Bruddstykker fra båtlivet, Del 1 - Poseidon

Det var en mørk og stormfull natt, og det er faen ikke kødd. Jeg vet det er uinspirerende lettvint å ty til denne frasen for å sette stemningen i en historie, og den har på mange måter mistet både kraft og troverdighet. Men jeg kan forsikre leseren om at bruken av setningen i akkurat denne historien på alle måter er rettmessig. Den kommer til sin fulle rett. Jeg har som skribler rett og slett ikke annet valg enn å si at det var en sabla mørk og stormfull natt. Det begynte med noen reale dunk, sånn i halvfiretida.

Bølgene tok tak i båten som lå fortøyd til noen svære jernkroker hogd inn i svaberget, og dro oss gang på gang inn mot fjellet. Halv fem forstod til og med jeg at dette ikke var et blivende sted. Og det var da jeg kjente kallet. Jeg følte jeg måtte hjelpe til her. Matrosånden lirket meg ut av soveposen og meldte meg frivillig til det mest ærefulle oppdraget jeg har utført i min båtkarriere. Min jobb var av det martyrske slag, nobelt, dristig og selvdestruktivt til de grader. Plastbåtkapteinens briefing lærte meg at jeg skulle hoppe i land mens vind og vann pisket mot meg, løsne fortøyningene, og ikke under noen omstendigheter komme om bord igjen.

Min kaptein hadde rett, i samme øyeblikk som tauene var løsnet tok bølgene tak i hardplastofferet og brakte den vekk på sekundet. Så der stod jeg, forlatt på denne øya, omringet og overmannet av det store hav. Det var ikke annet å gjøre enn å bevege seg til neste punkt på oppdraget, å marsjere til det avtalte rendevouzpunktet på øya; ei lita trebrygge 200 meter unna. Så jeg begynte å gå.

Jeg trodde jeg var alene. Rundt meg hørte jeg ingenting annet enn vind og bølger og regn som dundret mot jakkehetta. Jeg var verken skodd eller kledd for båttur i utgangspunktet, men det dristige oppdraget hadde sådd frukter allerede: Kapteinen hadde gitt meg det fineste av det fineste, både når det gjaldt skotøi og allværsjakke, til utlån for natten. Jeg tuslet av gårde, smøg meg opp, ned og rundt glatte svaberg, ble mindre og mindre opptatt av verden rundt meg og mer og mer opptatt av de fjerne tanker. Som alltid før i livet mitt skulle jeg få svi for nettopp dette. Jeg ble tatt på senga.

Ut fra intet stiger denne gedigne mannen fram foran meg. En enorm skjeggete og bustete gorilla av et menneske som brøyter seg vei mot meg i bar overkropp og i en nedslitt olabukse. Jeg fryser av panikk. Hvem skulle redde meg fra den sikre analpenetrering nå? Et lynnedslag? En snorkelmann? En fjellgeit? Men den homoerotiske piraten enset meg ikke. Han fortsatte bulldosertempoet sitt, han hadde kun ett mål for øyet:

Havet.

Det var fremdeles en jævlig mørk og stormfull natt, og hadde det vært to gamliser her med pipe og benk rigga opp på første rad til dette pompøse teaterstykket, hadde de for lengst mumla ”man skal ha respekt for naturen.” Men piratmannen i olabukse og bar overkropp hadde det ikke. Han hadde noe annet. Respekt fra naturen. Han eide dette teateret. Det var han som var regissør. Hurtig, presist og autoritært beina han ut i det iskalde vannet mens det forsiktig begynte å lysne. Han løftet den ene armen og kastet opp saltvann som pisket mot den massive hårballen under armen. Så dukket han under, ble værende der, før han propellerte opp og brøt vannhinningen som et enormt sjømonster. Men ikke av det ekle slaget, med tentakler og slim og hoggtenner. Mer som en havfrue på anabole steroider. Det var som om han temmet havet med disse rituelle manøvrene. En halv time senere var jeg i en annen verden. Forsiktig hadde det begynt å lysne. Før jeg visste ordet av det oppdaget jeg plastbåtkapteinen min padle mot meg i en mindre, sekundær plastbåt. Før han nådde meg utvekslet plastbåtkapteinen og havmannen vennlige nikk. Jeg var sjokkert.

Var han virkelig bare et vanlig menneske? Jeg hoppet oppi miniplastbåten, og sakte forsvant jeg fra denne mystiske øya. Men i det jeg satte meg bakerst i båten og tittet lunefullt tilbake, stod han der i soloppgangen, med vann til livet, og holdt i en barberkniv. Ikke noe nymotens apparatus, nei, en barberkniv av det gamle slag, en skikkelig kniv. Jeg skimtet så vidt hvordan den beveget seg hurtig og presist over ansiktskonturene. Og jeg tenkte at dette var en lykkelig mann. En mann med nedslitte olabukser og bar overkropp har utrettet noe. En mann som barberer seg i saltvann vet noe om livet. En mann som bader i storm har funnet sin plass i kosmos.

En mann som eier en plastbåt er bare i førtiårskrisa.



,