Frihetsberøvelse

Som jeg hadde redet lå jeg og skalv i det våte gresset i byparken og ventet på sola da det plutselig klirret litt lenger oppe i bakken. Før jeg rakk å komme på beina var posen min borte. Helvete. En jævla boms hadde funnet panteposen min og tatt den. Han syntes sikkert livet nærmest var levelig nå, luntende avgårde mot butikken etter morgenpilsen sin. Jo, det har vel faen meg sine forsonende trekk. Men hvordan kunne han unngå å se meg, som lå sammenfiltret og nokså nødtørftig påkledd i fosterstilling bare fem meter lenger ned i skråningen? Jeg hadde haiket til byen samme morgen og drukket øl med de innfødte for å markere begynnelsen på min nye tilværelse som frivillig uteligger. Jeg hadde bare med meg 1984 av George Orwell og en tynn ytterjakke; kunne ikke i mine mest Gulagglorifiserende fantasier forestilt meg at temperaturen skulle falle så fokjært, og da det var tomt for øl og de andre gikk hjem prøvde jeg forgjeves å få blund på øyet på en benk, men fant det til slutt mer fornuftig å sette seg i bevegelse. Jeg tumlet rundt i byen og samlet inn det jeg kunne oppdrive av tomgods mens klokka slepte seg pertentlig videre mot morgendagen. Dette hørte med til den nye rollen. Jeg trengte pengene. Og da det ikke var mer å finne gjorde jeg et nytt forsøk på å innvie tilværelsen med litt søvn. Men jeg rakk faen ikke å døse ett eneste tarvelig minutt under åpen himmel før jeg ble redusert til et ubrukelig abortoffer for den myten jeg prøvde å leve opp til. En fyllik stjal panten min. Det var som et slag i trynet. Hvem det nå var kunne han like gjerne sparket meg i ribbeina og bedt meg krype hjem til mor og far, for dette er ikke noen fornøyelsespark du ligger og sover i nå, gutt. Dette er BY-parken.