En aften i aristokratiet

Det var en lys og vindstille sommerdag i Tigerstaden. En av de dagene hvor det er sosialt akseptert for den gjennomsnittlige borger å ta med seg pilsen til parken og drikke den åpenlyst. En av de dagene hvor konsentrasjonen av engangsgriller når et så høyt punkt at en uvitende forbipasserende vil tro han går igjennom korridorene på et kullkraftverk. En av de dagene hvor pølser blir til noe mer enn pølser, hvor de svarte boblene som spretter opp fra det svette skinnet ikke lenger minner om et pubertalt kvisebylleangrep, men istedet om rødheten i roastbeefen, sennepen på silda, parmesanen på pastaen og valnøttene i waldorffsalaten. Det var en av de dagene hvor du føler en absurd ro og metthet på alt hva livet har å by på.

Vi følte oss som konger der vi selv satt, i Sofienbergparken, med ølet, engangsgrillen, pølsene, lompejævlene og en så spontant stor tro på menneskelig medfølelse at vi tillot oss å spørre fremmede om å få låne ketchup. Vi var akkurat hvor vi ville være i verden. Ingenting kunne stoppe oss. Tre tilfredse proletarer i Edens hage. Trodde vi. For det finnes visstnok et sted. Et sted hvor gresset virkelig er grønnere. Hvor fruene er finere. Hvor det er langt mellom langerne. Og hvor pølser faen meg ikke er noe mer enn grisekadaver og størkna snerk uavhengig av promille, årstid og hunger. Et sted på andre siden. Vestkanten.

Hvordan kunne vi motstå? Vi skulle bare sniffe litt på paradis. Få ferten av det hele. Diskret injisere den forbudte frukt. Så tilbake igjen.

Det var med dette vi valgte å sette kurs mot vest, med vinden i seglet og sola i nakken. Hobbynihilisten Bjørnar ved roret, hippieutilitaristen Ole Øyvind på dekk og meg som potetskrellende stammekriger uten øks.

Det begynte med en pub, en vestkantpub vi aldri fant. Så vi bestemte oss for å gå inn på 7-eleven for å kjøpe mikrobølgeovnsmat. Og der stod de. De to fruene.

Den ene var av det typiske rødvinsmarinerte slaget, med sigarettstemme og lange røde negler; negler som graver seg inn i biffen når frua kommer hjem fra slakteriet og skal vise mannen akkurat hvor mørt det blodige kjøttstøkket er. Negler som knitrer mot de digre perlesmykkene mens frua justerer anhenget så det sitter litt løsere rundt den svette svinehalsen. Negler som brekker i frognerfylla da frua åpner alle lukene og lar rullelatteren vibrere i veggene over de mest vulgære vitser. Hun stod på 7-eleven og forberedte seg på apokalypsen i det hun pekte ut det ene ferskvareproduktet etter det andre. Vårruller, calzone, lasagne, i det hele tatt.

Den andre var spissere, tynnere, frekkere og vanskeligere å få noe inntrykk av. De lange middelaldrende fingrene holdt rundt to halvlitersflasker med Tonic. Fruene pratet travelt med hverandre mens 7-Elevenmannen prosesserte monsterordren, og brått fikk de øye på oss.

”Dette var da noen unge karer!”, sa rødvinsmarinaden høyt, humra og målte oss opp og ned med selvsikkert blikk. Middelalderfingrene så på oss også, mer tilbakeholden og uten kompanjongens begeistring.

”Ja dere skal vel hjem og ha dere en skarp Gin Tonic dere?”, prøvde jeg å fortsette i det jeg håpet var overklassens alternativ til arbeiderklassens folkelige tone.

”JAH! Dere må bli med! Kom igjen!”, utbrøt rødvinsmarinaden. Middelalderfingrene lo, nikket seg enig på en særdeles ironisk måte.

De trodde vel aldri at tre unge herrer i sin beste alder ville gjøre noe slikt. Men dette var hva vi hadde ventet på. En gullkantet mulighet til å oppleve vestkanten på innsiden. Så begeistret svarte vi at det hadde vi lyst til.

Allerede her begynte Middelalderfingrene å få panikk. Men Rødvinsmarinaden overstyrte henne helt, tok kommando med vårrullen halvt inne i kjeften, grep om tonicflaskene og durte ut av butikken med oss og den andre frua på slep.

Hun var ikke blid der hun prøvde å ta igjen venninna si som holdt et voldsomt tempo forrest i korstoget som skulle føre oss til overklassen. Jeg måtte forsøke å glatte over det lange håret vårt, de slitne skoa og den alternative bekledningen. Jeg tenkte på min venn Eriks karriere bak kassa på Spar og den fine frua der en gang som ikke var fornøyd med måten Erik peip inn en kartong egg på: ”Du må behandle dem med respekt og andakt”, fortalte hun Erik. Jeg kunne i det minste forsøke å framstå som en kartong egg i fruas hode. Derfor sa jeg så rolig og behersket jeg klarte til middelalderfingrene at ”vi oppfører oss respektfullt og andaktslig”. Frua så på meg og ga et misfornøyd glis, og økte tempoet enda mer for å nå fram til Rødvinsmarinaden.

Snart befant vi oss utenfor en dør. Fruene ringte på, en mannsstemme svarte, og den ivrige halvdelen svarte ”hei det er oss! Og vi har med besøk!”. Døra åpnet seg, marsjeringen inn begynte, men brått stoppet Middelalderfingrene korstoget for en alvorsprat. ”Altså, dere skal virkelig være med!?”, spurte hun oss på den mest nedverdigende iskalde måten. Jeg kjente en klump av flause og uvelkommenhet spre seg, men før jeg fikk sagt ”god kveld” tok Rødvinsmarinaden over. ”Det er klart de skal være med!! Kom igjen gutter!” Og med det var vi innenfor.

I det jeg tok av meg skoene og fikk sett meg om, var det som om jeg befant meg i et enormt spøkelseshotell. Det var visst bare en leilighet på vestkanten. Men for oss alle tre var det som å tre inn i en slags drømmeverden. Du veit når Dale Cooper går inn i The Black Lodge i Twin Peaks og vandrer rundt blant de røde gardinene? Å være på innsiden av vestkanten er som å være fanget i The Black Lodge. En absurd drømmeverden spekket av mystikk og ukontrollerbare uforståeligheter. Ting går fort herifra. Det er umulig å få overblikk… Resten arter seg som absurde bruddstykker.

Vi vandret stillferdig igjennom det store kjøkkenet og inn i en stue. En femti år gammel mann med langt tynt hvitt hår og barbeinte føtter hilser på oss og forteller at det er han som eier kåken. I sofaen sitter sønnen, en sur BI-student som drikker tuborg og snakker om fotball.

”Vil du ha en vårrull?”, roper Rødvinsmarinaden til meg.

”Nei takk, jeg er ikke sulten jeg”, svarer jeg.

”Jo! Ta en vårrull! TA EN VÅRRULL!”, svarer hun.

Jeg tar vårrullen og begynner å spise. Oppmerksomheten hennes dras mot noe annet.

Vi får whisky utblanda med vann i det som snart utvikler seg til en ozoorgie. "Det er sånn jeg liker det" sier mannen. Fruene legger på kryptisk vis ut om hvor begeistret de er for Hellas. De spiller av den ene greske melodien etter den andre for oss, og forholder seg til musikken som om de var to komponister med den dypeste forståelse for musikalsk kompleksitet og oppbygning. Enda mer absurd er det å høre fruene drømme seg vekk til disse varme strøkene mens jeg observerer de spedalske armene til Ole Øyvind rote igjennom den fortapte platesamlingen, men ikke finne annet enn gresk gitaronani.

En tredje kvinne dukker brått opp. Rødvinsmarinaden kjefter på henne fordi hun ikke ble med da de skulle på jenteferie til Hellas. Kvinnen setter seg ned og planter hodet sitt i hendene og sier ingenting. Rødvinsmarinaden visker noe til meg på en så forfylla måte at jeg ikke har den minste sjangs til å dekode det. Jeg nikker og sier mhm. Snart begynner mobiltelefonen hennes å ringe. ”Det er sønnen min”, forteller hun meg. Hun svarer og sier at hun ikke vil hjem enda og legger på. ”Jeg har den beste mannen i verden jeg”, forteller hun meg. ”Han er advokat.”

Midt i hele denne affæren som bare akselererer raskere og raskere for hvert sekund som går, får jeg øye på Bjørnar som forsøker å signalisere noe til oss. Det vi alle tenker. At det er på tide å komme seg ut herifra. Vi har fått nok.

Vi tar de i henda, alle som en. Setter på oss skoene. Og beveger oss ut i det som har blitt en tropenatt.

Fullstendig utmattet sier vi ikke stort til hverandre på veien. I det vi ser østkanten sakte ta form rundt oss, begynner vi å sakke tempoet. Legger oss ned i en liten hage på omtrent fem kvadratmeter.

Burde vi blitt lengre i ozoorgiet? Hørt på enda mer akustisk gitaronani? Opplevd mer av den gjennomsnittlige rikmann? Hadde vi forstått mer da? Disse spørsmålene kretser rundt i hodet mitt. Men noe er jeg allikevel sikker på.

Gresset i hagen vi ligger i nå er ikke så grønt. Den eneste planten som er her er vissen og skrøpelig. Det lave metallgjerdet er rustent. Vinden blåser forsiktig forbi oss. Bjørnar og Ole Øyvind sovner. Og jeg føler meg friere enn noen gang i mitt liv.