Anonyme avfallsakrobater

Det var denne tidlige lørdagsmorgenen at jeg våknet og kjente på kroppen at nå kom det til å skje. Det gikk opp for meg. Oppgjørets time hadde kommet. Pappen skulle vekk.

Måned på måned med ferdigpizza, melkekartonger, eggepapp, bokser, innpakningspapir og kristen misjonspropaganda hadde samlet seg opp og fylt de to kvadratmeterne med sement som jeg vagt mener å huske at gikk under navnet veranda en gang i tida. Nå likner den mer på en kommunal gjenvinningsstasjon som mangler de nødvendige midlene til å fungere effektivt. Det nærmeste du kommer kompostmenn er de nikotindrevne vennene som en gang i blant kaver seg vei mellom pizzakartongene og graver ut et hi der ute hvor de kan suge inn sigaretten og slarve om hva det nå enn er røykere slarver om. Men her en dag hadde også de fått nok. De gjorde både narr og kritiserte den skammelige funksjonen verandaen hadde fått tildelt, hvordan de etter måneder med røyking der ute hadde sett hvilken vei dette gikk. Og røykere er ikke kresne dyr, neida, de kjemper seg vei ut i friluft og trosser det som måtte være av hindringer for å få sin dose, ingen tvil om det. Derfor var det nettopp deres kritikk som ble den utløsende årsaken til at jeg satte på meg min imaginære blåsnipp og kom til verks.

Som alt annet snusk begynte verandalagringen uskyldig. Silje og jeg skulle få besøk av foreldreapparatet, tiden var knapp, det var mye å rydde, så de seks melkekartongene som lå strødd utover kjøkkenbenken la vi på verandaen inntil videre. En ny verden åpenbarte seg for oss i samme øyeblikk. Plutselig fantes det et sted i leiligheten å samle alle problemer i, en dør man bare åpnet og kastet fra seg det man ikke ville ha i livet sitt. Noen slukker sorgene i alkohol. Andre i heroin. Vi derimot, er verandavrak. Så fort det kommer et papproblem vi ikke klarer å mestre på edruelig vis (eller som Pelle og Proffen ville sagt: ”fikser’e ikke”) tyr vi til verandaen. Det eneste vi gjør er selvfølgelig å stenge ute problemene og la de vokse seg til en diger pappklump. Men dette er også sjarmen ved en skikkelig usunn avhengighet som får gå for langt. Det lille øyeblikket hvor dopvraket har fått nok og forstår at dette har gått ut av kontroll. Jeg måtte på rehab.

Jeg stabla, pakka, bretta og svetta. Håndterte problemene slik de måtte håndteres. Gjorde det eneste fornuftige. Kvittet meg med faenskapet. Etter en time var jeg rett og slett rein.

Men hvor lenge? Hvor lang tid er jeg i stand til å holde dette i sjakk? Så lenge det finnes melk og ferdigpizza der ute vil jeg for alltid måtte kjempe en kamp med meg selv. Heldigvis er jeg ikke alene. For så lenge jeg har gode venner med en solid nikotinavhengighet vil jeg kanskje klare å komme meg igjennom dette med livet i behold. Så lenge de går ut dit og ser problemene mine opplyst av lighterflammene sine finnes det håp.