Ølstuekuppet II, Del 3

Erik ankom Lillehammer vulgært seint. Grevens tid var så lenge siden at Greven for lengst lå glemt under bakken. Men Erik kom. Plutselig stod han der i mørket. Russebilen måtte han parkere utenfor treffet – kunne ikke kjøre inn den nå, eller noe i den duren, mente vaktene. Sent den natten forlot vi treffet, åpnet døra til vårt mobile hjem, og la oss til rette.

Det var rett og slett en prøvelse, særlig for meg som lå i en dal av tomflasker mellom to avlange benker. I den fortvilte natten steg feberfantasier om eksosparadiset i russebussen fra i går fram, og jeg forestilte meg at jeg fikk strekke meg helt ut på et skittent og hardt underlag.

Da vi våknet neste morgen, var det en rekke uavklarte årsaker til at det var jævlig fristende å bare starte motoren og kjøre av gårde fra hele rottereiret så fort som mulig. Men Goebbels og jeg hadde da fortsatt en jobb å gjøre. Eller hadde vi det? Var også baconets time ute? Hadde vi latt det gå for lenge? Var alt forgjeves?
Nei. Det her skulle vi da for pokker klare. Russefestungen var i fullstendig oppløsning. Grensene var ubevoktede, og en jevn motorisert flyktningestrøm av skranglete kassevogner forlot området. Vi derimot, dro tilbake. Erik forstod viktigheten av det hele, uten at vi trengte å forklare det i noen særlig grad. Han startet motoren. Satte foten forsvarlig på gasspedalen. Og så putret vi bedagelig inn i helvettet.
Hvis det var ille her mens festen stod på, kunne det da bare være desto verre nå. En forlatt og overstått fest har alltid et voldsomt postapokalyptisk slør over seg. Og en rølpefest av dette kaliberet kunne ikke være noe annet enn en fullkommen dystopi. Vi fikk troa tilbake på baconet. Dette skulle smake av vaakum og forråtnelse. Goebbels gleda seg, fulgte begeistret med mens stormkjøkkenet ble pakket ut, og åpnet baconpakka i det ene hjørnet. Så begeistret ble han, at han dro fram en kyllingfilet han i all hemmelighet også hadde tatt med seg i sekken sin. Han syntes vi skulle steike den først.

Vi helte i altfor mye rødsprit i flammekammeret. Putta noe smør jeg hadde brakt med meg hjemmefra i panna. Tente på og lot det stå til. Ulykken som snart skulle inntreffe var en kombinasjon av disse overnevnte faktorene og mer til. For det første var det en voldsomt tjukk kyllingfilet Goebbels hadde kjøpt seg. For det andre hadde vi ikke noe håndtak på steikepanna. Men den virkelige panikken i oss kommer da smøret ikke lenger utfyller rollen som smør. Det svir seg fast i den overtente panna. Det begynner å ryke. Helvette, vi må aksjonere. Vi ser oss fortvilt om etter noe å ta tak i den glovarme panna med. Flammene slikker opp på sidene av den. Det er som om alt når som helst skal eksplodere i fanget på oss. Til slutt heller jeg desperat en øl i panna. Det roer seg… Vi tror faren er over. Så begynner det å boble av faenskapet.

Heksebrygget spruter og får hele stormkjøkkenet til å riste. Erik kommer til unnsetning med noe papir. Vi får panna av og kveler flammen. Resultatet er et stormkjøkken så til de grader voldtatt på alle fronter at det tvilsomt noen gang vil bli helt friskt igjen. Det er seigt av fett og misfarget av ølbrygget. Bunnen av panna er svartsvidd. Goebbels knasker varsomt på ytterkanten av den halvstekte kyllingfileten, som om han forgjeves klamrer seg fast til en drøm vi en gang hadde. Jeg har gitt opp. Ølstuekuppet II er en fiasko. Men det virker som om Goebbels nekter å gi seg. Han skal faen meg ha det baconet. Goebbels har allerede mistet for mye, han kan ikke miste baconet også. Vi pakker sekkene og går mot bilen som står like i nærheten. Ser oss ikke tilbake. Goebbels plukker opp baconpakka og bærer den i sin høyre hånd. Han skal ha det baconet. Han skal faen meg ha det.

Da vi er ti meter unna russebilen skjer den virkelige tragedien. Det er her Goebbels faller i strid. Han kjempet til siste slutt. Men nå er det slutt. Det viser seg at han hele veien har holdt baconpakka med åpningen ned. Baconet kunne derfor når som helst ha falt ut av sin respektive plass. Men dette har gått irriterende bra så lenge baconet har klart å klistre seg fast til plasten med fettet sitt. Nå klarer det rett og slett ikke det lenger. Baconskivene plumper ut av pakka og treffer asfalten med et vått dunk. Alle som en. Hele pakka ligger der. Goebbels stopper opp. Vi merker det og snur oss. Ser kadavaret som ligger foran ham. Goebbels holder fortsatt baconpakka i hånda si som om den aldri ble tom. Så sier han, mutt, kaldt, dystert og hjerteskjærende:

”Dette er essensen av en knust drøm.”

Vi setter oss i bilen. Erik starter den nok en gang. Vi blir stående der litt, med motoren på og baconpakka rett foran oss der framme. Vi er stille.

”Skal jeg kjøre over den?”, spør Erik.

”Ja”, svarer vi.

Erik setter bilen i gir. Løsner brekket. Gir gass. Og i dét høyre framhjul treffer baconpakka vår, er Ølstuekuppet II over.