Ølstuekuppet II, Del 1

De fleste faser i livet snyter deg for alt de er verdt. Du føler de er så forbanna viktige når de står på. At de avgjør om verden skal gå under eller ikke. Men så passerer de. Selgeren har fått salget i boks, du har punga ut, transaksjonen er komplett, og han rømmer til en sydhavsøy. Da skjønner du at dette ikke var hva det ga seg ut for å være. Ubetydelige er de ikke, for all del, det hadde vært deprimerende. Men når du sitter igjen med det ferdige produktet, er det en viss bittersøthet over å tenke på hvor oppslukt du var. At dette en gang var livet ditt. At du virkelig trodde at tannregulering skulle ødelegge all framtid. Russetid, over noe annet, er et prakteksempel, et skikkelig døgnfluemonster av en opplevelse du ikke under noen omstendigheter vil tilbake til, men som fungerte da du var oppi det som attenåring. Det er to år siden jeg var russ nå, og derfor føles det også fryktelig feil å skrive noe om det, jeg er ferdig med det for lengst, la nå for guds skyld dette ligge. Men allikevel. Allikevel mener jeg at én helg ikke skal få forsvinne ubemerket hen i kosmos. Derfor tar jeg nå et dristig hopp tilbake i tid. Ta skeptisk imot: Ølstuekuppet II (i tre deler).


Verken Goebbels eller jeg hadde egentlig noe ønske om å dra på russetreff i Lillehammer. Faktisk var det en tanke som frabød oss på det sterkeste. Å frivillig utsette seg for noe av det verste norsk kjerneungdom hadde prestert å koke sammen: et tredagers epos i dårlig musikk, hypermaterialisme og rusbrusrangel. Å i tillegg skulle bruke 900 kroner hver på å late som vi var kule og adlyde den usynlige russedjevelen som hvert år klarer å befeste de fleste unge til å følge en oppskrift for hva det vil si å være russ, var bare enda et lodd på den delen av vektskålen som sa ”ikke dra”. Men så var det at Goebbels begynte å rable i vei om dette baconet…

Vi satt der, langs elvebredden, og fortalte skrøner fra en krig vi aldri hadde opplevd, mens vannet sildret hurtig gjennom den vesle østlandske byen vår. Vi var russ. Men vi kjeda oss. Vår skranglevognsjåfør var sjuk. Resten av kompaniet hadde resignert. Vi stod på egne bein. Og kanskje var det nettopp disse faktorene som utløste denne spekulative tankerekka om bacon. Når Goebbels dytter mat inn i en vurdering eller et konsept, omveltes all logikk. Den tynne lange lyshårede hobbynihilisten blir fylt av lidenskap og begeistring på sekundet. Det er noe ved tanken på å spise bacon på dette russetreffet som pirrer oss, og da særlig min partner - det finnes faen ikke ord som kan beskrive hvor begeistret Goebbels er ovenfor tanken på å slenge en pakke bacon på et stormkjøkken i hjertet av russeinfernoet. Det skal skape en slags balanse. En radioaktiv bombe av smakfullhet som skal spre seg utover arrangementet og vekke døsige nesers oppmerksomhet - om enn bare i ett sekund.

”Dette Jørgen. Er ølstuekuppet II”.

Og med det dro vi påfølgende dag med tog til Lillehammer. I sekken til Goebbels lå en formidabel beholdning øl sammen med den uvurderlige baconpakka. I min, mer øl, stormkjøkken, rødsprit og stilongs for natta. Vi hadde intet sted å sove. Ingen bil, ingen buss, ikke noe telt heller. Men vi hadde noen nøkkelpersoner på innsiden vi hadde klart å etablere kontakt med. Mannskapet på ”Lena fra Døden på Oslo S” skulle hjelpe oss så godt de kunne, og la oss skjule oss noen timer i bilen sin. De var allerede inne, bak fiendens linjer. Det var ikke vi.

Konseptrusen vår for turen, denne slørete blandingen av gutta på skauen og nazinostalgi, hadde gjort det til et viktig poeng at vi ikke under noen omstendigheter skulle handle oss billett. Nei, selvfølgelig måtte vi lure oss inn. Bare på denne måten kunne vi ivareta smaken vi virkelig lette etter i baconet. Når man setter ut på en ubehagelig reise for å spise en pakke bacon som i tillegg skal stekes under provisoriske forhold, er det ikke ordinært bacon man er på jakt etter. Vi ønsket oss en ramme, en bakgrunn, en kontekst. En tilstand av kaos som skulle reise baconet til nye høyder. Men her vi nå stod, en 20-30 meter fra inngangen til treffet hvor biler og busser nøysomt ble prosessert av det som liknet mer på tyske tollere med en svakhet for plasthansker og rektalinspeksjon enn billettkontrollører, ble føttene kalde. Jævlig kalde. Vi var passløse polakker. Og vi ville ikke bli tatt i rompa.

Så hva er det vi driver med? Hva gjør vi nå? Goebbels står apatisk ved siden av meg og dingler fram og tilbake med soveposen sin i handa. Han ser ikke ut til å være merket på noen som helst måte av situasjonen, usikkerheten, muligheten for at vi blir sittende ute i skogen og synge proletarsanger mutters aleine. Goebbels er et annet sted. Goebbels er fornøyd - etter en fortvilt søken etter sin Ipod fant han den i lomma si. Han skal ikke kreve mer av omverden nå. Kanskje var han hovedmann for utpønskingen av slagplanen, men når vi nå skulle utføre den, hadde han i stor grad meldt seg ut. Det var jeg som måtte ta kontroll. Det fikk stå til.

- Vi skal inn hit, sier jeg og marsjerer mot en tett skog. Goebbels følger mutt etter. Og så bryter vi oss vei igjennom kvistskogen og forsvinner inn i mørket.

Vi er ikke akkurat gutta på skauen. Men vi når et gjerde. Og noe sier oss at over dette gjerdet, befinner det seg mennesker. I det fjerne hører vi technoskrålet. Vi skal over, det er ingen tvil om det. Men det er et høyt jævla gjerde. Vi setter oss derfor ned, vurderer situasjonen, og bestemmer oss for å lage en slags trapp av tømmerstokker og pinner vi måtte finne. Det er ikke genialt, det vil ta evigheter, men det er vårt beste forsøk.

Vi rasler i vei, bærer og svetter, er oppslukt i vårt lille amatørprosjekt. At jeg kjapt kaster blikket til høyre midt oppi dette, er rent tilfeldig. At øynene mine i dette øyeblikket oppdager skikkelsen som står der er fullstendig utenfor planen. Og at det hele vekker en intens følelse av frykt kommer også fryktelig brått på.
Det står noen der.

Goebbels står fortsatt bøyd ned ved gjerdet og plasserer råtne pinner på taktiske steder. Så løfter han hodet, og snur seg i samme retning som meg. En mann med svart hår, store solbriller, blå anorakk og olabukser gliser mot ham, og i samme øyeblikk bykser Goebbels instinktivt av skrekk ut i skogen som en stukken gris mens han roper "åååfaaaaaen." Det samme har jeg gjort, og vi har regruppert ti meter unna mannen, som nå observerer oss der vi står lamslåtte og ser mot ham. Pulsen min er ute av kontroll. Nå ryker vi. Det her er en jævla sikkerhetsvakt. Han vinker oss mot han. Skal vel gi oss en lekse. Putte oss inn i en svart van og dumpe oss av i Lillehammer sentrum. Vi stirrer intenst på han. Så vinker han igjen.

"Kom a!", roper han.

Mitt kritiske system jobber som aldri før. Han vil lure oss, vil han. Jævla gestapogris. Helvette. Hva har vi gjort... Det er først nå jeg oppdager at all vår bagasje står en halv meter unna han. Dette gjør situasjonen med ett enda mer delikat. Baconet vårt, stormkjøkkenet, for ikke å snakke om stilongsen som kommer til å bety liv eller død i natt. Han har oss i sin hule hånd. Vi får bare gå bort til han.
"Hallo”, sier han. "Dere ble SKREMT!.", også ler han usannsynlig høyt. Vi ler litt nervøst først, hikster litt, kjemper etter pusten, så ler vi en del vi også.

Her står vi i en ubebodd skog på toppen av Lillehammer, langs et enormt gjerde. Og hva slags person er det som står foran oss. Det er faen meg en grenselos. Han er på vårt lag. For det neste mannen sier er "hvis dere følger gjerdet nedover her, og litt til venstre, er det en sprekk dere kan krabbe under." Han spør ikke om noe som helst, han er overhodet ikke interessert, han bare vet, og det eneste han vil er å få oss over til den andre siden. Vi takker og bukker, han ler litt av oss en gang til, og så forsvinner han ut i skogen. Hans jobb er utført. Jeg titter bak meg etter han mens vi går.

Hvem var han? Denne voksne velbygde herren med det gode lunet og de hippe solbrillene. Kanskje en pedofil krabat som så sitt snitt til å jevnlig i løpet av helga kidnappe russejenter og føre dem igjennom hullet sitt under gjerdet. Eller en likesinnet, en mann som vil støtte slike som oss, vi som ikke er her i dag for å bistå produksjonen av et nytt WigWam-album. Jeg velger å gå for sistnevnte tese, for vi finner hullet hans, krabber under, får med oss bagasjen, og mangler nå bare å klatre over en bakketopp før vi kan speide utover det bevegelige teppet av rølpeekstravaganza.
Men grenselosopplevelsen har satt en støkk i meg. Selv om konfrontasjonen fikk en positiv utgang, er jeg bitt av en voldsom paranoia som har spredd seg nøysommelig utover hele mitt legeme. ”Har du ikke bånd her, så sliter du”, fortalte en av grensevaktene agentene på Lena fra Døden på Oslo S mens de innhentet informasjon da de passerte grensa. Midt oppi hele denne fortvilte situasjonen var det jeg fikk dette budskapet overlevert på sms, og det hjalp ikke på formen. Vi var innenfor murene, men det betød ikke at vi var trygge.

Snart ligger vi på toppen av kanten og speider forsiktig utover området. Et og annet telt er satt opp rundt omkring den store gressletta hvor mennesker i ulike fasonger beveger på kroppene sine. Enda lengre bak i horisonten, skuer vi taket på noen russebiler som har klart å heve seg over en slags menneseskapt tribuneanordning. Det er dit vi skal, uten tvil, men det er langt til vår pustelomme – langt til Lena fra Døden på Oslo S. Og hva vil vaktene som patruljerer området tenke når to russ med ryggsekk kommer ut fra ingenmannsland og løper nedover åskammen. Vi ser de der nede blant de forblåste dronene: fienden – vaktene. Goebbels og jeg rådfører. Åsen vi må ned er bratt. Det vil være umulig å gå nedover den på nonchalant jeg-har-billett-men-trengte-alenetid-i-skogen-vis. Vi ville bli sett. Allikevel mener vi at det er vår eneste mulighet. Det avgjørende spørsmålet er om vi bør få det overstått så fort som mulig eller trå varsomt. Vi går for en mellomting. Setter på oss sekkene og skal til å aksjonere. ”Helvette!” utbryter plutselig Goebbels. ”Ipoden min!?”. Han leter febrilsk i lommene sine. Jo da. Den er der fortsatt. Han finner den. Den nyinnkjøpte Ipoden sin. Så fortsetter vi.

Tråkker nedover og håper på det beste. To fiender, midt i skuddlinjen, overlatt til all verdens godvilje og naivitet. Goebbels forholder seg fullstendig rolig igjen. Han tasser av gårde i egne tanker avskrevet fra alle potensielle tragedier. Men jeg finner verken ro eller lindring i hans bedagelige oppsyn. Det skal allikevel vise seg at Goebbels har rett. Ingenting å frykte. Jeg vet ikke helt hvordan, men en rekke tilfeldigheter førte til at vi snart satt dypt inne i en smått gretten (fordi den ikke hadde fått bli med i den beryktede bussringen) men godt beruset russebuss. Det er en formidabel mellomlanding. Vi føler oss trygge. Snart titter også Lena fra døden på Oslo S-mannskapet inn. De sier hallo. Vi er glade og fornøyde. Hilser og hoier. Kan konstatere at nå er vi virkelig inne. Framme.

Men kvelden er ennå ung. Jævlig ung, farlig ung, like ung og hjelpesløs som et lite spedbarn. Den første av tre russetreffdager er enda ikke over. Ølstuekuppet har så vidt begynt.