Sosiale medier - Oppgulp nr.1: Reise til nattens ende

I dag bestemte jeg meg for å gjennomføre et fullstendig bananas-dristig forskningsprosjekt. Hypotesen var todelt:

1. Hvis jeg logger inn på facebook, trykker meg inn på min egen profil og klikker på "Vis flere innlegg" mange nok ganger, vil jeg kunne reise tilbake til starten. Tilbake til gjerningsøyeblikket. Selve unnfangelsen.

2. Overnevnte operasjon vil fusjonere med generell søndagsblues, og forvandle meg om til et emosjonelt, vaklevorent fyrtårn av et menneske.

Arbeidstittel: 21st Century Schizoid Man

Rapport: Jeg tør påstå at jeg har det fint her og nå. På mange måter befinner jeg meg på tuppen av en kurve som stiger jevnt og trutt. Men det er allikevel dette med tid som facebookreisen får meg til å tenke unødvendig mye på akkurat nå. Jeg syns rett og slett det er problematisk. Det er klart at jeg kunne spydd ut en masse gjennomsnittlig interessante observasjoner fra reisen min. Som at Liker-knappen ikke alltid har vært der, eller at bilder fra Roskilde og bursdagsgratulasjoner er de mest stabile verdiene fra livet mitt de siste fire årene. Men tid er allikevel det som slår meg som mest interessant. Det har skjedd ting på disse årene. Verden og liv har vært i bevegelse. Og for all del; det føles riktig og bra. Men jeg vet ikke hvor godt vi har av å oppleve de i reprise. Facebook tilbyr en ukritisk, altomspennende oppsummering av livet mitt fra jeg ble medlem. Den er et motstridende ytterpunkt til vår selektive hukommelse. Det jeg prøver å si er vel noe sånt som at det å huske gjennom facebook er et mareritt. Facebook i preteritum tåler ikke dagens lys, fordi handlingene ikke oppstod for å dokumentere fortid. Og dette syns jeg er bekymringsverdig. For jeg vet at jeg kommer til å reise tilbake igjen. Kanskje om fem år. Jeg kan her og nå love deg at det blir en mye tyngre reise, både for tennisalbue og sjel.

Jeg prøver egentlig å se lyst på dette. Kanskje er det mest søndag og minst facebook som har satt denne fatalismedemonen i meg, tenker jeg. Men en veggmelding har allerede brent seg inn i hukommelsen, og enn hvor mye jeg tenker at det vil føles annerledes i morgen vet jeg at den vil være der, inni meg et sted:

22. mai 2007 kl. 15:41
- Bjørnar danset ikke i kveld, det var bare spasmer. Bare spasmer.