Ikke gitar?

Her følger for ordens skyld en kort historie over min karriære som gitarist:

På slutten av barneskolen tok jeg gitartimer. Jeg lærte meg teori og skalaer, jeg kan plukke endel noter og jeg kjenner til de fleste grunnleggende grep, selv om jeg aldri har fått dem til å låte særlig grunnleggende. Men dette lærte jeg på en tid da jeg fortsatt trodde Abba Teens hadde noe å fortelle meg. Det var helt sikkert derfor jeg aldri gadd å øve, og dermed ikke fikk det til, og til slutt klokelig la gitarspillinga på den etterhvert ganske overfyllte hylla.Jeg gled stille ut av det heller tvilsomme musikkmiljøet rundt Nord-Odal Kulturskole og ble et nytt og på visse felt bedre menneske.

Det gikk noen år. Jeg ble kjent med en hel del nye mennesker. Vi diskuterte musikk som hadde lite til felles med Abba Teens. Plutselig gikk én etter en av de nye vennene mine til anskaffelse av hver sin gitar. De hadde skjønt en viktig ting: at det er ingenting som er kulere å mestre her i verden enn en gitar. Jeg for min del prøvde å holde fortiden på avstand, og tenkte aldri den tanken før det var for sent. For vi skulle selvfølgelig starte band og gitarister var det siste som trengtes. Men siden jeg fortsatt kunne plukke de jævla notene mine og spille åtte sure grep kribla det jævlig i fingrene når folk spilte gitar rundt meg på alle kanter. Jeg la til meg en jævlig dårlig uvane med å alltid skulle mase om å få gitaren bare et lite øyeblikk. Hver gang Jørgen hadde spilt noe kult skulle jeg spille noe litt mindre kult. En dag spilte Jørgen "Wish You Were Here", og da gikk jeg hjem og tok gitaren ned fra den berømte hylla. Forsiktig, for jeg ville nødig rive ned et av skiparene eller få hodet kløyvd av en lengdeløps-skøyte. Og så lærte jeg meg "Wish You Were Here". Og så ble jeg tilfeldigvis forklart hvordan man spiller Nothing Else Matters, og jeg viet tre fulle måneder av livet mitt til å lære meg å spille Nothing Else Matters. Jeg synes altid det gikk ganske bra i enerom. Jeg tok meg god tid, og kastet den ikke bort på andre låter. Jeg spilte utelukkende Nothing Else Matters. En sen augustkveld følte jeg tiden var moden for å imponere offentlig. Jeg hadde drukket tett hele kvelden og da får man som kjent mot med på kjøpet. Det lå tilfeldigvis en gitar for hånda, og jeg befant meg i Drammen, som jo ikke er noe dårlig sted å tilbringe en augustkveld. Og det verste er at jeg synes det gikk bra. Jeg var full, og kunne skyldt på det, at det ble mye bomming. Men nei. Sikkert nettopp fordi jeg var full synes jeg at jeg virkelig fikk det til denne gangen. Jeg var stolt, fornøyd. Dette funka! Og så satt det tilfeldigvis en jente på Jørgens side av bordet, som sa:

- Det der er den dårligste versjonen av Nothing Else Matters jeg noengang har hørt.

Jenta påsto hun kjente folk som aldri hadde tatt i en gitar og kunne spille låta bedre enn meg. Jeg tok det ikke spesielt hardt rent personlig, men gitarkarriæren min var definitivt over den kvelden. Jeg gikk raskt tilbake til å være han som bare maser seg til noen grep hver gang bedre gitarister sitter i umiddelbar nærhet.

Jeg kunne svart hva jeg ville på ja/nei-spørsmålet til den hyggelige mannen som sto på gata i en mentalsyk del av London og lurte på om jeg spilte gitar. Begge svar ville hatt nok sannhet i seg til å være ærlige. Uten at ærlighet var spesielt viktig for meg da. Daniel var i Norge, og jeg kjente ikke en levende sjel i flere tusen kilometers omkrets. Jeg har i beste Bob Dylan-ånd diktet diverse løgner om meg selv rett som det er på andre barer i denne byen. Poenget var at jeg bare ville gå glipp av minst mulig, så jeg sa selvfølgelig ja. Mannen tok fram en sølvfarget klinkekule fra lomma, og sa at den kunne skaffe meg en gratis drink i baren. Det var lite jeg kunne tenke på som fristet mer. Det eneste jeg måtte gjøre var å vikariere som gitarist for et band som skulle fremføre noen sanger der inne. De skulle på scena om 2 minutter.

Som sagt, det var ingen jeg kjente i flere tusen kilometers omkrets og jeg hadde jævlig lyst på den drinken.

Det som skjedde videre, skjedde så fort at det er umulig å fortelle helt nøyaktig. Jeg prøvde å forklare de to jeg skulle opptre med at jeg ikke kunne spille noen spesielle sanger, men hvis de i det hele tatt hadde tid til å lytte tok de alt jeg sa for falsk beskjedenhet. En av dem skulle synge, en annen spilte munnspill. De regnet med at jeg kunne noe Led Zeppelin, siden jeg hadde Zeppelin på t-skortja. Jeg utvekslet klinkekula i en dobbel Gin & Tonic og drakk den på styrten for å dempe nervene. Gikk til scena og tok gitaren. Sa igjen at jeg ikke kunne noen spesielle sanger. Vokalisten så litt forundret på meg og mumlet noe om at jeg skulle begynne på en blues i A. Jeg la i vei med noen grep og slang inn en A så ofte jeg turte. Det tok ca 15 sekunder før de to andre innså at beskjedenheten min ikke var så falsk allikevel. Vi haltet oss gjennom sangen, og så reiste mannen med munnspillet seg og gikk. Siden har jeg hørt begge opptre sammen med andre gitarister, men aldri sammen. Jeg ble forresten her om dagen presentert som årsaken til den splittelsen. Vokalisten, en utslitt fyllik på godt over 60, synger blues med en av de feteste Whisky-stemmene jeg noen gang har hørt. Jeg snakket med ham etterpå. Han kunne heller ikke spille gitar sa han. Men jøden med klinkekulene var faktisk veldig imponert. Han mente det krevdes jævlig mye mot for å gå på scena når man var så gjennomført elendig på gitar som meg.

Selv tok jeg det hele med stor ro. Det var andre gang at min musikerkarriære kom til en litt for brå ende. Og opptredenen skulle allikevel også vise seg å bli enden på min arbeidsleidighet. For mens jeg satt der på scenen og spilte fikk jeg nemlig øye på hippien fra dagen i forveien. Han sitter i et hjørne, peker vantro på meg og gliser, og da jeg tusler slukøret av scena til øredøvende stillhet litt senere vinker han meg bort, og kan fortelle at han gikk innom en annen pub på vei hjem dagen før. Av en eller annen grunn hadde han nevnt meg for manageren der. Og de trengte folk der nede.
- Men de kommer til å spørre om du har jobbet på bar før.
- Nei, svarer jeg. Aldri.
- Det må du jo ikke si.

Så neste morgen går jeg innom en internettcafé, henter fram CV-en min og føyer på en god sommers virke bak tappekranene på Lt. Creutz på Kongsvinger. Deretter legger jeg av gårde mot puben som vissnok skal hete "The Golden Egg". På veien passerer jeg Burger King igjen. Jeg går sakte forbi, og manageren kjenner meg igjen gjennom vinduet og vinker på meg. Jeg stikker innom igjen. Hun har visst ikke hatt tid til å ringe. Siden skulle jeg få vite at det var fordi de hadde hatt mattilsynet på besøk. Deres verste fiende. Du skal få vite hvorfor også. For de trengte fortsatt ekstra hjelp. Dama ber meg kjøpe et par svarte sko og komme tilbake dagen derpå.

(Fortsettelse følger.)

14.desember - Selektiv matsortering

2006-12-14T08:28:00.000+01:00

(This blogg was written in front of a live audience)

Det er mange former for plager folk i dag må forholde seg til; global oppvarming, priser i dagligvarebutikken, og FrP’s stadig økende populæritet. Men hva med de mer individuelle tingene? Hva med ting som allergier og fysiske plager? I julen skal man tenke på andre, og spesiellt de som har det værre enn en selv (og gjerne le litt av dem). Jeg vil derfor fokusere på den uheldige formen for allergi vi kjenner som ”laktoseintoleranse”. Evnen til å fysisk ikke kunne utstå melkeprodukter!

Mange tenker lite over det, men melk i forskjellige former er rundt oss i veldig mange produkter. Dette har jeg oppdaget nylig via mine bekjenntskaper på Nordmøre Folkehøgskule. Flere av elevene her lider av enten laktoseintoleranse eller melkeallergi (det er presisert for meg at dette ikke nødvendigvis er det samme). Dermed har jeg fått et lite innblikk i hverdagen til de som ikke tåler melk.

Bare noe så enkelt som godterihylla på Mix hadde blitt en endeløs jakt på snop uten melk. I beste ”hvor-er-Willy” stil må man lete seg strategisk gjennom hylle på hylle med fristende godteri som ikke er potensiellt organiske bomber for kroppens fordøyelsessystem.

(på dette punktet fikk forfatteren faktisk applaus for første gang i sin blogger-karriære)

Julen spesiellt er årets hardeste høytid for melkeallergikerne... Vi kjenner alle til den berømte sjokoladekalenderen; et stykke papp med 24 gamle sjokoladebiter i. De beste kalenderene er også de billige til 10 kroner med masse tysk svada på baksiden. Ja. Tyskerne kan virkelig lage sjokoladekalendere. En gang på 30 tallet fikk en liten Tysker ideen om dem, og dermed var det i gang. Han brukte resten av livet sitt på å produsere disse kalenderene, og de kalenderene vi åpner i dag, stammer fra `44 årgangen. Ja, man kan nesten kjenne en eim av nazistenes krutt i selve sjokoladen. Men uansett er dette HELT irellevant for de som ikke tåler melk.

Videre kjenner vi alle til ”de syv sortene”. En gruppe tilfeldig utvalgte kaker som alle ble offesielle kaker man relaterer til julen. Mange bruker disse kakene til å påkalle selve julestemningen... Og samtlige av dem inneholder MELK. Godteposen fra nissen? Ikke faen. Mange drops, visse typer lakris, potetgull, is og karameller inneholder veldig ofte melk.

Så hva tenker dere allergikere nå? ”Vi klarer oss uten kaker og snop!”? Men det er selvfølgelig så mye mer! Mange brødtyper, alle sauser man får på resturant, pizza og fløtegratinerte poteter er fy-fy mat for dere! Selv tar jeg det veldig tungt på deres veier at gildes klassiske grillpølser er forbuden frukt...

Men heldigvis kan jeg tylle i meg så mye fuckings melk jeg vil uten å bry meg om mulige oppkastinnfall, hyppige turer til toalettet eller kløende utslett på kroppens mange ubehagelige områder. Og nå hører jeg at pølsene svir seg i pannen, så jeg må slutte å skrive!

Gledelig jul!

Denne bloggen er dedikert til Ida Christine og Synnøve – samt alle andre laktoseinntolerante som måtte lese denne bloggen.

Av Chrish

11.desember - Avføringstematikk Del 3

2006-12-11T21:53:00.000+01:00

I dag forstod jeg at det nærmet seg jul. Og det var brutalt.

Inn på Svennevig-toalettet marsjerer jeg, trøtt, sur og nødig. Jeg tar ned det obligatoriske plastsetet, og iverksetter prosessen med å sette seg ned på det. Men jeg bommer. Rett og slett bommer. Feilberegner flerfoldige centimeter. Noe av meg treffer lokket, det gjør det, men så lite at jeg på alle måter sklir av setet og treffer baderomsgulvet. Der ligger jeg i en forskrudd posisjon, semiavkledd og nokså forvirra. Dette er første gang jeg har bomma på et dasslokk. Og jeg hadde forventet å komme meg igjennom store deler av livet mitt uten å ha opplevd dette. I hvertfall fram til jeg blir 70. Men her lå jeg altså, i mitt nittende år. Og det var ikke annet å gjøre enn å kjempe seg opp igjen og prøve på nytt.

Det går smertefritt. Og fortsatt litt fortumla tar jeg tak i dassrullen. Jeg river av en andel. Men hva faen er det jeg ser!? Nedover hele dorullen danser det røde reinsdyr. Dasspapirprodusenten har trykt reinsdyr nedover utallige kilometer med hvitt dasspapir. Jeg syns faktisk ikke det er ålreit i det hele tatt. Jeg rynker på nesa. Å skulle stikke en armé av hoppende Rudolfjævler opp i anus er det siste jeg trenger nå.

Men her er jeg altså. Med dopapiret i hånda. Og ser ikke andre muligheter enn å prøve å ignorere de spretne dyra. Men det går ikke, det er jo for sent nå. Tankerekka er godt i gang allerede, jeg har for lenge siden ankommet nordpolen og ser tjue alver som jobber iherdig med å tilfredsstille nissen seksuelt, i form av å analt penetrere ham med blinkende juletrelys. Jepp, det er snart jul. Og det er bare å få dette overstått. Jeg tørker i vei.

10.desember - Telefonskrekk

2006-12-10T12:20:00.000+01:00

Vi har alle irrasjonelle frykter. Ole Øyvind er redd for at noen skal kutte strupen hans om natten, Jørgen er redd for å spy på seg selv i fylla, og jeg? Jeg lider av telefonskrekk.

Ja. Jeg er redd for den lille plastdingsen som alltid er i nærheten av meg enten jeg er hjemme på rommet, i bilen, eller midt på gata. Jeg skal innrømme det; jeg hater telefoner. Nå sier det seg selv at jeg ikke har mange positive tanker om harde objekter som konstant befinner seg såpass nær skrittet mitt, men det er flere grunner også.

Jeg hater telefoner fordi de på et hvilketsomhelst tidspunkt kan finne på å ringe. Jeg hater å løpe ut av dusjen for å nå en ringende telefon, jeg hater å måtte stoppe i coladrikkingen min for å starte en samtale med en person jeg ikke kan se, og jeg hater å våkne midt på morgenkvisten fordi en full kamerat har glemt nøkklene til internatbygget vårt. Selve ringingen er et problem, men jeg er faenmeg ikke begeistret for samtalene heller.

Tanken på å snakke med en person jeg ikke er i stand til å oppnå visuell kontakt med er noe jeg misliker sterkt. For alt jeg vet, kan det hende at jeg faktisk bare endelig har kommet til det punktet at jeg snakker med meg selv uten å vite det. Jeg vil være sikker på at når jeg snakker, så snakker jeg med et menneske av kjøtt og blod. Samtaler via telefoner gjør det også forbannet vanskelig å lese kroppsspråk (ikke at jeg noengang har vært flink til det, men jeg liker å ha muligheten).

Et annet aspekt ved telefoner jeg ikke kan fordra, er hvordan de nesten ubemerket knyttes til lommeboka di, og sakte men sikkert sluker pengene etterhvert som samtalene varer. Spesiellt i fylla er dette et problem, da jeg lett kan få impulser som forteller meg at jeg MÅ fortelle Jørgen noe fullstendig meningsløst, eller at jeg ringer opp en person som står et par meter unna – bare for å fleipe... Det slutter å være fleip når jeg først legger på etter at vi har pratet sammenhengende i 20 minutter.

Mobiltelefoner gjør det bare altfor lett å bruke opp våre surt ervervede småpenger. Sosialt sett er de også fullstendig forkastelige. De nyeste modellene har også kamera til bilder og filmmuligheter – og dette igjen åpner for uante mengder telefonterror. Selv er jeg neppe den første som våknet dagen-derpå med filmklipp fra situasjoner jeg aldri husker fant sted.

Eksempel?

Lørdagen før jeg reiste fra Kongsvinger for å avslutte høstferien min var jeg, Jørgen, Njål og et par andre utvalgte folk i knærkekjelleren til Eirik og nøt livets vann med ”Fear and Loathing in Las Vegas” på TV skjermen i bakgrunnen. En uke og tre dager senere fant jeg en film fra den kvelden på mobilen der jeg og Jørgen står ved en svart bakgrunn. Det er mørkt så jeg kan enda ikke skjønne hvor faen vi var hen, men ett var sikkert; vi var overstadig berusede begge to. Jørgen hang med hodet slik bare en sveiseblind-Jørgen klarer, og selv holdt jeg mobilen overraskende stødig. I bakgrunnen hører jeg at det er en form for musikk som er tatt rett ut fra en skrekkfilm, og jeg har en samtale med Jørgen som går slik;

C: ”Jørgen?... We are so fucking drunk right now!”

“And what I would like to say is… Jørgen? Please say something clever!”

J: “…..”

“Dogs fucked the pope? No fault of mine!”

C: “And that’s it!”

Jeg har også en film fra samme kveld, da en eller annen sitter å spiller den mest rævkjørte versjonen av “Mary had a little lamb” jeg noengang har hørt – på blokkfløytejævel…

Så for meg er mobiler et onde. Men ikke alle syns dette. I sannhet er det mennesker her som ikke klarer å leve uten førnevnte kommunikasjonsgjennstand. Jeg vil ta et eksempel i Nordmøre Folkehøgskules egen lille kommunist; Russeren Alexey. (Han er ikke nødvendigvis kommunist, men han snakker så dårlig Norsk at jeg ikke har klart å fått oversikt over hans politiske standpunkt enda.).

Alexey er en type som nylig gikk til anskaffelse av sin første mobiltelefon. Noen klarte å forklare han hvordan den fungerte, og han ble med ett skolens mest sosiale person – for folk som ikke går der. Hva jeg mener er at selv om noen klarte å fortelle hvordan mobilen fungerer, klarte de tilsynelatende ikke å forklare hvordan man skrur den AV, eller konseptet med at man faktisk betaler for samtaler pr. minutt. Alexey har ikke blitt sett uten en mobiltelefon i hånden, og kjeften i gang med å lire av seg russiske fraser, siden midten av oktober.

Men det er Alexey, og vi vet alle at Kommunister ikke henger seg opp i å ha for god personlig økonomi uansett.

Så er telefoner i helhet en god eller dårlig ting? Det kan være opp til hver og en av dere å komme frem til her nå i førjulstiden.

Men du kan ta gift på at jeg skal fortsette å bruke undertøy med stålplater frem til det er bevist en gang for alle at skadelig stråling fra mobiltelefoner er en myte.

Av Chrish

9.desember - Pølsemetall

2006-12-09T13:02:00.000+01:00

En småsnurt kokkejævel møtte meg på oppvaskjobben min her en kveld. Han hadde vært på Iron Maiden-konsert. Og han var bare tildels tilfredsstilt.

Jeg måtte selvfølgelig få hele historien. For dette er en mann som på alle måter elsker Iron Maiden. Hva gikk egentlig galt?

Rockekokken satte seg ned på bakrommet, tente en trøstens sigarett, og begynte å fortelle. Her hadde han altså entret en enorm jævla musikkbegivenhet. Valhall er på størrelse med en fotballbane. Og som man gjerne blir på konsert, ble også vår kokk tørst. Han hadde lyst på øl. Jakten på tappekranene begynte.

Og han går og går, leiter iherdig etter det skranglete overprisa fatølet fra plastkrus. For det må jo strengt tatt være her. Noe er allikevel galt. Alle folka han går forbi tusler rundt med munnen trygt forankret i et sugerør som ender i røde plastbegre. Til slutt lyser et colatelt mot han. Og vår kokk får det endelige brutale svaret. Hallen er eid av Coca Cola. Og det eneste som er mulig å få kjøpt her er overprisa brus og føkkings pølse i lompe.

Er det bare jeg som finner dette utrolig festlig? 13 000 heavymetalgubber samlet under ett og samme tak, uten øl. Så der stod kokken da. Omringet av langhårede rockere og Number of the Beast jomende over hele lokalet. Og jeg kan så jævlig høre han si "en pølse i lompe, min gode mann", legge den blanke 20-kroninga si pent på disken, motta pølseenheten, og gomlende snu seg mot scena. Jeg kan ikke tenke meg noe mer ufarliggjørende enn en klumpete tjukk mannehånd med tatoveringer oppover hele under- og overarmen, som holder varsomt rundt en pølse i lompe.

Det er bare så fryktelig lite rock n' roll.

5.desember - Noen ord fra den nådeløse diktatoren

2006-12-05T09:31:00.000+01:00

Du ber om en forklaring Ole Øyvind, du ber om en forklaring. Du skal få den. Selvom den er beskjeden. La meg først sitere noe jeg leste en sen kveld i november:

- Dei største revolusjonane er alltid stille.

Vår revolusjon Ole Øyvind, den er så stille så stille, så fordømt stille. Det er bare et svakt svakt sus som farer gjennom folkets gater. Den er så stille at den eneste andre revolusjonisten, altså deg, ikke engang fikk vite at han plutselig deltok i en revolusjon. Men det var nødvendig. Og jeg følte for det. Noen bedre forklaring har jeg virkelig ikke.

Men det vanker lunken tuborg fra Rimi for hver jævla tekst du produserer, det garanterer jeg. Faktisk skal jeg varme de litt foran ovnen hjemme før jeg overleverer dem til deg. For da du vender hjem fra London når jul nærmer seg, ser jeg for meg at det er en forfrossen og utsulta kar som sjangler seg vei igjennom Kongsvinger. Piken med svovelstikkene. Du er sliten etter revolusjonen. Men du er fornøyd. Og du trenger en øl å varme deg på. Eller tolv. Det kommer jo helt an på deg selv.

Jeg har også lagt merke til at vi er på dag fem. Og så langt har adventskalenderen fungert som en abnormt lang innledning. Til det vil jeg applaudere både meg selv, Chrish og Ole Øyvind. Dette er imponerende rasjonering gutter! Jeg ser for meg at leseren føler at han mottar en rasjoneringskupong på dag nummer en. "Oi, stas, denne kan jeg løse ut og få et brød!" Men neida. Den rasjoneringskupongen kan du bytte mot en ny rasjoneringskupong. Og igjen bytte mot en ny rasjoneringskupong. Og denne! Denne kan du ta med deg til butikken og bytte mot en halv potet. Det er et destruktivt mønster, og det ser ut til at vi mister folket allerede på dag fem. Jeg skal derfor hjelpe Ole Øyvind litt på vei til i morgen, siden kreativitet og inspirasjon er dyre varer om dagen. Om det hjelper eller ikke er forsåvidt usikkert. Det er først og fremst en utfordring.

Okay Ole Øyvind. Jeg har blitt litt revet med av den tidligere nevnte lille pige med svovelstikkerne-inspirerte hjemkomst til jul, som jeg forventer. Og det er dette utfordringen går ut på. Jeg vil rett og slett at vi skal bytte ut hele svovelstikkehora med deg. Og denne håpløse situasjonen skal du klare å komme deg ut av. Du vet hva som ikke funker, det har dama allerede vist oss. Derfor er det opp til deg å gjøre noe ut av situasjonen som funker. Du skal rett og slett overleve.

Og slik begynner vår historie, som jeg har valgt å kalle den lille hippiedreng med svovelstikkerne:

Det var så gruelig koldt; det snedde og det begyndte at blive mørk aften; det var også den sidste aften i året, nytårsaften. I denne kulde og i dette mørke gik på gaden en høy og spinkel fattiggut med langt svart hår og nøgne fødder; ja han havde jo rigtignok haft tøfler på, da han kom hjemmefra; men hvad kunde det hjælpe! Det var meget små tøfler, hans lillesøster Inga havde sidst brugt dem, så små var de, og dem tabdte den store, da han skyndte sig ud over gaden, idet to vogne for så gruelig stærkt forbi; den ene tøffel var ikke at finde, og den anden løb en dreng med; han sagde, at den kunde han bruge til hasjpibe, når han fikk pænger til slikt.

4. desember - Den Terrordistiske Arbeidsmetode av desember

2006-12-03T17:25:00.000+01:00

Siden jeg fortsatt ikke har noe inspirasjon å rutte med, fortsetter jeg å la adventskalenderen kretse rundt sin egen navel. Det er alltid mer lo å finne. La meg få presentere Advents-teamet.

Denne siden er et og et halvt år gammel, og var i utgangspunktet et forsøk på å kanalisere våre ambisjoner og generelle misnøye med en tilværelse preget av leksepress, ostesmørbrød og bygdefyll. Siden har mye skjedd. Det er på tide å oppdatere leserne.

Jørgen befinner seg fortsatt drivende mellom ulike stam-destinasjoner på Kongsvinger, og fungerer for tiden som Terrords diktator og lokale forankring. Han er vårt ansikt utad. Dessuten opprettholder han den journalistiske tilknytningen, som vi trenger for å kunne late som fyllehistoriene våre har en viktig presse-kritisk funksjon.

Selv har jeg for lengst pakket en koffert full av bøker og forlatt landet. Jeg svømmer på dypt vann i storbygryta og har ikke lenger overblikk til å trekke de store slutningene, men tanken var å rapportere hva jeg så langs veien. Jeg er på leting etter inspirasjonens kilde og ting tyder på at jeg ikke har funnet den.

Og så er det altså Chrish, som hittil har svirret rundt i gangene utenfor redaksjonen og fått lov til å bestyre kaffemaskinen, og så tar vi ham inn i varmen og lar ham tro at han har steget i gradene, mens vi utnytter ham på det aller, aller groveste. Han befinner seg for tiden i Surnadal, på et så avsidesliggende og isolert sted at jeg tror han er i stand til å observere hele vår forpinte virkelighet objektivt og fra utsiden.

Det er på alle mulige måter en flott sammensetning, et utfyllende og velkomponert team som burde være i stand til å lage en jævlig ålreit adventskalender. Bare så dere vet det.

3. Desember – Et nytt ansikt

2006-12-03T03:10:00.000+01:00

Ok det er min tur! Allerede på dag nummer tre har inspirasjonens flamme slukket.

Julemåneden Desember over oss igjen... Det føles ikke så lenge siden jeg satt å gned meg i hendene etter nok en bortskjemt-enebarnorientert julegaveåpningsseanse. Jeg liker å tro at jeg forandrer meg til noe bedre for hvert år som går, men hver gang jeg åpner første luke på adventskalenderen min opplever jeg et lite rush av materalisme som sklir over meg med tanken på at det er en dag mindre igjen til jeg kan ivrig rive og slite opp julegaver med mitt navn på.

Jeg vil bruke denne første bloggen til å mimre litt! Det var en tid da Terrords' skribenter samt alle seriøse vingerbloggere var samlet på ett sted - Kongsvinger. Vi var alle på høyden av våre karrierer - både motivasjonsrelatert, humorbasert og gramatikkorientert. For ett år siden husker jeg spesielt godt Ole Øyvinds vanlige dommedagsprofetier hver gang jeg spurte han om Terrords adventskalender. Han startet veldig positiv, men etter et par dager var det tydelig at det var en slagen mann jeg betraktet når jeg så inn i de engang så livsglade øynene. Siden jeg er sadistisk av natur, fant jeg mye glede i dette i dagene opp mot selveste julaften 2005. Jeg har verken før eller etter hatt så lyst til å lese en godt brukt Hemingway bok som akkurat da.

Derfor er det en merkelig følelse jeg sitter med når jeg skriver dette...

Selv er jeg langt unna Kongsvinger. Kanskje ikke så langt unna som Ole Øyvind, men langt nok. Dagene på en folkehøyskole kan bli langtekkelige, så jeg satt meg ned for å se om det var noen kjente fjes online da jeg så at Jørgen trofast våket over Kongsvingers bloggsystem-medlemmer via MSN. Jeg ville slå av en prat, og Jørgen lot meg fort få vite at han aktet å gjøre noe uproduktivt i løpet av kort tid – han kjedet seg rett og slett. Han luftet tanken om å gjenta fjorårets adventskalender, men var usikker på motivasjonen til sin bloggpartner; Ole Øyvind.

Ja. Jeg skal si det rett ut: Terrord er inne i en alvorlig idètørke. Blekket i Ole Øyvinds penn har størknet, og Jørgen bruker all sin energi på lokalavisen. I det siste har vi bare fått EN blogg, og den var attpåtil påbegynt flere måneder i forveien. Terrord har sviktet, men de akter nå å gjenoppbygge sin trofaste tilhengerskare (alle syv av oss). For å få til dette, har de altså rekruttert MEG for å gi dem pusterom fra tid til annen. Mange tenker nok at "dette gir alle tre muligheten til å skrive bedre, siden de har mer pusterom" men la meg avlive den myten før den starter; Ole Øyvind kommer til å fortsette å snuble seg over deadlinene, Jørgen kommer til å poste oppføringene en time før midnatt og selv kommer jeg vel neppe til å levere mer enn to fullverdige tekster...

Men ja... Så der satt jeg på MSN. Jeg kjedet meg, Jørgen prøvde å snedig lure meg med til å skrive, og jeg falt for det som den tosken jeg er. ”Det er ikke snakk om mer enn ett par-tre blogger.. kanskje mer” sa Jørgen. Jeg skal innrømme at jeg lengtet etter å skrive, så jeg sa ”kanskje”. Ganske snart hadde han overbevist meg om at det ville faenmeg være en synd mot menneskeheten å la være, så jeg skrev ”vi gjørre!” med store, fine, blå bokstaver.

Akkurat idet jeg traff ”enter” knappen innså jeg hva jeg hadde sagt ja til... Men nå var det for sent! Jeg er bare nødt til å skrive. Uerfaren som jeg er, regner jeg ikke med at mine bidrag vil skille seg ut på en positiv måte, men Ole Øyvind og Jørgen er venner, og venner svikter man ikke. Jeg sier ikke at jeg på noen måte ville tatt en kule i brystkassen for Ole Øyvind, eller hoppet ned fra et tak hvis det kunne få Jørgen til å trekke i smilebåndene, men hvis det er snakk om å skrive et par halvhjertede tekster for at Ole Øyvind skal slippe å havne på intensivavdelingen med klystèrslanger opp i ræva er det bare en ting å si:

"Ja, for faen! Vi gjørre!"

Så vi er på den tredje dagen i Desember, og adventskalenderen er ubestridelig startet. Det er ingen vei tilbake, og akkurat nå er det bare EN setning som svirrer i hodet mens jeg skriver dette... Ole Øyvinds moral etter fjorårets adventskalender; ”Ikke faen om dette blir en tradisjon!”

Av Chrish

2. Desember - Denial, Anger, Acceptance

2006-12-02T00:41:00.000+01:00

Jeg skjelver noe helt jævlig på hendene akkurat nå. Det er helt seriøst problematisk å skrive. Og det er fordi jeg er ekstremt opprørt. Jeg har blitt overrumplet. Det var i utgangspunktet en fin dag. Jeg hadde fri fra tappekranene, og jeg hadde noen penger i lomma, så jeg benyttet anledningen til å handle et par julegaver, blant annet til min medgonzoparter Jørgen. Det skal han være særdeles glad for. For når jeg kom hjem klarte jeg etter en times kjemping endelig å komme meg på internett. Det er lenge siden sist jeg gadd å prøve. Det er sjelden jeg lykkes. Men når jeg plutselig får kontakt synes jeg det er ganske befirende og herlig, ettersom mobilen min også er ute av spill og jeg lenge har vært rimelig avskjermet fra den omverdenen som ikke ligger i gangavstand fra leiligheten i London. For det er her jeg befinner meg. Jørgen skriver i gårsdagens blogg at han har sendt meg en melding, men den ligger i så fall fortsatt og svirrer i lufta her et sted. Jeg har ikke hørt noe fra noen. Så det første jeg gjør er å sjekke mailen. Deretter er jeg i grunnen ferdig med nettet for i dag. Jeg kommer ikke på hva man driver med der. Det føles som å være tilbake på en skole jeg har gått ut av. Jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. I ren kjedsomhet velger jeg å undersøke om det er kommet noen nye kommentarer til Arvika-eposet vårt her på Terrord. Og da jeg ser overskriften på den øverste bloggen, er det pulsen raskt øker, og skjelvingen tiltar. For her er det åpenbart noe jeg har gått glipp av.

Jeg bor altså i Kilburn, et geografisk sinnsyke-asyl i Nord-London. Og jeg aner fint lite om hva som skjer i Norge. Jeg jobber på pub, har sjelden peiling på hvilken ukedag det er og den eneste datoen jeg bryr meg om å huske er da husleia skal betales. Så fra jeg våknet i dag tidlig tok det rundt ti timer før jeg fant ut at det var blitt desember. Og når jeg først fant det ut spilte det egentlig ingen videre rolle. Jeg husker da jeg var liten. Det begrepet omfatter tiden før jeg hadde drukket whisky, lest Bjørneboe eller hørt Led Zeppelin. På den tiden var første desember en av søylene som livsgrunnlaget mitt hvilte på. Jeg sov gjerne ikke så godt natta i forveien. I natt derimot, sov jeg jævlig godt. Og det var vel hele poenget.

Uten å kunne få noen som helst godkjennelse fra meg har Jørgen altså satt i gang et nytt adventskalender-prosjekt. Jeg ante uråd. Betyr dette at jeg skal ha en tekst klar i morgen? Annenhver dag resten av advent? Fy faen. Fy faen nå er jeg ute å kjøre. Jeg trodde liksom jeg ga klar nok beskjed ved å avslutte fjorårets kalenderoppsummering med ordene "Ikke faen om dette blir noen tradisjon". Det gjorde jeg altså ikke. Heldigvis er det visse forbehold her, ser jeg da jeg leser videre. Og videre. Og.. har faen ikke min gonzoparter vært iskald nok til å love bort MIN Beatles-bok, MIN verdighet og MITT fordøyelsessystem for et samarbeidsprosjekt jeg ikke ante at eksisterte?

Jeg trenger en forklaring. Den raskeste måten jeg kan kontakte Jørgen på akkurat nå, tror jeg er ved å skrive blogg. Så Jørgen. Det er greit for meg. Du har selvfølgelig bare gode intensjoner. Men ironisk nok sitter jeg her og leser i "Beatles". Fakta faen. Den ligger rett foran meg. Jeg leser den så ofte, at det er kanskje ikke en like stor tilfeldighet som det kan høres ut som. Men likevel. Jeg kan se hvor tjukk den er. Jeg har levd på spaghetti og tørre nudler siden september og jeg tror det siste tolvfingertarmen min trenger akkurat nå er en kilo paperback-papir. Det er en verdig måte å dø på, men jeg hadde håpet å holde meg gående litt lenger. Jeg har bøker å lese, steder å besøke. Du dro i gang dette alene, så jeg vet ikke hvor mye du innerst inne har regnet med meg. Vel, jeg gidder ikke være feig. Jeg skal se hva jeg kan få til. Men jeg lover ikke stort. Og siden du gir løfter for meg skal jeg øke motivasjonen min ved å gi noen løfter for deg også. Det er et velbrukt poeng, men du skylder meg herved en varm jævla tuborgflaske fra RIMI Festningen for hver blogg jeg klarer å få ut før julaften. For det er omtrent like flaut som om det var moren mi jeg snakket om, men jeg har faktisk lært meg å savne det, her i pubkulturens hjemland.

1.desember - Desemberrevolusjonen, forsøk 2

2006-12-01T18:50:00.000+01:00

Vi er sent ute, vi er klar over det. Men nå er første luke klar til å åpnes. Ja, vi prøver igjen. For andre år på råd giver vi løs på et idiotisk lite sært adventskalenderprosjekt som våre tre faste lesere sikkert vil sette pris på. Jepp, vi er nede på tre igjen nå. Og jeg er fullstendig klar over at Ole Øyvind satt og klagde over akkurat det samme første desember i fjor. Det er mulig at vi på et punkt fikk flere. Men vi har ikke behandlet massene bra. Vi har drukket opp hele lønningspåsan, inkludert selve poseenheten, sovet ut bakrusen, våknet opp, og forstått at nå er det på tide å få orden på ting igjen. For en stund i hvert fall.

Første desember har uten tvil vært min særeste første desember, og jeg bruker derfor det som unnskyldning for at denne adventsteksten kommer sent. For i dag tidlig våknet jeg brått opp hos min gode venn Ebzen etter en krevende natt med garasjerock på et lite utested i Oslo. En time senere satt jeg og intervjuet Thomas Dybdahl over telefonen for lokalavisa. Enda en time senere trasket jeg rundt i Oslo i mild bacardi-rus. Og to timer senere, etter å ha konsumert en baguette med ukritiske mengder hvitløksdressing, stod jeg foran busssjåføren som skulle geleide meg til Kongsvinger, og mumlet uvisst fram "en hvitløk til Kongsvinger". Jeg kom meg på, etter å ha byttet ut hvitløk med student og humret beskjedent i lag med bussjåføren. Og i det jeg drar fram en avis ser jeg hvilken dato det er. Nemlig 1.desember.

Med dette som utgangspunkt lover det jo virkelig ikke bra. Men det er verre, bare vent. For siste gang jeg hørte livstegn fra Ole Øyvind, var for to uker siden. For tre dager siden, sendte jeg en overoptimistisk melding om at jeg virkelig syns vi burde prøve å gjennomføre en adventskalendder i år også. Det er mulig at det bare var entusiasmen som oste ut av sms-en som skremte Ole Øyvind fra å svare. Men jeg aner faktisk ikke om mannen er i live. Ikke et eneste livstegn har kommet fra hans base i England. Og det er et annet problem. Mens jeg har sju timer skole hver dag, det vil si sju produktive timer å skrive på, står Ole Øyvind bak en bardisk i London og tapper øl til sure gamle gubber hele dagen. Han har nok å drive med. Og derfor vil jeg introdusere dere for årets joker. Christoffer.

Når det blir for mye for oss, kan vi trekke fram dette frikortet fra kortstokken vår, og ut spretter Chrish som troll i eske og lirer av seg noen tilfredsstillende festligheter. Han har lovt bort hele fem tekster, og vi kommer til å trenge dem.

I tillegg blir jeg nødt til å kvele eventuelle forventninger når det gjelder kalenderens gang. Vi vet du er vant til en lik sjokolade i alle lukene. Sånn fungerer ikke denne kalenderen. Noen luker kommer til å bli jævlig tomme, det kan jeg love. Mens andre blir større. Da jeg var liten introduserte mamma meg for et konsept hun valgte å kalle "fornuftig adventskalender". Denne kalenderen inneholdt tilsynelatende spennende pakker hver dag, som viste seg å bare være sokker, tannbørster og kontorrekvisita. Vi på terrord vil på ingen måte introdusere deg til en kalender som inneholder fornuft. Men vi vil introdusere deg til et konsept vi velger å kalle "alternativ adventskalender."

Siden Ole Øyvind muligens er død, tillater jeg meg å plassere mannen på tynn is. Hvis vi ikke hver dag klarer å komme med noe som kan minne om en tekst, inviterer Ole Øyvind alle som føler seg snytt til konferanserommet på Vinger hotellet hvor han vil stå bak talerstolen og spise hver eneste side av Beatles-boka si. Det vil bli muligheter til å ta bilder både under selve seansen, og i løpet av sykehusoppholdet i etterkant, hvor landets legende kirurger vil redde den stakkars gutten som holder på å dø av tidenes mest imponerende forstoppelse.

Helt til slutt siterer jeg Ole Øyvind fra i fjor, som igjen siterte en urgammel klisjé som har fulgt forfattere som ikke aner hvordan de skal avslutte en tekst men er desperat klare for å avslutte den:

"Følg med i morgen!"

Gonzo-sommer: Arvika

2006-11-20T12:52:00.000+01:00

Et beskjedent epos av Jørgen og Ole Øyvind

Vi var i nærheten av Charlottenberg da vi begynte å kjenne ølets behagelige døsighet i den intense sommervarmen. Alle unntatt Ole Øyvind. Han satt bak rattet med en vørterøl.

I håp om at politet sto på lur bak neste sving med alkoblås på innerlomma hadde jeg revet etiketten av flaska, slik at den var til å forveksle med en kjørepils. Det var en på alle måter desperat handling. Men siden jeg hadde presseakreditering og skulle på festival som betalt journalist, var det bare rett og rimelig at de andre fikk stå før meg i drikke-køen. Jeg var dessuten den eneste som hadde lappen. Uansett, med edrulighetskompleksene i sjakk ledet jeg konsumentene smertefritt gjennom det svenske lavlandet.

Tankene gikk stadig mot presseinsjekkingen. Det virket rett og slett for lett at et skjema utfylt på nettet skulle gi meg gratis tilgang til Turboneger-konsert samme kveld. Spesielt med tanke på at Jørgen også hadde fått innvilget pressepass, og han var ikke engang på oppdrag. Saken var rett og slett at vi hadde søkt om pressepass en tidlig junidag i den tro at vi skulle få dekke festivalen sammen. Det var først etter at Glåmdalen gikk på en budjsettsmell og vi hadde mistet hele oppdraget, at svaret fra Arvika kom. Søknaden var innvilget; Vi fikk en gratis festivalbillett. Og er det én ting internett-livet har lært meg, så er det å ikke stole på dem som vil gi deg noe gratis. Jeg var smånervøs, men for all del, jeg lot meg ikke be to ganger. Så var jeg innom Glåmdalen en tidlig julidag for å drikke litt kakao, da jeg plutselig fikk nytt tilbud om å dekke festivalen, mot løfter om å holde Jørgen utenfor og selv nøye meg med et vanlig honorar. Det vil si latterlig dårlig betalt for 3 dagers arbeid - men nok til å finansiere meg mett og full i hver og en av de samme dagene. Og siden jeg er en medgjørlig og hjelpsom frilanser tok jeg gladelig på meg oppdraget.

Selv hadde jeg slavisk fungert som journalist for Glåmdalen i hele juni og juli mens Ole Øyvind klipte plenen og drakk sjokolademelk i Nord-Odal. Jeg troppa til og med opp på pressevisningen av Pusur 2. Også skulle de holde meg utenfor Arvika på denne måten!? Jeg kunne ikke godta noe slikt. Og opplyste derfor klart og tydelig at jeg hadde tenkt meg på Arvikafestivalen, i deres navn, i presseånd, som journalist, uten å skrive en eneste fordømt linje. De godtok det. Og jeg har Pusur å takke. For mens Ole Øyvind satt der med vørterølen sin koste jeg meg med et nyinnkjøpt brett med øl ved siden av. Folköl, vel og merke...

Lengre bak i bilen var det derimot sterkere saker. Forbi tre brisne gutter og ytterligere brett med øl, klirret det godt av lunkent brennevin fra bagasjerommet. Men fokuset på klirringen gjorde meg oppmerksom på en annen lyd. Bak meg var det som om noen hadde åpnet en brus og brusen aldri sluttet å sprute over.

- Hva er det som bruser?, mumlet jeg.

Bjørnar hoppa opp i setet mens han bannet og veivet med arma. Han fant fort ut at han med beina sine hadde prestert å klemme ut halvparten av innholdet i sin nyinnkjøpte spray-deodorant, øremerket svette dager i et telt.

Det måtte komme. Vi satt trangt og godt i den bilen. Bagasjerommet var fullt. Telt, soveposer og liggeunderlag. Edel last var plassert mellom og oppå de fem personene som delte fire og et halvt sete i en rød Mazda. Det gikk greit helt til vi passerte Charlottenberg og måtte hamstre. Metningspunktet så ut til å værte nådd når Torstein hadde tatt et brett med brus oppå ølbrettene han hadde i fanget. Jeg tilbød å sitte med den siste kassa med folkøl på gulvet mellom meg og pedalene, men slapp unnå. Så full som den bilen var var det bare et spørsmål om tid før noe eller noen fant veien ut av sin midlertidige beholder. Det kunne vært en flaske med Jack Daniels som knuste, eller Eirik som poppet ut av åpent vindu som en vinkork. Istden ble de små tobakk-stinne luflommene som var igjen sakte fyllt med deoderantgass. Bilen var nå en mobil, udetonert folkøl-bombe. Torstein var rask med å kaste ut sigaretten sin og turte ikke tenne flere. Jeg økte farten mot Arvika.

Hva kunne vi forvente på denne middels store festivalen i en liten svensk bygd? Ole Øyvind hadde et journalistisk nedkjølende jernteppe over seg, som sikkert ville prege ham hele turen. Det var tross alt påkrevd lokal vinkling. Men hadde jeg som gonzojournalist, dog uten noen avis å skrive for, noe å lete etter i Arvika? Jeg tenkte men kom ingen vei. Folkøl-boksen var tom og jeg åpnet en ny. Torstein prakket ivrig på meg snus fra baksetet.

Det journalistiske jernteppet som Glåmdalen hadde bredd over skuldrene mine før avreise skulle på ingen måte få hemme bevegeligheten min på festival. Snarere tvert imot. Det var torsdag ettermiddag da jeg i lett deo-rus svingte oss støtt mot Arvika-området. Planen var tre netter i telt og deretter retur søndag morgen. Så hadde jeg resten av hviledagen på meg til å verbalisere sannheten om Arvikafestivalen i bakrus. Det skulle gå greit. For sannheten finner man bare ved å leve festivallivet slik alle andre gjør det. Og jeg ser aldri på det som noen ulempe å ha med kamera eller notisblokk i ølposen min. Det gir bare en unnskyldning for å trenge seg på folk som ser ut til å ha ting på hjertet. Og ingen steder er det å presentere seg som journalist mer velkomment enn blant fulle folk. Det er faen meg yrkesdrømmen. Som å drive horehus i en millitærleir.

Mens vi gled mot Arvika i ukjent tempo oppdaget jeg den første virkelig svartkledde personen. I den stekende sola marsjerte han i to omfattende lærstøvler, langs det jeg antar var riksveien. Det var mulig han bare var en bevisst sosialt mistilpasset gother, og dermed lykkelig. Men aktet han å gå fram hele veien til festivalen i den dedikerte uniformen sin, vil han ha utviklet et så negativt forhold til sollys og alt som blir sett på som fint, at han uten å nøle hadde solgt sjela si til satan for en boks ramlösa og en fyrstikk til å brenne ned første og beste kirke. Som den erfarne tusler jeg er, analyserte jeg dette i løpet av sekunder mens vi suste forbi. Fort kunne det vært slik at jeg selv gikk på samme sti. Men i dag kjørte jeg mazda. Noe sa meg at det ville bli nok vandring når vi kom fram.

Ganske riktig. Nærmeste parkeringsplass befant seg over en god kilometer fra festivalområdet. Jeg og Jørgen lempet ut baksete-rottene og all bagasjen like ved inngangen og kjørte dit. Så tusla vi tilbake, og gikk i billettkø utenfor pressesenteret. Nå skulle dommen falle. Men nervøsiteten var bortkasta. Det var så latterlig lett at jeg gidder ikke fortelle hvordan det skjedde engang. Bare vise fram legitimasjon. Det føltes som å spasere gjennom et av de største smutthullene i det moderne samfunnet. Jeg vet i hvert fall sikkert at jeg skal søke pressepass til hver eneste musikkfestival i Nord-Europa neste sommer.

Her falt det formelle på plass i tur og orden, uten store komplikasjoner. Hele seansen var i grunnen som å se Ozzy Osbourne banke på et bankebrett. Noen bomslag her og der, noen svake, uten tvil, men alle pinnene ned til slutt. Bilen var parkert, pressepassene var mottatt, og forsiktig kunne jeg tillate meg å observere omgivelsene rundt meg. Det begynte å gå opp for meg at Arvika var så til de grader inntatt av rockere. Det lå et langt belte av sliten ungdom som kjempet seg fram til festivalområdet. Dette så vi mens vi kjørte bilen til parkeringsplassen. Og vi ville ikke være noe dårligere. En flaske whisky i hånda gjorde seg mens vi fortsatte å installere oss..

Neste misjon var å finne høvelig campinglokasjon. Det var for drøyt å bære all bagasjen med på én tur så vi satte Bjørnar til å vokte øl og liggeunderlag mens resten gikk på ekspedisjon. Mens Bjørnar gjorde gode penger på å selge overprisa øl til desperate forbipasserende, ble vi totalt avvist ved inngangen til campingen av en tilsynelatende abstinensherja og hallusinerende ansatt med tørkle rundt hodet og rullende øyne, som snakka til oss som om vi var Gestapo og han skjulte jøder i alle kroppsåpninger. Han kunne fortelle at festivalen var sprengt. Det var ikke mulig å få soveplass. Mannen var vettskremt av massene, det var som om han tagg oss om å komme oss vekk derifra. Vi tusla rolig videre.

Da vi nærmet oss reserve-campingplassen prøvde Bjørnar å ringe meg. Vi hadde nemlig etterlatt han med mer enn bare øl og liggeunderlag. Ved siden av ham satt også ei svensk electronica-dame. Det virka ikke på Bjørnar som om han hadde satt voldsomt pris på dette da vi hentet ham etterpå. Han var mutt, lettere satt ut, og svett. Kanskje var det bare varmen, kanskje var det kjedelig å vente, eller kanskje var det den krampeaktig sosiale electronica-dama.

Jeg gjør vel ikke saken penere ved å trekke inn samtalen som fulgte da vi endelig kom han til unnsetning og jeg overtok electronicadama og gjetet samtalen trygt innom hvorfor vi bare hadde kjøpt den utvanna mellomvekts-pilsen fra dagligvarebutikk som egentlig er forbeholdt pre-komfirmasjons-fyll og religiøst forakra fester.
- Vi fikk ikke tak i starkøl, sukker jeg.
- Er ingen av dere over tjue?, spør dama nervøst.
- Nei du. Tro det eller ei.
- Oi. Da må nok jeg stikke herfra.

Camping. For fint for arbeiderklassen og for stygt for overklassen. Derfor har alle vært på campingtur, uansett sosial bakgrunn. Den første regelen for å overleve en campingtur, er å ikke under noen omstendigheter delta på oppsetting/nedpakking av teltenheter. Mens Ole Øyvind ledet an oppsettingen og instruerte noen av gutta som en kjepphøy fjellklatrer ville kommandert en gjeng sherpaer ved foten av Mount Everest, satte jeg meg ned på gresset og åpnet enda en folkøl. Den skumma godt. Og ved siden av meg deiser det ned en svenske fra intet. Jeg fikk vite i ettertid at han hadde plaget de ved siden av oss i lange tider allerede, men i mine øyne var han sendt fra himmelen. I denne mannen kunne jeg komme nærmere selve sjelen av denne festivalen. For dette var en særdeles full mann.

Med en viss kompetanse innen faget skjønte jeg selv hva som var viktig for denne mannen: å holde samtalen i gang og å holde alkoholnivået oppe. Å holde samtalen i gang når du er i denne mannens modus innebærer å stille et spørsmål, og repetere det til du har funnet på et nytt. Man kan begynne fint med å spørre hva personen heter. Få svar. Mumle litt. Spørre hva personen heter. Få svar. Mumle litt. Og så kan man gå over til det som er viktig. "Kan jeg få en slurk?"

Det bør nevnes at vi på dette punktet hadde byttet til engelsk. Jeg vet ikke hvordan det skjedde, men det skjedde. Så der satt jeg med folkøl og en flaske Jack Daniel's like ved, og den brune gugga frista. Den frista mannen som faen. Så han strakk en arm mot meg og spurte "mmyes can I...I... Have a sip of that?" Klart jeg ga han en slurk. Og ikke før han hadde svelget det knakk mannen sammen i det som var en av de mest imponerende kampene mot oppkast jeg noensinne har sett i hele mitt liv. Han rulla rundt og satte seg i noe som minnet om ulike avarter av en forskrudd lotus-stilling. Det rant sikkel fra munnen og han hostet og kremtet. På dette tidspunktet hadde også Eirik tatt del i denne beskjedne sosiale settingen på gresset, og var i full gang med å rydde bagasjen vår unna mannen så han hadde en fin buffersone dedikert til oppkast. Men så ble det stille. Han vugget forsiktig fram og tilbake. Så tittet han på meg og spurte "hey what was your name again?"

Denne gangen spurte han også Eirik. "Eirik" sa Eirik. "Ah-ah, mitt navn är Rölle", sa Rölle, vår fulle besøkende.

Rölle fant etter hvert ut at han måtte veldig på do. Nå var vi tilbake til å prate engelsk igjen. Og det var nå Rölle skulle spytte ut de magiske ordene jeg aldri kommer til å glemme. Rölle ville ikke pisse i skogen nemlig. Rölle ville pisse på et bein... Rölle sa klart og tydelig, skar igjennom fyllevåset sitt, og fortalte hva han virkelig hadde lyst til.

"I like to piss on young boys legs".

Vi knakk sammen i latter hele gjengen. Rölle humra litt for seg selv han også, og strakk seg mot whiskyflaska. Han følte vel han fortjente det. Og denne gangen gikk det ned smertefritt. Så fortsatte han.

"I like it when young boys piss on my leg too."

Mer latter. Ingen skulle komme her og si at Rölle var en kresen kar. Han smilte fornøyd i sola. Så reiste Rölle seg sakte opp og plukket med seg en tom Fanta-flaske. Før han spankulerte ut i mylderet av telt.

Det var på tide å rette fokus mot det viktigste med denne torsdagen. Jeg skulle se Turboneger! Norges stolthet, for faen. Begeistringen min tendenserte mot iver. Men så var det også Turboneger. Dette skulle nytes. Og det aller viktigste i en slik situasjon, er med alle krefter å jobbe seg mot et perfekt balansert promillenivå hele konserten igjennom. Det er en umulig kunst, en perfeksjonsidrett som krever årelang trening. En lite erfaren fyr som meg bør helst planlegge alt fra tidlig om morgenen om han skal ha noe håp om å lykkes. Man må ta hensyn til søvnmangel, matinntak, væskebehov og de fleste andre urocka faktorer. Det gidder ikke jeg, og da er det bare én annen mulighet. Prøve, feile - prøve igjen, og feile, feile, feile, helt til du enten begynner å vinne kontrollen over promillekreftene eller er blitt avholdsmann etter for mange ødelagte konsertopplevelser. Jeg følte meg trygg på at det etter Roskilde ikke fantes flere feller jeg kunne gå i. Naiv som faen. Jeg klarte meg riktignok ganske bra, ble akkurat passe full og hadde det upåklagelig, men jeg var definitivt trøttere enn jeg burde vært. Og jeg ble pent nødt til å gi opp den fine plasseringa mi foran scena etter en stund , sto og pissa mot gjerdet mens folkehavet bak meg skrek "I got erection!"

Grådig innkassering av flyvende turboneger-pengelapper, overprisa pølse på en bensinstasjon, fire brødskiver med salami fra Torsteins provisoriske spiskammer og to folköl på toppen før vi bare ble nødt til å ta kvelden. Siste jeg hørte den kvelden var at Eirik slang ut en upålitelig statistisk måling han hadde gjort som sa at ”fem av ti folkøl spruter over.” Vi humra muntert av dette. Men det hadde vi ikke gjort hvis vi visste hva vi hadde i vente.

Midt på natta våknet jeg. Det vil si jeg var ikke våken men jeg var i bevegelse. Jeg har nemlig en tendens til å gå i søvne når dette høver seg minst. I søvne får jeg noe for meg, og det jeg får for meg er det eneste riktige. Det dunket utenfor, det var jævlig høy musikk, og av en eller annen grunn trodde jeg at dette var musikk JEG hadde satt på. Til irritasjon for hele campingplassen. Jeg hadde verken stereoanlegg eller musikk med meg, men dette var mitt verk og folk kom til å bli sinte på MEG. Jeg måtte ut og ta ansvar og skru av så fort som overhodet mulig.

Jeg fortet meg ut av teltet i minimal påkledning, løp kjapt bak det og der finner jeg en gjeng mennesker rundt et stereoanlegg. De oppdager meg og ler av den desorienterte bananen som febrilsk prøver å legge to og to sammen. Dette tar tid når du går i søvne. Du ser folka, du ser stereoanlegget, og du begynner å vurdere om ting ikke er akkurat slik du trodde. Så følger ytterligere analyse, før du kan begynne å lufte tanken om at det ikke tilhører deg. Og når jeg klarte å komme fram til den tanken var det også bare å la ydmykelsen slå meg hardt i trynet og løpe så fort jeg klarte inn i teltet igjen. Der sovnet jeg skamfull til Tarzan Boys episke "Baltimore". Jeg skjønte at det ikke bare var jeg som skulle skamme meg.

Dette merket jeg selvfølgelig ingenting av. Jeg våknet noe senere av et betydelig trykk på blæreveggene og registrerte såvidt at det surret techno-låter på en stereo rett utenfor teltet som selv Absolute Music-produsentene ville kviet seg for å distribuere fritt. Jeg var for svak til å bry meg. Jeg var det letteste av offere. Neste gang jeg våkner er det bare så alt for varmt der inne. Jeg har nærmest heteslag og jeg nynner ukritisk på den samme sangen som sluttet å spille på stereoen en halv time tidligere. De har tatt meg i søvne. Heldigvis er det forståelses i blikket til Jørgen da han myser i min retning. Han tar det pent. Han skjønner at jeg bare må få skiten ut av systemet, at jeg klemmer verket ut av såret før en ny dag kan ta til.

Tidlig tidlig den morgenen kapitulerer jeg. Ut av torturkammeret mens de andre godtar bråket i bakgrunnen og sover ut fyllerestene. Jeg er misunnelig. Jeg er en av gutta på skauen som har sittet til avhør hos nazistene. Og jeg har sprukket. Men da jeg klatrer ut av badstua med en og en halv liter brus i ene handa og en temperert folkøl i den andre, sitter en annen landssviker og myser i den eneste campingstolen som er igjen utenfor teltansamlingen vår. Det er Bjørnar. Jeg myser tilbake. Vi trenger ikke si noe. Vi sitter i samme båtfaen. Og vi vet begge to like godt hvorfor vi sitter i den. Jeg tusler litt rundt og finner en forlatt stol som likner så mye på de som opprinnelig stod ved teltet at jeg tillater meg å ta den. Og så setter jeg meg bedagelig ned ved siden av Bjørnar. Men i det folkølen min skummer over og jeg tar den første pleiende slurk stopper musikken. Det blir stille. Helt jævla stille. Jeg kjenner sinnet bygge seg opp. Dette er bare for dumt. Dette er en dårlig komedie. Og det stopper ikke her. For bort til Bjørnar og meg spankulerer de to som har sittet kronisk hele natta og holdt den helvettes kasetten gående i den helvettes spilleren. De to trøtte jentene setter seg ned ved oss. Jeg oppdager at de har stiftet bekjentskap til Bjørnar tidligere denne morgenen. Men så ser også Bjørnar ubeskrivelig sympatisk ut der han sitter smaløyd og forvirra henslengt i campingstolen sin, med hår som i utallige områder står 90 grader rett opp.

Jeg svarer mutt ja og nei på spørsmål de stiller. Bjørnar slenger i tillegg inn småsure "hæ"-er før han i det hele tatt gidder å bekrefte eller avkrefte på spørsmålene. Det var ikke stemning for å stifte nye bekjentskap så tidlig på morgenen. Jentene reiste seg like godt opp for å bedrive litt fylleyoga og diskuterte betydningen av tallet 0. Jeg enset hippie-tendenser i dem begge, men det fikk være det samme. Overlevelse før prinsipper. Dessuten var Tarzan Boy i både sene og tidlige timer en gedigen rustflekk i den blomstrete hippielakken. Det holdt rett og slett ikke. Og når de i tillegg la inn en indirekte burn ovenfor oss, som gikk ut på at de kommenterte hvor teit det var å sove på festival, var dette kvinner jeg nå ikke hadde noe som helst til overs for.

Nestemann ut av teltet var Torstein, som oppdaget de to jentene og så på dem med angstfulle øyne. ”Har vi BESØK!?”, mumlet han overrasket, som om Bjørnar og jeg var avstøtende meitemarker. Han håndhilste på djeveldamene, slang ut noen setninger på svensk, og innfant seg i den mutte ja/nei-metoden Bjørnar og jeg allerede var godt inne i denne varme morgenen. Nå gjaldt det å få i seg folkølet, få liv i resten, og komme seg til byen for proviant. Etter noen sinte hyl fra Eirik i teltet, kasting av sko på Torstein, og en avkjølt Jack Daniel's flaske mot Ole Øyvinds overhetede panne, marsjerte vi mot sentrum.

Vel inne i byen står valget mellom amerikansk og orientalsk fastfood. I en politisk ladd diskusjon har Bjørnar argumentert for at det beste vil være "støtte den lokale pakistaneren". Så vi går til kebabsjappa og kjøper pizza. Jeg sto tre gode kvarter i kø, og observerte hvordan menneskets mest primitive sider utfoldet seg rundt meg, helt til den nevnte pakistaneren skjelte fletta av en kresen bimbo-gother som styrta gråtkvalt ut av sjappa med penga i hånda. Det ga meg bare så mye å se kokken slippe løs sitt vanvittige raseriutbrudd foran den største ansamlingen kjøpevillige kunder han noengang kom til å oppleve trykt inn foran disken sin. Og vi ble stående, alle som en. Visst faen ble vi stående. Den pizzaen viste seg å være verdt det.

Jeg kan ikke tenke meg noe mer selvdestruerende, selvdeprimerende og selvydmykende enn å hisse seg opp fordi en jævla pizza ikke inneholder føkkings fetaost! Fetaost for faen! Firkantede hvite knotter. Jeg er i utgangspunktet svært glad i fetaost men når jeg ser får meg den ekle sinnadamen fylle munnen sin av de hvite firkantene og tygge det godt mens hun lar biter dette ut, kjenner jeg avsmak. Avsmak. Dama ville at kokken skulle si unnskyld for at han ikke hadde sagt ifra at det ikke var mer fetaost å ta av! "DU KUNNE SAGT IFRA FOR FAEN!!" spytta hun i ansiktet på den travle kokken. Pakistaneren, som på mange måter var en italiener, og sjappa, som på mange måter var en italiensk pizzajoint, noe Ole Øyvind valgte å overse, oppførte seg eksemplarisk. Han delte ut respekt til de som fortjente det. Dette var Judge Dredd med et forkle neddynket av tomatsaus. Og vi var alle som en på hans side i fetaostsaken. Hver jævla drittunge inne på sjappa støtta den hardtarbeidende karen.

Det var en grotesk kø utenfor Systembolaget første gang vi gikk forbi. Det var en eneste lang orm av rockere og synthersvin som sneglet seg som en frivillig gruppevoldtekt av felles tålmodighet inn mot disken for utlevering av dagens dose. Jeg er ikke sterkere selv. Jeg skulle gjerne stilt meg bakerst, men jeg var ikke gammel nok. Og dette nåløyet så det ikke ut til at noen kunne snik-forsere . I overformynderiets navn hadde de nemlig gått til anskaffelse av dørvakt ved perleporten. Først en time senere, da jeg etter å ha tapt to sjakkpartier mot Bjørnar i parken skjønner at Jack-flaska er ugjenkallig tom, vender jeg tilbake for et nytt forsøk. Jeg øyner et smutthull i køen, spaserer uhindret forbi dørvakta som ser en annen vei, og tror jeg er reddet. På innsiden, akseptert. Men i kassa lukter de tenåringsblod og nekter meg til og med å kjøpe 4,7% pilsner fra Tsjekkia. Jeg spiller dum, roper: Hei, jeg er atten år og myndig, har jeg ikke lov til å kjøpe meg noen skarve øl for faen?! Velkommen til Sverige, smiler ekspeditørhora ondskapsfullt og sender meg tomhendt ut igjen. Så blir det folkøl også den kvelden.

- Sju av ti folkøl er garantert å sprute over!, forteller Eirik oss. Jeg er så enig. Og åpner en selv. Vi hadde det på alle måter veldig ålreit her vi satt. Kvelden i kveld bestod ikke av noen artister vi virkelig brant for å få med oss. Så vi ble derfor nødt til å improvisere. I teltet til Torstein lå 1,5 liter ingefærøl. Jeg tittet på den fulle plastflaska. Og jeg tittet på den tomme Jack Daniel's flaska. Våre hjerner tillot sakte å la tannhjulene rotere.

Vi hadde tidligere fått diverse vesker gjennomsøkt ved inngangen til festivalen. Finner de alkohol i dem får du tilbud om å drikke det opp utenfor inngangen, kaste det, eller pelle deg til helvette tilbake til teltet ditt. I verste lavmålsjackass-ånd rista jeg kullsyra ut av ingefærølflaska og helte gugga over i whiskyenheten. Ole Øyvind hadde allerede forstått hvor brikken hans skulle ligge i dette puslespillet. Ole Øyvind skulle pælme i seg en helflaske Jack Daniel's ved festivalinngangen.

Jeg har aldri vært noen god skuespiller. Men dette var en jobb jeg ikke kunne si nei til. Da jeg så forventningen lyse i trynet til Torstein skjønte jeg at min time var kommet. Jeg måtte klare dette. Ikke fordi det er noen prestasjon i seg selv, det er mange der ute som er kar for mer ingefærsøl enn meg, og det å kunne bøtte i seg alkoholfritt øl er i seg selv en heller tvilsom form for styrke. Men tanken på hvor morsomt det ville være om noen faktisk gikk på stuntet virket å være så innbydende at de fem seks observatørene som lusket etter meg mot inngangen for en stakket stund la hele meningen med sin eksistens på mine skuldre. Da jeg gikk bort til køen og sakte meg sikkert nærmet meg den svenske vakta tror jeg de allerede hadde glemt at det faktisk var ingefærøl i den flaska. De så akkurat det samme som de tre vaktene og sikkert ti andre i køen bak meg: En mann som prover å snike en flaske Whisky inn på festivalområdet, og blir ferska. Men han vil da for faen ikke gå tilbake til teltet for å sitte alene og drikke mens andre er på konsert. Så han løfter ganske enkelt flaska til munnen og ser hvor mye han kan få i seg her og nå. Og han senker den faen meg ikke igjen før alt innholdet er borte. Da har ene vakta allerede tatt bilde av meg og påkalt oppmerksomheten til en god del mennesker i nær omkrets. Dette registrerte jeg selv ingenting av. Jeg hadde nok med å overmanne den onde ingefærdemonen i flaska. Først da jeg så hvor fornøyde de andre var skjønte jeg at det var noen som hadde gått på stuntet. Det hele satte oss i en god stemning som varte i mange timer og som en kristen jævel sikkert ville sett som mer verdifull enn effekten av noen form for ekte Whisky. Vi feiret med folkøl og Bacardi Razz. Det mest fascinerende med hele seansen var allikvel å oppdage hvor undervurdert den latterlig legitime rusen av en og en halv liter samtidig Ingefærøl er.

Det var nå på høy tid. Vi kunne ikke vente lengre. Presseteltet måtte infiltreres.

Det er gøy å leke ingefærøldranker. Det er gøy med Bacardi på brygga. Men ingenting er mer morsomt enn blind psykisk vold mot andre journalister. For mens de fleste på en festival befinner seg i en behagelig festivalrus sitter journalistene isolert i et polstret vip-område med høy internettoppkobling og femliterskanner med kaffe. De tasser ut i blant for å gjøre et intervju, tar et bilde, så er det tilbake til teltet. Det er bare å si at både Ole Øyvind og jeg syns dette på alle måter er feil. Det er respektløst mot saken man jobber med. Og derfor gikk vi mot presseområdet med fulle blærer og folkøl i lommene. Vi ville dem vondt.

Med våre rosa vip-bånd slapp vi glatt inn i en hvit gang som ledet mot et stort område med et massivt partytelt. Dette urinerte vi i all hemmelighet på, før Ole Øyvind spurte pent om han kunne få en kopp kaffe. Så åpnet vi hver vår øl, drakk den og tittet på menneskene som satt like bortenfor oss. Før jeg mumlet fram ordene "let's have a small nap." Jeg sov en urolig plaststolsøvn mens kroppstemperaturen sakte bevegde seg nedover.

Det neste jeg veit er at jeg våkna i en plaststol, så en øl foran meg på bordet, fant en skvett i bunnen av boksen og drakk den. I det samme våkner Jørgen. Jeg føler for å informere han litt:
- Jeg tror vi har sovet ass.
Jørgen sperrer øynene vidt opp, og titter sløvt ut av dem.
- Å fy faen.
Så reiser han seg og begynner å gå fra meg.
- Hei, hvor skal du a?
Han snur seg ikke.
- Jeg stikker til teltet ass.
- Vent litt a.
Men min Gonzo-partner er sikker i sin sak. Han er besatt. Klokka er halv tolv eller lignende, men en Jørgen man ikke er helt sikker på om er våken eller går i søvne, vet jeg at man ikke argumenterer unødig med. Så der står jeg. Alene i Arvika-natten. Jeg har ikke batteri på mobilen så jeg får ikke kalt opp de andre. Isteden slår en vakker, litt forsinket tanke ned i hodet mitt. Kanskje jeg skulle begynne å jobbe med Glåmdalen-saken.

Jeg henter meg en pils i teltet og trasker tilbake til festivalområdet. Der kommer jeg over en bod som selger kasse på kasse med LP-er av beste sort. De forsinker meg ytterligere. Da klokka er to bestemmer jeg meg for å lage en stemningsrapport fra situasjonen utenfor inngangen. Der sitter en hel rekke forfrosne Gothere med gåsehud kledelig stikkende ut mellom naglelæret sitt og ser ut som om Satan har svikta dem da de trengte ham som mest. Et lokalt bygdeudyr forsøker å sjekke opp den mest tynnkledde. En kollega i sort kommer henne til unnsetning. Jeg prøver å få en kommentar ut av dem, men alle som én har mistet talens gave. Isteden oppsøker jeg en av blomsterselgerne som sitter med innvandrer-mine og tulipaner i fanget utenfor inngangen.
- Selger du mye? spør jeg.
- Selger, ja! Ti kroner!
- Er det noen som kjøper?
- Kjøpe! Ti kroner!

Jeg innser omsider at journalistenes tid er ute. Drasser blokka mi til ølserveringsteltet og presenterer meg isteden som poet. Lokale Arvikafolk ønsker meg velkommen med "Du skal inte tro det blir sommar". Jenta over bordet melde at hun også er dikter, og alle er interessert i hva jeg har å komme med. Nå har det seg slik at jeg, Jørgen og Bjørnar hele den dagen har bedrevet spontanpoesi på Engelsk i journalistblokka mi, og den er full av lyrikk som jeg her og nå tør påstå at til tider var ganske ålreit. Jeg leser opp et av diktene mine, og får nokså god respons. Deretter, og det ber jeg her og nå om tilgivelse for, leser jeg opp et av diktene som ikke var mine. Klokka var tre på natta for faen og jeg ville bare ha en øl av disse folka. Det fikk jeg også, en halvdrukket halvliter. Takk til Jørgen eller Bjørnar, jeg husker ikke hvem.

Den kvinnelige poeten sender et ark gjennom forsamlingen og ber alle skrive hver sin setning i håp om å la våre kreative sjeler koagulere i gudommelig galskap. Men fulle Arvika-menn i tjueåra med snus under leppa er ikke kjent for å ha ordet i sin makt, og jeg var en fullgod odøling med rullings og ikke stort bedre. Litt senere blir vi kastet ut av øl-området. Det er stengetid, og jeg går mot teltet igjen. På veien snubler jeg i tre mennesker som inviterer meg til å sitte ned, og jeg får rødvin i plastkoppen og egen campingstol. Igjen prøver jeg meg som journalist. Men jeg har aldri i mitt liv lest noe kjedeligere enn intervjuet med den finske vegetarjenta og tøffelen hennes, som jeg leste på blokka mi neste morgen, da jeg våknet i nitida ettter to timer søvn.

Brått kviknet jeg til i teltet. Rev opp glidelåsen og krabbet ut. Et skjemmende dagslys møtte meg. Jeg var for sent ute…

Det var jo bare snakk om en liten hvil! Blund! Få tilbake varmen. En halvtime på ”pukkern” som muttern pleier å si. Så var jeg klar til å fortsette festen. Det hadde ikke muttern vært, men samme det. JEG hadde driti meg ut. Sløst bort verdifull tid. Jeg vugget sakte fram og tilbake på gresset med hendene rundt beina og observerte Erik og Ronja fra naboteltet fikse frokost. Det føltes som om jeg hadde hatt muligheten til å være med på å rive ned berlinmuren men dratt på fisketur med bestefar i stedet. Så deprimerende var det å se på at det ble lagd frokost at jeg krabba inn i teltet igjen og sov ut skuffelsen.

Tiden var knapp nå. Å bevisst utvide sin horisont gjennom konfrontasjon og oppsøking så sent ute i festivalen kunne jeg bare glemme. Det var verken krefter til å bli provosert eller krefter til å provosere tilbake. Jeg så min egen skjebne. Det var bare å gi opp. Jeg sluttet å holde det kritiske systemet gående på tomgang. Fra nå av var jeg uten mål. Uten oppsøkningslyst. Jeg var nå en vaskeekte festivalzombie. En helt vanlig festivaldeltaker på en helt vanlig festival. En av titusen soldater som daffer i skyttergraven sin. Vel ikke helt vanlig. For mens de andre marsjerte rundt armerte med automatvåpen og håndgranater slang jeg rundt med pil-og-bue. Ja for faen. Jeg snakker om folkøl. Den jævla folkølen.

Det var derfor godt å se hvordan Eirik reagerte når han sakte krøp ut av teltet sitt, satte på seg hatten sin, posisjonerte seg på kreativt vis i en campingstol og åpnet sin egen folkøl. Den spruta. Og Eirik ble sint.

Det var nok nå for faen. Var det noe Eirik ikke trengte så var det en folkøl med vill rekyll. Skum opp mot tryneregionen. Backfire av verste slag.

Etter banning og stygge ord om folkølens elendige egenskaper som drikke, ga Eirik oss sitt endelige statistiske resultat:

- 9 av 10 folkøl er garantert å sprute over. Jeg nikket enig.

Tidlig innså jeg at denne dagen skulle bli annerledes. En eller annen gang i løpet av fredagen hadde noen fortalt meg at jeg skulle være sjåfør hjem allerede lørdag kveld. Det var sterkt ønske om å forlate området før den store flyktingemarsjen søndag morgen. Og jeg synes i grunn det høres rimelig ut. Jeg kjenner min rolle, og godtar byrden. Står opp, setter meg i en ledig campingstol og åpner en pils. Det skal bli min siste for dagen. Og for å være helt ærlig, det verste med sjåførjobben var ikke å være edru festivalgjenger. Jeg hadde fullt program ut dagen, jeg skulle snylte snus av Torstein og spille sjakk med Bjørnar. Og jeg er en nøysom kar og krever ikke mer. Nei, det å være edru journalist på festival er en langt større prøvelse. Det krever pågangsmot og sosial intelligens av helt feil kaliber. Derfor prøver jeg å gjøre unna noen raske intervjuer ved frokosten, før folkølskummet har lagt seg i magesekken.

Jeg snur meg mot Bjørnar:
- Hvorfor er du på festival?
- For å slippe unna Samene.

Torstein er neste offer:
- Hvorfor er du på festival?
- For å kurere angst.

Det er jævlig ålreite intervjuobjekter, men jeg kommer på at begge allerede er brukt opp. De har hatt trynet sitt i lokalavisa før. Samme hvor mange ganger folk kommenterer det har jeg ingen problemer med å bruke venner som intervjuobjekter. Det blir bare bedre saker av det. Men jeg har lært meg å akseptere at det ikke skal bli for mange gjennomgangsfigurer. Så jeg tar med Eiriks tillatelse en rask folkøl til, og prøver å finne noen pønkere isteden.

Timer senere befinner vi oss nok en gang utenfor teltansamlingen vår. Men vi sitter der for siste gang. Vi kan skimte enden av tunnelen hele gjengen. Snart vender vi tilbake til moderlandet. Eirik, Torstein og jeg spretter opp enda en fokøl hver. Vi er alle enige om at noen har stjålet omtrent et halvt brett med folkøl fra teltet vårt. Men vi gir så faen. Å sitte med en folkøl i hånda og bli kalt søt og nuttete fra forbipasserende fjerner kjapt og brutalt den lille blidgjørende effekten man får av å drikke den. Bak meg ser jeg Ole Øyvind lede an nedpakningsprosessen. "Fear and Loathing in Las Vegas" står skrevet med sprayboks på en av teltveggene og knudrer seg sammen i det teltpluggene blir dratt opp av bakken. På gresset foran meg er det sprayet "Led Zeppelin" og "KillYrId". Det var ikke nok spray.

I samme øyeblikk spankulerer tre jenter og en høy gutt med cowboyhatt mot oss og spør oss hvorfor i all verden vi pakker. De setter seg ned. Og med ett kvikner oppsøkningslysten min til.

Svenskene hadde særdeles store problemer med å forstå oss. Vi gjorde oss derfor fort ferdig med den obligatoriske jobben vi som pliktoppfyllende nordmenn må gjøre; Lære fremmedkulturelle de folkelige ordene for menneskenes kjønnsorgan. Så gikk vi enkelt og greit over til svensk. Det er mulig jeg tok litt i når det gjaldt korrekt svensk uttalelse, og la unødvendig mye trykk på sære lyder. En prestasjon verken svenskene eller mine venner satte merkeverdig pris på. Jeg var teit. Men jeg ble faen meg forstått. Og tror du ikke de norske kjønnsorganene kom opp gjentatte ganger i løpet av stunden de satt der! Jeg følte vi hadde gitt dem noe. Rørt i noen eksponente rockesjeler.

Jeg og Bjørnar sitter på dette tidspunktet dypt nedpløyd i et nytt, intenst parti sjakk. Jeg skal ikke si at det fungerte som noen erstatning for rus, men når situasjonen først var som den var fungerte det (i kombinasjon med snus) godt som metadon. Og at svenskene der borte hos Jørgen og generelt de fleste andre som kom forbi tok seg tid til å spørre hvorfor i helvete vi levde utelukkende gjennom 16 ensfarga brikker hver hele kvelden, tok jeg med stor ro. Da de ikke fikk noe svar ble mange nemlig så nysgjerrige at de satte seg ned som tilskuere. De prøvde å holde en distanse mellom seg selv og oss ved å gjentatt prøve å finne ut hva som var så spennende, men da spurte jeg om det samme tilbake. Jeg tror jeg vet svaret. De hadde aldri sett et sjakkbrett det var sølt Jack Daniels på før, og skjønte vel at hvis dette var den nye farsotten var det greit å akseptere den med det samme. Om noen år er et sjakkbrett for heavy-rockerne det samme som rullebrettet er for EMO-rockerne, kunne jeg fortelle de lettlurte svenskene.

Torstein sitter med ryggen til våre nye venner, men snur seg uventet og brått for å spørre dem følgende: "vad tycks ni om ABBA?"

De sier at de ikke hører på ABBA. Torstein blir mutt og forfjamset og snur seg fort tilbake igjen.

Enda senere får han spørsmål om han er Franz Ferdinand-fan, ettersom Torstein gikk med et slikt armbånd. De spør han hvor mange album Franz har gitt ut. Torstein ser fortvilt bort på meg etter hjelp. Men for sent, han blir ledd av manglende kunnskap. Det var i det hele tatt ingen god kveld for gutten. På tampen av en festival, med den sosiale angsten holdt godt i sjakk hele veien, kommer et lite host fra Satan selv. Torstein kunne faen meg gått i null, det fortjente han. I stedet sprenger noen berusede svensker tungtvannsfabrikken hans i filler på tampen av en krig hvor svenskene ikke er så nøytrale og Norge har satt i gang denne produksjonen igjen.

Men slik er det jo ikke. Og er det noe Arvika har vist er det at svensker er forbanna hyggelige. Det er ikke rart de holdt seg nøytrale under krigen. Hvem faen kan fostre opp en hær når alle prater svensk!? Tenk deg en General fra føkkings Skåne! Det hadde bare ikke fungert. Det er i det hele tatt ikke nok hakkelyder i det svenske språket til å militært disiplinere noe særlig mer enn en sløvt spissa flintstein.

Og i en oppkvikkende opptur i en festivalrus som har tapt seg veldig det siste døgnet, får jeg et glansbilde av rockesverige. Svenske gothere klager over manglende fetaost og får svi så jævlig for det. Svensk ungdom på amfetamin og allergitabletter spiller Baltimore hele natta istedet for å voldta fjortiser på Kongsvingermarken. Svensker med håndkle på huet lager fet festival og nekter folk adgang. Og svenske emoer kutter seg ikke i armene, de pisser faen meg på beinet sitt, og gjerne ditt og hvis de får anledning.

Boblen blir hardere i det en jævlig full svenske sjangler seg bort til oss. Han lurer på hvor "italienodiscomusiken" kommer i fra som blir spilt hele natta. Jeg peker mot teltet med yogajentene, men typen slår seg ned med oss. Han vil rett og slett bare fortelle litt om hvor utrolig kåt han er. Vi geleider han galant inn på fylleengelsk og snart popper den ene festlige setningen etter den andre ut av kjeften hans. "I was hoping to get some vaginal intercourse". Mannen var dyktig. Det er kanskje ikke et godt sjekketriks, men det er uten tvil det mest velartikulerte jeg har hørt i mitt liv.

Før flere morsomheter forsvinner den kåte typen fort fordi han vil ha en liten blund i teltet sitt. Stakkars mann. Det var en halvtime til kveldens siste konsert. Han skulle ut på det samme søvnige skårplanet som meg kvelden før. Jeg visste hvor det bar. Helst burde jeg vært der i morgen tidlig og tatt han imot som Joseph Mengele ville tatt imot en deportert utsulta fange på stasjonen i Birkenau i øyeblikket hvor han skjønner at han har kommet til helvette. Men jeg er ikke Mengele og behovet er ikke tilstede. Jeg kjente derimot sterkt på følelsen av medlidenhet. Men med ett beveger vi oss ut av teltområdet for siste gang.

På dette tidspunktet hadde jeg allerede forlatt festivalarealet, for å hente bilen som sto et godt stykke unna. Utenfor inngangen registrerer jeg hvordan festivalen er i ferd med å skli ut av kontroll og begynner å ligne mer og mer på en helt vanlig bygdefest utenfor Arvika. Sminken renner i Gotheransiktene, EMO-fjes sprekker i upassende latterbrøl og glinsene technoklær tilsmusses av spy fra fyllesjuke pønkere som leter etter taxi hjem til mamma. Jeg fortsetter videre, stikker ut tommelen mens jeg går langs veien, og en gammel dame stopper. Hun forventet seg sikkert en døddrukken og kåt guttunge som kunne forveksle henne med godt selskap for natten, men jeg var edru og impotent etter å ha tapt nok et parti sjakk, så hun kjørte meg høflig dit jeg ba henne kjøre. Jeg manøvrerte så bilen vår trygt tilbake til teltområdet, og parkerte på en ledig plass jeg ikke skulle parkert på. For der lå det en flaske, og den eksploderte under hjulet. Eirik er overbevist om at vi må ha punktert. Også nå, som det er på tide å komme seg hjem. Vi er fornøyde og paranoide. Vi hadde gått fra bordet og pusset tenna. Vi var tomme for øl og stort sett ganske edru alle sammen, og det var ingen måte i hele verden at vi kunne gjeninnta den festen vi nettopp hadde krabbet ut av. Så vi lar det stå til å kjører nervøst mot Kongsvinger. Og alle sovner, jeg er ensom bak rattet og ser for meg hvordan denne bloggen når en monumental finale i det vi blir stående et sted inne i de svenske skogene og må skifte vårt første dekk i ly av mørk natt og tjukk tåke, men hver gang jeg går ut ser tilstanden ut til å være stabil. Og under helt normale omstendigheter sovner vi i våre planlagte senger på Kongsvinger tidlig på morgenkvisten.

Neste dag bråvåkner jeg og sjangler bort til toalettet. Når jeg kommer tilbake til rommet blir jeg møtt av en intens brutal lukt av fyll, sommer og årgangssvette. Det stinker. Og det stinker festival. Det går opp for meg at det merkelige fenomenet en festival er, forsvant i dag tidlig. Jeg hadde forlatt festivalen, og det er først da en kan kjenne lukta av det. Stanken som først nå stinker.

Jeg tenker på Ole Øyvind som har forlatt utlånsmadrassen på gulvet og forbereder seg på å møte en kritisk Glåmdalenredaksjon i Kongsvinger sentrum. Jeg tenker på Torstein som ikke fikk kjøpt seg snus på vei hjem og som må klare seg uten nikotin på denne noe dystre dagen. Bjørnar som skylder oss saftige pengesummer hele gjengen fordi det slitne bankkortet nekta å fungere i Sverige. Eirik som ikke har to campingstoler å levere tilbake til bestefaren sin. Og mest av alt tenker jeg på de utallige menneskene som akkurat nå pakker sammen restene av klær og telt, og som vil våkne til den samme stanken som traff meg, bare i morgen tidlig.

Det er bare en ting som gjenstår. Klokka er to, det er søndag og sola skinner da jeg sjangler søvndrukken ut fra Jørgens festning og nedover mot Kongsvinger Sentrum for å rettferdiggjøre de foregående døgnenes opplevelser ved å skrive ned hva jeg så. Jeg finner meg et kontor, brygger en bøtte kakao og bretter fire klissete notatbøker ut over skrivepulten. Det er en del hel del poesi og enda flere raske innfall og inntrykk og som til slutt endte opp i denne Terrord-bloggen du endelig er i ferd med å nå slutten av. Innimellom finner jeg noen få utsagn med opphav i en stupfull pønker, og de nødvendige kommentarene fra noen lokalt forankrede festivalbremser. Begge deler lar seg sy inn i en tekst om alt som ikke er nevnt i denne fortellingen fra Arvika. Resten av materiale får ligge en god stund til mens jeg og Jørgen drikker mer øl og etter hvert skiller lag for å søke nye Gonzomarker for høstsemesteret. Så blir det blogg av sannheten. Vi har tatt oss god tid. Med dette er Gonzo-sommeren over. Nettene er blitt mørke, vannet er kaldt og i en eller annen peis liker jeg å tenke at det nå knitrer friskt i en tirsdagsutgave av Glåmdalen fra i sommer. Langsomt brennes hele opphavet til denne teksten, slik dårlig journalisme skal.

Somewhere around Glasgow

2006-09-13T16:40:00.000+02:00

Jeg lever.

Oh, Mama, Can this really be the end...

2006-09-11T18:59:00.000+02:00

Det er fem år siden tårnene falt i New York. Det er ett år siden TERRORD så dagens lys. Og det er i dag, 11.september 2006, at jeg kanskje skriver min aller siste tekst her. På min bursdag. På min reisedag. Dommedagsbarnet skal nemlig se dommedagen med egne øyne.

Det var på tide å gå tilbake til røttene rett og slett. Vi har lært mye. Vi har skribla mye, syns vi i hvertfall selv. Og vi har opplevd mye. Med all denne nye bagasjen ville jeg tilbake til det som startet alt dette maset, 11.september 2001. I dag setter jeg meg ombord på et fly. Det kan bli tidenes feteste avslutning på noe jeg tør påstå har vært et veldig ålreit liv så langt. Eller det kan bli en opplevelse i et liv som skal fortsette å være ålreit. Uansett akter jeg å se den eventuelle døden i øynene med et par kraftige ølbriller.

Og nå er det på tide å ta livet av det pompøse eposet jeg har holdt vedlike i de to foregående avsnittene kjenner jeg. Greia er bare at jeg skal til Skotland en tur... Med Eirik og Irmelin... Og vi reiser i dag fordi flybillettene var billige. Jeg hadde ikke noe med det å gjøre engang, Irmelins verk. Faktisk har jeg fått så lite ansvar for turen at jeg ikke engang får passe på mitt eget pass. Det har ligget trygt i Irmelins varetekt i en uke allerede. Det bør også nevnes at jeg på søndag kjøpte reiseforsikring fra nettet to ganger på rad, uten å få glede av noen av dem. Jeg rota det til big-time, uten å gå noe nærmere inn på det. Så nå reiser jeg for helvette uten! Faen ta dere Ryanair!

Fint lite vet jeg om vårt reisemål, annet enn det Trainspotting har gitt meg. Og der blir landet framstilt som alt annet enn et terror-mål. Men terrord-mål, derimot. Som terrord-mål er Skotland perfekt. Skotland er den alkoholiserte hoffnarren til England. Og jeg har skumle forventninger jeg tviler på vil bli innfridd.

Jeg vil se menn som løfter kilten sin på gata for å blotte snabben. Jeg vil se kjøkkenglass fylt til randen av whisky. Jeg vil se stygge britiske damer med utstående tenner som legger an på Eirik og spanderer drinker på han. Jeg vil se barslagsmål. Og jeg har, av en eller annen uforklarlig absurd grunn, en utrolig trang til å snakke med en full russisk kullgruvearbeider, I Skotland. Jeg aner ikke hvorfor. Men, det sier seg selv at ikke alt dette er gjennomførbart. Jeg holder allikevel en knapp på damene og Eirik og barslagsmålet. Og det er HVIS vi kommer fram.

Tyler Durden ville sagt det var håp. Vi skal jo i hvertfall passere i nærheten av London, øyfaen er da ikke så stor. Og derfor vil jeg i det minste at noen der ute holder pusten littebitt mens de vet jeg sitter på flyet. At de ofrer en beskjeden indre monolog til vesletappen der oppe. Bare en setning eller to. Og skulle det skje, at vi krasjer, forventer jeg at du tar fatt Ole Øyvind. Henger opp denne teksten på minnetavla over de som døde i terrorulykken i dag. Sammen med beretningene om fedrene som ringte mor og barn og sa han var glad i dem minuttene før han visste det var slutt. Denne teksten kan bety alt eller ingenting. Om noen timer er den død og totalt verdiløs. Men om noen timer kan den også være arkivert i et udødelig arkiv. Og hvis dette er slutten, og denne skal opp på en eller annen minnetavle, har jeg faen meg et par ting jeg vil si:

- Gå med votter om vinteren, ikke hansker.
- Knull ikke på deg en lausunge, det er nok unger der ute.
- Bann når du føler for å banne, det er ikke dumt.
- Drikk øl og spill gitar når du kan tillate deg det.
- Bruk Pommes Frites-krydderet ditt på mer enn pommes frites.
- Se an det du har mulighet til å se an her i livet.
- Og som muttern pleier å si, med bred østfoldsdialekt, hver gang jeg åpner en øl:

Pass deg for Kong Alkohol.

Så der. Da setter jeg meg snart ombord på flyet. Og har jeg ikke gitt lyd fra meg her innen et døgn så har jeg bokstavelig talt møtt veggen. I høy fart. Det kan også tenkes at jeg har blitt tatt inn til avhør som potensiell terrorist, kidnappet av en sint skotte eller slått bevisstløs av en full Irmelin og sviktet av Eirik som har blitt med de stygge britedamene sine hjem.

Gonzo-sommer: Norway Cup

2006-08-20T21:23:00.000+02:00

- Skrevet av Ole Øyvind med omfattende oppstøt fra Jørgen

Jeg vil følge opp Jørgens beskrivelse av våre jobbvaner med noe mer konkret: Et virkelig, usensuert eskempel på den terrordistiske arbeidsmetode. Jørgen kan ikke klandres for at han forbigikk visse detaljer i stillhet, han har nemlig et år igjen å jobbe på horehuset. Han har noe å tape. Men jeg er ferdig med Glåmdalen en gang for alle. Heretter må jeg søke nye Gonzo-marker. Ja for faen, helt ferdig - ikke minst etter den behandlingen vi fikk av sportavdelingen da de refuserte stort sett alle sakene vi som særdeles inkompetente - og desto mer leseverdige - frilansere skrev fra verdens største fotballturnering..

Jeg har vært på Norway Cup én gang tidligere. Som utøver. Det føles så lenge siden nå. Jeg var et naivt lite barn som drevet av irriterende livslystighet hoppet over alle provisoriske hinder jeg kom forbi på min vei over Ekebergsletta. Jeg gledet meg sånn til å dra til turneringshora at jeg ikke sov natta i forveien.

Jeg var like trøtt da jeg forrige uke vendte tilbake, men av helt andre grunner. Jeg og Jørgen fikk i oppdrag å dekke Norway Cup for Glåmdalen for en god slump penger. Det var et tilbud vi ikke kunne si nei til. Søndag klokka åtte måtte vi pent sette oss på bussen mot Oslo utstyrt med kameraer og notisbøker. Slik var i hvert fall planen. Men den bussen gikk ikke.

Mens min partner kan skamme seg over å ha vært en dreven fotballdrittunge, har jeg aldri vært på en fotballtrening i hele mitt liv. Og jeg har heller aldri i hele mitt liv møtt så mye motstand fra familien min ovenfor et prosjekt. "Jeg skal på Norway Cup", fortalte jeg seriøst, og ble møtt av sjokkerte fjes. Særlig skeptisk var min fetter Sverre, som brast ut i hylende latter og befant seg ute av stand til å kommunisere på en halv time. Snart var ryktet spredd utover alle instanser av Svennevig-familien. Jørgen skulle til Norway Cup. Det her kunne aldri i verden gå bra. Tilbake til primærskribler Ole Øyvind:

Jeg ankom som vanlig Kongsvinger lørdag kveld, med bagasje nok til å kunne overleve en natt hos Jørgen og noen påfølgende dager i hovedstaden. Det var konsert på Creutz, og vi møttes hos Njål for å drikke øl. At vi skulle opp grytidlig neste morgen var det ingen grunn til å ta hensyn til. Jørgen var dessuten på jobb nå også, han skulle skrive en sak om konserten til mandagsavisa, og måtte levere den før vi dro.

Så snart ølet var borte tusla vi nedover mot byen, og fant den nesten tom. Nok om det. Jeg hadde akkurat fått lønning fra nevnte Glåmdalen og benyttet anledningen til å legge igjen kortet i baren, tappe det for øl til en verdi av 100 kroner og bli overstadig trøtt. Halv tre gikk vi fra Creutz, og innom Glåmdalen, hvor Jørgen skulle skrive om begivenheten. Det er ikke til å legge skjul på at vi begge var fulle. All ære til Jørgen som faktisk satte seg til å skrive i denne tilstanden. Jeg for min del sovna i første og beste stol. Klokka fem våkna jeg brått, og reiste meg fortumlet opp på gulvet. Straks hørte jeg et merkelig grynt, snudde meg - og fikk se Jørgen, som vettskremt kom ramlende ut av en sofa i andre enden av rommet, og ble liggende desorientert på gulvet. Saken var ferdigskrevet - og vi glemte igjen to halvspiste kebaber og en kopp skammelig uberørt kakao på desken og kom oss ut så fort vi kunne.

For det første, jeg kan ikke få understreket akkurat hvor trøtt Ole Øyvind var. Jeg skal ikke nekte for at jeg benyttet anledningen til å duppe av selv, men da jeg tydet fram noe Led Zeppelin fra bandet som spilte var det ikke annet å gjøre enn å hylle. For det andre, jeg kan ikke få beskrevet akkurat hvor utrolig stolt jeg er over å ha rablet ned 20 cm tekst om arrangementet etter en mengde ulike alkoholenheter. Tanken på den prestasjonen holdt meg gående som journalist under hele Norway Cup.

Sofahendelsen fortjener også noen ord. Etter å ha skrevet ferdig saken sjekka jeg om Ole Øyvind var bevisstløs, som jeg pleier å gjøre med alle fulle venner. Han pustet, så jeg la meg på en rød sofa i enden av rommet. Timer senere kviknet Ole Øyvind plustelig til. Og jeg var der og da totalt overbevist om at det var morgen og de første ivrige journalistene var på vei inn i rommet. Jeg braste i gulvet, tittet rundt meg, og oppdaget en tafatt gonzojævel foran meg. Lettet pustet jeg ut, og så forlot vi altså bygningen.

Neste oppdrag var å hente bagasjen min, som jeg på sedvanlig vis hadde lagt igjen hos Njål. Veien dit opp fremsto skrekkelig lang. Plutselig fikk jeg øye på en sykkel som ublygt sto og bød seg fram i veikanten. Jeg klarte ikke styre meg. Sykkelen var til alt overmål uten luft i noen av dekkene, det hjalp på samvittigheten. Vi la i vei over brua; jeg med tunga på styret og Jørgen på bagasjebrettet. Da vi var kommet 500 meter ba jeg ham vennligst hoppe av og vente. Det var ikke like lett som antatt å sykle på felgene. I første motbakke ble jeg bitter nødt til å stige av setet og trille, og da jeg omsider var oppe hos Njål var jeg så utslitt at jeg ikke orket å bremse overhodet på vei ned igjen. Jeg la baggen min på styret, hvilte hodet på den - og løftet beina. På mirakuløst vis kom jeg meg smertefritt ned til byen, og vekket Jørgen, som denne gangen hadde lagt seg til å drømme om nerdefyll på en stol utenfor Telegrafen. Vi leverte sykkelen i området der jeg hadde funnet den, og la i vei oppover bakkene mot Jørgens hjem. Nå begynte jeg for alvor å gå tom for krefter. Da jeg innså at det var under to timer til vi skulle dra med bussen mot Oslo, fremsto det plutselig meningsløst å slepe all bagasjen oppover hele jævla Lia, så jeg rullet ut soveposen på første og beste plen og sovnet som en stein. Litt senere kom Jørgen og vekket meg. Det var morgen og vi skulle dra.

Det som møtte meg halvveis nede i Lia var en fredelig mann. Det var ikke med glede at jeg sparket mannen i magen for å tvinge ham tilbake til virkeligheten og i retning Ekebergsletta. Mer er det ikke å si om akkurat det. Men en vakker dag skal du få sove ut rusen din på den samme plenen, uforstyrret.

Men bussen vi hadde forventet å benytte, møtte ikke fram som antatt på holdeplassen. Vi hadde rett og slett oversett det faktum at dette var en søndag. Da er det jeg får øye på et tog på andre siden av Narvesen-kiosken. Det toget kunne vanskelig ha andre destinasjoner enn Oslo, tenkte vi, og fikk rett. Dermed var det duket for en ny time søvn, lett forstyrret av en skrikerunge og to tilbakestående menn som diskuterte brukervennligheten på en nyervervet PDA-jævel mindre enn én meter fra øret mitt.

I en tilstand av total likegyldighet ovenfor alt bortsett fra myke underlag klarte vi så på mystisk vis å komme oss til Ekerbergsletta.

Ønsker å legge ytterligere vekt på mystisk vis. Først kom vi oss jo ombord på toget, veldig på slump. Så våkna vi på Oslo S, enda mer på slump. Og så bare gikk vi ut i byen en vei, og da var det så på slump at vi måtte ta oss sammen. Ole Øyvind fulgte etter meg og jeg fulgte etter Ole Øyvind. Det her gikk ikke. Ole Øyvind samlet krefter til å spørre etter veien mens jeg satte meg ned på noe som minnet om en stol. Vi kom oss på en rød buss og kjente lukten av svette sokker. Det var bare å legge seg til å sove.

Vi gikk av bussen på et uskyldig fortau, og så oss rundt. Alt som var å skue var fotballbaner i hver jævla lille retning. Vi hadde ikke noe sted å sove, ikke noe sted å legge fra oss bagasjen. Ingen stødig redaksjonell kakaomaskin for å skape orden i tilværelsen. Vi var rett og slett overlatt til oss selv, bakfulle og overbelastede i fotballjungelen. Det var først nå jeg for alvor ikke orka mer.

Bare ett håp holdt meg på beina. - Vi måtte finne pressesenteret. Et eneste fast holdepunkt vi kunne klamre oss til. Pressesenteret er alltid en oase i ørkenen. Hvis du er på en festival hvor det selges dyrt øl fra kran, er pressesenteret eneste sted hvor du kan nyte medbrakt. Og hvis du er på en fotballfestival, er presseteltet det eneste stedet du kan snakke om og oppbevare øl uten at du blir sett på som en trussel for den generelle sikkerheten. Så vi spurte oss fram, fant, inntok, og fikk endelig et betryggende bånd rundt halsen som fortalte alle de forbipasserende at jeg var en arbeidende journalist og ikke noen entusiastisk fotballspiller. Først da gikk det opp for meg at akkurat det hadde vært den største påkjenningen av dem alle. Lettet kunne jeg legge fra meg bagasjen under et bord, gå ut igjen, og det halsbåndet utgjorde en forskjell omtrent som å være under beskytning med eller uten rustning på kroppen.

Så la vi oss ned på første og beste gressplen. Med en Hunter S. Thompson bok som pute sov jeg ut bakrusen i over to timer mens livslystige drittunger som kunne vært meg for sju år siden hoppet fram og tilbake over den sovende journalisten og sendte fotballer mot hodet mitt etterfulgt av en langt mer irriterende fnising.

Deretter tok vi fatt i arbeidet.

Jeg fant fort ut at jeg overhodet ikke trivdes på Ekebergsletta denne gangen. Overalt hvor jeg snudde meg var veltrente, sunnhetsfokuserte og trangsynte fotballspillere uten begrep om andre verdier enn de allment kristenleir-aksepterte. Det var en verden jeg er vel bevandret i fra barndommen av, og som jeg trodde jeg var ferdig med en gang for alle. Gjensynet ble smertefullt. Jørgen kan ikke ha hatt det stort bedre. Hver gang ballen var i nærheten av mål, så han uforstående på meg og spurte om det ble scoring. En gang spurte jeg hvordan han rangerte sin fotballinteresse på en skala fra 1 til 10.

- Kanskje 3. På en god dag.

Men så var vi heller ikke der for å skrive fotballfokuserte reportasjer. Dette er en sann historie. Noen betalte oss for å dra til Norway Cup, men de ba oss pent om å ikke fokusere på det som skjedde på banen. Det glemte desverre sportredaktøren å fortelle videre til vikaren sin før han tok ferie (- i hvertfall er det hva jeg må anta inntil de svarer på mailen vår). Første dag skrev vi nemlig to saker, og ingen av dem kom på trykk. Den ene var en beskjeden liten snutt med tittelen ”Irriterende god sportsånd”, den andre var en morosak som sammenligna fotballtrenerne med reinkarnerte naziledere på sidelinja. Neste dag skrev vi to helt ukontroversielle saker om publikum på sletta. Disse sakene kom på trykk, etter at noen på Kongsvinger hensynsfullt hadde fjernet både sluttpoengene og avsnittsinndelingen.

Dessverre en helt naturlig del av å være ansatt i Glåmdalen.

Før vi ga oss den dagen skrev vi enda en reportasje, der en amerikansk fotballtrener blir omtalt som ”en pensjonert drillsersjant fra Vietnamkrigen”. At den kom på trykk var et under i seg selv. Kanskje Glåmdalen bare er feige rotter, og tok sjangsen fordi offeret selv ikke ville ha mulighet til å lese eller forstå omtalen. Jeg var uansett fornøyd. Det skulle jeg nok ikke blitt. For vi fikk ikke mer på trykk. Det var en jævla nedtur. Jeg er egentlig ikke så nøye med å få en Norway Cup-reportasje på trykk i Glåmdalen. Men når du først er desperat nok til å selge deg sjøl og kunden sier nei takk da du har tatt av deg alle klæra - det føles ikke ålreit.

Inne i presseteltet var det faen ikke et snev av moralsk støtte heller. Her var hele norges fotballpresse samlet på et sted, og få er klar over akkurat hvor jævla overlegne, kyniske, seriøse og kjølige disse menneskene er. Anti-gonzoistiske robotfrilansere fra Sunnmøre prakka på oss saker de hadde skrevet. Ole Øyvind og jeg leste, og vi leste kjedelige tørre samlebåndsaker. Vi nikket og sa bra. Eller jeg tok på meg jobben om å uttale meg mens Ole Øyvind heiv i seg brødskiver fra presseteltkantina for å dempe sult og sinne. Vi delte en skarve laptop fra Glåmdalen, som vi sammen knotet ned sakene på. Vi hadde en del diskusjoner, vi lo og skribla ned mye usakligheter som bare bindersmannen i Word vet om den dag i dag. Men vi var kule og vi gjorde et godt stykke arbeid. Det syntes derimot ikke journalisten som satt ved siden av oss.

- Hvis dokke ska rekke den bussen må dere se å komme dere av gårde! Det handler om planlegging guter. For den kampen er ferdig når dere endelig kommar dit. Ja det går mye tid, det går mye tid! Men neida, det e ikkje mitt problem! Neida! Ikkje mitt problem! Spydigheten fra denne mannen rant utover ansiktene våre. Jeg ble provosert. Men faen heller. Han kan sitte der på Norway Cup i campingvogna si og skrive ned resultatene til 100 lag med tolvåringer. Edru og utilfredsstilt på alle tenkelige måter. Og vi rakk den jævla bussen kan jeg bekrefte. Vi rakk den jævla bussen.

Alt arbeidet herfra og ut ble gjort forgjeves. Det var (i embeds medfør) bortkasta at vi Mandag kveld ble på Ekeberg til langt på natt. Alt var godt forberedt. Vi tok med ølet vårt opp på sletta, og straks Jørgen og jeg var ferdig med å samordne dagens krigsreferanser, gikk vi ut for å bedrive ny research. Jeg kunne nemlig i min tiltagende deliriumstilstand ikke tenke meg annet enn at så mange ungdommer på ett sted – fotballspillere eller ikke – automatisk ville koagulere sammen i en voldsom fjortisfyllefest under pariserhjulet vi hele tiden hadde skimtet i det fjerne. Det ville i så fall bety ubegrenset tilgang på den typen fotballfiendtlig stoff vi var på konstant jakt etter. Så, for å kunne skli motstandfritt undercover og inn i festens kjerne satte vi oss til rette under et lukket partytelt – som dermed ble omdannet til et eksklusivt Gonzopressetelt - og ikledde oss promilledrakt.

Teltet, som fungerte som oppbevaringstelt for Peppes Pizza, ble urinert på fra innsiden. Dette mest fordi jeg måtte veldig på do, men også fordi Norway Cup er et av de mest kaotiske overpriste kjøpesentrene jeg har befunnet meg på. Folk handla som om de skulle hamstre opp proviant til et tiår under bakken. De som trodde Norway Cup var et gratis arrangement tar feil. Jeg tok meg selv i å kjøpe pizzabit dagen før. Den var vond og jævlig, og hei, der hadde jeg rett og slett enda en grunn til å urinere. Jeg angrer ikke.

Noen øl senere var klokka blitt elleve. På tide å finne fram våpnene. Vi tok pennen i hånda og la i vei mot tivoliet. Vi fant ikke en jævva fotballspiller. De hadde lagt seg, alle som én. Hva slags verden er det foreldregenerasjonen overlater til oss? Tivoliet var faen meg stengt allerede.

Den eneste situasjonen jeg husker fra resten av kvelden er at jeg og Jørgen går bortover mot Campingplassen og møter et hindrer i form av et lavt tau mellom to stolper. Jørgen tusler bedagelig over, men som ved et trylleslag må jeg være tilbake på min første Norway Cup turnering, på vei mot teltet etter en god kamp, for jeg presterer å ta sats å hoppe lekende lett over tau-enheten. Landingen blir knallhard, ikke minst mentalt. Jeg innser at Jørgen forventer en forklaring.
- Jeg mislikte sterkt hvordan jeg fremsto der, unnskyldte jeg meg.
- Ja, mumler Jørgen.
- Det oste faen meg kvalmt av lekenhet og naiv glede, fortsetter jeg.
- Det brøt rett og slett med alt du står for, innrømmer Jørgen.
Et øyeblikk var jeg redd, men pulsen avtar sakte igjen etter Jørgens beroligende kommentar. Jeg nevner det bare så dere skal tro det er noen dans på roser å være journalist. Det er faen meg litt av en prøvelse.

På dag tre pakker vi sakene. Et panisk anfall som har vokst fra vi tok våre første journalistiske skritt på sletta tar endelig fatt i oss begge to. Vi forlater robotene i presseteltet. Vi går imot strømmer av drittunger i shorts. Det er så viktig for oss at vi begynner å løpe. Av og på t-baner, inn i basen vår for å hente soveposer, og så et beinhardt maraton mot Timekspressen til Kongsvinger. Vi kommer oss på.

Og der satt vi med hver vår notatblokk en siste gang. Hva har skjedd med oss? Umulig å vite enda. Men før eller senere, før eller senere kommer dette til overflaten. En dag om noen år vil Ole Øyvind passere en fotballbane og se at ballen blir sparket og tippe fullstendig over. Det vil si klikk i hodet hans. Han kommer til å gå bort til ungene, han kommer til å intervjue dem. Og han kommer til å sende saken til Glåmdalen som vil motta det mest psykotiske rabbelet de noensinne kommer til å lese i hele sitt liv. Selv vil jeg alltid være på flukt fra fotballen. Jeg vil stenge meg inne i en toppleilighet hvor jeg lager voodoo-tøyballer jeg stikker nåler i. Her oppe bor jeg for å minske sjansen for at noen skal skyte en fotball gjennom vinduet. Så det gjenstår bare å spørre om Norway Cup er offeret i denne teksten eller oss? Jeg tror dessverre det siste.

Som Ole Øyvind sier, det er ingen dans på roser å være journalist.

Gonzo-sommer : Fulle nerder

2006-08-11T17:59:00.000+02:00

Det var torsdag. Det var fire øl for en hundrelapp på Telegrafen. Det var hatter med Super Mario på. Det var nerdenes kveld.

Hva faen?

Jeg har vært aktiv observatør på nerdefronten siden jeg fikk min første Super Nintendo. Jeg har fulgt deres utvikling fra innsiden, på mange måter fungerer jeg ofte som en nerd selv, eller som jeg liker å si; en velplassert firkant i et eneste stort tetrisspill. Jeg har sittet med interessante bruddstykker fra miljøet i mange år nå. Men i kveld skjedde det noe. I kveld mens jeg satt der med nintendo-hatt forstod jeg at ting er i gjære.

Vi vet alle hvordan det moderne nisjemennesket har det med å lage seg sine egne eksklusive beitemarker. Spillehaller, de blå stolene utenfor Outland i Østbanehallen og deres flaggskip: LAN-partyet.

Jeg føler det bør nevnes noen ord om LAN, og når jeg selv har befunnet meg på slike arrangementer gjentatte ganger i mine yngre år, anser jeg meg som troverdig talsmann.

Ingen andre sier dette, og jeg skjønner det faen ikke. Ingen tv-kanaler, ingen sinte foreldre, absolutt ingen! Men sannheten må fram. I blant hører vi om en og annen mann som må skille lag med harddisken sin på grunn av barneporno. Men få har noen som helst anelse om hvordan det raskt og effektivt distribueres tonnevis av Jenna Jamesons samlede verker (med venner) på datatreff. LAN handler om porno, LAN er en jævla pornofestival og The Gathering er verdens største.

For hva er vel den ene lidenskapen menn i alderen 13 til 40 år er garantert å ha til felles? Fascinasjonen ovenfor det motsatte kjønn.

Det eneste som får en mann til å frakte seg selv og datamaskinen sin over enorme avstander for å tilbringe en uke med andre likesinnede menn, er selvfølgelig usaklig store mengder porno. Hva skal til for at han i tillegg betaler flere hundre kroner for det og tilbringer nettene i sovepose? Enda usakligere mengder med porno. Og TG er stedet for dette. En eneste stor jævla porno-festival. Et mekka og fristed for interesserte hvor de kan dyrke hobbyen sin og sniffe inn den mystiske duften av gammelt sperm innhyllet i flittig brukt penis overdøvet av og til dels maskert av påtrengende svettestank. Og jeg ser jævlig fram til det året TG bare kutter ut de irriterende sci.-fi-undertitlene de har hvert år (For eksempel ”the dark side of pluto”, ”we are the robots”.), og kaller enkelt og greit hele jævla arrangementet for ”The Gathering: Porn Convention”.

Nå skal ikke jeg være konservativ bestemor og bannlyse porno, for all del, folk finner glede i det og jeg skal ikke hindre dem. Men rekke på rad av cheesedoodles-konsumerende gutter er feil arena for sex, uansett form.

Selv har jeg flere ganger gått undercover på LAN sammen med Njål, Christoffer og Ebzen, og de vet like godt som meg hvor snuskete konseptet er. Hvorfor tror du for eksempel ingen sover på LAN? Det er fordi de VEIT at når de legger seg i den delen av bygningen som fungerer som sovesal, er du omringet av søte uskyldige gutter i super mario-pysj som inni soveposen sin spruter ut over det de har av sove-rekvisitta. Eller det DU har. To ganger i min karriere har jeg måttet vekke en jævla drittunge som rett og slett bare har lagt seg inn i soveposen min til å sove. Sånt blir man ikke bare sur av. Sånt drar man hjem av.

Men her er det datanerdene samles. Her hører de på mange måter hjemme.. Det jeg derimot var vitne til på torsdag var noe helt annet. Det jeg observerte på torsdag var at nerdene hadde inntatt en arena de frykter mer enn noe annet.

FEST! (Uttalt spørrende med skjelvende lespe-S)

Tidligere denne torsdagen hadde jeg tusla rundt etter brus på Kongssenteret sammen med Ebzen og fetter Njål. Jeg overhørte dem prate med sjefen på Spaceworld, men fikk ikke med meg hva han sa. Annet enn ”fire øl for hundrelappen, det er ikke verst!” Jeg konfronterte Ebzen med det etterpå, og han fortalte meg hele konseptet. Spilling og drikking på en gang. Og på et jævlig offentlig utested. Jeg var sjokkert, og forstod at jeg måtte bli med da Njål luftet ideen om å møte opp.

- Kan det koste penger å komme inn eller? For i så fall gidder jeg ikke, sa jeg til Ebzen mens vi kjørte ned.
- Nei er du gal, det er vanskelig nok å dra nerdene ut blant folk fra før av. Å skulle ta penger for det er å be om at ingen møter opp, mente krøllefaen bak rattet.

Jeg slo meg veldig til ro med tanken. Deretter parkerte vi bilen og gikk mot Telegrafen hvor vi allerede i det fjerne kunne skimte Njål leke seg med en sigarett i et brunt munnstykke av tre. Han hadde noe på hodet. Jepp, den allerede mye omtalte nintendohatten jeg så ivrig har fortalt om tidligere. Rundt ham sitter flere menn. Med like nintendohatter. Og da Espen og jeg er en halvmeter unna dytter ivrige armer to nintendohatter opp i ansiktene våre. Vi skjønner at de må på. Skal vi gli inn og bli akseptert her, så er nintendohatt veien å gå. Øyeblikkelig var vi akseptert. Og dette er på en og samme tid nerdens store fortrinn og ulempe. Ser han deg med en nintendotrøye vil han oppsøke deg, han vil prate med deg, og dere vil sannsynligvis ha en ålreit samtale. Har du ikke trøya derimot, er han midt på havet i full storm, uten en håndkontroll å styre skuta si med. Det vil stotres, det vil være stille, det vil svettes.

Jeg tilbrakte en kveld på jobb med en datanerd forkledd som dørvakt. Jeg utga ingen som helst form for interesse for dataspill overhodet, men allikevel klarte han å vri en samtale om et halvfullt ølglass over i en 20 minutter lang beretning om World of Warcraft med voldsom innlevelse. Dagen etter var han der igjen, men denne gangen hadde han brakt med seg tvillingen sin også. Veldig drøye greier… Vil ikke prate om det. Men det bør nevnes at de gjorde en elendig jobb som dørvakter.

Det interessante her er i grunnen at nerdene forstår at de må holde sammen, skal de overleve. De oppsøker andre nerder og opererer i puljer. Og er det noe nerder kan, så er det nettopp overlevelse.

Det er egentlig ikke så vanskelig å tenke seg fram til. Hva er det datanerder driver med, bortsatt fra å se på porno? De holder seg i live i spill. De kjemper for livet hver jævla dag. Og da er det klart at det blir essensielt for dem. For en nerd er det å holde seg i live alt, det er meninga med livet. Og nå har vi kommet til essensen i denne teksten. For mens nerdene alltid har drevet med sitt, er det som de nå har våknet opp fra en dvale, en dvale de har hatt siden åttitallet.

De er kanskje mektige i spillene sine, de har respekt på nettet, men hva med virkeligheten? Hele konseptet med at nerder låser seg inne i en egen verden kan du glemme nå. For det jeg var vitne til var nerder i aksjon. Fulle nerder. Virkelighetsorienterte nerder. Nerder som rekrutterte medlemmer til en hær av nerder. Nerder som ville ta over hele jævla verden.

Dessverre holder ikke dette helt vann, når det bare befant seg fire nintendohatt-utdelende menn på Telegrafen. Men de er i gang for faen! Undervurder aldri en nerd som vil opp og fram. For han får det til. Og det tok bare en skarve øl hver før både Njål, Espen og jeg var komfortable. Litt ekkelt, når jeg tenker tilbake på kvelden…

En epoke er over og en ny skal blomstre opp. Datanerdenes revolusjon har begynt. Insert coin to continue.

Gonzo-sommer : Et introduserende hikst fra Garfunkel

2006-06-22T17:36:00.000+02:00

Okay kjære leser, la meg si det enkelt:

Terrord har gjort meg til Garfunkel…

Ja, jeg snakker om Simon and Garfunkels Garfunkel. Han alle veit det ikke ble noe mer med, han tafatte med bukseseler. Og jeg gidder faen ikke være Garfunkel. Derfor vil jeg rette opp et par ting i klartekst, før Ole Øyvind og jeg kaster oss ut på sesongens store prosjekt: Gonzo-sommer på Terrord.

Jeg begynner med å sitere fra teksten Terrords fortapte sønn skrev oppunder returnering. Altså Ole Øyvind, eller føkkings Paul Simon om du vil…

”En av tingene jeg fant på min vei, var boka "Fear and Loathing in Las Vegas" av Hunter S. Thompson, en bok som kom til å forandre både mitt syn på livet generelt og blogging spesielt. Å lese denne boka som Terrord-skribent føltes omtrent slik "The Bride" i Kill Bill må ha følt det da hun i film nr. to blir sendt i lære hos han gamle mannen som tvinner skjegget. Jeg fikk en læremester. Og Hunters krav er ikke nådige. Jeg har satt meg selv i skole. Den som følger med på Terrord i sommerferien vil få se hva dette resulterer i. Det er nemlig store ting i gjære.”

Det er altså jeg som har holdt skuta gående, og ja, jeg har gjort det med vanlige gjennomsnittlige tekster, ikke noe nyskapende eller revolusjonerende. Men skal Ole Øyvind komme her og være føkkings visjonær!? Tråkke inn på redaksjonen og stake ut ny kurs på egenhånd, mens jeg skal dilte etter og slurpe i meg forkastede dråper som i ny og ne faller fra Ole Øyvinds utømmelige idé-pils? La meg fortelle seerne litt om de mørkere kapitlene av Ole Øyvinds reise etter inspirasjon. Og la meg fortelle hvem som dro Fear and Loathing ned på et nivå hvor han faktisk kunne innta det. Det var Garfunkel for faen, det var Garfunkel…

Til jul fikk Ole Øyvind filmatiseringen av Fear and Loathing in Las Vegas av fetter Njål. Denne filmen pakket Ole Øyvind opp og satte pent og pertentlig inn i dvd-hylla si. Og der ble den stående…

He simply walked away. We must all fear evil men, but there is an evil that we must fear even more....and that is the indifference of good men.

Der stod den.

Så er det at jeg, i mitt helt vanlige rutinebaserte liv, uten å befinne meg i noen bevisst mental jævla reise, kjøper Fear and Loathing 1.februar 2006, etter lønn for tre måneders journalistisk prostitusjon i lokalavisa. Og det der ble jammen en lang setning. Jeg ser filmen for meg selv en sen søndagskveld. Og jeg er så jævlig imponert. Jeg må opplyse folket, bringe dette ut til vennene mine, fordi det er så forbanna bra. Og særlig ville jeg at Ole Øyvind skulle få med seg dette. Satan, dette hadde Ole Øyvind likt, tenkte jeg.

Men både Christoffer og jeg vet at å skulle fôre Ole Øyvind med nye inntrykk er et sant helvette. Særlig når det kommer til mediet film. Å vise en helt ålreit film til Ole Øyvind er som å skulle trene opp et autistisk barn med AD/HD til å bli marinesoldat. Vi plasserer ham i boot-camp, rommet til Christoffer, foran drill-instruktøren, tven, og hva gjør Ole Øyvind? Han graver seg et høl i sofaen hvor han sovner…

Dette er ikke ment som noe angrep på Ole Øyvind, vi vet alle at han setter umåtelig stor pris på en god film. Men det er ofte problematisk for han å få sett faenskapet. Er det ikke søvnen som tar han, er det øynene. Det er alltid noe tull med øynene til Ole Øyvind. Enten må han bytte linser, eller så har han ikke linser eller så har han infeksjon på øynene så han ikke kan bruke linser selv om han vil eller så mister han linsene i gangen hos Christoffer på vei mot badet.

Navnet Christoffer har blitt nevnt flere ganger her. Det er nemlig slik at vi pleier å se film i Christoffer sin kjeller. For der er det best akustikk. …hah… Med Tramteateret ute av hodet akter jeg å fortsette:

Christoffer har nemlig noe vi alle gjerne vil ha; gratis Pepsi Max. I tillegg til en staselig tv, god plass og et ålreit selskap å se filmen med, så klart. Men det er en uskreven regel du må forholde deg til hos Christoffer for å kunne innta Pepsi Max, og den regelen er å aldri spørre om å få Pepsi Max. Ole Øyvind spør alltid om å få Pepsi Max.

Du inviterer ikke deg selv på middag i palasset til Saddam Hussein, selv om du er en venn av han! Og akkurat som middagsinvitasjonene til Saddam må komme fra han, må Pepsi Max tilbys av Christoffer selv. Det som skjer når Ole Øyvind, Njål, Torstein eller jeg spør Christoffer om han har noe Pepsi Max å avse, er at han blir forbanna rett og slett. Og han tar igjen på den grusomste måten han veit om: 7-trinns-drittunge-tortur.

På 20 minutter går Christoffer igjennom sju stadier av drittungeoppførsel for å pine oss og teste vennskapet. Sitter vi der fortsatt etter 20 minutter, er det faen meg greit. De sju trinnene får Christoffer forklare selv i en framtidig gjesteblogg, men det går blant annet ut på total ignoranse, framvisning av ubrukelige gjenstander han finner på rommet, og utagerende Gollum-imitasjon.

Tilbake til poenget; Christoffer og jeg gjorde oss flid med å sørge for ideelle publikumsforhold. Det ble kjøpt boller, pepsi maxen stod på bordet allerede ved ankomst, jeg retta på sofaputene, alt var faen meg klart. Og ja, så ble det til at Ole Øyvind så Fear and Loathing den dagen og kjøpte boka 24 timer etterpå. Og vi var i gang, og jeg sier vi. For mens Ole Øyvind har vært begravd i russefyll og bildekk, har jeg levd i en gonzo-journalistisk lykkeboble på rommet mitt. Med Ole Øyvind og den andre russen ute av lokalavisas ungdomsredaksjon har jeg hatt frie tøyler. Desperate etter å bare få noe på trykk, har avisa godtatt det ene og det andre fra meg, trykket sint ned på et tastatur mens jeg har ledd i god gammeldags gal professor-ånd. Dette har resultert i at jeg blant annet har oppnådd å få ordet ”knærkete” på trykk i blekka, en bragd jeg mener er nesten like stor som da Ole Øyvind åpna en ølflaske med en dorull. Men nå er det sommer, og det er på tide å sette de virkelig store Gonzo-planene til livs. Vi skal vinne tilbake sjelene våre.

Og med det sagt, setter jeg ordet over til deg Ole Øyvind. Du kan godt fortsette å være Paul Simon, men jeg har klipt bukseselene for lenge siden, Garfunkel akter jeg ikke å være.

RUSS 06 – Del 2 - Dr. Sand Holth, I presume

2006-05-17T21:21:00.000+02:00

Det er 17 dager siden terrord-korrespondent Ole Øyvind Sand Holth ikledde seg røde bukser for å gå undercover og infiltrere russen. Hvor ble han av? Jeg kunne ikke gjøre annet enn å reise etter og lokalisere vår fortapte reporter.

Noe var galt da Ole Øyvind ikke en eneste gang rapporterte tilbake til terrord i løpet av disse 17 dagene. Lå han gjenglemt i et telt på Lillehammer og led en smertefull fylledød omringet av kort-kåte unger? Var han på glattcella? Eller hadde han rett og slett gitt etter og blitt en trance-orientert rusbruspimpende tulleruss? Siste sjanse til å finne ut dette var i dag, 17.mai. I selveste russetoget.

Jeg bør vel nevne at den i utgangspunktet harmløse rekogniseringsjobben min endret seg ganske drastisk da jeg slo av noen ord med fetter Sverre. Det hele ble omgjort til en nøye planlagt og utspekulert Kennedy-assasinasjon. Og Ole Øyvind skulle fylle rollen som Kennedy.

Det bør også nevnes at assasinasjonen tok en enda mer utspekulert vending da Sverre og jeg plasserte oss taktisk blant russetog-tilskuerne med en 10-liters bøtte fylt til randen av vannballonger. Plutselig hadde min far og bror også engasjert seg i assasinasjonen. For ikke å snakke om musikklæreren min fra ungdomsskolen, to venner av Sverre og en gutt med Downs syndrom. Mens lommene på grå dressjakker ble fylt til randen av fargesprakende ballonger, på bristepunktet til å eksplodere når som helst, begynte russetoget å bevege seg nedover mot oss.

Og hva i helvette er det jeg ser? Ingen ringere enn Ole Øyvind. Ikke inni en bil. Ikke bærende på en plakat. Men plassert NEDI et jævla bildekk...

Et BILDEKK Ole Øyvind. Et bildekk i tau bak en russebil som slepte deg framover. Og ved siden av ham, Daniel Rosenquist, TV3's hallomann fra høsten av, også plassert nedi et bildekk! Hva tenkte dere på?

Allikevel, Ole Øyvind var i live. Han var svak, men i live. Og det var ingen tvil om at mannen hadde gitt etter for tre uker med russetid. Han satt jo tross alt plassert nedi et jævla bildekk. Jeg får ikke sagt dette nok, bildekk... i tau... etter russebil... Mannen måtte vekkes opp fra russehælvettet. For alt jeg visste kunne det hende han syntes det var stas å sitte i bildekket sitt og vise seg fram for bunad-tilskuere. Han trodde kanskje han var morsom og festlig? Vi måtte finne dette ut, Sverre aksjonerte.

Den ene vannballongen etter den andre eksploderer rundt Ole Øyvinds tafatte transportmiddel. Bombene smeller rundt ham gang på gang, vannspruten sprer seg som granatsplinter, og Daniel slenger ut en lavmælt "hei kutt ut a!" akkompagnert med en knyttneve med en langfinger jeg er ganske sikker på at var på vei opp. Men Ole Øyvind rører ikke en jævla muskel.

Han rikker seg ikke.

Han skal for alt i verden ikke ut av bildekket sitt, uansett hva som skjer. Jeg har aldri noensinne i mitt liv sett en person gi mer faen i hva som foregår rundt seg. Aldri har jeg sett en person mindre virkelighetsforankret. Og det var ikke annet å gjøre enn å smile mens jeg stolt beskuet terrord-korrespondenten forsvinne i bildekket sitt ved horisonten. Her satt en som ikke hadde gitt etter og prostituert seg for de mindre respektable russeverdiene. Her var en som holdt Gonzo-tunga rett i munnen og pilsen på perfekt skakke. Dette var infiltrasjon på høyt nivå. En avbalansert dranker som menga seg i russetoget. Aldri har jeg sett en ulv i mer troverdige fåreklær.

Kjør så mye bildekk du bare orker framover Ole Øyvind. Og med dette kan jeg konkludere med at vår mann ved fronten er i live og i sabla god form.

Kongsvingermarken

2006-05-07T21:02:00.000+02:00

Det er sol ute og det lukter middag i det jeg våkner i senga mi 16:30 en lørdag i mai. Jeg ligger oppå dyna, klærne er på, gitar-forsterkeren durer. Alt tyder på at dette ikke var noen planlagt soveøkt. Og det har seg nemlig slik at denne kollaps-inspirerte hvilen var resultatet av to timer på tivoli med bruttern og vennene hans. For meg, en serie utrolige inntrykk jeg ble nødt til å bearbeide ved å sove. La meg først fortelle litt om Kongsvinger og byens forhold til dette tivoliet.

To ganger i året okkuperes parkeringsplassen utenfor ”Pyramiden kjøpesenter” i Kongsvinger sentrum. Dette er verken noen pyramide eller et kjøpesenter, men et grått kvadrat med innslag av rødt. En gang i gamle dager ble denne parkeringsplassen brukt som et stort marked for salg og kjøp av korn og dyr. Dette konseptet har blitt slipt av tidens tann og fulgt samfunnets utvikling. Derfor er marken i dag et sted hvor du får kjøpt soft guns og drittlukt på boks.

I tillegg kan du begi deg ut på usikrede dødskaruseller fra Axels Nøyesfelt. Men det er mer ved marken enn det øyet ser. Uten marken hadde ikke Kongsvinger vært Kongsvinger. Her er det fjortisene får sin første fyllekule. Her er det så mange som blir stukket ned med kniv at utekontaktene og natteravnene endelig får noe å gjøre. Og når marken er så gjennomsyra rølpete er det også at vi i lokalavisa plutselig blir sysselsatt. Markenshelga to ganger i året kan drive denne avisa rundt i mange måneder etterpå. Vi er virkelig en gjeng journalistiske magikere, rundt et enkelt knivstikk eller en beskjeden spyflekk kan vi bygge opp en massiv serie forsidesaker og i skyggen av-marken konsepter i etterkant.

Jeg velger selvfølgelig som kritsk frilanser/liksom-journalist å avstå fra hele dette prosjektet. Det har seg nemlig slik at jeg av hele mitt hjerte avskyr marken som pesten. Jeg hater marken. Å dra på marken er en epoke i mitt liv jeg er så forferdelig ferdig med. Og jeg har holdt meg på trygg avstand i snart fire år. Men denne lørdagen skjedde det noe.

Min bror kommer gråtende inn på rommet mitt. Han er ti år og han vil på marken. Han er helt desperat. Jeg blir møtt med det lukrative tilbudet om å få gratis inngang pluss 100 kroner for å holde styr på bruttern og kameratene hans. Jeg tenkte det kunne bli interessant, jeg sa ja. Lite visste jeg om hva som skulle møte meg.

Nedover Lia kjørte vi i naboens blå tiseters Caravelle. Det gikk etter hvert opp for meg at det var flere negative sider ved dette oppdraget:

- Ansvar for hele den yngre generasjon i nabolaget
- Gi andre inntrykk av at jeg er lekekameraten deres og ikke hadde noen andre å dra på marken med
- Gi andre inntrykk av at jeg er pedofil og har lokket med karuseller og is for så å gruppevoldta dem bak en spekepølse-bod
- Gi andre inntrykk av at jeg tar utdanning i helse og sosial-fag

Tankerekka sklei etter hvert veldig ut i hva andre kom til å tenke om meg. Jeg valgte derfor å avbryte hele greia. Vi var også framme, så det var bare å la det stå til og heller se hva slags sosial forståelse jeg ble møtt med.

Gutta løp inn i kaoset av karuseller og jeg ble pent nødt til å løpe etter. De brukte alle pengene de hadde på billetter og forsvant inn i et slags Harry Potter-spøkelseshus. Jeg stod igjen utenfor, ensom og forlatt midt i marken, åpen for eksponering og bespottelse av Kongsvingers ”elite”.

Jeg kunne ikke gitt mer faen.

Malplassert midt veien valgte jeg å feste blikket på forskjellige ting og gjenstander rundt meg. Jeg stod i et kaos av roterende vogner og sukkerspinn. Et tivoli er fasadenes fasade. Blinkende lys helt tilfeldig plassert overalt. Mange er knuste, derfor må de som fungerer jobbe enda hardere, av og på i et inhumant tempo. På vogner og vegger er det tegninger av Hollywood-stjerner. Og overalt spilles det remix-musikk. Alt er så tydelig tilgjort at det er til å spy av. Det er noe ekkelt over det hele, det er galskap satt i system.

Stormende ut av Harry Potter-huset kom ungene. Jeg tassa etter dem til neste attraksjon. De gikk for noe hardere denne gangen, en stor sirkel med vogner som snurrer rundt hvor vognene igjen ytterligere kan snurres rundt. Krevende, både å si og se på. Ungene trådde uvitende inn i en vogn og ventet spent.

Det var noe som fascinerte meg med hele greia. Midt ute på det bevegelige gulvet står det en mann. Og når karusellen settes i gang, trasker han rundt her og gir snurrevognene en ekstra dytt. Og det var da jeg oppdaget det:

Tivoliblikket.

Å jobbe på tivoli merker deg. Du er en mentalpasient lagt inn på et mobilt galehjem som reiser rundt i landet for å voldta bygde-Norge. Folk som jobber på tivoli er derfor zombier. De er forbi både livet og døden. Hvileløst opererer de billettboder og monterer karuseller opp og ned ettersom de reiser rundt. De har blitt utsatt for så mye blinkende lys, dårlig musikk og opplegg at de har mistet livslysten. Livet deres går på auto-pilot. Og du så det kanskje enda tydeligere på denne mannen enn de andre ansatte på tivoliet. Han gikk rundt der, mens vognene snurret rundt ham i G-kraft, og kunne virkelig ikke brydd seg mindre. Mens personene i vognene hylte og lo, ga han dem vemodige dytt for å øke spenningen. Om han hadde snublet eller mistet balansen og havnet foran en av vognene, hadde virkelig ikke gjort ham noe. Dette var en mann uten livslyst. Dette er hva som skjuler seg bak tivoliets fasade.

Bruttern og vennene hans ble utsatt for disse vemodige dyttene i ny og ne. Og representantene i vogna deres stod for veldig mange forskjellige synspunkter på tivoli. Lengst til høyre sitter en av naboguttene med armene til topps og smiler. På den andre siden sitter bruttern og ler men holder et fast sikkert grep på sikkerhetsstanga. Men midt imellom alle ungene sitter det en framoverbøyd liten tass og forbereder seg på å dø og spy.

Heldigvis skjedde ingen av delene. Han ble i midlertid plassert i observatør-karantene sammen med meg.

Etter flere karuseller beveget vi oss mot salgsbodene. Og jeg hadde bevisst spart på alt av engasjement og gruppeautoritet fram til nå. Juggel og drit ville jeg ikke ha i gruppa mi, såpass moral hadde jeg ovenfor jobben min. Og jeg forhandlet meg fram til at ungene kjøpte slush i stedet for håndgranat-lightere. Det var en hard kamp, det var nemlig ikke grenser for hvor festlige disse håndgranat-lighterne var. Jeg nevnte det ikke for dem der og da, men jeg kan si det her: Jeg har selv vært i besittelse av en håndgranat-lighter. Og den er virkelig ikke så morsom som det ser ut til.

Det gikk opp for ungene at de nettopp hadde brukt alle pengene sine på marken. En fortvilelse sprette seg over dem alle sammen. Og jeg skjønte det var på tide å tilkalle den blå caravellen for å frakte oss trygt hjem til lørdagsgodteri og grans-brus.

Fri for ansvar og 100 kroner rikere, tusla jeg inn på rommet mitt hvor jeg med en gang gikk inn i en drømmeløs søvn. Jeg er klar over at jeg tidligere har gjort narr av Tusenfryd. Men kjære kjære snille Tusenfryd, jeg trygler dere om å få bo i den nye berg-og-dal-bana deres hver gang det er marken på Kongsvinger. Jeg er både redd og merket for livet. Hvis jeg noensinne må på marken igjen, kommer jeg til å gå amok og fylle lungene til tilfeldige forbigående med lightergass for så å gå ombord i pariserhjulet og på toppen kaste meg utover fornøyelsene og lande på et brett av blinkende lys. Jeg ser helst at de spidder meg, slik at de lett dekorert av blod fortsatt blinker. Det hadde blitt en forsidesak i lokalavisa jeg kunne likt.

RUSS 06 – Del 1

2006-04-28T01:24:00.000+02:00

Jeg sitter her nå, som VK1-mann, en sen torsdagskveld. Min medskribent her på Terrord, samt store deler av mine venner, er utplassert i tilfeldige garasjer rundt i odalen. Hjemmebrentsapparatet er for anledningen ryddet bort, for det er tross alt noe viktigere på agendaen: Russetid. Jeg derimot, sitter her i kveld og leser Fuglane av Tarjei Vesaas. For i morgen er det jammen meg norsk. På grunn av dette, lider ikke jeg av russerusen mine andre venner er påvirket av. Så kjære Christoffer, Njål, Irmelin, Ebzen og Ole Øyvind, stasjonert på bilvraket ”Tomgang”. Jeg har utenfra betraktet russeforberedelsene deres i hele år. Og jeg ønsker derfor nå å komme med ymse påstander rundt både dere og russ generelt.

Det har alltid vært noe magisk rundt russ, jeg kan ærlig si at jeg igjennom hele mitt liv har vært veldig glad i disse fargekledde massene som taktløst forflytter seg tilfeldig rundt i nærmiljøet sitt. Og det rett og slett fordi de smørte meg med russekort som barn. Hvert år var det samme jævla greia, ut i verden for å finne russ og tigge etter kort. Jeg var selvfølgelig redd for disse øldrevne ungdommene, lite visste jeg den gang om hva slags kvalitetsstempel øl er i framandkars hånd. Men jeg øvde inn setninger til de ble instinktivt utlevert fra meg hver gang jeg så noe russelignende bevege seg innen hørende rekkevidde. Noen ganger ble det kort i hånda og jeg var lykkelig. Andre ganger en ølskvett i håret og et kort og jeg var lykkelig. Og noen ganger bare en ølskvett og intet kort. Ikke lykkelig, men ved godt mot!

Det hele topper seg på 17.mai, hvor russen raver igjennom byen i bedagelig tempo, også kjent som russetoget. Her kastrerer russen dieseldrevne høyttalere med technomusikk og lirer av seg lavnivå-satire utviklet i foregående fyllekuler og levert til oss massene gjennom mediene ”grå avlang papirbit med sprittusj-budskap holdt oppe av en skamfull russ på hver side” og ”grå avlang russ i aksjon som skamfullt prøver å parodiere en lokal politiker/tilfeldig mann i rullestol rullende nedover i toget som en spedalsk jøgler”. Men det viktigste russen gjør, er å kaste gjenværende russekort ut mot tilskuerne. Som barn satte jeg livet mitt på spill flere ganger for å få disse kortene. Jeg løp ut i veien og fakket lynkjapt kort som var sekundet fra å bli overkjørt av framhjulet på røde monsterbiler. Mang en drittunge har stryki med gjennom årenes løp fordi de ikke har vært like kjappe som meg. Og her kommer virkelig det absurde med russekort. Når russetoget er kjørt, og siste grå papirbit bare kan skimtes i det fjerne, har ikke lenger russekorta noen verdi. Det er som om hele markedet bare kollapser fullstendig. Du kan nyte godt av bunken din noen minutter mens du trasker blid og fornøyd hjem til 17.mai-feiringen din, men så er det bare å kaste dem. Det høres rart ut, men det er slik det fungerer. Mens vanlige marked er styrt av tilbud og etterspørsel er russekortmarkedet styrt av krefter vi ikke har noe som helst begrep om. Men det hadde vært et poeng om unger visste at de er totalt verdiløse. Jeg fikk det aldri med meg, og jeg angrer på alt jeg gikk igjennom for de små papirbitene. I mange russetog nå i nyere tid har jeg hatt et ønske om å fortelle ungene at det rett og slett ikke er noe poeng i å gjøre dette, men det er en erfaring et barn av nåtiden bør ha med seg i bagasjen. Russekortene er også en nøkkel inn i koffert-tankegangens verden, små skatter hvis du liker denne sjangeren. Men jeg verken skjønte dette da jeg ville ha dem eller gadd å lese igjennom dem. Tiden jeg brukte på å sanke russekort er en tid jeg aldri vil få tilbake. Slikt setter ting i perspektiv.

Nå som jeg snart er russ selv, har jeg fått øynene opp for russekort igjen. Håper ikke jeg vil føle meg like snytt som forrige gang. For nå er det nemlig folk jeg kjenner som skal følge opp tradisjonen og lokke unger under bilen sin. Det er de som har kort fylt til randen av skitne ordspill og fleib. Og jeg må bare si at jeg er imponert over dere så langt.
For kjære Tomgang. Dette er et mesterverk. Dere er et bevis på hva ”se an”-konseptet kan utrette som ramme rundt et prosjekt. Hele jævla veien har dere sett an situasjoner og avgjørelser i det lange og det breie, og dere står nå, timer før russeslipp, og pusser på siste bit av bilen deres. Dere står for alt jeg liker med russetid, dere er selve idealrussen, og det er flere grunner til dette. La meg først oppsummere noen festlige hendelser som har kommet meg for øre:

Tomgang selger vafler
Takket være Irmelins kontakter innen bakstmiljøet, får hun tak i flere bøtter med vaffelrøre. Njål, Ole Øyvind, Christoffer og Ebzen blir beordret til å sitte utenfor Rimi og selge faenskapet før det råtner. Og det er da Ebzen i et fortvilt øyeblikk ringer meg:

…Jørgen, vaffeljerna har gått til hælvette og strømmen på alle spilleautomatene i bygget har gått på grunn av oss!.Oi, nå kommer det en eller annen vakt, jeg må legge på…

Jeg har inntrykk av at det ble fint lite vaffelsalg den dagen, men vaffelmarkedet er uansett et dødt marked. Allikevel, dere prøvde.

Viktig å også få med seg, er at uker senere klarte Irmelin og Marlene å knuse ei rute i samme bygg, sikkert bare meter unna vaffeljernulykken. Den kosta tilfeldigvis 20000 kroner, og befant seg på Irmelins arbeidsplass.

Tomgang på maxbo
Christoffer kunne fortelle meg at han og flere representanter fra Tomgang var på maxbo for å kjøpe noe til bilen. Mens de stod ovenfor et bredt utvalg av produkter begynte de å krangle, diskusjonen tok seg mer og mer opp og det å komme til enighet gled lenger og lenger unna. Men så står et bord med lego like i nærheten, og representantene setter seg rett og slett ned for å bygge. De bygger og bygger, og stemningen blir god.

Jeg ble både imponert og rørt når jeg hørte dette. Det er antakeligvis den beste konfliktløsningen jeg noensinne har hørt om i hele mitt liv. Om det ble kjøpt noe fra maxbo den dagen eller ikke aner jeg ingenting om.

Tomgang kjøper bil
For en stor mengde penger ble en bil kjøpt inn, og nå er også Njål til slutt endelig gjeldsfri. Gratulerer Njål, jeg hadde garantert vært i samme båt som deg hvis jeg var russ.

Bilen har vært igjennom diverse omregistreringer, setetransplantasjoner og batteriinnkjøp. Jeg kommer herved med følgende påstand, protester gjerne hvis dere har noen innvendinger: ”Det har vært et hælvette.”

Tomgang lager russebil
Dere har krangla, kjefta på hverandre og sløst bort massive mengder med tid. Bra!

Jeg vil i anledning dette fortelle om en av de mest idylliske skildringene jeg noensinne har blitt fortalt. Tomgang skulle rekke EU-godkjenning av bilen, og jobbet innenfor en umenneskelig tidsmargin med å skru inn seter og gjøre bilen respektabel. Så er det Ebzen og Ole Øyvind hopper inn og braser mot biltilsynet på Kongsvinger. Det er godt mulig at de ikke rekker det, det kan absolutt hende. Og i full fart med snøen smeltende på hver side av veien, sitter de der i førerhuset på vanen sin. Med Paranoid på full føkkings guffe og vafler i henda. Som jeg sa til Ole Øyvind da han kunne fortelle meg om det fantastiske øyeblikket: ”Det her Ole Øyvind, det er sjølve meininga”.

Å brase av gårde mot en deadline, med Black Sabbath og munnen full av bestemors vafler. Det er fantastisk.

Dere har vært igjennom en hel del, og jeg vet det er mer. Men jeg ønsker bare å få komme med litt realitetsforankret synsing fra utsiden, en mer forfylla innsidevinkel skal Ole Øyvind få ha ansvar for.Men det jeg ønsker å si, kjære Tomgang, er at jeg er stolte av dere. Dere fanger essensen av russetida. Dere er en uendelig serie tåpelige hendelser. Og nå som dere kler på dere draktene deres vet jeg det bare skal bli enda mer tåpelig.

For der andre bruker russetida si på å tjene penger eller tigge fra foreldrene sine, selger dere vafler og går i underskudd. Der andre tar seriøse avgjørelser angående kjøretøyets interiør, setter dere dere ned for å bygge lego. Der store deler idiotisk ungdom bruker voldsomt med energi på å ha en kjørbar og fin bil, bruker dere tida på å krangle og slappe av. Men faen heller, dere kom jo i mål! Jeg tror bilen deres er stygg, men det er akkurat det jeg syns den skal være! Og det å kunne se tilbake på det dere sammen har drevet med det siste året, er det russetid handler om. Og jeg håper "å drive dank" er setningen som oppsummerer hele denne tida.

Dere har bygd et mesterverk basert på se an, knærk og populærkultur som aldri har vært særlig populær. For meg er dere den eneste russen som går ut i verden i 2006. Og som terrord-korrespondent akter jeg hardt og brutalt å infiltrere dere i russefylla deres.

En avstumpet atlet

2006-03-28T00:37:00.000+02:00

Jeg har aldri vært med i noe organisert lagspill som yngre, til dags dato har jeg enda ikke rørt en håndball, jeg har ingen anelse om hvordan man tar salto på en trampoline, hvordan man skal trikse med en fotball eller hvordan man stuper kråke baklengs.

Ja, jeg gjør meg i gymtimene…

Som en krokbøyd pinne med spinkle overarmer og svett panne deiser jeg rundt i gymsalen og felles, gang på gang. Sjelden av motspillere, som oftest en fin blanding av mine egne bein mot det vannrette truende gulvet kombinert med forvirring rundt ballens posisjon på banen, særlig da den nærmer seg meg. Jeg detter i bakken og tenna graver seg ned i parketten. Og den jævla ballen plukkes selvfølgelig opp av en dyktig utøver som har viet oppveksten til organisert idrett, som trikser litt med ballen i lufta før han får den inn i et eller annet mål. Jeg snakker om typen som gjør noe ekstra ut av oppvarmingen, oppvarming som enkelt og tydelig sier ”løp i sirkel” men som får denne personen til å sparke seg selv i rompa underveis, slenge med armene fram og tilbake, og løpe med henda på ryggen, bare fordi han er så føkkings flink. Det provoserer meg, der jeg løper like bak i litt for små gymbukser og t-skjorte uten navnet mitt i tydelige blokkbosktaver og tlhørende fotballklubb. Jeg er ikke på samme klode som disse personene. Jeg gjør bare det jeg får beskjed om. Og litt mindre.

Hvordan har det seg at jeg er så grenseløst talentløs når det gjelder idrett? Det er flere årsaker til dette. For det første handler mye av det om tida vi lever i. Jeg tilhører en gruppe gutter som vokste fram på slutten av 80-tallet. For første gang i historien noensinne, står verden ovenfor menn, hankjønnsbaserte individer, som suger i idrett og lagspill. Det skulle ikke være mulig, men slik er det altså, en utfordring det moderne samfunnet er nødt til å takle. Du oppdager oss fort med vår definerte foroverlente rygg og malplasserte posisjon rett opp og ned et tilfeldig sted på banen. En mer populær definisjon er ”nerd”.

Den andre grunnen til at jeg er et misfoster når det kommer til idrett, har med min familie å gjøre. Jeg sitter her hjemme og titter rundt meg. Og kommer fram til at det rett og slett ikke er mulig å praktisere noen som helst form for idrett innad denne familien. Det er ikke av interesse, et kulturelt fenomen totalt oversett, nærmest sensurert av mine foreldre. Og hvorfor kom ikke barnevernet inn?! Folka prøvde imidlertid å lære av sine feil når barn nummer to kom til verden. Min lillebror Jakob ble lurt inn i organisert idrett, løkkefotball. Men tror du ikke han stod der, like idiotisk plassert midt på bana som meg, og unngikk ballen så godt han klarte fra første sekund… Det er noe galt med familien min. En slags nedbrytende aura som får oss til å frykte idrett.

Jeg har satt meg selv og min fysikk i et dårlig lys nå. Men slapp av, herifra går det bare enda brattere nedover. Det er på tide å ta tak i ryggen min en gang for alle. Ryggen min som har gitt meg det selvutnevnte kallenavnet ”Aerodynamic Banana”.

Det hele begynte tidlig et skoleår hvor vi nøt stafett ute i sola. Dette var ikke så ille, jeg liker å løpe, det er enkelt og i tillegg er det den eneste aktiviteten hvor jeg ligger på likt nivå med de muskuløse guttene som befinner seg i samme gymtime og garderobe. I løping er det alle for en og det er ingen lagkamerater jeg ikke klarer å sentre til eller motspillere som tar ballen fra meg. Jeg liker det. Men også her har jeg evnen til å utmerke meg humoristisk, mer eller mindre ufrivillig. Etter å ha løpt en stund, har jeg en tendens til å gi litt etter i ryggen, jeg tillater meg å la meg lene meg framover, særlig hvis jeg skal løpe fort. Og på denne solfylte dagen stod Irmelin på hjørnet av gressbana med frekkhet og spydighet i blikket og observerte denne løpeteknikken der jeg farta over banen som, nettopp, en banan. Irmelin lo det hun makta, nok et festlig bidrag fra Jørgen til kreativ gymnastikk. Jeg hadde ikke annet valg enn å forsvare meg. Og jeg forklarte Irmelin alvorlig og seriøst at dette var en velutviklet løpeteknikk jeg praktiserte. Dette lo hun selvfølgelig bare mer av. Men det var i dette øyeblikket det gikk opp for meg hvor genialt ”Aerodynamic Banana” egentlig er. Hvem skulle tro at en analfabet i joggesko skulle komme på noe så genialt? For det er virkelig gjennomtenkt, uten at jeg noensinne har ofret det en tanke.

Her har du en løpeteknikk som først og fremst skaper aerodynamikk. Man lener seg framover og luftmotstanden minker, hastigheten øker. I tillegg er den perfekt tilpasset enhver nerds rygg. Du løper med ryggen i naturlig bøyd bananposisjon, slik vi liker den. Og viktigst av alt, du får ikke hold i magen! Enhver person som har vært ute med hold, vet at det hjelper å bøye seg ned. Aerodynamic Banana gjør at du slipper dette, fordi du bøyer deg akkurat passe ned under hele løpeturen. Jeg ber derfor alle atleter i hvertfall vurdere dette! Drit i dårlig holdning! Drit i dårlig rygg! Dere kommer til å dø unge uansett hele jævla gjengen. Og kanskje skaffer Aerodynamic Banana dere en gullpokal eller to som dere kan putte bolene og proteinpulveret deres oppi. Og her er vi inne på flaggskipet til moderne idrettsutøvelse. Treningsstudioet.

Jeg takler det ikke. Jeg får nervøst sammenbrudd. Her er et rom kun bestående av idrett, konsentratet av idrett. Veggene er pensla med svette, lydanlegget har spilt så mye ”workout-mix XI” at det ikke trenger noen cd for å spille av musikken, lydene ligger fastbrent i membranen på høytalerne. Og det er i dette rommet vi i klassen innimellom blir tvunget inn i, som jødebarn i et gasskammer. Her sitter det fremmede NTG-folk og speider utover apparatene, klare til å slakte enhver person som frivillig lenker seg fast til torturinstrumentene og ikke kommer opp på et verdig nivå når det gjelder smerteutholdelse. Aller mest frykter jeg benkpress-apparatet. Jeg har aldri noensinne rørt den og kommer aldri til å rote meg bort i noe slikt. Jeg vet at stanga alene vil meg vondt.

Et treningsstudio er et slags sted hvor du ofrer liv, sjel og kjønn, i bytte mot store muskler. Jeg tør faktisk påstå at jeg ikke er i dårlig form. Jeg er ingen klump, jeg blir ikke anpusten av en tur, og derfor mener jeg at det ikke er noe poeng for meg å bli slave på et treningssenter, nettopp fordi det ikke er sunt. Målet er å få massive biffer på utsiden av armer og bein, til pryd for de andre på treningsstudioet. For jeg nekter å tro at det er noen i verden som tenner på å ta på massive muskler hvor blodårene og senene er presset opp i det ene hjørnet av den strekte huden som når som helst kommer til å sprekke og la muskelen treffe bakken med et vått klask. Du har heller ingen verdi for resten av samfunnet, fordi du er nødt til å fortsette å trene, resten av livet, for å unngå muskelsvinn og død og pine. Den eneste muligheten du har for å overleve og leve et ”normalt” liv er å prostituere deg på treningssenteret ved å gå inn i rollen som personlig trener eller bole-langer. Jeg er redd for treningsstudioet. Og jeg gjør et stort poeng av å forholde meg passivt til alle aktiviteter i rommet, til og med hvis det bare er snakk om å ligge på en grønn matte og løfte beinet opp og ned.

Til tross for mye latter rettet mot mine atletiske prestasjoner opp igjennom årene jeg ikke alltid har satt like stor pris på, lever jeg i dag med et veldig avslappa forhold til lagspill, ballspill, idrett og i det hele tatt all fysisk aktivitet. Faktisk ser jeg det som min plikt å gå inn i historien som et atletisk kultfenomen. Et forbilde for andre nerder, en person som ikke var redd for å bøye ryggen, tryne over-gjennomsnittlig mye og skyte på feil mål. Og jeg håper en gang i framtiden at mine medelever har et bilde av meg, et minne, hvor jeg med bøyd rygg farer over gulvet og plutselig, totalt uventa, mister balansen og lirer av meg et unikt ansiktsuttrykk i sekundet før jeg treffer bakken. Jeg er en avstumpet atlet, og jeg skjønner nå at jeg er faen så stolt av det.