Alt om min Jernhest

Mennesker med et lidenskapelig forhold til tog er både det mest fascinerende og mest langtrukne folkeslaget der ute. Spesielt de som er opptatt av elektriske tog, lyntog og magnettog, på et ikke-politisk grunnlag. Nei, skal man dedikere seg til skinnene er det kun to modeller som gjelder: 1. Østeuropeiske dieseltog som transporterer radioaktivt avfall. 2. Bluesmusikerdrevne dresiner. Et unntak må allikevel nevnes: Når sosialdemokratiske NRK i beste Norge Rundt-ånd allierer seg med Andy Warhols urokkelige kreative instinkt hva angår langtekkelighet, for å vise en sju timer lang togtur på tv.

Strekningen var Bergen-Oslo. Jeg løste vel billett et stykke etter Hardangervidda, men vit at det var gode fire timer igjen av turen, og vit at jeg ikke aktet å gi meg før jeg med egne øyne kunne se grorudheroinisten skyte opp under Vaterlandsbrua. Det var ikke det at jeg gjorde dette for å være kul. At jeg ble sittende for å kunne skryte i etterkant. For å utsondere karakterstyrke. For å inngå i rekkene av hipstersæringer som utfører utrolig kjedelige aktiviteter fordi utrolig kjedelige aktiviteter både er hipt og sært og gir deg en solid neve kulturell kapital i slike kretser. Jeg fant derimot en ektefølt tilfredsstillelse av å følge bergensbanen fra konduktørstolen - i den faktiske tiden det tar. Før jeg visste ordet av det spilte Kringkastingsorkesteret opp mens bakkar og berg snerret forbi meg. Da var det bare å klamre seg fast til torpedoen og ri løpet ut.

Det er lenge siden jeg har sett noe så ekte og unikt på tv. Og det var vel først og fremst denne integriteten jeg satte pris på ved programmet. Prakteksempelet på dette kom ett minutt unna det endelige målet - Oslo S. Bergensbanen stanset på Nationaltheateret stasjon, og der ble lokomotivet stående i tretten traurige minutter ventende på et signal. Hva er egentlig alle disse signalene innad i togbransjen? Det er klart en blir forbanna. Ingenting er verre enn å stå stille når en skal være i bevegelse. En buss, et tog eller et fly som ikke flytter på seg er dødsralling for sjelen. Jeg kan ikke tenke meg noe mer usunt for den jevne tidsklemmekremmer. Men når Bergensbanen tar en tretten minutter lang pause ett minutt unna sitt endelige mål, bryter dette med alle mulige dramaturgiske tvregler. Og oppi all forbannelsen skjuler det seg derfor en neve med gatekredd.

Foreleseren min sier at det viktigste i verden er labyrinter, måldrevne reiser og interaksjon. Han forbanner narratologi og sier at å se verden gjennom historiefortelling er et spill for galleriet. Kanskje er NRKs Bergensbanemaraton et skritt i riktig retning for det postmoderne sinn. Inntil videre får vi nøye oss med å spille munnspill og kjøre dresin.