Førstemaiutopien

Jeg våknet kvart over to. Toget hadde gått. Selvfølgelig visste jeg det, men på mobilen hadde Pål Skål etterlatt en arbeideroptimistisk SMS som lød som følger: ”Hallapåræ kammerat! Skarru gå i tog?” Jeg kunne i hvert fall leke naiv og svarte lunefullt ”Er togenes time ute?” Da fikk jeg semisurt tilbake ”For en god stund sia ass. Jeg var der kl 11 og toget gikk fra sånn 12 til 14. Så der gikk du glipp av noe, syvsoverkammerat!”

Ingen skal komme og si at 1.maitog er teit. Ingen skal kritisere Pål Skål for at han delte ut flyers for Natur og ungdom i en time før paraden begynte, og gjorde seg tvilsomme bekjentskap med middelaldrende menn som var mer opptatt av å få en slutt på tyrefektinga i Spanien enn å trekke sabelen mot den globale oppvarminga. Ingen skal komme her og si at dagen og alt den står for ikke fortsetter å være et friskt pust på velferdsstatens primstav. For all del, gode tanker og festlige bannere og nostalgiske arbeidersanger og halvfulle blitzere med helligdagsbetalt politieskorte og i det hele tatt. Kjempestas. Men til tross for alt dette, tør jeg påstå at 1.mai har mistet all sin effekt.

Det begynte med at Silje og jeg dristet oss ut på en grusom polskfranskgullpalmevinnende film. Men jeg var ufokusert og rastløs. Derfor skrudde jeg på datamaskinen og bestemte meg for å spille Sim City 4. I Sim City 4 har jeg en by. Den har jeg valgt å kalle Bacardi. Borgermesterpseudonymet mitt er Razz. Sammen danner dette Bacardi Razz, et kjent og kjært rombarn hos mange i den unge garde, som jeg tenkte at ville gi byen den sprudlende lekenheten den trengte. Så her satt jeg, på arbeiderdagen, dagen man skal bruke til å skape en forskjell, og pusset videre på min virtuelle utopi. Noen ville kanskje se på det som en nærmest vulgær ting å gjøre. Den groveste virkelighetsflukt. Men her jeg satt med byen min, gjorde jeg meg da i det minste noen tanker.

Ting går nemlig veldig bra i Bacardi. Razz lytter til folket. Rett som det er oppstår det sjukehusstreik. Det er for mange pasienter og for få leger. Da spytter Razz i flere kroner i kassa. Rett som det er gidder ikke lærerne å undervise. Elevene får ikke den nødvendige hjelpen de trenger. Da ansetter Razz flere lærere. Rett som det er får Razz sinte meldinger fra trafikantene om at veiene er for små. Da blir Razz frista til å bygge svære amerikanske motorveier gjennom skogen. Det klør i fingra. Svære svære grå opphøyde åttefeltsmonstre. Men, først forhører han seg med miljøministeren. Resultatet blir tbane til folket. Og hele byhora går pokker meg i pluss også.

Poenget her, er at i Bacardi, så sier folk ifra når ting ikke er slik de skal være. De blir forbanna. De kjefter og gestikulerer vilt. De mener alvor hver jævla gang. Og de gir faen ikke opp. Aldri. De kjefter hver bidige dag, om nødvendig.

1.mai eksisterer ikke i Bacardi. Og vet du hvorfor? Det er fordi hver eneste dag sola glir opp over åskammen, (hvor de enorme solcellepanelene som forsyner byen med strøm er plassert) er det arbeidernes dag i Bacardi. For hva er vel 1.mai, annet enn et litt kjedelig sirkus? Kan du tenke deg en mindre provoserende dag i året å si hva du mener på, enn 1.mai? Er det mulig å bli mindre oppsiktsvekkende enn når du står på føkkings krava i 1.maitoget? Finnes det EN dag i året, EN dag, hvor politikerne er mer forberedt på kritikk, enn de er på 1.mai? Jeg nekter å tro at dette kan motsies. 1.mai er heroin til folket. Når vi får marsjere rundt på denne offentlig godkjente fridagen og si hva vi mener, blir vi så jævla fornøyde. Så jævla fornøyde. Vi har fått skuddet vårt. Vi takker for oss og legger oss på den kollektive madrassen og nyter den bittersøte rusen av likegyldighet.

I Bacardi derimot... I Bacardi...


,