1989-utopien

Jeg vet at han snart har fått knulla fra seg på popmusikklistene og at han vil trekke seg tilbake til statene for å supe Smirnoff Ice med sitronskive og pønske ut nye musikalske komplotter, men allikevel, allikevel mener jeg et oppgjør må til. Man kan da vel ikke avlyse en straff bare fordi den skyldige ikke slår like hardt lengre? Nei skaden har skjedd for lengst. Og er det noe vi kan lære av Auschwitz, er det verdien av uforbeholden eviglang sutring og nag. Vel Kid Rock. Låta di 'All Summer Long' har vært mitt Auschwitz. Jeg er fri nå. Men jeg er faen meg bitter. Jævlig bitter. Og mitt eneste ønske er å gruppevoldta deg i en neoNurnberg-prosess som bryter med hver eneste jævla FN-konvensjon. Kid Rock: Du er herved anklaget for folkemord på alt hva rocken står for. La oss legge 'All Summer Long' under lupen for første og siste gang.

Det hele begynner med at du setter handlingen til 1989 med låtas første strofe: «It was nineteen-eighty-nine, my thoughts were short my hair was long». 1989. Året hvor Janet Jackson hadde ligget seg opp til en femteplass på Billboard Hot 100, og MC Hammer var i vinden med albumet 'Let's Get it Started'. Året hvor Berlinmuren falt og utsultede østberlinere endelig fikk fråtse i BigMac og drikke seg utørste på frityrfett. Året hvor Michael Moore lagde 'Roger & Me' – den første av mange ynkelige enmannsraserimotmaskinen-snuffdokumentarer. I dette herrens år velger du å fortelle din naive lille rockehistorie, Kid Rock. Den uoppmerksomme lytter vil ganske fort merke at det er noe kjent med melodien som spinner bak Kid Rocks monotone lyriske oppgulp. Det minner om et eller annet. Ikke bare minner det om, det høres faktisk ut som om... Ja dette ER da Sweet Home Alabama!

1989: Tolv år siden Lynyrd Skynyrd takket for seg i det flyet deres styrtet inn i den amerikanske drøm. De populærkulturelle gribbene har siden forsynt seg grådig av restene etter flystyrten, som blant annet har ført til at Lynyrd Skynyrds sørstatsflaggskip av en rockelåt har endt opp som filmtittel og temalåt for en helt horribel romantisk komedie ledet an av Reese Witherspoons grusomme underbitt. Kid Rock har nå sanket sammen det siste som er å hente. Transformasjonen er etter tolv år komplett. Lynyrd Skynyrd er ikke bare døde – de er borte, slettet fra historien. Hver eneste lille forråtnede kjøttbit er fortært og beinrestene malt opp og omgjort til gelatin, i god gammel ameriansk entrepenørånd. Det som finnes nå, er 'All Summer Long'. En historie om en 19 år yngre Kid Rock som super whisky rett fra flaska og røyker jazztobakk og nyter livet og synger på favorittlåta si: Sweet Home Alabama. Tidens bølger vil slipe på låta. Snart vil nettopp frasen 'Sweet Home Alabama' ikke være noe mer enn en bit i Kid Rocks totalitære grenseløse pop-propagandastat. Og 1989 vil være året hvor man liksom kunne drømme. Hvor man visste hva frihet var. Hvor menneskene fortsatt var menneskelige og hvor det var håp for en bedre framtid.

For en smørje. For en jævla smørje.

Hadde du hatt noen som helst respekt for musikk hadde du hatt selvinnsikt nok til å holde de fettete fingra dine unna. Om jeg bare hadde hatt mulighet, skulle jeg latt deg leve ut nittenåttinifantasien din. Værsågod, kom igjen gjør det! Jeg skulle skåret av deg det cellulittinfiserte bakpartiet ditt og hult det ut til et organisk whiskyfat. I dette djevelens kar skulle jeg brygd den mest grusomme whisky i hjertet av Tsjernobyl. Så kunne du sitte der i Tennesse og supe sammen med en utslitt whitetrashtrailertrtransvestitthore. Sakte råtne innenifra mens åttitallet gikk mot en slutt. Leve ut den jævla utopien din. Nittenåttini... Nittenjævlaåttini... Jeg sier ikke mer.