Ølstuekuppet II, Del 2

Fred til slutt. I det minste for en stakket stund. Lena fra Døden på Oslo S var et godt sted. Det rustne kassettspilleranlegget var for lengst ødelagt. De brune stolene luktet bestemor og nostalgi og man forsvant liksom inn i de. Batteriet tillot ikke lys inni bilen. Så der satt vi i tussmørket, en kald maifredag, den første russetreffkvelden, og hørte på skrålene, fløytene og musikken som blandet seg finurlig og uforutsigbart sammen utenfor som om det hele var et eneste langt frijazzstykke.

Goebbels tok til mæle. Brøt stillheten. Nå fikk det faen meg være nok, mente han. Goebbels ettersøkte heltemot. Dristighet. Litt karakterstyrke for faen. Baconet ville da ikke komme til sin rett hvis vi skulle sitte her inne på sparebluss hele helga. Det ville være for enkelt. Og desto verre, altfor kjedelig. Hadde Ørneredet vært noe som helst å snakke om hvis kompaniet hoppa over en hekk, gjorde sitt fornødne og beina tilbake til trygghet? Jeg så han mente det. Han var på ingen måte revyfull enda. Jeg svelget angsten min og skjerpet meg. Så meg jo enig, gjorde det.

Moralprekenen var helt på sin plass. Tre minutter etterpå måtte vi ut. Lena fra Døden på Oslo S trengte hvile. Takknemlige for asylet og med nytt mot befant vi oss nok engang midt i den usensurerte pulserende svulsten av treffet. Vi var for øvrig slitne begge to, og bestemte oss for å oppsøke den gretne russebussen fra i stad. Vår humle forespørsel om å få brette soveposene ut på gulvet ble tatt svært godt imot. Nok en gang hadde vi klart å framprovosere ro, og vi var begge drevet av tanken på en fredelig ankerdram her på tampen. Jeg foreslo å dele en øl, men Goebbels syntes bare ikke det ble det samme. Jeg orket ikke en hel - det ville i altfor stor grad framskynde urintømmingen jeg allerede nå kjente at var i anmarsj. Så vi la oss bare ned og lukket øynene.

Søvnen innhentet ingen av oss. Jeg vet ikke om det var noe underbevisst i oss som merket at noe ikke stemte, men sove fikk vi ikke. Og ubevisst eller ei, noe stemte såvisstfaen ikke. Vi hadde ikke ligget der i dvalemodus mer enn et kvarter før ei jente reiste seg fra en massegrav av fulle mennesker bakerst i bussen, sjanglet til utgangen, og besvimte i det hun steg ut av doningen. Det dieseldrevne aggregatet like utenfor, som taktfast pumpet ut elektriske impulser til tranceanlegget, hadde spydd ut eksos, og en god slump av dette hadde jevnlig lekket inn i bussen, fikk jeg høre fra bussrussmenneskene som enda stod på beina. Ikke vet jeg hva som ville skjedd hvis ikke zombiejenta hadde uttrykt seg slik hun gjorde. For all del, det var sikkert ikke så alvorlig som folkene rundt oss skulle ha det til. Men det hadde vært noe grønnjævlig bittert om Goebbels og jeg skulle ha endt våre dager gassa i hjel inni en føkkings russebuss. Sovnet stille inn en kald mainatt, omringet av trancetanzen, med en ciderboks som hodepute. Og attpåtil, uten en ankerdram! Med økt eksistensiell bevissthet lukket jeg øynene nok en gang. Og sovnet.

Da jeg våknet neste morgen, var jeg usikker på om jeg bare hadde drømt at halve russebussens populasjon hadde reist hjem og forlatt treffet for godt, eller om det virkelig hadde skjedd. Sistnevnte viste seg å være riktig. I løpet av de to foregående morgentimene hadde dårlig moral blant rekkene ført til mytteri og massedesertering. Maja, en av de gjenværende russebussrussene, var sur. Hun banna. Dette var feigt, mente hun. Goebbels og jeg pakket soveposene, forlot vogna, og satte oss i to hvite plaststoler like i nærheten for å samle tankene og bli kvitt karbonmonoksidrestene. Før vi visste ord av det stod det et fat med vafler på bordet foran oss. ”Ja nå er det bare å spise, gutter” sa en edruelig Grete Waitz-replika med forklé. En sur halvfeit gutt med skjeggstubber og en halvtømt enogenhalvlitersflaske med Borg Pilsner tok en vaffel og la den foran seg på bordet på en måte som gjorde at han signaliserte at denne nå tilhørte han. Han var merkelig. Jævlig gretten og sur samtidig som han var ekstremt pratsom. Vaffelen og den tamme Borg Pilsneren blanda seg sammen i munnen hans mens han prata om hvor jævla pripne damene var her. Snart befant også Lena fra Døden på Oslo S-folka seg rundt vaffelbordet. Det er vel ikke nødvendig å si det, men gratisvaflene og hele dens produksjonsbånd var religiøst ladd med patroner av kristent høykaliber. Vi spiste oss allikevel mette uten å la oss frelse, og Grete Waitz-dama virka fornøyd nok hu. Vi la oss derfor med god samvittighet i en gressbakke mens sola gjorde underverker på kropp og sjel. I flere minutter følte vi virkelig at dette gikk an. Det her er jo ålreit. Helt til Goebbels nok en gang skulle rutinesjekke at Ipoden var på plass.

Den var borte.

Goebbels var forbanna. Forsvant på en desperat nytteløs leting i affektrus.

”Fant du den?”, spurte jeg da han kom tilbake etter en stund.

”Nei.”

”Skal vi ta en øl, Goebbels?”

”Nei. Jeg er blues.”.

Jeg lot Goebbels svette ut sorgen. Baconsteikinga ble vi bare nødt til å utsette, det innså vi begge to – Ipoden ville sette en grusom smaksdemper. Jeg tror det var først timer senere, da Goebbels klarte å selge en pils for 200 kroner til en gammel full venn han ikke hadde sett på to år, at han ble seg selv igjen.

Gründersvindlerinstinktet i ham hadde vekket tilbake livsgnisten. Med ond latter puttet han møysommelig de 200 kronene i lommeboka si. Men jeg unnet ham virkelig det. Av alle onde latterne der ute, er dette utvilsomt den jeg har blitt i best humør av. Jeg nøt klukkinga. I samme øyeblikk lå det an til at flere gode ting skulle skje. På mobiltelefonen min kom en sms fra medruss Erik. Han hadde i mild til medium feberrus, alt ettersom hvor mange paracet han proppa i seg, satt kurs mot Lillehammer i russebilen vår. VÅR! Og han nærmet seg med stormskritt.