Bluesmannen

En knyttneve braser mot meg. Den kommer fort, den er målbevisst, jeg sperrer opp øynene. Så stopper den. 40 cm unna meg. Neven. Den går tilbake et lite stykke. Så helt ut igjen. Tilbake. Tilbake. Nærmere. Tilbake, nærmere, tilbake.

Reiselysten var eksplosiv, hva annet kunne jeg gjøre? Jeg måtte ut i verden. Oppleve fjerne kulturer. Få nye perspektiver på ting. Se verden slik den virkelig er. Befri meg fra velferdsstatens sløvende slør.

Så jeg reiste til Sunne.

En liten isolert småbygd i Värmland hvor tre gode venner av meg hadde forvillet seg inn i en billig treromsleilighet med kök og kyl. Mangt og mye kan sies om de tre dagene jeg tilbrakte der. Men det virkelige eventyret begynte ikke før jeg satte meg på toget hjem, grytidlig en søndag morgen.
Både Torstein og jeg visste hva vi hadde i vente: Seks timers reisetid fordelt over tre tog toppet av to timer med venting på en øde stasjon underveis. Det kom til å bli dyrt og det kom til å bli jævlig. Det stinka blues av sjelene våre - en svært lite vellykket formula for reisen vi skulle nedlegge. Men ironiske stridshoder dukker opp på de merkeligste steder. Og det svenske jernbanesporet vi fulgte akkurat nå kvalifiserte som et av de absolutt merkeligste. For rett over meg, kun adskilt av et bord, satt han.

Bluesmannen.

Jeg har møtt mye rart i mitt liv. Men bluesmannen vil alltid spille sin blues på en egen opphøyd pidestall i hodet mitt. Han hadde på seg en nystrøket dressbukse, svarte lakksko, en mørkeblå genser og en rosa skjorte under denne. Håret hans var kort, leppene var digre som oljefat, ryggen var rettere enn i en sovjetisk Stalinstatue. På bordet foran ham stod en kaffekopp på en serviett, fire pakker med sukker lagt symmetrisk ved siden av hverandre, samt en muffins. Og rundt hodet, ned på hvert øre, et svart headset av merket KOSS. Et headset som spilte den mest høylytte skammelig ensformige bluesmusikken jeg noensinne har hørt i mitt liv. Lyden var spinkel som den ofte er når man kommer i nærheten av andres mikromusikk, men den snek seg inn i hver minste krok som en parasitt. Det var umulig å ikke høre. Og mannen satt som en statue. Blikket hans var tomt, han så aldri på meg, han så bare rett fram. Og lyttet.

Så, plutselig, lukker han øynene sine sakte, som om han siger inn i en annen verden.
Armene hans strekkes sakte ut i rommet, fingrene hans spriker utover. Han lukker dem begge, fort, som om han griper om noe. Og det gjør han. Det er umulig å ta feil av. Transformasjonen er fullført og Bluesmannen har nettopp fått godt grep om sine to imaginære trommestikker. Han spiller trommene på låta han hører. Hodet nikker fram og tilbake, det er svai i ryggen. Den ene foten rister opp og ned der basstromma hører hjemme. Armene er i kors. Symbal. DISSSJJjj. En pause på fire takter, så fullt fres. Dangadadangadadangdang, dangdand DSSJ!
Så får han nok.

Han åpner øynene. Retter ryggen igjen, som om en ånd har forlatt kroppen hans og han ikke er noe annet enn en ubemannet marionettedukke. Han strekker ut armene igjen, og går til verks med de fire sukkerposene. Hver og en blir prosessert pent og pyntlig og alt havner ned i den vesle koppen. På mange måter var han det stikk motsatte av hva blueslegendene representerte i sin tid. Glem alkohol, kokain, heroin. Det var sukker denne mannen gikk på. Det var sukker som ga ham styrke til å holde ut med det ekstreme lydnivået han utsatte seg selv for og det var sukkeret som fylte ham med ny inspirasjon. For snart var han i gang på nytt. Øynene gikk sakte igjen som tidligere. Men trommesettet stod forlatt. Det var ved pianoet han satt nå.
Fingrene fløy over tangentene, høyrehånda hans hadde hamret seg vei helt ut i midtgangen, klimpret seg oppover i et spektakulært tempo. Det så ut som om han kom til å møte på problemer. Hånda hans ville blokkere billettkontrolløren som nærmet seg oss, og som helt sikkert ville komme til å stille seg svært skeptisk til å måtte hoppe over et luftpiano for å ikke forstyrre et godt stykke jazza luftblues. Men blå musikk er finurlige greier. Og var det noen som visste det var det faen meg bluesmannen. Som en synkronisert dans drønnet hånda tilbake mot midten av pianoet akkurat i det billettmannen trengte fri passasje.

Til tross for den vakre opptredenen fikk han fort nok av det pianoet. Det var tydelig at han ikke var helt fornøyd. Samtidig var han på høyden nå, etter glukosebomben av en kaffekopp, og aktet ikke å slutte.

Gitaren skulle fram. Han holdt den høyt, men fy faen, han holdt den med stil. Det var en skarp og spiss gitarlyd han hadde på øret. Iblant måtte det imaginære plekteret opp i munnviken for litt spill med alle fingrene, før han brått løftet høyre hånd, tok det usynlige plekteret ut av munnen igjen og lot plastbiten treffe strengene så det virkelig snerret.

Jeg var trøtt der jeg satt, og til tross for at det var et særs interessant show bluesmannen ga Torstein og meg, kjente jeg øynene sakte krype nedover. Øyelokkene hadde nesten nådd bunnen, bare en liten lyssprekk var igjen og jeg kjente interiøret på toget blande seg og bli uklart. Helt til en knyttneve braser mot meg! Den kommer fort, den er målbevisst, jeg sperrer opp øynene. Så stopper den. 40 cm unna meg. Neven. Den går tilbake et lite stykke. Så helt ut igjen. Tilbake. Tilbake. Nærmere. Tilbake, nærmere, tilbake. Jeg får klarhet i blikket, kommer meg til bevissthet, og ser hva som foregår. De feite leppene hans er klistret rundt den ene hånda hans som en tut. Mens den andre beveger seg fram og tilbake foran ansiktet mitt.

Han spiller trombone… Han spiller på en jævla lufttrombone.

Bluesmannen, hvem er du? Dine øyne er åpne, men det er noe annet du ser. De feite leppene, skjorta og dressbuksa, pølsefingrene, hele din kropp er et mekanisk middelaldrende menneskemonster - en maskin for drømmen din. Du går sakte opp på den lille scena i en kjellerpub i New Orleans. Selvsikkert ser du utover, og med et glis tenner du din marlboro – du røyker 40 av de om dagen. Salen er full. Resten av bandet ditt kommer på. Gitaristen klapper deg på skulderen og gir deg en lunken budweiser. Det er slik du liker det. Du setter på deg solbrillene. Bøyer deg ned etter noe. Kjenner tromissen begynne å spille. Gir sigaretten din til den heite dama helt foran scena. Og så blåser du i den jævla trombona di. Du blåser det du makter. Du spruter ut musikken din og fyller salen med blå glede. Du blåser deg til bluesparadis. Og så lenge det er batteri på mp3spilleren din forblir du en drømmemaskin.