Mårrasjazz

Jeg har alltid vært for urokkelig på min prioritering av slumresøvn til å ta del i morgenaktiviterer som smøring av matpakke, radiolytting, kaffe og aviser. Men et rituale har jeg allikevel utviklet. Man skal velge sine laster med omhu, sa en gang mora til Ole Øyvind. Og jeg har valgt min frokostlast med det skjønneste omhu.

Uansett hvor dårlig tid jeg har, gjør jeg det. Jeg skrur på datamaskinen, skrur på høytalerne, starter internettleseren, og ser på dette 26 sekunder lange klippet fra youtube:



Det er Les Paul som spiller på sin Les Paul. Men det er så mye mer enn det. Jeg har vanskelig for å beskrive begeistringen min for det lille innslaget, men de 28 sekundene paralyserer meg totalt og får meg inn i en behagelig transe som holder meg gående til lunsj. I det jeg forlater leiligheten om morgenen ser jeg verden gjennom det klippet. Jeg tripper avgårde i en sær 30tallsjazznoir-rus. Jeg har plukket klippet fra hverandre som en prangende akademiker på medievitenskap, analysert de ulike nyansene, og kommet fram til at det er tre elementer ved klippet som er essensielle i framstillingen av denne følelsen hos meg.

- Beinet til Les Paul som rister stødig opp og ned. Det fyller meg med struktur, det setter verden i takt. Jeg kommer til Zen bare av å se på det beinet.
- Det utrolig festlige gitarspillet han begynner med 9 sekunder ut i klippet som er sånn Whiieeh, whiieh, whiieh, whiieh, whiieh, whiieh. I motsetning til det alvorlige og strukturerte beinet fungerer whieeh-lydene som en positiv motvekt til dette og skaper en fin balanse i min eksistens.
- Det merkelige dyret på solsenga i bakgrunnen. Hva gjør det dyret der og hva har det med Les Paul å gjøre? Er det en enorm rotte, en katt, eller en hund? Det reiser seg mystisk opp på slutten av klippet. Hvorfor? Det er absurd. Vi vet ingenting om den overvektige jazzrotta, men den er der, og det må være en grunn til det. Mysteriet gir meg en voldsom eventyrlyst, en tørst på alt hva livet har å by på.

Hvis det finnes noe etterliv vil jeg leve inne i dette klippet, i de 26 sekundene sammen med Les Paul og jazzrotta. I denne verden nøyer jeg meg med å nyte de til frokost.