Det vanskelige 11. albumet

Dere visste det kanskje ikke, men de to siste årene har jeg vært skikkelig into skattelistene. Tror det har litt å gjøre med at man får sine egne tall opp der. Får være en del av velferdssamfunnets billboardliste. Milevis under topp 100, selvsagt. Men det er ikke så nøye. Det det handler mest om er utfordringen som ligger i å være i stand til å ha det gøy med skattelistene. Jeg har blitt ganske god på dette. Deler skjermen min i to med nettaviser og facebook på høyre halvdel, og skattesøket på venstre halvdel. På den måten kan jeg mate inn venner, venners venner og et dixielandorkester av kjendiser i skattesøket. På mitt travleste, det vil si rett i etterkant av at 2009-tallene ble sluppet, så jeg det rett og rimelig å se hvor mye barnehagetanta i blå parkdress som blir intervjuet av Aftenposten om pregrunnskole-pedagogikk, faktisk tjente i 2009. Skattelistene la seg som et filter oppå mitt medieinntak. Det betydde ikke mye for meg. Men det ga allikevel en slags ekstra dimensjon til en hver påstand, en hver holdning, en hver klesdrakt.

Og skattelistene har levert, år etter år. Siden år 2000 - tror jeg. Derfor gledet jeg meg til tallene fra 2010, nå som jeg har kommet inn i disse greiene. Jeg visste at jeg selv hadde gått drastisk opp i inntekt. Hva med alle de andre? Hva var egentlig den økonomiske ståa der ute? Så får jeg altså beskjed om at skatteaten har valgt å gå nye veier. Mer hipsterbang for the buck. Innlogging via MinID og greier.

Jeg kan sitte her og dele skjermen min i to og ha skatteetatens hjemmeside på venstre halvdel. Men magien er der rett og slett ikke lenger. Det er som om en intens ensomhet griper over meg. Jeg prøver å kose meg med de gode funnene. "Fø faen SJEKK DEN FORMUEN A!" Men det føles liksom som om det bare er jeg som sitter og gjør dette. Som om jeg har bestukket den lokale kemneren for en helaften i metallarkivskapet hans. Men alltid må holde tyst om det. "Dette blir mellom deg og lommeløkta di".

Jeg har forstått noe om skattelistene i dag. Å søke i skattelistene handlet om å ta del i en folkebevegelse. Å vite at andre sitter der og søker og er nysgjerrige og lever ut sin indre nazikikker. Vi snakket aldri sammen. Det var en stille overensstemmelse. Men det holdt. Nå er den illusjonen brutt. I dag sier jeg adjø til kronasjekulturen. Det er intet annet å gjøre enn å ta folks meninger på alvor istedet.