Jakten på den østeuropeiske drømmen

Du har sikker spurt deg selv hvorfor min stemme har vært totalt fraværende på disse sidene i over en måned. Svaret er at jeg har vært ute og reist. Jeg har vært på interrailfaen.

Så å si alle landene jeg har vært i er tidligere østblokkland. Dette er selvfølgelig ikke tilfeldig.

Jeg så for meg en reise inn i hjertet av en postkummunistisk tragedie. En spissrotgang mellom illusjonsløshet og alkoholisme. Jeg hadde sett frem til å bygge opp innsikt i en sannhet så grusom at det ville være umulig å vende tilbake til min gamle sorgløse tilværelse når jeg kom hjem igjen. Som en krigsveteran skulle jeg overalt jeg gikk motta en stilltiende respekt, fordi alle visste at jeg hadde sett og skjønt ting de ikke hadde forutsetninger for å forstå. Men gjorde jeg det? Nei.

Det er visse forventninger jeg hadde til Øst-Europa:

Damene skal gjemme seg bak tjukke lag av sminke. Alle skal være åpne for å spe på lønna med litt enkel prostitusjon, og gå slik at det ikke er tvil om at de byr fram kroppen sin, om det så er når de kommer fra barnehagen med ungene, eller er på vei til tirsdagshandel på butikken.

Vi så faen meg ikke en eneste hore på turen. Til og med jeg som i motsetning til reisekameratene mine dro ut singel, øltørst og frisinnet støtte ikke borti en eneste jente som var virkelig løs på tråden. Frykten for at en uskyldig pubflørt fra min side skulle ende i et pengespørsmål ble snart overvunnet av frykt for at jeg skulle komme hjem uten et eneste nytt avsnitt å føye til mine samlede eventyr.

Når du passerer små barn på gata, skal de snu seg og se etter deg med store, sultne hundeøyne.

I Polen gikk faen meg alle de små barna rundt og lo på åpen gate. Riktignok grep foreldre rask inn med reprimander i alle de tilfellene vi registrerte, men det var allikevel en dyp skuffelse å se slik uskyldig optimisme og lykke.

Alle menn over 14 år skal til enhver tid være fulle eller på vei til å bli det.

Det var en forventning som ikke kunne slå feil, og det var den om alkoholprisene. Å gå langs drikkevarehyllene i Tsjekkiske matbutikker var omtrent som å se på et gavebord. Og det fantes ikke et eneste pengeskrin i hele landet hvor du ikke kunne kjøpe øl av han som sto bak det. Men hvor var bomsen? Med slike priser skulle du jo ikke trenge større tragedier enn en kvise på nesa for å bli alkoholiker. Men her drakk folk pils og kosa seg, og det var ikke snev av pessimisme i konsumeringen. Et gjennomsnittelig klientell på danskebåten på dagtid (der var vi også) hadde fortjent betegnelsen ”fortapt generasjon” lenge før det vi så av småfulle østblokkjugend.

Arbeidsledigheten skal være så stor at alle menn går rundt med en kost - i håp om å finne en støvete gatebit å sysselsette seg med.

Det gjorde godt å se at alle gatene var skinnende rene, inntil vi fant ut hvorfor. Tror du ikke samfunnet hånet sin egen kostemannkulturarv ved å investere i vaskebiler som på få minutter løste hundre fulle menn fra sitt psykisk livsnødvendige hobbydagsverk?

Der hvor det selges brød skal det aldri stå mindre enn tjue folk i kø utenfor.

Hver morgen i løpet av turen våknet jeg av at reisekamerat Jens var på full fart ut av døra for å kjøpe inn frokost til oss andre. Jeg var aldri oppgående nok selv i morgentimene til å hjelpe til med denne oppgaven, men tross bakrus og mangel på søvn var jeg ikke mindre oppegående enn at jeg skjønte at den tiden det tok før Jens var tilbake, enten tydet på at han hadde kommet rett til disken, eller at han hadde en særdeles mangelfull køkulturoppdragelse.

Men jeg vet at Jens er et dannet kømenneske, i motsetning til de innfødte. Her fikk vi i hvertfall se én av langtidsvirkningene etter Stalin. Selv på bussholdeplassen oppførte gamle damer med skaut seg som om de hadde fem utmagra barn i en kurv på togstasjonen og at busssjåføren delte ut brød til de tre første som kom inn på bussen.

Jeg kunne ramset opp mye mer. Jeg satte meg på toget tidligere i sommer med posen full av sosialistisk nostalgi og barnelærdom, og kom hjem med følelsen av å ha skjønt at julenissen hadde vært faren min i alle år. Ikke engang absinten kunne svare til forventningene.

Hva slags verden er det vi lever i når selv barnebarna av revolusjonen hopper rundt med Colaflasker og hard valuta i lommene? Er det ingen som skjønner verdien av å holde liv i de siste glørne som finnes av totalitære tragedier? Snart tasser vi rundt med samfunnslønn og stemmerett alle som én, og da kommer dere også til å kjenne denne diktaturnostalgien på kroppen. Helt til en snartenkt amerikaner får den lyse ideen om å åpne en Stalinistisk fornøyelsespark i Florida.

---

For øvrig hadde jeg en veldig kul tur. Men den historien skal jeg ikke smøre ut her.