Arr fra fortiden

Tiden leger ikke alle sår. I hvert fall ikke de sårene jeg fant da jeg åpnet mitt brukte eksemplar av verket ”Lærebok i filosofi og vitenskapshistorie”, også kjent som ExPhil.

Hva har denne stakkarslige akademiske sliteren vært igjennom?, var det første som slo meg. Hadde jeg vært en bok ville det siste valget mitt vært å få være en exphilbok. Som bok hadde jeg heller spredd beina mine som den trettisjette boka i Sagaen om Isfolket og åpnet meg opp mellom to fettete, kompakte og grisete sett hender tilhørende ei overvektig femti år gammel skilt kvinne på toppen av midtlivskrisa omgitt av en ring av fysisk svette som jeg ville ha inhalert inn med glede. Alt annet heller enn å være en ExPhilbok. For ExPhilbøker er nederst på den litterære næringskjeden. De blir hatet og utnyttet.

Min ExPhilbok er mer enn noe annet eksemplar bevis for dette. Den forteller mer enn filosofihistorie; det er nemlig en andre historie. Historien om da hun møtte han – da Nina møtte ExPhil. Og denne historien treffer meg så til de grader i hjertet at å skulle holde styr på deduksjon og dygd rett og slett kommer i annen rekke. For mellom linjene, markert jævlig tydelig med markeringstusj vel og merke, skjuler det seg en grusom sannhet.

Det begynner så fint og vakkert. ”Nina” skriver inn sitt fulle navn på baksiden av forsiden, og med det var de to forlovet og sammen som ekte godtfolk. Nå skulle alt bli bra. ”Nina” og ExPhil gikk sammen som hånd i hanske der de fortryllet hverandre igjennom hele første kapittel. Store kjærlige og fyldige partier med markeringstusj i både gult og rødt ble selve essensen a v deres forhold. Men så skulle alt brått forandre seg…

Plutselig forsvant understrekingen fullstendig. I gjennom hele kapittelet om Gallileo Gallilei fantes det ikke et eneste fargelagt ord. For Nina, den jævla hora, hun hadde mista interessen. Plutselig var ikke ExPhil interessant lengre, plutselig var han ikke den lettleste, duse, litt eksentriske og sjarmerende hva er meninga med livet?-boka. Plutselig var ikke Nina der lengre. Nei Nina, hun var ute og delte rikelig ut av markeringstusjen sin. Av med lokket for hver eneste annen bok som kunne krype og gå.

Og hva gjorde ExPhil? Nei han satt hjemme og venta. Venta seg igjennom hele Gallileo Gallilei, sukket seg ensom igjennom Hobbes, og vandret søvnløs igjennom Kant. Helt til hun plutselig stod der, på døra, våt og full. Og ExPhil, god som han er, tok henne imot med åpne armer. ”Det ordner seg, vi skal komme oss igjennom dette”, sa han oppmuntrende. Men Nina, døddrukken og ute av forstand som hun var, klarte ikke å gjenskape den unike magien som en gang fantes mellom de to. Det er et hjerteskjærende arr som aldri vil lege i ExPhil. Helt alene, i siste kapittel, omringet av et hav av tomme sider, står ordet. Ett ord, markert med gul tusj. Et lite, ynkelig hikst av et ord.

”TV”

TV. Av alle ord, TV. Fy faen så kaldt. Så jævlig kaldt.
Siden ble det stille.

Min ExPhil vil aldri bli det han en gang var, til døden tar han av dage vil han være fanget i fortiden. For alltid vil de understrekede setningene stå der og minne ham på noe som en gang var, minne ham til vannvidd.
Jeg har prøvd å være der for han, gått rolig fram, streket forsiktig under noen setninger med blå kulepenn. Men mine understrekninger har ingen annen funksjon enn å minne ham enda mer på en fortid som har okkupert hvert eneste trefibercelle i hele hans legeme. De forsterker bare de grusomme arrene enda mer der det blå klusset mitt blander seg med det gule .

Det er ikke mye jeg kan gjøre for min ExPhil. Jeg fikk han for femti kroner. Men jeg kan i det minste fortelle hans historie, som jeg har gjort nå. Fortelle verden at der ute, overalt, i skuffer, på benker, i sekker, ligger det ExPhilbøker og lider. ExPhilbøker som år etter år blir voldtatt på det groveste av naive førsteårsstudenter. Ingen fortjener noe slikt. Ingen. Kanskje bare Jostein Gaarder og Sofies Verden.