ISDN

Her om kvelden koblet jeg meg med den største selvfølge trådløst til verdensveven. Jeg sjekket epost. Pløyde meg igjennom de sidene man bare besøker. Og ble så sittende å stirre på skjermen, med en urovekkende følelse av tomhet. Noe hadde skjedd. Siden hadde lastet opp for lenge siden. Youtubeklippet var ferdig buffra og ferdig spilt. Morsomt var det også. Men hva nå? Hva faen nå?

Det fantes en tid hvor nettopp dette var ubeskrivelig stas. Som strengt rasjonerte mikroskopiske brusflasker til middelklasseunga på søttitallet. En merkelig greie du så jævlig fram til å utforske, men som du aldri fikk helt taket på. Det var aldri nok tid. Det var aldri nok internett. Jeg husker en tid hvor Chrish noterte ned på en liten lapp hvilke nettsider han skulle besøke og i hvilken rekkefølge, med det formål å få maksimalt utbytte av internetttimen sin den dagen. Det er synd og tåpelig og irrasjonelt å si. Men akkurat på denne tomme mørke kvelden savnet jeg noe: ISDNlinja i kjelleren hjemme.

Ingen tenker noe særlig på ISDN lengre - ISDN er it-teknologiens svar på kasetten. Man kan more seg med det gamle premature modemet som lagde de rare lydene, på samme måte som man morer seg med de digre LP-platene. Begge har de en eller annen nostalgisk verdi hos massene. Men ISDN derimot. ISDN er kassetten. En teknologisk døgnflue, et skritt på veien, totalt uinteressant og verdiløs. ISDN ofra seg for framskrittet. En standhaftig og trofast soldat som kun tenkte på det store bildet. Det var noe optimistisk over ISDN. En moderne la-oss-bygge-landet-mentalitet som strålte ut av boksen. Og det var med ISDNbølgen at internett ble introdusert i kjelleren hjemme hos mine lærerforeldre.

Det kosta penger. For hvert bidige minutt hvor du tillot deg å koble deg direkte til det store kosmos, betalte du. Man måtte være forsiktig. Var det noe ISDN-internett handla om, så var det faen meg måtehold. Å holde seg sjøl i tøylene. Å ikke la seg rive med og bli avhengig av dette harde vanedannende dopet. Og nettopp dette var det som gjorde internett magisk. I tillegg til det mest besnærende med ISDN - den doble linja. Ingenting kunne overgå den doble linja.

Dobbel linje var for oljesjeiker med gullkraner og boblebad. Den store Gatsby ville hatt dobbel linje døgnet rundt og folk ville valfartet til sommerfestene hans, bare for å se med egne øyne, å få det bekrefet at ja, hos Gatsby er faen meg den doble linja på til alle døgnets tider. For en mann, for en mann. Skulle man være skikkelig råtass, fyrte man altså løs begge telefonlinjene. Det var ingen vanskelig operasjon: et enkelt tastetrykk nederst i høyre hjørne av datamaskinen, og du økte hastigheten til det dobbelte. Den djevelske avtalen hadde som seg hør og bør sine negative følger: tellerskrittene økte til det dobbelte og ingen kunne nå deg på telefon. Men når du først hadde vært på internett med dobbel linje, ble det ikke det samme å skulle gå tilbake, å skulle trappe ned i dose. Internett var farlig.

Alt dette forsvant selvfølgelig da ADSL kom til landet. En kollektiv avmystifisering av monsteret som hadde fått herje fritt over noen år. Jeg husker selv hvordan jeg med glede fikk ansvaret for å pakke sammen ISDN-boksen den dagen ADSL kom til hjemmet. Hvordan jeg nappet ut stikkontakten og så livskraften ebbe ut i det det grønne lyset slukket. Hvordan det nederst i høyre hjørnet av skjermen befant seg et lite grått ikon fra en annen tid. Et ikon som en gang hadde vært grønt. Det var vi som hadde kontroll nå. En god følelse av seier i kroppen min. Men denne kvelden her om dagen. Denne kvelden lurte jeg virkelig på om vi hadde tatt feil. Om den siste skanse av magi og mystikk i verden forsvant med ISDN-boksen. Sigøyneren med sirkusvogna er død. Og ja, jeg savner ham.