Bruddstykker fra båtlivet, Del 2 - Reker i opposisjon

Her i terrord-redaksjonen har vi et nostalgisk forhold til det å bedrive en publikasjon. Når vi trykker på "publiser innlegg", har skribleriet gått i trykken, og det er ingen vei tilbake. Det var med denne manøvren jeg en gang i forrige uke introduserte leseren for serien "bruddstykker fra båtlivet". Men en uke har gått, og det viser seg rett og slett at jeg har opplevd for lite fra båtlivet til å være i stand til å skrive noen jævla oppfølger. Jeg er tom. Helt tom. Men nå var det jo nettopp slik at jeg skrev at det ville dukke opp flere betraktninger, og jeg vil som gammel liksomavismann holde det jeg lovte. Derfor har jeg spurt pent om ekstern bistand og jammen har det ikke blitt til en Del 2. Ta derfor godt imot Siljes episke oslofjordslashersnuffdrama "Reker i opposisjon".


Evergreen, dette ølparadis som skulle bli min første rast på en hvileløs vandring mellom Guds hager. 24 kroner, 24 jævla kroner, for en halvliter. En time, en lusen time, i denne oasen av kaldt øl. Jeg visste jeg måtte jobbe effektivt, at jeg var nødt til å spise så mange epler som overhode mulig, før jeg ble forvist. Dette var edle dråper som ikke ville bli meg tilbudt på veldig lenge, i alle fall ikke før fylt tjue og Evergreen igjen kunne åpne de forgylte dører og slippe meg inn når jeg banket på. Tanken på dette, og regelen om at øl og vin er fin, holdt meg gående i radig tempo til siste minutt.

Billetten gikk gjennom kontrollen, det samme gjorde jeg. Vi måtte ta til takke med den siste ledige benken på båtdekket. En stille refleksjon over en luskende svimmelhet i selskap med kvalme prikket meg på skulderen idet båten begynte å bevege seg mot det åpne havet, men jeg vinket de begge bort da det gikk opp for meg hva sitteplassen min hadde å by på. At to bord tidligere hadde blitt plassert en meter unna meg hadde jeg ikke reagert på, men da loffen plutselig stod der, forstod jeg at jeg hadde fått tronen. Jeg hadde fått en plass som ikke krevde noe mer enn en utstrakt arm, en liten manøver med lillefingeren. Jeg strakte ryggen mot himmelen og smilte triumferende, visste at dette var verket av den siste ølen på Evergreen – i dag var jeg onkel Skrue, og jeg skulle bade i bingen fylt med reker.

Jeg dro av halen som en azteker på toppen av offerpyramiden røsker ut et menneskehjerte, strakte det mot sola som jeg matet med rekeblod. Hodet kastet jeg nedover pyramidetrappa, nøt hvert eneste slag mot steinen. Jeg tok meg tid, ville fylle hele skiva før sitrondråpene toppet verket. Reke etter reke, ofringen ville ingen ende ta. For hver pillede reke kom en ny på bordet. Nede ved bunnen av pyramiden hadde det samlet seg et berg av rekehoder. Jeg stod øverst og nippet til vinglasset, som igjen og igjen og igjen ble fylt opp med ny kald vin. Inntaket hadde nådd et ukontrollert punkt og kvalmen var på retur. Denne gangen klarte jeg ikke å holde den tilbake. De utallige uskyldige, som i stedet for å surre rundt i overflaten på vannet jeg gynget på, koste seg nede i magen min, var ikke fornøyde. Det var dårlig plass, det var skvulping, det var et ufokusert blikk og det var peristaltiske bevegelser. De ville opp, de skulle opp, og som en utygget kakkerlakk var det ikke lenger noen tvil om at deres demonstrasjon ville bryte DDR-politiets svekkede menneskelige mur. De var raske, de var jævlig raske, kloret seg fast, halte seg oppover, sprengte drøvelen til side, og invaderte munnhulen. Leppene gikk tapt for mengden, muren var falt.

Herfra var grensene åpne. All min fråtsing i rekekadavre og alkohol hadde gitt meg bot i form av en time på rekka. Jeg skuet ut over horisonten, prøvde å se hvor havet gikk over i den solbrente himmelen.

To ganger har jeg løpt i berusa tilstand. Den ene gangen var i selskap med Ole Øyvind og Jørgen, for å rekke siste t-bane. Det eneste minnet jeg har fra turen er de lange beina til Ole Øyvind og et helvetes hold i sida. Vi rakk den ikke. Den andre gangen var nå.

Noen ganger får jeg hunden til foreldra mine til å løpe etter en tennisball. Kaster en gang, to ganger, en tredje gang. Så begynner jeg et spill som går ut på å gjøre en overdrevet kastebevegelse med armen, og gjemme tennisballen bak ryggen. Kjøteren løper, løper, løper, stopper og ser seg forvirra rundt før den begynner et nytteløst søk etter en forsvunnet diamant. Selv kaster jeg hodet bakover og ler hånlig, viser til slutt den bortkomne ballen. Denne gangen var det jeg som løp etter tennisballen. Jeg løp hele veien fra brygga og bort til trikkestoppet, tok meg ikke tid til å få igjen pusten, løp, løp, løp, stoppet opp og så meg forvirret rundt. Det var hele femten minutter til Oslo Sporveier hadde planer om å ta fram ballen bak ryggen.