Terrord tester svinevaksina

Siden det nittende århundret har massevaksinasjonen forbarmet seg over nymennesket når det virkelig har gått på akkord med naturen. Terrord tok tempen på den nåværende pandemien da Oslos studentmasser skulle vaksineres ved Universitetet i Oslo.

Det er SiO som byr opp til dans, og herligheten koster 100 kroner. Mot denne prisen lover arrangøren rene porsjoner, gode råvarer, kompetent betjening og sterile lokaler i Nordeas nedlagte filial på Universitetsplassen. På menyen står én dose Pandemrix til hver betalende gjest.

Lokalene er godt besøkt i kveld, men den velprøvde kølappordningen fører både til ro hos massen, så vel som oversikt for bestyrerinnen, noe som tydelig har smittet over på humøret hennes. I sin hvite overall trakterer hun lokalet med stålkontroll og nyter å rope opp kønumre på gebrokken norsk middelklasseengelsk, til store glede for de som fortsatt anerkjenner The Julekalender som underholdning. Den merkverdig intense lukten av grønnssakssuppe bryter opp med den toneangivende kliniske settingen, og gir undertegnede en følelse av stor estetisk bevissthet fra studenthelsetjenestens side. Progressivt.

Vaksinasjonen består av fire akter fordelt over primærventerom, sekundærventerom, legekontor og en postoperativ salong. Det trekker noe ned at helseminister Strøm Erichsen proklamerer på skjerm i venterommet at pandemien later til å være under kontroll for denne gang. Troen på eget produkt er essensiell for måten det blir tatt imot på, og her kommer dessverre massevaksinasjonen til kort.

Til tross for et helhetlig arrangement, er selve injeksjonen noe rutinepreget og antiklimatisk. På spørsmål om hvor mange sprøyter min vaksinatør hadde satt i dag, virket hun irritert og svarte unnvikende at hun ”bare jobbet her”. Her blir avstanden mellom aktør og publikum alt for stor, og studenthelsetjenesten har en jobb å gjøre på dette området.

Selv om høydepunktet var en skuffelse, utstråler allikevel ekstranummeret på den postoperative salongen genuin vaksinasjonsglede, og er et alle tiders plaster på såret. Sluttseansen er satt til 20 minutter, hvorpå massene skal observeres for eventuelle allergiske reaksjoner. Rammene er løse og improvisasjonsgleden høy. Bestyrerinnen fra det første venterommet returnerer for mer The Julekalender og preker oppmuntrende hippieidealer som ”nå må dere passe på hverandre da”.

Etter en og en halv time tar Terrords utsendte t-banen hjem. Den krasse smerten i venstre overarm som kun skal bli verre i døgnet som kommer, er et minne om en aften i massevaksinens navn.