Kebabkrøniken, Vol.1: Nomanomajej

Klokka er halv fire om morgenen, og disse to rockerne kommer brasende inn på Noma Grill og Salat. Det er det de mener de kan på Noma. Grill og salat. Rockerne minner om en sånn kjeltringduo fra en Disneyfilm, eller kanskje enda mer de to skurkene i Hjemme Alene. Den lange av de er det mutte sidekicket, mens den tjukke, firkanta tønna legger lumske planer over en lav sko. De skal ha pizza. Ikke grill og salat. Det beordres faktisk pizza. På et sånt teatralsk Tre Nøtter til Askepott møter Fleksnes-vis, hvor tønna hever pekefingeren i det han maner fram ord i dypet av ølmagen.

"eeeeEEEEN PIZ!ZA!"

Det slutter ikke der. Den lange skurken setter seg på en stol, men blir ikke noe mindre lang av den grunn. Krokbøyd observerer han sin partner bevege seg ut på en endeløs pizzahyllest jeg aldri har sett maken til. "PIZZAGENIER! GENIER!", proklamerer han mens han marsjerer rundt i lokalet som en liten hertug. Og g-ene detter ut av ham som granater. De har autoritet. Han sløser de ikke bort på sj-lyder. G er G. GE!nier. Og Nomamennene står der bak disken sin med de små symbolske papirhattene sine, sprutrøde i ansiktene. Stolte og overlesset - nesten overrumplet, av ærefrykt. Og det er det som er så fantastisk. Gjensidig respekt. Norsk flatfyll i skjønn forening med islamsk halaldiskurs. Det er føkkings Migrapolis. Føkkings migrapolis, sier jeg.