Djevelens automat

Jeg aner ikke når den dukket opp. Den hadde allerede stått der lenge da jeg først la merke til den, kunne bare ikke huske hvor lenge, kanskje hadde den stått der så lenge jeg hadde bodd her, jeg tenker bare ikke så mye over tingene jeg ser. Jeg liker å tenke på gamle ting, ting jeg kan kryssreferere med andre ting jeg også tenker på mens jeg er ute og promenerer. Konkluderte ting. Derfor er det først nå, da den er borte, har gått over i historien, at jeg har begynt å tenke på Cola-automaten nede på hjørnet. Cola-automaten som forsvant.

Det var slik det hele begynte. Jeg var på vei hjem. Tørst, men alt var stengt, det var den tida på døgnet. Og så står det plutselig en sprutrød og ubemannet Cola-automat midt i veien, veien som ett hundre og femti meter lenge fremme munner ut i døra mi. Og ti ubetydelige kroner var alt den forlanget for å nedkomme med en halv liter sukkerlake. Jeg dukket seierssikkert ned i bukselommene og kom opp med riktig beløp. Men jeg nølte. Jeg nøler. Hvem har plassert deg her? Hvorfor står du midt i allfarveien og byr deg fram til spottpris? Ingen kan tjene noe på dette. Hva er din historie? Ti kroner. Ubevoktet. Jeg skjønner ingenting. Jeg lar det stå til. Sekunder senere, da jeg står igjen med tomflaska i hånda og en insisterende verdiløs smak i kjeften, er du allerede død for meg. Like død som den colaen jeg har satt til livs. Smaken av død sitter igjen på tenna da jeg går til sengs, men livet går videre. Jeg kom meg på jobb neste morgen. Jeg gikk hjem og tenkte på andre ting og fortsatte med det hver gang jeg gikk hjemover, uoppmerksom og uinteressert i alt som ikke allerede hadde vist seg forgjengelig, helt til en natt da jeg var på samme vei hjem og du plutselig ikke sto der lenger. Jeg var ikke tørst. Men Cola-automaten glimret med sitt fravær.