tirsdag, januar 31, 2006

En eventyrlig alkoholiker

Jeg har gjennom hele mitt liv hatt en voldsom fascinasjon ovenfor alkoholikere. Jeg vet ikke når det begynte eller når noen lærte meg begrepet fyllik, men den dag i dag minnes jeg fortsatt utallige timer naboungene og jeg brukte på å dilte rundt i nabolaget og LEKE alkisser. Det var ikke måte på hvordan vi sjangla, gjerne fra ene siden av bilveien til den andre og så tilbake igjen før vi tok et skritt fram ved å bruke armene våre til å skyte beinet opp i lufta og tvinge det ned igjen med et smell, tett oppfulgt av et fornøyd utviklingshemma smil og et overspilt hikk. Og den uforglemmelige snaulinga, med en så kraftig tilstedeværelse at det ikke var mulig å tyde så mye som en kvart stavelse. Vi var på mange måter en gjeng åtteårige bygdefylliker. Vi oppførte oss akkurat slik fylliker skal oppføre seg, slik vi alle liker dem. Slik de gjør på ethvert revyinnslag som skal inneholde en alkoholiker, om bare snakk om en statist. Slik de gjør på britiske tv-serier om landsbygda fra forrige århundre. Og som de gjør på gamle slapstickkomedier i svarthvitt med psykedelisk ultrakjapp festlig pianoklimpring i bakgrunnen. Vi oppførte oss akkurat på den måten vi alle sammen elsker alkoholikeren. Den festlige balanseløse ulldotten i ett med naturen. Men hvor er du hen!? Hvor er du min kjære alkoholiker? Jeg har brukt år etter år med opphold i offentlig rom til å se meg rundt etter alkoholikeren jeg elsker. Men aldri kom han, aldri stilte han opp! Helt til i dag. Ja. Ideal-alkoholikeren satt bare meter unna meg i tre jævlig inspirerende kvarter på bussen hjem til Kongsvinger. Det var fantastisk.

Mannen jeg har lett etter i hele mitt alkoholoppsøkende liv, entret bussen med spetakkel og sjanglet seg vei bakover med flakkende blikk. Det er ikke uvanlig å sjangle når man baner seg vei i en buss, jeg sjangler så til de grader selv, men jeg så med en gang at dette var en stilart rørt godt sammen av bussens bevegelse og whiskyen som bante seg vei gjennom subjektets herdede lever. Det var håp, det var faen meg håp. En mer lovende alkoholiker hadde jeg ikke sett på mange år. Han satte seg ned bak to gutter, og ropte høyt ”Halloen!” Forventningene mine økte, jeg kastet noen forsiktige blikk mot ham og ventet mer, flere kjennetegn på at dette var den rette. Så ble det stille. Jeg fulgte spent med. Men fortsatt stille, ingenting spesielt. Jeg sukket oppgitt inni meg, og titta litt ut av vinduet, nok en gang skuffet. Men så skjer det noe. Noe fantastisk.

Ut av den slitne grå skinnaktige jakka spretter en flaske fram i et svært bedagelig tempo. En flaske med noe brunt i skyves turbulent opp mot munnen med skjelvende hånd. Det er Whisky. Ja, denne mannen hadde tenkt til å sitte i buss-setet sitt og nyte flamevatn. Kanskje helt hjem til Flisa. Jeg var i føkkings ekstase.

Det er viktig å vite at det ikke er hvem som helst som kan oppnå status som ideal-alkoholiker. Du skal være så etterboka-basert at det er en rolle få forunt, en rolle jeg ikke trodde noen skulle klare å fylle i livet mitt. Ideal-alkoholikeren er nemlig ingen uteligger, men det er en del av han. Han er nemlig en slags vellykka Frankenstein, et produkt hvor man har tatt det beste fra flere fronter og satt det sammen. Han er en fantastisk blanding av uteligger, bonde, narkoman, høylytt mann foran bardisken, autoritær far, og fleipete onkel. Og jeg kaller ham Bygdefylliken.

Mens nippetilflaska-hyppigheten ble brutalt innskrenket for hvert minutt som gikk, og trangen til å opprettholde og styrke alkoholrusen kom tydeligere og tydeligere fram i bygdefyllikens roterende sinn, la han plutselig merke til de to fjortisgutta som satt foran ham. Med beina på setene foran seg. Han skrudde nøysommelig igjen korken, og planta det ubarberte ansiktet sitt, akkompagnert med lærlue på toppen, mellom de to guttenes tilbakelente seter. Han titta litt på hver av dem med et festlig glis og plutselig sier han ”BOOH!”, ganske så høyt. Guttene foran kjenner spritlunta før de oppfatter lyden og er nødt til å le av den forfylla gubben som gliser fornøyd mellom setene deres. Men så tar han faen meg tak i dem, begge to. En arm på hver side av buss-setet og holder dem inntil seg. Lunen er en helt annen. ”Jeg skal faen meg fortelle dere gutter en ting eller to om rrrresspekt jeg! Man sitter ikke med beina i taket på bussen, vi må da for hælvette ha litt fooolkeskikk her i landet!” Guttene, som alle andre unge i dag, iverksatte sine egotrip-overlegenhet-jegveitbest-viskalstyrelandet-funksjoner og skulle da ikke ta ned så mye som en tåjævel. Men der lærere og foreldre gir slipp og lar dævelungene gjøre som de vil, tok Bygdefylliken et harderer tak rundt gutta. Sint kom ett og ett ord spyttende ut av munnen hans. ”Ta ned de jævla beina deres og sitt ordentlig på bussen. Ellers skal JEG vise dere hva respekt er.” Guttene måtte svelge stoltheten sin og ta ned beina. Men bygdefylliken hadde ikke tenkt seg noe sted. Som vi alle vet har fylla en slags Teletubbisk effekt på mange. Trangen til å repetere ting to ganger eller mer, så tydelig og langtekkelig som mulig, er så til de grader framtredende og visstfaen er det ingenting i veien for det! For hver person som kom på bussen, ga helten min et tilfredsstillende foredrag om situasjonen til hver nye person. ”Ja du skjønner at je er litteranne irritert på dissa gutta her je. Som sitter med BEINA LANGT OPPI TAKET!” Det var særlig det her med beina langt oppi taket som var staselig å si og repetere så mye som mulig. Fleib er alltid ålreit, særlig i fylla, hvor alle festligheter blir melket kjapt og brutalt rett fra Kalinka-kua. Og Kalinka-kua har ikke kommet opp med noe nytt materiale siden stand-up showene den hadde i gode gamle Sovjet.

Ut fra en jævla eventyrbok kommer noen host fra Bygdefylliken. Det blir stille. Så sier han, ikke retta til spesifikke personer på bussen, mer som en allmenn opplysning, ”Jeg har kols.” Jeg. Har. Kols. Jeg kunne ikke hjelpe det, tårene måtte komme. Kols, selve grunnmuren i en ekte dranker. Det var som om han visste at jeg var på jakt etter ham, at han bare la ut hver jævla opplysning jeg var ute etter, på sin finurlige magiske knærkemåte.

Men så, nesten før eventyret hadde begynt, stod bussen på Flisa og mannen sjonglerte seg vei ut. I det dørene lukket seg bak ham kjente jeg et vagt vindpust av whiskyånde og sigaretter fare forbi meg. Jeg titta ut, og under lyktestolpen stod han, standhaftig, med løstobakken i hånda og rulla det han makta. La oss alle hedre disse mennene. Kulturskatter på to sjanglende bein. Interaktive turistattraksjoner. Menn som høylytt kan uttale seg om respekt på en buss, problemene og likegyldigheten i samfunnet, samtidig som han lener seg tilbake i et slitent buss-sete og tar enda en slurk av den velfortjente flaska si.

Og hvem vet, kanskje møtes våre veier igjen en dag? Hvis ikke kolsen har tatt deg med på din siste blås før den tid kommer. Tiden vil vise.