Bruddstykker fra en fortrengt korpsaffære - Del 2

Du hører ordet korps og du gjør deg noen tanker…

Jeg gjør det selv, her jeg visualiserer meg selv som tolvåring på den store finaledagen av korpsturen til Kragerø. Dagen jeg satte trompeten mot munnen min, og visste at det ble siste gang jeg kom til å gjøre det.

Jeg tenker på å selge vafler. Jeg tenker på lodd. Rense uniformer. Selge kalendre. Sitte på buss. Selge pins. Brette sammen notestativet på en måte som gjør at det ser ut som et maskingevær og leke krig i pausen. C-durskala. Dugnad. Pølseboder. Spytt. Gamlehjem med pepperkake- og pølseservering i takt med årstidene. fire år med 2.stemme. fire sammenhengende år. En evigvarende rett linje av kompetoner og suppleringslyder til den store organismen et korps er. En organisme som sluker deg og kverner deg opp til du er en slave i fritidsklubb- og organisasjonssystemet, et system som fra utsiden virker uskyldig, aktiverende og sosialiserende, men som ikke er noe annet enn en simpel sekt med den simpleste av ideologier – å tjene penger. Å gå i pluss i et stort byråkratisk system som baserer seg på at unger skal slite ræva av seg for å sørge for at det til enhver tid finnes et arkiv av messinginstrumenter som skal få stå i en kjeller å ruste til verdens ende som et ofringsrituale til samfunnet. I motsetning til heroinisten som bestemmer seg for å sette sitt siste skudd, men vet at det blir vanskelig å motstå fristelsen senere, satte jeg mitt siste korpsskudd med jævlig stor overbevisning om at dette symboliserte en absolutt abstinensløs slutt. Jeg satte trompeten mot kjeften og lot den siste rusen sige innover meg. Men jeg var fremdeles jævlig tørst, og det var en varm dag i Kragerø.

Dette var den store ekstravaganzaen. Godt over 50 musikkorps skulle marsjere gjennom den sommerlige byen og forenes på stadion med det formål å unisont blåse opp nasjonalsangen for et publikum bestående av foreldre og jævelunger med is. Et massivt rekrutteringstiltak som sørger for at nye potensielle slaver lar seg lokke i framtiden så fort de er modne nok til å høstes av korpsmonsteret.

Et stort apparat var iverksatt for å sørge for at flere hundre nerdete barn og ungdommer skulle komme seg helt fram. Vi hadde ikke marsjert og spilt mer enn et kvarter da jeg oppdaget boden. Jeg trodde det var et fatamorgana. Men det var sannhet. En vannbod. Tre menn i gule signalvester stod bak disken og fylte det ene plastkruset etter det andre med vann. For meg var de vakre havfruer som lesket seg i en iskald oase. Vi var midt i Gammel Jegermarsj. Men faen heller, jeg trengte vann. Jeg kunne ikke motstå. Forsiktig lot jeg lyden fra trompeten min ebbe ut, før jeg sluttet å spille helt, og tok imot et glass vann som jeg slukte med beste evne.

Det var ikke nok. Jeg trengte mer.

Fem minutter senere var det en ny bod, og denne gangen spilte vi ikke, vi hybernerte til lyden av stortromma, som kanskje var det Kongsvinger skolemusikk kunne best. Instrumentet under armen til lyden av dang…. dang…. dang dang dang… Kom jeg til å få slukke tørsten min nå? Jeg grafsa til meg to plastkrus og slukte de på rappen. Før jeg visste ordet av det gikk det ei dame langs korpset og delte ut. Jeg tok et til. Så spilte vi igjen. Fem minutter senere skjer det samme. Jeg hadde bestemt meg for å aldri gå tørst igjen, så jeg sikret situasjonen ved å virkelig ta i.

Så jeg gikk for langt da. Mistet kontrollen. Drakk for mye. Det måtte jo skje. Selv om det var varmt og svetten pipla.

Jeg måtte pisse. Skikkelig skikkelig pisse.

Mens blæra sprengte mer og mer, stoppet vi brått. Vi befant oss like utenfor inngangen til stadion. Et og et korps entret, og vi stod i kø, som en familiebil som venter på å få kjøre om bord på danskebåten. Minuttene gikk. Hva skulle jeg gjøre? Burde jeg bare la det stå til i den blå uniformsbuksa? Det høres absurd ut i ettertid, men en person som virkelig har vært tissetrengt vet hva jeg snakker om. Man får et totalt forvrengt virkelighetsbilde. Galskap blir fornuft.

Men med et snev av intelligens igjen, bestemte jeg meg for å løpe litt unna og pryde et buskas.

Det rant og rant og rant, og det føltes helt fantastisk. Jeg kom i et overstadig godt humør. Der jeg stod og markerte meg i Kragerøs hundelandskap, tenkte jeg på å rett og slett fortsette i korps. Men en hendelse skulle snart korrigere meg. I det jeg snudde meg for å gå tilbake til korpset mitt, kjente jeg det stikke i hele brystet mitt.

De var borte.

De hadde gått. Marsjert inn. Jeg fikk totalt panikk. I ettertid ser jeg selvfølgelig at jeg kunne jo bare blitt stående og latt det være. Men der og da måtte jeg til det jævla korpset mitt. Jeg var en ung gutt, dette var før mobiltelefonens tid, og jeg visste at rett etter denne seansen var ferdig, gjaldt det å komme seg på bussen og brase hjemover. Hvis jeg ikke fant korpset mitt ville jeg være fanget i denne infernalske korpsturen for resten av mitt liv. Så jeg løp inn.

Brått var jeg igjennom den store porten, helt alene, og ble møtt av en enorm stadion hvor korpsmusikken slo inn i ørene mine fra alle kanter. Tribunene var velbesatt. Og langt der framme skimtet jeg korpset mitt, som skritt for skritt marsjerte lenger og lengre unna meg. Jeg kviet meg. Det kom til å se ille ut. Men jeg valgte å løpe.

Det var en stygg prestasjon. Der jeg løp ut i gladiatorarenaen helt alene, brøt jeg med selve essensen av hva korps handler om – nettopp å være i korpset. Å være en anonym del av det større fellesskapet. Å stå der i like uniformer, på lik linje, i lik takt, med lik bevegelse i beina. Alt dette brøt jeg med i det jeg sprintet forbi den ene bataljonen etter den andre. Jeg kjente marsjene fra hvert korps blåse forbi meg. Jeg enset de ikke. Jeg hadde kun ett mål for øye. Kongsvinger skolemusikkkorps. Det er synd å si, men jeg har aldri følt en sterkere tilhørighet til korpset enn jeg gjorde nettopp da, hvor jeg hvileløst løp i en jungel av korps for å finne ut hvor jeg hørte hjemmet.

Og til slutt åpenbarte de seg for meg. Jeg så rumpepartiet på korpset, der jeg hører hjemme. Det manglet en plass. Jeg sakket ned på løpinga. Lirket meg inn. Gjenkjente marsj og tempo. Og så fyrte jeg opp trompeten. Anpusten var jeg, men faen heller, jeg var lykkelig. For siste, men samtidig første gang, lot jeg meg befri meg helt fra meg selv og overgi meg til korpsets kollektive makt.

Jeg visste at det bar hjem, vekk fra dette helvettet. Og det faktum at jeg visste at det ble mine siste toner på dette instrumentet gjorde at jeg spilte det bedre enn noensinne. Det var kanskje bare en 2.stemme. Jeg var anpusten og sur. Men det at jeg så mållinjen så tydelig foran meg fylte meg med en inderlig lykke. En ekte korpstrubadur på sine eldre år hadde gjenkjent det med en gang. Dette var lyden av en korpsgutt på vei ut av korpset. De små variasjonene, de små triksene, de dristige kompesprangene der jeg lå nede på 2.stemmen for aller siste gang.

Dette var lyden av en korpsmann ved reisens ende. De beste lydene en korpsmann spiller i sin karriere. Og jeg skulle la det bli med det.

Det gikk tre år til før jeg slutta.