Pride & Prejudice

Jeg hadde ankommet med nattbussen fra Memphis samme formiddag og var i ferd med å kollapse av søvnmangel da denne meksikaneren kom inn på kjøkkenet og inviterte meg ut på en øl. Han hadde bodd i Austin i ti år og på dette hostellet i to uker og fra og med dagen derpå skulle han leie sitt eget sted for første gang, etter en omstendelig prosess for å unngå å avsløre at han ikke hadde oppholdstillatelse. Han ville feire, visste om et sted hvor det bare kostet én dollar for ølen på mandager.

Sergio, som han het, betalte taxien. Den slapp oss av utenfor en nedslitt fabrikkbygning. Dørvakta ville ikke slippe meg inn uten leg, men Sergio hadde allerede lovet at han kunne overtale dem, og holdt ord. Vi ble møtt av blinkende lys og smertelig høy techno-musikk.
”Oi, det glemte jeg å fortelle deg”, skrek Sergio i øret mitt. ”Det er en homsebar. Håper du ikke bryr deg?”
”Jeg har ingen fordommer å stille opp med mot så billig øl.”
En feit fyr fylte opp to imiterte seidelglass av plast. Jeg la fram penger.
”Første runde er på meg”, sa Sergio. "Du tar neste".
Jeg tok en dyp slurk og måtte ut med tunga. Det var det verste ølet jeg noen gang kan huske å ha smakt.

Vi var inne i et digert, uoversiktlig lokale med dempet, rød belysning og en øredøvende enfoldig bassrytme. Noen få homser satt spredd i hjørnene. Vi fant en ledig krok like ved scena innerst i lokalet og jeg fortalte Sergio om om min første kveld i London da jeg ødela en konsert ved å steppe inn som vikarierende gitarist for å få en gratis drink i baren. Mens vi satt sånn stimlet plutselig en hel mengde menn ut mellom bordene i puben og trakk opp på scena der de formet en halvsirkel under de blinkende discolampene. En mannlig transvestitt som så ut til å ha forsovet seg til kjønnsskiftet vekket liv i en mikrofon og utlovet nå 100 dollar til kveldens fineste rompe. Hva var dette? En spill levende pervertert versjon av den amerikanske drømmen? Sergio prøvde å få meg med opp på podiet. Jeg ble sittende.
”Hadde ikke du dårlig råd”, spurte han.
”Jo.”
”Nå har du muligheten.”

Mengden hadde skilt ut en mann som beveget seg mot sentrum av kretsen mens han gradvis avduket bakpartiet. Da det var gjort hoppet han rundt som en sekkeløper på syre og viftet skinkene i takt med den stødige bassgangen. Sergio forsvant fornøyd inn i sirkelen og ble lenge borte. Plutselig dukket han opp igjen med to nye øl. Jeg prøvde igjen, men det var fortsatt så vondt at jeg til slutt gladelig ga tapt for noen pinglete fordommer. Tømte den ut i en blomsterpotte og kjøpte en lik i baren.

Da jeg kom tilbake hadde nok en deltager forvillet seg ut på podiet. Denne gangen var det en tykt bebrillet mann på godt over seksti som hadde store fysiske problemer med å lirke nedre del av grilldressen langt nok ned til at publikum kunne få se hva tidens tann gjør med et mannlig bakparti. Jeg tvang i meg mer av det lunkne ølet mens homsene gikk av hengslene.

Etterpå ble jeg med Sergio på en to dagers alternativ sightseeing videre ut i byen der George W. Bush holdt sete i sine fem år som Texas’ guvernør. Men det er en annen historie. Her er bare én ting igjen å tilføye.

Det var den gamle mannen som vant.