Terrord tester svinevaksina

Siden det nittende århundret har massevaksinasjonen forbarmet seg over nymennesket når det virkelig har gått på akkord med naturen. Terrord tok tempen på den nåværende pandemien da Oslos studentmasser skulle vaksineres ved Universitetet i Oslo.

Det er SiO som byr opp til dans, og herligheten koster 100 kroner. Mot denne prisen lover arrangøren rene porsjoner, gode råvarer, kompetent betjening og sterile lokaler i Nordeas nedlagte filial på Universitetsplassen. På menyen står én dose Pandemrix til hver betalende gjest.

Lokalene er godt besøkt i kveld, men den velprøvde kølappordningen fører både til ro hos massen, så vel som oversikt for bestyrerinnen, noe som tydelig har smittet over på humøret hennes. I sin hvite overall trakterer hun lokalet med stålkontroll og nyter å rope opp kønumre på gebrokken norsk middelklasseengelsk, til store glede for de som fortsatt anerkjenner The Julekalender som underholdning. Den merkverdig intense lukten av grønnssakssuppe bryter opp med den toneangivende kliniske settingen, og gir undertegnede en følelse av stor estetisk bevissthet fra studenthelsetjenestens side. Progressivt.

Vaksinasjonen består av fire akter fordelt over primærventerom, sekundærventerom, legekontor og en postoperativ salong. Det trekker noe ned at helseminister Strøm Erichsen proklamerer på skjerm i venterommet at pandemien later til å være under kontroll for denne gang. Troen på eget produkt er essensiell for måten det blir tatt imot på, og her kommer dessverre massevaksinasjonen til kort.

Til tross for et helhetlig arrangement, er selve injeksjonen noe rutinepreget og antiklimatisk. På spørsmål om hvor mange sprøyter min vaksinatør hadde satt i dag, virket hun irritert og svarte unnvikende at hun ”bare jobbet her”. Her blir avstanden mellom aktør og publikum alt for stor, og studenthelsetjenesten har en jobb å gjøre på dette området.

Selv om høydepunktet var en skuffelse, utstråler allikevel ekstranummeret på den postoperative salongen genuin vaksinasjonsglede, og er et alle tiders plaster på såret. Sluttseansen er satt til 20 minutter, hvorpå massene skal observeres for eventuelle allergiske reaksjoner. Rammene er løse og improvisasjonsgleden høy. Bestyrerinnen fra det første venterommet returnerer for mer The Julekalender og preker oppmuntrende hippieidealer som ”nå må dere passe på hverandre da”.

Etter en og en halv time tar Terrords utsendte t-banen hjem. Den krasse smerten i venstre overarm som kun skal bli verre i døgnet som kommer, er et minne om en aften i massevaksinens navn.

Alt om min Jernhest

Mennesker med et lidenskapelig forhold til tog er både det mest fascinerende og mest langtrukne folkeslaget der ute. Spesielt de som er opptatt av elektriske tog, lyntog og magnettog, på et ikke-politisk grunnlag. Nei, skal man dedikere seg til skinnene er det kun to modeller som gjelder: 1. Østeuropeiske dieseltog som transporterer radioaktivt avfall. 2. Bluesmusikerdrevne dresiner. Et unntak må allikevel nevnes: Når sosialdemokratiske NRK i beste Norge Rundt-ånd allierer seg med Andy Warhols urokkelige kreative instinkt hva angår langtekkelighet, for å vise en sju timer lang togtur på tv.

Strekningen var Bergen-Oslo. Jeg løste vel billett et stykke etter Hardangervidda, men vit at det var gode fire timer igjen av turen, og vit at jeg ikke aktet å gi meg før jeg med egne øyne kunne se grorudheroinisten skyte opp under Vaterlandsbrua. Det var ikke det at jeg gjorde dette for å være kul. At jeg ble sittende for å kunne skryte i etterkant. For å utsondere karakterstyrke. For å inngå i rekkene av hipstersæringer som utfører utrolig kjedelige aktiviteter fordi utrolig kjedelige aktiviteter både er hipt og sært og gir deg en solid neve kulturell kapital i slike kretser. Jeg fant derimot en ektefølt tilfredsstillelse av å følge bergensbanen fra konduktørstolen - i den faktiske tiden det tar. Før jeg visste ordet av det spilte Kringkastingsorkesteret opp mens bakkar og berg snerret forbi meg. Da var det bare å klamre seg fast til torpedoen og ri løpet ut.

Det er lenge siden jeg har sett noe så ekte og unikt på tv. Og det var vel først og fremst denne integriteten jeg satte pris på ved programmet. Prakteksempelet på dette kom ett minutt unna det endelige målet - Oslo S. Bergensbanen stanset på Nationaltheateret stasjon, og der ble lokomotivet stående i tretten traurige minutter ventende på et signal. Hva er egentlig alle disse signalene innad i togbransjen? Det er klart en blir forbanna. Ingenting er verre enn å stå stille når en skal være i bevegelse. En buss, et tog eller et fly som ikke flytter på seg er dødsralling for sjelen. Jeg kan ikke tenke meg noe mer usunt for den jevne tidsklemmekremmer. Men når Bergensbanen tar en tretten minutter lang pause ett minutt unna sitt endelige mål, bryter dette med alle mulige dramaturgiske tvregler. Og oppi all forbannelsen skjuler det seg derfor en neve med gatekredd.

Foreleseren min sier at det viktigste i verden er labyrinter, måldrevne reiser og interaksjon. Han forbanner narratologi og sier at å se verden gjennom historiefortelling er et spill for galleriet. Kanskje er NRKs Bergensbanemaraton et skritt i riktig retning for det postmoderne sinn. Inntil videre får vi nøye oss med å spille munnspill og kjøre dresin.

Ministry of Porn

Pornoautooriterer, og andre bidrag til pornodiskursen. Bidrag merket med * har redaksjonens særanbefaling.

- Pornogreve
- Pornosjef
- Pornooverhode
- Pornobaron
- Pornolord
- Pornokremmer
- Pornoguvernør
- Pornomakker
- Pornokeiser
- Pornoleder
- Pornokrøsus
- Pornofylkesmann
- Pornokaptein
- Pornopresident
- Pornokonge
- Pornoshogun
- Pornoformann
- Pornokansler
- Pornomester
- Pornoprofessor
- Pornohøvding
- Pornoombud
- Pornominister
- Pornoekspert
- Pornoboss
- Pornogudfar
- Pornopatriark
- Pornomajor
- Pornogeneral
- Pornopamp
- Pornoconseliergie
- Pornopave
- Pornopharao
- Pornosenator
- Pornocæsar
- Pornotsar (*)
- Doktor Porno
- Pornoführer
- Pornokulakk
- Pornodirektør
- Pornoguru
- Pornoimam (*)
- Pornobuddha
- Pornoknekt
- Pornodronning
- Pornokonge
- Pornosheik
- Pornosultan
- Pornokommandør
- Pornokardinal
- Pornomogul
- Pornopappa
- Pornoinspektør
- Pornodirigent (*)
- Pornohai
- Pornoprins
- Pornorektor
- Pornoprofet (*)
- Pornoprefekt (*)
- Pornokonduktør
- Pornoadministrator
- Pornomester
- Pornoprospektør
- Pornoprofitør
- Pornopioneer
- Pornoherre
- Pornohertug
- Pornokingpin
- Pornoyakuza
- Pornovedlikeholdsansvarlig
- Pornokoordinator
- Pornoautoritet
- Pornoviter (*)
- Pornorabbi
- Pornomonark
- Pornodiktator
- Pornodespot (*)
- Pornotyrann
- Pornomisjonær (*)
- Pornosheriff
- Pornoengel
- Pornosmed
- Pornobarista
- Pornoamt
- Pornoarving
- Pornomagnat
- Pornoideolog (*)
- Pornokjempe
- Pornokirurg
- Pornomaestro
- Pornoinkvisitør
- Pornoforlegger
- Pornodemagog
- Pornoanker
- Pornoreder
- Pornoportør
- Pornosynser
- Pornoyngling
- Pornokhan
- Pornobøddel

Ytterligere bidrag kan distribueres i kommentarfeltet.

Brukthandler Brynhildsen

"Vet du om denne fungerer?", spør jeg brukthandler Brynhildsen yndig. Han ser på meg over tuppen av brilleglassene.

"Jeg vet ingenting om at den IKKE fungerer", svarer han skarpt, før han retter blikket ned mot fanget sitt hvor han lodder en batmobil fra 50-tallet.

Samtalen stilner hen, og nok en gang hører vi bare de merkelige lydene fra polakkens drill. Han griper hardt rundt den ytre delen av den - den som roterer, og tester hvor mye apparatuset er godt for, ser om motoren klarer å overvinne det østeuropeiske jerngrepet. Jeg har allerede forstått at Brynhildsen har fått nok.

Han legger fra seg batmobilen, og reiser seg opp bak disken. I det han sukker tungt dundrer pondusen autoritært fram, som når en superhelt river av seg sine vanlige klær for å blottlegge sin kampklare trikot.

"NÅ HAR DU LEKT DEG MED DEN DER LENGE NOK!", roper han.

Polakken skvetter til, forstår ikke situasjonen med det samme, men klarer snart å hente seg inn, klar til strid.

"Jeg må vite at den fungerer, før jeg kan kjøpe."

"DEN FUNGERER! DU ØDELEGGER DEN!"

"Jeg er interessert i den drill, men før jeg kan kjøpe, jeg må vite at den fungerer".

"Den selges SLIK DEN ER! Du ødelegger den. Skal du ha den eller ikke!?"

"For at jeg skal kjøpe, jeg må vite at den fungerer."

"DEN FUNGERER! Enten kjøper du den, eller så legger du den fra deg nå!"

Polakken stamper sabbatslig bort til hjørnet av butikken hvor han fant drillen, og blir stående og betrakte den. Brynhildsen setter seg ned bak disken sin.

"Hvor mye skal du ha for denne?", spør jeg han, og holder fram en LP-plate.

I samme øyeblikk suser det en velkjent lyd gjennom ørene våre. Polakken har ikke klart å holde de kåte fingrene sine unna.

Brynhildsen spretter opp.

"DET DU HOLDER DER ER EN BRUKT DRILL! Den selges SLIK DEN ER, og det må du RESPEKTERE! SKAL DU HA DEN ELLER IKKE!?"

Polakken svarer ikke, men legger den fra seg, går ut inngangsdøra og smeller den igjen. Brynhildsen vender blikket mot meg igjen.

"Hvor mye er du villig til å gi?", spør han strengt.

"Vel, det er ganske mye riper i den", svarer jeg.

"Det er tegnet på at det er ei bra plate det vet du.", kommer det såpass kontant at det virker som en innøvd frase.

"Ja det kan jeg jo være enig i."

Det blir stille.

"10 kroner da.", konstaterer han.

"10 kroner".

Leaving Las Vegas

En bil vrenger opp foran bussterminalen og dama bak rattet stormer ut skriker "Anybody want some of my husbands clothes?!" river opp bakdøra og slenger en åpen koffert ut på fortauet før hun forsvinner inn i terminalen og den veslevoksne fyren fra LA snakker uanfektet videre om turen han har foran seg, ny jobb i Detroit, "leaving my sweetheart. Six years". En speeda og dritings dame rundt femti raller i munnen på ham om fordums storhet som limosjåfør for stjernene "buss, du, nei takk, Elton sendte privatflyet sitt for å plukke meg opp, du ville ikke tro de tinga jeg har sett, mann, ta den gangen Axl Rose" ingen hører etter. En rullsingrøykende brite på 21 skal rett til LAX for å fly hjem til England etter to år på veien og snakker ikke om annet lillesøstera som har tatt lappen og skal møte han på flyplassen, en utbrent hippie kommer bort til han og vil bomme rullepapir, han får resten av pakka og vi er på vei inn i terminalen da hippien kommer løpende tilbake rundt hjørnet og plasserer en joint i hånda på briten, "homegrown, man, homegrown, gotta look after each other", og briten roper etter han "You're a legend, man! a fucking legend!" og en av uteliggerne i sovepose ved veggen begynner å klappe, så kommer eieren av bilen ut igjen og brølet fra motoren druker alle lyder, klokka fem neste morgen våknet jeg i LA.

Postkort fra Grand Canyon

Faktum er at jeg gjerne, så inderlig gjerne skulle klart meg uten Bob Dylan. Men hver gang jeg går tom for krefter, har nachspiel eller trenger tomprate med godt voksne menn vender jeg tilbake til ham. For meg er han den største. Selv i går, da jeg var i Grand Canyon, tok jeg meg flere ganger i å lure på hvor gammel Dylan var da han så dette for første gang. I dag kom det nye albumet hans. Jeg hadde ikke fulgt helt med og våknet intetanende på hostellet i Flagstaff, Arizona og spiste en stor og kald og kvalmende porsjon Nachos rett over gata og bestemte jeg meg for å gå til Barnes & Noble og kjøpe en bok. Rett innenfor døra sto det en pidestall og på pidestallen sto det nye Dylan-albumet, "Together through life". Håpløst cover. Men jeg liker det. Jeg følte sterkt at jeg burde være entusiastisk og kjøpte det med en gang, selv om jeg ikke har med meg noen CD-spiller. Mannen bak disken lyste opp og fortalte at jeg var den første i byen og at jeg bare kunne glede meg. Jeg gledet meg egentlig ikke. Men jeg labbet likevel rett tilbake til hostellet og spurte om å få spille det på anlegget i resepsjonen. Mens jeg skriver hører jeg gjennom for tredje gang og jeg liker det jeg hører. Det låter akkurat som forrige gang. Like lite interessant som en lysestake. Jeg har ikke engang giddet å følge med på tekstene. Og jeg liker ikke å like det men jeg liker det likevel. Jeg blir til og med i bedre humør. Jeg kjenner ingen som vil være interessert i å høre om det bortsett fra mamma, og jeg finner det ikke bryet verdt å skrive melding. Hun sitter antagelig og lytter hun også, på andre siden av kloden. Vi elsker nemlig Bob Dylan, mora mi og jeg.

Yes, We Cannie

(VG Nett) Etter at Barack Obama annonserte at døtrene skal få en slave i Det hvite Hus, raser nå debatten i USA om hvilken slave familien bør velge. - Velg en familieslave, råder norsk ekspert.

Det bjeffes nå fra alle kanter om hvilken slaverase som bør følge den nye førstefamilen inn i presidentboligen. Det blogges, krangles i spalter, stemmes og vises slavebildeserier i amerikanske nettaviser, alt med ett mål - å få Obama til å velge den ultimate førsteslave.

I tillegg er det allerede opprettet avstemninger om hva slaven bør hete, med forslag som spenner mellom alt fra Freddie Mac, Yes, We Canine til Rin Tin Hussein Tin.

Den amerikanske slaveklubben har bedt amerikanerne stemme over den best kvalifiserte slaverasen. Den har tatt utgangspunkt i at Obamas to døtre plages både av allergier og astma og at slavevalget i stor grad bør tilpasses dette.

Noen tar til orde for barneslaven, mens andre mener rase ikke er så viktig, så lenge familien Obama velger en slave fra et omplasseringshjem som trenger en ny, god familie.

Den norske slaveeksperten Johan B. Steen setter sin lit til at familien Obama foretar et velbegrunnet valg når den nye førsteslaven skal plukkes ut. Men han har sine klare meninger om hvilke slavetyper som vil passe best inn i en presidentfamilie med to barn.

- Obama er jo et meget oppvakt mann, så jeg er sikker på at han vil tenke seg godt om og la barna velge. Araberen er jo en svært populær slaverase, og de er gode familieslaver. De går godt med barn, er store, trygge og koselige og kommer jo i både lyse, brune og helt mørke, alt etter hva Obama foretrekker. Eventuelt kan de velge en indianer dersom de foretrekker en virkelig stor, lodden, deilig slave, sier Steen til VG Nett.

Han ser likevel ikke bort i fra at Obama og familien foretrekker en mindre variant, og har da en klar anbefaling.

- Jeg kan mindre om små slaver, men jeg vil anbefale en jøde. Det er en liten, lavbent og meget kvikk og intelligent slave, en morsom slaverase og min favorittslave. Hvis de ennå ikke har bestemt seg for om de vil ha stor eller liten, vil jeg anbefale dette. Et annet alternativ er jo en liten meksikaner, sier slaveeksperten, som blant annet har gitt ut flere slavebøker og er en ettertraktet foredragsholder om slaveproblematikk.

Valg av rase er slett ingen uviktig problemstilling for Obama, hans kone og de to døtrene, mener kommunikasjonsansvarlig i bladet Slavesport, Stepanka Horakova.

Obama brukte lovnaden om en slave dersom han vant det amerikanske valget som lokkemiddel overfor sine to døtre da det røynet på som verst for familien under valgkampen. Men Horakova advarer presidenten og hans barn mot å tro at det er et nytt kosedyr de nå er i ferd med å skaffe seg.

- Slaven trenger oppdragelse, og krever lek, aktivisering, mental fostring så vel som fysisk. Den må få bruke hodet. Obama må jobbe for at den blir behandlet som et dyr, ikke som en leke, sier hun.

Hun oppfordrer familien til å bruke de mange rommene i Det Hvite Hus til å leke gjemmeleker med slaven - en god måte å stimulere intellektet til den nye førsteslaven er nemlig å skjule godteri rundt i huset slik at den kan lete seg frem til det.

Familien Obamas nye slave vil overta rollen som førsteslave etter George W. Bush sin skotske Barney. Den abdiserer neppe med æren i behold etter å ha gått løs på en journalist på plenen utenfor Det Hvite Hus torsdag.

Å ha slave er ifølge slaveekspertene VG Nett har vært i kontakt med svært vanlig for ikke bare den gjengse familie, men også for staselige familier. Den norske kongefamilien har hatt flere, og den siste kongelige slaven var trolig Kong Olav Vs. Den største kjendisslaven nå til dags er trolig Paris Hiltons Thinkerbell.

- Slaver er en taus venn. De sladrer ikke når du snakker med dem mens du går tur i skogen. Det er nok mange kjentfolk som setter pris på det, sier Horakova.

1989-utopien

Jeg vet at han snart har fått knulla fra seg på popmusikklistene og at han vil trekke seg tilbake til statene for å supe Smirnoff Ice med sitronskive og pønske ut nye musikalske komplotter, men allikevel, allikevel mener jeg et oppgjør må til. Man kan da vel ikke avlyse en straff bare fordi den skyldige ikke slår like hardt lengre? Nei skaden har skjedd for lengst. Og er det noe vi kan lære av Auschwitz, er det verdien av uforbeholden eviglang sutring og nag. Vel Kid Rock. Låta di 'All Summer Long' har vært mitt Auschwitz. Jeg er fri nå. Men jeg er faen meg bitter. Jævlig bitter. Og mitt eneste ønske er å gruppevoldta deg i en neoNurnberg-prosess som bryter med hver eneste jævla FN-konvensjon. Kid Rock: Du er herved anklaget for folkemord på alt hva rocken står for. La oss legge 'All Summer Long' under lupen for første og siste gang.

Det hele begynner med at du setter handlingen til 1989 med låtas første strofe: «It was nineteen-eighty-nine, my thoughts were short my hair was long». 1989. Året hvor Janet Jackson hadde ligget seg opp til en femteplass på Billboard Hot 100, og MC Hammer var i vinden med albumet 'Let's Get it Started'. Året hvor Berlinmuren falt og utsultede østberlinere endelig fikk fråtse i BigMac og drikke seg utørste på frityrfett. Året hvor Michael Moore lagde 'Roger & Me' – den første av mange ynkelige enmannsraserimotmaskinen-snuffdokumentarer. I dette herrens år velger du å fortelle din naive lille rockehistorie, Kid Rock. Den uoppmerksomme lytter vil ganske fort merke at det er noe kjent med melodien som spinner bak Kid Rocks monotone lyriske oppgulp. Det minner om et eller annet. Ikke bare minner det om, det høres faktisk ut som om... Ja dette ER da Sweet Home Alabama!

1989: Tolv år siden Lynyrd Skynyrd takket for seg i det flyet deres styrtet inn i den amerikanske drøm. De populærkulturelle gribbene har siden forsynt seg grådig av restene etter flystyrten, som blant annet har ført til at Lynyrd Skynyrds sørstatsflaggskip av en rockelåt har endt opp som filmtittel og temalåt for en helt horribel romantisk komedie ledet an av Reese Witherspoons grusomme underbitt. Kid Rock har nå sanket sammen det siste som er å hente. Transformasjonen er etter tolv år komplett. Lynyrd Skynyrd er ikke bare døde – de er borte, slettet fra historien. Hver eneste lille forråtnede kjøttbit er fortært og beinrestene malt opp og omgjort til gelatin, i god gammel ameriansk entrepenørånd. Det som finnes nå, er 'All Summer Long'. En historie om en 19 år yngre Kid Rock som super whisky rett fra flaska og røyker jazztobakk og nyter livet og synger på favorittlåta si: Sweet Home Alabama. Tidens bølger vil slipe på låta. Snart vil nettopp frasen 'Sweet Home Alabama' ikke være noe mer enn en bit i Kid Rocks totalitære grenseløse pop-propagandastat. Og 1989 vil være året hvor man liksom kunne drømme. Hvor man visste hva frihet var. Hvor menneskene fortsatt var menneskelige og hvor det var håp for en bedre framtid.

For en smørje. For en jævla smørje.

Hadde du hatt noen som helst respekt for musikk hadde du hatt selvinnsikt nok til å holde de fettete fingra dine unna. Om jeg bare hadde hatt mulighet, skulle jeg latt deg leve ut nittenåttinifantasien din. Værsågod, kom igjen gjør det! Jeg skulle skåret av deg det cellulittinfiserte bakpartiet ditt og hult det ut til et organisk whiskyfat. I dette djevelens kar skulle jeg brygd den mest grusomme whisky i hjertet av Tsjernobyl. Så kunne du sitte der i Tennesse og supe sammen med en utslitt whitetrashtrailertrtransvestitthore. Sakte råtne innenifra mens åttitallet gikk mot en slutt. Leve ut den jævla utopien din. Nittenåttini... Nittenjævlaåttini... Jeg sier ikke mer.

Regnskapet

- Vet du. Jeg så en naken mann på gata her om dagen. Stod der helt naken. I bare nettoen. Uten mål og mening.

- I nettoen... Der har du faen meg et uttrykk som plager meg. Det burde jo mye heller vært 'i bare bruttoen'.

- Hvorfor det? Klær er da unektelig bare masse tillegg, budsjettutgifter som kan brettes sammen til oversiktelige poster i klesskapet. Eller kastes rundt, hvis regnskapet er av det skitne slaget. En naken slamp er da selve nettoen, det du sitter igjen med etter all innpakkingen og krimskramset er fjernet.

- La meg si det som det er: Her er det du og jeg er forskjellige. Nå har du allerede trasket langt ned en uinteressant og øde landevei: at mennesket i føkkings naturtilstanden skal være så sabla ypperlig og spennende.

- Jeg sier jo bare at det absolutt genuint ekte, det fullstendig utilslørte, er et menneske i netto.

- Et nakent menneske forteller meg da ingenting. Det er irrasjonelt og tåpelig å skulle idyllisere den nakne kroppen, for det er jo bare en fordømt kropp. Den bare står der. Også kan man bygge på da, trekke fra og legge til, klær og greier, før man sitter igjen med nettoproduktet – et faktisk menneske, ikke en naken gorilla.

- Jeg har aldri hørt noen idyllisere fasade så naivt før.

- Jamen det er da i hvert fall noe! Hva faen mener du man skal si om et menneske hvis det står der nakent? Det undergraver alt hva mennesket er godt for. Du mener vi skal tilbake til skogen og løpe rundt og knulle og spise blåbær. Man kan ikke gjøre opp regnskap om hva menneskeheten er god for når nettoverdien av hvert menneske liksom skal måles når det står der nakent og fryser og fråtser. Det er pur brutto.

- Hva med Tarzan? Er han liksom mindre menneske da, fordi han sprader rundt i bare skinntrusa?

- Nei nei, det her handler ikke om klær, det handler om prinsippet. Tarzan har bare færre poster i budsjettet sitt. Det respekterer jeg. Tarzan er et enkeltmannsforetak. Når han har gjort opp for trusa si, og svinger seg mellom trærne, er det nettotarzan. Og han kunne like godt vært naken også, HVIS det hadde vært rasjonelt. Poenget er denne uforbeholdne nakenheten som nettoverdi. Det er feil.

- Men uansett, jeg tenker at brutto er av betraktelig større verdi enn netto. Som lønna før skatt. Og dét går jo overhodet ikke overens med din samfunnsdroneidyllisering.

- Det er da bare idioter som forholder seg til bruttolønna si. Hva du faktisk er god for, dine muligheter her i verden, gjenspeiler seg jo i nettoverdien.

- Du er så til de grader fanga i en eller annen kollektiv samfunnsånd som har fått fritt spillerom i hodet ditt.

- Vet du hva? Jeg syns det er helt greit. Og det er ikke det at jeg er så forferdelig tro til samfunnet mitt, nei du må gjerne snyte på skatten, snike deg rundt og utnytte smutthull, spekulere i aksjer, la være å betale bøter, sniffe lim, løpe fra politiet og hva faen mer du vil. Men du kommer ikke her og sier at du hadde foretrukket, at du helst hadde sett det slik at mennesket ikke var del av noe slags fellesskap. Fordi det er ren idioti. Den ekte nihilisthora er den utspekulerte ringreven som kjenner systemet ut og inn. Ikke fjotten som ligger og hutrer i blitzhuset.

- Nå syns jeg du begynner å kludre det til for deg selv her. Nihilisme vet du ingenting om, og blitzhuset er et oppbrukt språklig bilde.

- Får så være. La meg bare spørre om denne mannen hadde et imponerende bruttoprodukt før jeg fyller ut selvangivelsen og betaler 200 kroner til Leger uten grenser.

- Det var under pari... Langt under pari...

ISDN

Her om kvelden koblet jeg meg med den største selvfølge trådløst til verdensveven. Jeg sjekket epost. Pløyde meg igjennom de sidene man bare besøker. Og ble så sittende å stirre på skjermen, med en urovekkende følelse av tomhet. Noe hadde skjedd. Siden hadde lastet opp for lenge siden. Youtubeklippet var ferdig buffra og ferdig spilt. Morsomt var det også. Men hva nå? Hva faen nå?

Det fantes en tid hvor nettopp dette var ubeskrivelig stas. Som strengt rasjonerte mikroskopiske brusflasker til middelklasseunga på søttitallet. En merkelig greie du så jævlig fram til å utforske, men som du aldri fikk helt taket på. Det var aldri nok tid. Det var aldri nok internett. Jeg husker en tid hvor Chrish noterte ned på en liten lapp hvilke nettsider han skulle besøke og i hvilken rekkefølge, med det formål å få maksimalt utbytte av internetttimen sin den dagen. Det er synd og tåpelig og irrasjonelt å si. Men akkurat på denne tomme mørke kvelden savnet jeg noe: ISDNlinja i kjelleren hjemme.

Ingen tenker noe særlig på ISDN lengre - ISDN er it-teknologiens svar på kasetten. Man kan more seg med det gamle premature modemet som lagde de rare lydene, på samme måte som man morer seg med de digre LP-platene. Begge har de en eller annen nostalgisk verdi hos massene. Men ISDN derimot. ISDN er kassetten. En teknologisk døgnflue, et skritt på veien, totalt uinteressant og verdiløs. ISDN ofra seg for framskrittet. En standhaftig og trofast soldat som kun tenkte på det store bildet. Det var noe optimistisk over ISDN. En moderne la-oss-bygge-landet-mentalitet som strålte ut av boksen. Og det var med ISDNbølgen at internett ble introdusert i kjelleren hjemme hos mine lærerforeldre.

Det kosta penger. For hvert bidige minutt hvor du tillot deg å koble deg direkte til det store kosmos, betalte du. Man måtte være forsiktig. Var det noe ISDN-internett handla om, så var det faen meg måtehold. Å holde seg sjøl i tøylene. Å ikke la seg rive med og bli avhengig av dette harde vanedannende dopet. Og nettopp dette var det som gjorde internett magisk. I tillegg til det mest besnærende med ISDN - den doble linja. Ingenting kunne overgå den doble linja.

Dobbel linje var for oljesjeiker med gullkraner og boblebad. Den store Gatsby ville hatt dobbel linje døgnet rundt og folk ville valfartet til sommerfestene hans, bare for å se med egne øyne, å få det bekrefet at ja, hos Gatsby er faen meg den doble linja på til alle døgnets tider. For en mann, for en mann. Skulle man være skikkelig råtass, fyrte man altså løs begge telefonlinjene. Det var ingen vanskelig operasjon: et enkelt tastetrykk nederst i høyre hjørne av datamaskinen, og du økte hastigheten til det dobbelte. Den djevelske avtalen hadde som seg hør og bør sine negative følger: tellerskrittene økte til det dobbelte og ingen kunne nå deg på telefon. Men når du først hadde vært på internett med dobbel linje, ble det ikke det samme å skulle gå tilbake, å skulle trappe ned i dose. Internett var farlig.

Alt dette forsvant selvfølgelig da ADSL kom til landet. En kollektiv avmystifisering av monsteret som hadde fått herje fritt over noen år. Jeg husker selv hvordan jeg med glede fikk ansvaret for å pakke sammen ISDN-boksen den dagen ADSL kom til hjemmet. Hvordan jeg nappet ut stikkontakten og så livskraften ebbe ut i det det grønne lyset slukket. Hvordan det nederst i høyre hjørnet av skjermen befant seg et lite grått ikon fra en annen tid. Et ikon som en gang hadde vært grønt. Det var vi som hadde kontroll nå. En god følelse av seier i kroppen min. Men denne kvelden her om dagen. Denne kvelden lurte jeg virkelig på om vi hadde tatt feil. Om den siste skanse av magi og mystikk i verden forsvant med ISDN-boksen. Sigøyneren med sirkusvogna er død. Og ja, jeg savner ham.