Lyden av LaBrie

Mye stygt har blitt sagt om rockestjerner. De knuller, drikker og doper seg i hjel. De er dumme highschooldropouts med en refleksjonsevne på lik linje med Marion Ravn*. De svever uvitende rundt med verden for sine føtter uten å lære noe mer om den enn hvordan det er å ha 50 000 droner foran seg kveld etter kveld. Men til tross for all denne høykonsentrerte dumskapen injisert inn i disse svette lærinnpakkede langhåra mannekroppene, fungerer det på et eller annet vis. De er faen meg interessante. Av alle de hjernedøde idiotene jeg kunne velge og vrake mellom med det formål å skrive terrordistisk om dem, velger jeg en annen. En rockestjerne som har kone, barn, et sunt forhold til alkohol, og hvor den eneste dramatiske hendelsen gjennom karrieren har vært problemer med stemmebåndene da han kastet opp, ikke av for mye whisky, men av matforgiftning på familieferie på Cuba. Jeg snakker om James LaBrie. Tidenes teiteste rockestjerne.

James LaBrie er vokalist i progrockbandet Dream Theater som siden 1989 har gitt ut taktskifter på CD, til spesiell glede for aspirerende ibanezgutter ved musikklinja på videregående. Dream Theater er en gutteklubb for andre gutteklubber. Det foregår en lukket reproduksjonsspiral mellom Dream Theater og gutta på musikklinja, og det hele minner voldsomt om en pyramidebedrift. Dream Theater oppmuntrer gutta til å kjøpe taktskiftecdene deres, og disse gutta lager nye taktskifteklubber og nye taktskifteplater som skaper nye enda mindre taktskifteklubber igjen. På toppen sitter Dream Theater og håver inn. Men en gutt har aldri vært helt en del av klubben. LaBrie.

Mens de andre i Dream Theater startet gutteklubben sin ved Berklee College of Music i Boston, farta LaBrie naivt rundt med glammetal-bandet sitt Winter Rose. Det var først senere at LaBrie fikk være med i gjengen, og kom derfor aldri helt inn i den harde kjernen. Men selvfølgelig er han så grenseløst takknemlig for å i det hele tatt få være med at han legger seg flat for alt hva de andre sier. ”Spis en maur a, LaBrie!”, kan de si til han, og da spiser selvfølgelig LaBrie den mauren mens John Petrucci fniser bak gitaren sin**. Se bare på dette klippet hvor Dream Theater har tvunget LaBrie til å synge iført et håndkle:



Ikke bare er det ydmykende for dumme langhåra LaBrie som tror han er morsom og er en del av gjengen, men det viser også hvor liten musikalsk dybde det er i Dream Theater utover taktskiftene. Låta som i dette klippet framføres heter Blind Faith og er et i utgangspunktet snublete forsøk på å stille spørsmålstegn ved gud og livet. Og Dream Theater syns det er på sin plass å ikle dette budskapet i et jævla håndkle fra en finsk føkkings sauna!?

Dette neste klippet er kanskje et enda tydeligere eksempel på hvor lite Dream Theater bryr seg om hva de spiller:



Hør på den såre lidenskapelige røsten og spenningen som bygger seg opp mot et klimaks i denne følsomme hymnen. Og hva er det LaBrie gjør for å virkelig sette oss inn i stemningen i låta, virkelig la oss trenge inn i den svulstige materien? Jo han plukker opp en jævla BH og står der og ser fortapt ut og skriker febrilsk med kvinnekapsulen i hånda.

Det er heller ikke populært at Dream Theaters vokalist også skal skrive lyrikken, men resten av gjengen lar han grine seg til ett spor på hvert album. Denne ikke-kunstneriske distanserte tilnærmingen gjør at LaBrie rett og slett glemmer litt tekst i blant. Da transformerer han seg til en gullfisk, som dette klippet demonstrerer:



Legg også merke til måten han svinser rundt på scena og forgjeves forsøker å finne på et eller annet å gjøre. Litt vann, litt veiving med arma og merkevaremanøveren hans: å dra det eviglange krøllete håret vekk fra ansiktet. Dette er synet av en vokalist som kjeder seg. Er det noe LaBrie får øving i er det nettopp å være kreativ på scena, å hele tiden være på jakt etter noe å pusle med. Han må jo fylle tida med noe han og. De andre klubbmedlemmene av Dream Theater liker seg nemlig aller best når LaBrie holder kjeft, og fyller derfor store deler av spilletiden med svulstige soloer. Men noen ganger kan han bare ikke dy seg. Selv om han elsker klubben sin høyere enn noe annet og er en slave for dem, blir det i blant for kjedelig. Så kjedelig at han må bryte igjennom og synge:



Legg merke til blikket til trommeslageren. Det der er blikket til en progrocker som ikke får spille solo. En progrocker TOTALT innstilt på solo. Også kommer dette fjolset av en vokalist hoppende fram og begynner å vralte i vei!? Du kan ikke såre en progrocker mer dødelig enn du gjør når du frarøver ham soloen sin. Men det er i disse fortvilte øyeblikkene Dream Theater må huske at LaBrie kan være kjekk å ha. Han er på mange måter bandets vaktmester. Og det er muskler i den store kroppen hans. Se her hvordan han tar seg av en protesterende fan:



Han dytter så alt det krøllete håret farer foran ansiktet og avslutter mesterstykket med hårmanøveren. Det er i disse øyeblikkene gutteklubben tenker ”faen heller, LaBrie, du er kul, du er en av oss.” Men det er også i disse øyeblikkene at LaBrie blir for selvsikker. Det er i disse øyeblikkene han snubler...



Legg merke til lyden som kommer i det han faller. ”LlllloooOOOCKDhhhh!” Dette er lyden av en fallen og mislykket rockestjerne. Alt jeg føler om James LaBrie kan oppsummeres i lyden av ”LlllloooOOOCKDhhhh!” Hvordan han ligger der langflat og innser hva som skjer, og optimistisk reiser seg halvveis opp igjen, men vet at han aldri vil komme helt opp dit han vil. James LaBrie vil alltid falle. Han mangler alt hva rock handler om. Han er en dårlig konstruert marionettedukke. Det er synd og brutalt å måtte si det. Men James. For meg er du virkelig tidenes teiteste rockestjerne.




*som forøvrig også er en artist
**og slik blir en Dream Theater-låt til!