Første mai

Jeg har ingen prinsipper. Hvis jeg skulle tillegne meg noen, måtte de være av det slaget som ikke berører magesekken eller lommebokas interesser. Kanskje det er derfor jeg ikke har noen. Begge kan så lett gå tom. Det var med andre ord ingen idealistisk holdning som hadde holdt meg borte fra McDonalds i et år. Jeg synes bare det er jævlig ukoselig der. Jeg har fått et dårlig forhold til steder med så mye åpent linoleumsareal. Burgeren er i for seg god den. Nei, det er i interiøret det ligger. Men det spilte ingen rolle. Det var første mai. Jeg våknet fullt påkledd og nesten blakk og skrubbsulten og klarte overhodet ikke finne noen likhetstrekk mellom mine og arbeiderklassens interesser. Mjølka mi var gått ut på dato. Alt jeg ønsket var frokost og et sted å spille sjakk for å få klokka til å gå. Butikkene var stengt. Jeg hadde glemt jakke og ble gradvis våtere på vei ned mot sentrum. Uansett hvor vi gikk var det fullt av folk. Ingen ledige bord. Vi fant ikke ly verken for regn, korpsmusikk eller småbarnsfamilier. Dette var altså den berømmelige arbeiderklassen. De hadde pynta seg. Fremmedgjørelsen var total. Noen snakket i en mikrofon. Jeg gikk utenom. Da vi hutra rundet hjørnet ved Youngstorget forbi et Natur&Ungdom-draperi jeg ikke forsto, og fikk øye på en McDonalds, prøvde jeg først å gå utenom den også. Jeg kryssa gata. Men da jeg så meg rundt på nytt, var det likevel McDonalds som lignet mest på redningen. Det var tørt. Det var billig. Så klart det var billig. Bak denne disken var det ingen som sto på noen krav. De sto parat til å slave sammen burgere til enhver som kunne skrape sammen femten kroner. Det var alt jeg ba om. Vi ble sittende i flere timer. Jeg hadde nok til tre billigburgere. Jeg kom meg litt. Så var det ikke mer å hente, og jeg satte kursen hjemover i regnet. Da kom jeg på at det var første mai, og hva slags hjerteløs jævel ville vel betale en trikkekontrollør for å skrive ut bøter på selve arbeidernes dag? Uten den minste frykt kunne jeg snike på trikken hjemover. Jeg kjente at det begynte å ta seg opp. I et kort, utspekulert øyeblikk var det også min dag - - helt på tampen.