Telefonmannen

Jeg sykler døsig nedover Grünerløkka på bysykkel med blues på øret og tarmene tomme - du veit, to dager til studielånet kommer. Men en tier hadde jeg. En tier ørkemerket hvetebolle på 7-eleven. Helt til jeg ble stoppet av en mann.

Når en bor i Oslo er ikke dette uvanlig, det er alltid en bonde i byen som ikke vet hvor han er. Dessverre har det seg slik at jeg er kronisk bonde i byen selv. Når jeg kjører tbane og trikk sitter jeg alltid med billetten mellom begge hender og titter søkende opp på den derre plakaten over stoppestedene. "Du er en fortapt bondegutt som forgjeves forsøker å overvinne kollektivmonsteret", pleier Ole Øyvind å si til meg da. Jeg er overbevist om at det rett og slett irriterer han. Noen stor oslolos er jeg altså ikke. Men denne mannen var på jakt etter noe annet. Tieren min. Om det var bevisst eller helt tilfeldig vet jeg ikke, men han frambrakte en psykologisk prosess i meg som gjorde at jeg ga ham den tieren, uten å blunke.

For det første var det ikke en tiggefrans, men en middelaldrende ponduspraktikant med et vennlig smil som valgte å løsrive meg fra bluesrusen. Han begynte slik:

- Hei hei du, unnskyld meg. Jeg har klart å låse meg ute, også trenger jeg å ringe en venn av meg...

La oss ta en pause der, og presentere et riss av hva som går igjennom hodet mitt nå. Jeg tenker at mannen trenger å låne mobiltelefonen min. Selvfølgelig. Selvfølgelig, skal han få lov til det, skulle bare mangle. Jeg begynner å strekke meg mot mobilen, men han får meg jævlig fort på andre tanker...

- ...og så lurer jeg på om du har noe penger på deg slik at jeg kan ringe fra en telefonkiosk...

Ny pause. Selvfølgelig! Herre jemeni, da kan jeg jo bare sykle videre med en gang. En krone eller to bør gjøre det. Denne gangen trekker jeg mot venstre lomme, hvor den harde kronasjen befinner seg.

- ...det nummeret jeg skal ringe til er hemmelig skjønner du, og jeg vil ikke etterlate det på mobiltelefonen din. (kort pause her). Selvom du ser ut som en hyggelig kar altså, er ikke det.

- Jojo alt i orden asså, full forståelse for det, svarer jeg.

- En tier holder det, sier han så.

Jeg åpner opp glidelåsen i lommebokas myntavdeling, som er enda tommere enn en klassisk proletararbeiders er når han kommer til hektene etter en natt med lønningspåsafeirefyll. Men allikevel gjør jeg eksakt som han sier, uten å reflektere over det et eneste sekund. Selvfølgelig skal han få den siste tieren min! Selvfølgelig! Tanken på bollejævel er milliarder av lysår unna, faktisk befinner den seg på en eller annen imaginær planet et sted som egentlig bare eksisterer i Knut Jørgen Røed Ødegaards hode. Jeg slenger tieren i hånda hans, og så skilles våre veier. Det er først da jeg merker hva slags kraft denne mannen hadde på meg. Hele veien presenterte han sin sak på en måte som gjorde at jeg nesten uten krefter kunne forbedre situasjonen hans. Da han til slutt ba om for mye, eller alt jeg eide, var jeg så inne i hans transe at også det føltes som det minste offer i verden.

Det var det kanskje også, hvem vet, han hadde sikkert mye bedre bruk for den tieren enn meg. Men det ble uten bolle i henda at jeg installerte meg hos Chrish for å se Black Adder, og nettopp det syns jeg gjør at situasjonen er verdt å reflekte over. For jeg var virkelig, virkelig innstilt på bolle. Og noen bolle ble det faensåvisst ikke.