Bruddstykker fra en fortrengt korpsaffære – Del 1

Jeg kjente den svarte gugga klumpe seg sammen i det ene hjørnet av munnen. Kjeven gikk på tomgang. Det var ikke mer å hente. Men jeg trengte faenskapet ned halsen. Jeg var i mitt tolvte år, og jeg og kompisen min hadde i all hemmelighet kjørt i oss to poser lakris bak et skur. En trompet, min, og en saksofon, hans, lå henslengt i grusen. Vi tok de opp og løp tilbake til resten av korpset som liknet mer på en gjeng heroinister i forkledning enn nerdete musikerunger der de satt nedkjørt på bakken. Drillpikene holdt fortsatt stand, der de svinset fram og tilbake med metallstavene sine og slo hjul og fikk nyte medbrakt. Den ene bagetten etter den andre ble prosessert av et kompani med mødre som hadde meldt seg frivillig til å være med på korpstur. Salat, ost, skinke, en liten boks med hermetisert mais, dressing, smør, krydder. Kameraten min og jeg derimot, stod på egne bein, og brukte de siste restene av lommepenger på de to posene lakris. Jeg hadde imidlertid klart å skrape sammen åtte kroner til en av de små juicekartongene med sugerør, og jeg var tørst, virkelig tørst. Det var en umåtelig varm dag, og mens vi stirret misunnelig bort på de fantastiske bagettene, hadde jeg da i det minste juiceboksen min å trøste meg med.

Jeg tok lidenskapelig av den gjennomsiktige plastikken rundt sugerøret. Det var i dét eksakte øyeblikket Wiltrud snudde seg og stirret målbevisst inn i øynene mine. Wiltrud var øverstkommanderende i drillpikenes foreldreapparat. En semitysktalende panzerwagen av en kvinne. Hun var der alltid. Bar stoler opp og ned trappa hver gang det var øving. Satt i styret. Ga oss lapper og delte og tok imot penger hver gang vi måtte ut og selge lodd og pins med norskeflagg. Sugerørplastikken utløste et eller annet inni Wiltruds hode. Den kompakte høypolstrede damen med det ekstremt korte håret banet seg vei mot meg. Datteren fulgte blygt etter.

Hun stilte seg opp rett foran meg. Jeg hadde puttet sugerøret i juiceboksen og så opp mot henne. Så gikk Wiltrud til verks.
”Kan ikke Johanna få smake litt av den jus? Hon er så tørhst skhjønnar du.”

Jeg hater drillpiker. Hver eneste 17.mai tre år på rad blåste tamburmajoren deres opp til marsj ved foten av sjukehusbakken, den verste stigningsetappen på Kongsvinger. De klagde alltid over at vi enten spilte for fort eller at vi spilte for sakte. Vi så aldri noe til dem, bortsett fra da det var Gransbrus og boller den ene gangen hver måned, og da kapret de den beste brusen fordi de fikk lov til å forsyne seg før oss. Allikevel sa jeg følgende:

”Vær så god.”

Strakte juiceboksen mot den sutrete drillpiken. Sørget for at hun hadde tak. Slapp den. Og så den forsvinne. For godt.

I det sugerøret var koblet til munnen var det som om hun ble besatt av onde krefter. Kinnene hennes snurpet seg sammen og forsvant mot munnen. Hodet ble rødt. Hun skalv og blikket flakket. Hun sugde for harde livet og hun stoppet aldri. Helt til lyden kom. Den uunngåelige skjebnen. Lyden av en tom kartong og et sugerør som febrilsk skraper bunnen etter de siste dråpene.

Jenta slapp taket uten en mine. Hun så verken fornøyd eller skuffa ut. Ga meg boksen tilbake. Sa ingenting. Som om det var vanlig prosedyre å stjele juicekartonger fra fattige tolvåringeråringer.

Wiltrud hadde allerede forsvunnet for å smøre flere bagetter. Drillpiken snudde seg, og løp tilbake til venninnene sine. Jeg var forbanna og mer tørst enn jeg noensinne har vært før.

Det var i dette totalt desperate og irrasjonelle øyeblikket jeg tok et av de mest rasjonelle valgene jeg har gjort i mitt liv.

Jeg bestemte meg for at dette skulle bli min siste korpstur.