Briskebyblues (Eller: Til Oldemor)

Spør du meg hva som er hipt om dagen, er mitt entydige og dørgende kjedelig svar at det hippe om dagen, det er intertekstualitet. Det gjelder å være en interdisiplinær mastodont som ser likheter på tvers av det usannsynlige og trekker pokkers linjer mellom juicekartonger og underliv. Derfor akter jeg nå å debutere som tverrblogger, og i dag går turen til Oldemor.

Oldemor er en fascinerende figur som fekter mot etablissementet ved å gå på loppemarked hver søndag og rote gjennom andre folks søppel på jakt etter kuriosa. Det er i hvert fall det jeg tror. Og det liker jeg også å tro om Oldemor. Jeg er rett og slett en stor fan. Det er bare én detalj som plager meg, og det er Oldemors naivt romantiserte forhold til loppemarked. Det kan sikkert være koselig å gå på Mc Donald's med gode venner hvis en virkelig tror at dispensercolaen blir tappa på gården til han derre smørblide klovnen, men slik vet vi altså at det ikke er med den colaen. Derfor vil jeg bare klarere en ting eller to om de skitne prosessene som gjør det mulig for Oldemor å handle seg kakebokser og spilledåser for en slikk og ingenting klokka tolv på Birkelunden hver søndag. Jeg vet ikke hvor mye du vet om lett sjauing, men jeg har fått erfare hva lett sjauing er
på den virkelig harde måten.

Det var sommer, og jeg hadde brukt alle pengene mine på å skytle meg selv mellom New York og San Francisco med Greyhoundbussen. Fattig og for sent ute for sommerjobbmarkedet så jeg i mediojuni ingen annen løsning enn dagsen - dagjobbformidlinga. Hovedattraksjonen på NAV-karnivalet. Der rouletten er menneskeliggjort i form av ei gråmus med rød telefon og dealerens grasiøse kostyme er byttet ut med det tilhørende en norsklærer. Sikkerhetsvaktene oppfører seg mer eller mindre likt, bortsett fra at de leser VG. Uansett, dagsen er en eller annen mystisk gjenlevning fra pre-velferdssamfunnet som skal gjøre menn som Bukowski til menn og oss andre til arbeidsløse akunstneriske flaskepantere.

I fem dager var jeg en av dem. Jeg stod opp klokka sju hver morgen og løp til Karl Johansgate for å stå i kø foran døra. I dagsenspillet teller alle disse utgåtte reglene for arbeidssøking mora di fortalte deg om da du var fjorten år og ville rydde varer på Rimi. Mas, vis pågangsmot, vær alt for tidlig ute. Kommer du deg i køen ser nemlig gråmusa at du står der parat når hun låser opp. I tillegg sikrer du deg en god plass hvor du kan stirre på de NAV-ansatte med tryglende øyne. ”Allmektige sosialdemokrati, gi meg en pokkers plen å klippe.”

Dagsenfolket er et flott folk, en utsøkt rase. De har overhodet ingen fellestrekk bortsett fra høyt sigarettforbruk og eksepsjonelt godt humør. Dette berømmer jeg de. Mer enn noe annet er dagsen et tungt psykologisk spill. Har du møtt opp på dagsen, stilt deg selv til disposisjon, rukket opp hånda når en jobb har tikket inn, og allikevel måttet gå tomhendt hjem etter en time, er du ferdig. Arbeidsdagen er over. Du har prøvd, virkelig prøvd, og ikke engang den mest optimistiske, ressurssterke grilldressbroiler begynner å banke på dørene til folk for å høre om de trenger bilen sin vaska. Dagsen er en arbeidsdag – enten du får jobb eller ikke.

Når det er sagt, er følelsen av å bli sysselsatt helt fantastisk. Å bestemt rekke opp hånda si, se utvelgerens blikk streife over lokalet, for så å velge ut deg. I et sekund glemmer du at du befinner deg i bunnen av samfunnets næringskjede. Du føler deg heldig. Hjertet banker mens du reiser deg og går mot disken for å motta Oskarstatuetten mens de andre nominerte sitter skuffede igjen i lokalet. Jeg fikk oppleve denne følelsen én gang. ”Lett sjauing på Tåsen!”, skreik rotta. Hånda fôr opp. ”Ja, du”. Og slik var det at jeg møtte Brukthandleren.

Han skrenset inn på en parkeringsplass i en enorm varebil av merket Ford. Med sneipen i munnviken og Hellbillies på full guffe i kassettspilleren, introduserte han seg for meg. ”Sku tømt et dødsbo, men har så jævla vondt i ryggen da skjønneru. Sku vel helst hatt tinga i banankasser, men jeg har kjøpt noe søppelsekker da skjønneru.” Det var bare å nikke og stille seg til disposisjon. Fem minutter senere rygget han inn i en oppkjørsel. To kvinner i trettiårene stod der og hulka. Mens jeg ble sendt inn i likfestningen med de svarte søppelsekkene, tente Brukthandleren en ny sigarett og forsøkte å markedsføre sin kompetanse på å tømme dødsbo til de gråtkvalte pårørende på plenen.

Å renske et dødsbo for innmat ved hjelp av svarte søppelsekker er verken andaktslig eller særlig respektbetont ovenfor de døde. Men det går fort. I løpet av tre timer hadde jeg skuffet alt inn i Forden. En eller annen kraft må allikevel ha varslet meg om at noe ikke stemte. Etter søtti sekker med innbundne bøker og tilhørende skarpe kanter, så ryggen min ut som om den hadde overlevd pisketoktene involvert med en korsfestelse. Vi kjørte videre til Brukthandlerens hemmelige reir - et stort lager i en flatpanna industribygning. Her kunne han reise når kone og unger gapte over. I det ene hjørnet hadde han innredet en personlig rekreasjonssalong med pornobilder på veggene, kurvstoler, salongbord og tomme ølbokser. Han slo seg ned og begynte å titte igjennom en søppelsekk. Med en urimelig griskhet klukket han i det den ene prydegjenstanden etter den andre åpenbarte seg for ham. ”Det her, det her er business det, det her er god business det skjønneru”, fortalte han meg. 500 kroner rikere forlot jeg reiret, Brukthandleren, dødsboet og dagsen.

Og slik, Oldemor, slik fungerer det feilslåtte markedsliberalistiske loppemarkedet. Loppemarkedet, med sin falske lunhet, sin falske ildsjelånd, sin falske stank av melangefriterte vafler og skolekorps, er intet annet enn en kynisk bransje som leier inn desperate mennesker i ekstrem pengeknipe for å håve inn midler som stinkende pondusbelagte gubber veksler inn i baht for å knulle horer i Thailand. En lukket reproduksjonens spiral

Jeg sier som Kåre Virud:

(Fortvilt) Åååååh, brannbil, er dette virkelig siste slutt. For å sitte fast på Notodden, med briskebyblues på nytt.

Den plata skal du få kjøpe på loppis med god samvittighet.