Kassekampen

Det skjer et eller annet brutalt og voldsomt inni hodet til oss mennesker nå til dags da vi får høre to ynkelige små ord:

Ledig kasse.

Vi jakter ikke, vi sanker ikke, vi dyrker ikke, men da vi hører de ordene befinner vi oss plutselig i en imaginær tilværelseskamp. Å komme seg til den ledige kassa betyr liv eller død. Og jeg skal være ærlig og si at jeg ikke er noe bedre selv. På beskjedent, klimatisert spionvis har jeg hele tiden oversikt over de andre kassene og personalflyt til og fra. Og veldig ofte kommer jeg meg også til denne ledige kassa for hurtig ekspedering. Men på Rema 1000 i går formiddag ble jeg knust, drept og forlatt utenfor perleporten. Jeg ble slått, av den mest hensynsløse egoistiske kaldblodige drapsmaskinen av en førti år gammel dame.

Jeg stod der i kø til den eneste bemannede kassa. Foran meg stod alt ifra gamle damer av den sorten som ser på det som et kall å alltid skulle betale med smått, til barnefamilier hvor mor med sin romslige familietralle leder an et vogntog av små nette mikrovogner med lørdagsgodteri. Dette kom til å ta tid. Og i det jeg begynte å bevege litt på hodet for å sjekke statusen i de andre kassene, fikk jeg øye på henne. En liten dame med lyst kort hår, sprukken leppe og åpen anorakk trillet handlevogna si mot meg. Og jeg så det i henne med en gang: Det siste hun hadde tenkt til her i verden var å få varene sine pipt inn på denne kassa, nei ikke faen! Dette var bare en mellomstopp for henne, en utkikkspost til speiding etter gull og grønne skoger. For med jevne mellomrom trampa hu brutalt ut i lokalet og forlot køen, mens vogna stod og passa på plassen hennes, for å sjekke om det var noe betjening på vei. Uten å bry seg om hva noen andre på butikken tenkte om henne, lente hun seg framover og bakover, bøyde hodet, la ene hånda i overkant av øynene og myste for å virkelig skjerpe blikket. Det er ikke annet å si enn at hun irriterte meg noe jævlig. Et menneske bør aldri ha så dårlig tid i livet sitt at det ikke har tid til å stå i kø i matbutikken. Et samfunn hvor dette er vanlig prosedyre, har et problem. Eller dårlig personale. Men jeg visste det ikke var dette.

Denne kvinnen hadde handla på matbutikk før. Denne kvinnen hadde da ikke dårlig tid. Jeg visste at dagens agenda for henne var å komme seg hjem og få hivd i seg mokkabønnejævlene fort som faen. De lå der i vogna hennes og ventet på henne. Men det var heller ikke denne sjokoladesegmentforankrede lysten som drev henne. Nei denne kvinnen var med for spillets skyld. Følelsen av å bli hevet over alle andre i butikken, følelsen av makt og styrke i de ti sekundene hun vil marsjere ut av butikken med posene pakket, var det hun jaktet på. Det må ha blitt en besettelse for henne, en avhengighet, og ikke minst en rus.

Falkeblikket hennes farer nok en gang over lokalet. Og så stopper det, fester seg på et mål. Den kvinnelige Rema 1000-arbeideren med krøllete lyst hår, store brilleglass og blå uniformsvest dabber av gårde igjennom lokalet. I samme øyeblikk river den lille dama vogna si ut av køen, rygger mens blikket hele tiden følger Rema 1000-arbeideren, og begynner deretter å kjøre vogna mot kassa lengst bort, den som skal til å bli betjenes. Jeg har selvfølgelig ikke sjangs, slaget er tapt for lenge siden, og jeg står nonchalant igjen. Men så skjer det utrolige, som i sakte film og med en utrolig presisjon.

Butikkbetjenten i min kasse, den med den uendelige køen, strekker hodet sitt mot mikrofonen og roper strengt ”TIPPING!” I samme øyeblikk reagerer den andre Rema 1000-arbeideren på denne forespørselen. Hun er nesten forankret bak kassa og det bare sekunder gjenstår før den lille dama med handlevogna skal til å legge på varene. Men så forlater betjenten kassa… Forskrekkelsen er stor. For den lille dama med handlevogna blir dette oppfattet som høyst ureglementert. Hun stivner. Og på toppen av denne kjedereaksjonen marsjerer en ny Rema 1000-arbeider mot enda en kasse. Jeg øyner en åpning, et smutthull. Min time er kommet. Så jeg hopper ut av køen, tramper mot hans nye ledige kasse. I samme øyeblikk ser jeg blikket til den lille dama stikke i øynene mine. Hun er ute av transen, har oppdaget meg, har oppfattet situasjonen og røsker nok en gang ut panservogna si til kamp, traver mot meg. Vi nærmer oss fra hver vår kant. Tempoet øker fra begge fronter. Jeg skuer forsiktig bort på henne, ser at hun er skruppelløs, uten hemninger og da gir jeg også det jeg har. Samme faen. Jeg forlater det jeg har av prinsipper og selvrespekt og lar det hele bli en overlevelseskamp. Jeg løper like godt mot den jævla kassa. Hun skal ikke få denne nytelsen. Ikke nå. Jeg løper og løper med kurven min ristende fram og tilbake, helt uten selvkontroll. Og så står jeg der, plutselig. Rett bak den lille dama. Slått ved målstreken. Ser mannen pipe inn varene… Ser dama pakke posene… Ser mokkabønnene forlate åstedet…

Jeg tapte. Og i det jeg ser den lille dama forsvinne ut døra og innser hva jeg nettopp har tatt del i, føler jeg meg mindre levende enn noen gang.