Å spille monopol med Djävelen

Det er en klassisk og kristenfundamentalistisk oppfatning at kortspill kun hører hjemme i Djevelens høyfjellshytte. La denne teksten først og fremst leses som et korrektiv mot denne totalt feilaktige myten. For Djevelen spiller monopol. Og bare monopol.

Forbarmelsen unnfanget seg over meg på en liten jernbanestasjon i Sverige. Vi vet alle at det finnes en rekke steder her på jord som den gjennomsnittlige gudfryktige (dog noe dristige) mannen i gata velger å karakterisere som ”steder Gud glemte”. Men hva skjer med et sted når ikke Gud bare glemmer det, men totalt ignorerer det, fra første stund? Da får du et sted som vil likne mye på det jeg befant meg på akkurat nå – Öxnered.

De fleste jernbanestopper er i det minste akkompagnert av en ansamling hus. Ikke Öxnered. Det er det mest gudsforlatte stedet jeg, som tolerant hedning, har vært borte i. Så gudsforlatt at djevelskap i sin pureste form har fått slå rot her og gitt anledning til å kultiveres uten forstyrrelser. Dette gjorde at stedet på en forførerisk måte fikk en voldsom sjarm i det Torstein og jeg steg av toget og fikk tatt innover oss at det virkelig var hit vi skulle og at vi skulle oppholde oss her i to og en halv time, mens vi venta på Oslotoget. Som to reinkarnasjoner av de naive drittungene Hans og Grete trippa vi av gårde.

Vi ble møtt av en svensk advokat ved inngangsdøren. Dress og koffert, full vigør tidlig på en søndag. Allerede her burde vi luktet lunta. Men det er ikke lett å fatte at du står ansikt til ansikt med djevelens advokat når han er en liten rund mann som prater lun kakkelovnsvennlig värmlandssvensk. Et skilt ved siden av døra signaliserte at Anderssons Advokatbyrå befant seg i 2.etasje. Hyggelig var han også. Lokket oss inn. ”Stig på unge herrar, ni kan hvila er her i forste etahhsen” (egen rekonstruksjon). Vi takket ja og trampet inn.

Öxnered järnvagsstation bestod utelukkende av fire elementer. En bar fylt til randen av enorme ølfat med det svenske exportølet Norrlands Guld. Ikke i vanlig versjon, men i en X-tra Stärk-variant med 7,2% alkohol. Videre, To stk nedslitte vannklosett. En ødelagt lenestol med avsagde bein og mursteinsklosser som erstatning. Og sist men ikke minst, Monopol. Det stod der på en hylle, så diskret , men samtidig så framtredende. Vi hoppet opp og ned på tunga til satan som om det var en trampoline. Når som helst kunne han ha lukket gapet og slukt oss. Hadde vi faktisk forsynt oss av det exportølet hadde vi sittet på første tog til dødsriket. Men i stedet valgte vi å spille monopol.

Det ga en spesielt syrlig smak i kjeften å dra fram dette sagnomsuste spillet, tidenes kapitalistsimulator, akkurat her på dette så voldsomt øde stedet. Du kan umulig komme lenger unna børsen enn når du befinner deg i Öxnered. Men Satan har da aldri brydd seg om børsen. Alle vet at Lucifer først og fremst er en sjelespekulant - gode investeringer basert på solide avtaler som lønner seg i lengden. Og for ham er det ikke snakk om en god nok lengde før det er evigheter inne i bildet. Hvorfor er det da at monopolbrettet befinner seg i denne djevelske smeltedigelen av et tettsted? Tanken sprer seg i hodet, men blir overkjørt av et voldsomt trykk i det jeg benytter meg av det ene toalettet til å tømme meg oralt.

Dette kan fort gi leseren inntrykk av at jeg er en bulimiker, eller at jeg lar den lunefulle stemningen gå så innover meg at jeg tar det hele til et metafysisk nivå, og at jeg dermed har en framtid som klarsynt i TVNorges hitserie ”De klarsynte” med en seerskare bestående av kristne konfirmantjenter og mødrene deres. Begge antakelser kvier jeg meg sterkt for å spre. Jeg anser det derfor som en nødvendighet å opplyse om at vorspielet til Öxnered bestod av å sitte baklengs på toget samtidig som store mengder gott och blandat ble fortært. Det måtte gå galt.

Men tilbake til spillebrettet; hvorfor akkurat monopol? En følelse av avsmak spredte seg i kroppen i det jeg lot terningene rulle. Jeg hadde egentlig ikke lyst. Men Torstein ville underholdes og Torstein blir glad når han blir underholdt og det var både fruktbart og essensielt å holde Torstein i et godt lune for det var langt hjem og mye Torstein å forholde seg til.

Jeg tørket svetten av pannen og fortsatte, men klarte ikke helt å konsentrere meg. Jeg ble sittende og stirre på tomtene og en nazinostalgisk tanke slo ned i hodet mitt. Det er da virkelig ikke tilfeldig at monopol aldri eksisterte i nazityskland mens det hadde en enorm suksess i både USA, Storbritannia og Frankrike. Monopol er da intet annet enn et reinspikka jødejævelspill. Her får man med griske klør stange resten av befolkningen med hornene sine og karre til seg det som måtte være av eiendom og rikdom, mens den gjennomsnittlige germaner går bankrupt. Det er ikke rom for nasjonalsosialisme i monopol. Bare grønne grunderjøder med horn og hale. En nazipropagandaversjon kunne allikevel Goebbels på alle måter tatt seg tid til å lage. ”Jøder og penger – et brettspill av Joseph Goebbels.” ”Gå til fengsel” byttes ut med ”Ta toget til Auschwits”. Jødestjerner i ulike farger som spillebrikker. Og ”Deres hus og hoteller brenner”, det verste kortet du kan trekke, viskes galant ut og erstattes med kun ett eneste ord: Krystallnatten… Som selvfølgelig også er det eneste kortet bunken består av, slik at spillet utfører oppgaven det er satt ut til å gjøre: motvirke jødesprell.

Men billige nazivitser slo ikke an her i Öxnered. Torstein var her for å konkurrere. Spillet måtte gå sin gang.

Man føler man har en slags plan når man spiller monopol, et uslåelig komplott som skal slå fienden. Men så havner man på et felt da, og mangler penger. Man må pantsette. Og det er da så altfor mange går i fella. Fienden kommer og sier ”du, jeg kan bare få den tomta her av deg, så slår vi en strek over hele greia.” Du er i en offerposisjon, du vil bare få det overstått. Så du takker ja, gir de den tomta de vil ha. Slenger deg på en dristig liksomvennlig avtale. Og jeg var ikke bedre enn at jeg gjorde det selv.

Før jeg visste ordet av det stod Torstein klar med en voldsom ansamling leiligheter på flere tomter. Og hva hadde jeg utretta? Jeg hadde faen meg brukt den ene lappen etter den andre til å kjøpe hoteller på de to tomtene jeg hele mitt liv hadde blitt frarådet å kjøpe: Parkveien og Kirkeveien. De to rett etter start.
Jeg husker fortsatt de formanende ordene fra min barndomsvenns far bli hvisket inn i øret mitt første gangen jeg spilte monopol: ”Parkveien og Kirkeveien, Jørgen… Du må ALDRI kjøpe Parkveien og Kirkeveien.”

10 år senere sitter jeg altså her og lar meg utfordre på nytt. Men denne gangen går ikke ting slik de pleier. Ordene som gjennom et helt tiår har jomet krystallklart inne i hodet mitt har svunnet hen og latt seg overdøve og forføre av djevelens syndige toner.

Og det er nå det skjer. Det er nå ondskapen virkelig vekkes til live og djevelens tannhjul settes i bevegelse. Man blir jo rett og slett jævlig forbanna. Her har man brukt masser av tid på å bygge seg et imperium. Man hadde en plan for faen. Hus der, hoteller der, ”bare vent til jeg passerer start, da skal alt gå bra snuppa”, sier man til den imaginære monopolkona i messing og durer selvsikkert av gårde i monopolbilen støpt i samme materiale. Lite tid til å leike med guttungen det blir det jo, men det er bare fordi alt dette en gang skal bli hans. Og han fortjener bare det beste. Ikke setter du deg på pub og drekker opp lønningspåsan heller. Åneida, flink er du. Bare du nå passerer start. Kom igjen. Kom igjen, bare litt til, så ordner alt seg. Mat på bordet og svømmebasseng i hagan.

Men så kommer du deg faen ikke fram til start.

Du lander på den mørkeblå rett før.

Så skal man altså la en god venn ødelegge drømmen. Man blir forbanna blir man. Bitter. En ting er stigespill. Ludo. Gi meg Vri åtter, Gris, ja til og med Svartepetter, kom igjen! Og jeg skal tape med fatning. Men å tape i monopol. Det bringer fram det verste i et menneske.

Jeg var sur var jeg. Torstein strakk ut den fettete hånda si - han hadde dyttet i seg Pringles under hele spillet. Jeg strakk ut min og klemte den så vidt. Jeg visste at han var min venn og at monopol er et spill. Men det var vanskelig å slippe tak rett og slett. Vanskelig å glemme hva han hadde gjort mot meg. Hvordan jeg hadde kjempet så lenge og hvordan han hadde spist meg opp. Som om jeg bare var en av de utallige flakene med sour creme-potetgull som veltet seg rundt i den griske magesekken hans.

Det var i det øyeblikket at vi bestemte oss for at et miljøskifte var på sin plass.

Vi pakket sammen monopol og stilte oss på rekke ved perrongen og ventet på toget hjem. Jeg sa ikke et ord. Vi steg på, jeg satte meg et vindu, så langt unna Torstein som mulig. Öxnered forsvant bak oss i horisonten.

Sakte men sikkert kom jeg til meg selv.

I det vi nådde Fredrikstad hadde jeg så dårlig samvittighet for at jeg hadde vært så sur at jeg løp av toget for å kjøpe pølse og cola til Torstein.

Han ble glad.

Og på en eller annen merkverdig måte ga det en ubeskrivelig oppreisning å få kjøpe den pølsa til Torstein. Det var pur gjør-det-selv-eksorsisme jeg bedrev. Måtte drive faenskapet ut av meg. Jeg vet dette nå høres ut som en tåpelig morallekse av medmenneskelig kaliber. Men å få gi dama på narvesen 30 kr for en pølse og cola, få ta på ketchup, bare tenke på hva Torstein ville komme til å si, og så få se det gliset da han fikk det overlevert, gjorde så fantastisk godt. Det ga meg ro i sjela å se at en pølse når man virkelig er sulten betyr mye mer enn å være eiendomsspekulant, uansett hvor naivt det kanskje er av meg.