torsdag, juni 22, 2006

Gonzo-sommer : Et introduserende hikst fra Garfunkel

Okay kjære leser, la meg si det enkelt:

Terrord har gjort meg til Garfunkel…

Ja, jeg snakker om Simon and Garfunkels Garfunkel. Han alle veit det ikke ble noe mer med, han tafatte med bukseseler. Og jeg gidder faen ikke være Garfunkel. Derfor vil jeg rette opp et par ting i klartekst, før Ole Øyvind og jeg kaster oss ut på sesongens store prosjekt: Gonzo-sommer på Terrord.

Jeg begynner med å sitere fra teksten Terrords fortapte sønn skrev oppunder returnering. Altså Ole Øyvind, eller føkkings Paul Simon om du vil…

”En av tingene jeg fant på min vei, var boka "Fear and Loathing in Las Vegas" av Hunter S. Thompson, en bok som kom til å forandre både mitt syn på livet generelt og blogging spesielt. Å lese denne boka som Terrord-skribent føltes omtrent slik "The Bride" i Kill Bill må ha følt det da hun i film nr. to blir sendt i lære hos han gamle mannen som tvinner skjegget. Jeg fikk en læremester. Og Hunters krav er ikke nådige. Jeg har satt meg selv i skole. Den som følger med på Terrord i sommerferien vil få se hva dette resulterer i. Det er nemlig store ting i gjære.”

Det er altså jeg som har holdt skuta gående, og ja, jeg har gjort det med vanlige gjennomsnittlige tekster, ikke noe nyskapende eller revolusjonerende. Men skal Ole Øyvind komme her og være føkkings visjonær!? Tråkke inn på redaksjonen og stake ut ny kurs på egenhånd, mens jeg skal dilte etter og slurpe i meg forkastede dråper som i ny og ne faller fra Ole Øyvinds utømmelige idé-pils? La meg fortelle seerne litt om de mørkere kapitlene av Ole Øyvinds reise etter inspirasjon. Og la meg fortelle hvem som dro Fear and Loathing ned på et nivå hvor han faktisk kunne innta det. Det var Garfunkel for faen, det var Garfunkel…

Til jul fikk Ole Øyvind filmatiseringen av Fear and Loathing in Las Vegas av fetter Njål. Denne filmen pakket Ole Øyvind opp og satte pent og pertentlig inn i dvd-hylla si. Og der ble den stående…

He simply walked away. We must all fear evil men, but there is an evil that we must fear even more....and that is the indifference of good men.

Der stod den.

Så er det at jeg, i mitt helt vanlige rutinebaserte liv, uten å befinne meg i noen bevisst mental jævla reise, kjøper Fear and Loathing 1.februar 2006, etter lønn for tre måneders journalistisk prostitusjon i lokalavisa. Og det der ble jammen en lang setning. Jeg ser filmen for meg selv en sen søndagskveld. Og jeg er så jævlig imponert. Jeg må opplyse folket, bringe dette ut til vennene mine, fordi det er så forbanna bra. Og særlig ville jeg at Ole Øyvind skulle få med seg dette. Satan, dette hadde Ole Øyvind likt, tenkte jeg.

Men både Christoffer og jeg vet at å skulle fôre Ole Øyvind med nye inntrykk er et sant helvette. Særlig når det kommer til mediet film. Å vise en helt ålreit film til Ole Øyvind er som å skulle trene opp et autistisk barn med AD/HD til å bli marinesoldat. Vi plasserer ham i boot-camp, rommet til Christoffer, foran drill-instruktøren, tven, og hva gjør Ole Øyvind? Han graver seg et høl i sofaen hvor han sovner…

Dette er ikke ment som noe angrep på Ole Øyvind, vi vet alle at han setter umåtelig stor pris på en god film. Men det er ofte problematisk for han å få sett faenskapet. Er det ikke søvnen som tar han, er det øynene. Det er alltid noe tull med øynene til Ole Øyvind. Enten må han bytte linser, eller så har han ikke linser eller så har han infeksjon på øynene så han ikke kan bruke linser selv om han vil eller så mister han linsene i gangen hos Christoffer på vei mot badet.

Navnet Christoffer har blitt nevnt flere ganger her. Det er nemlig slik at vi pleier å se film i Christoffer sin kjeller. For der er det best akustikk. …hah… Med Tramteateret ute av hodet akter jeg å fortsette:

Christoffer har nemlig noe vi alle gjerne vil ha; gratis Pepsi Max. I tillegg til en staselig tv, god plass og et ålreit selskap å se filmen med, så klart. Men det er en uskreven regel du må forholde deg til hos Christoffer for å kunne innta Pepsi Max, og den regelen er å aldri spørre om å få Pepsi Max. Ole Øyvind spør alltid om å få Pepsi Max.

Du inviterer ikke deg selv på middag i palasset til Saddam Hussein, selv om du er en venn av han! Og akkurat som middagsinvitasjonene til Saddam må komme fra han, må Pepsi Max tilbys av Christoffer selv. Det som skjer når Ole Øyvind, Njål, Torstein eller jeg spør Christoffer om han har noe Pepsi Max å avse, er at han blir forbanna rett og slett. Og han tar igjen på den grusomste måten han veit om: 7-trinns-drittunge-tortur.

På 20 minutter går Christoffer igjennom sju stadier av drittungeoppførsel for å pine oss og teste vennskapet. Sitter vi der fortsatt etter 20 minutter, er det faen meg greit. De sju trinnene får Christoffer forklare selv i en framtidig gjesteblogg, men det går blant annet ut på total ignoranse, framvisning av ubrukelige gjenstander han finner på rommet, og utagerende Gollum-imitasjon.

Tilbake til poenget; Christoffer og jeg gjorde oss flid med å sørge for ideelle publikumsforhold. Det ble kjøpt boller, pepsi maxen stod på bordet allerede ved ankomst, jeg retta på sofaputene, alt var faen meg klart. Og ja, så ble det til at Ole Øyvind så Fear and Loathing den dagen og kjøpte boka 24 timer etterpå. Og vi var i gang, og jeg sier vi. For mens Ole Øyvind har vært begravd i russefyll og bildekk, har jeg levd i en gonzo-journalistisk lykkeboble på rommet mitt. Med Ole Øyvind og den andre russen ute av lokalavisas ungdomsredaksjon har jeg hatt frie tøyler. Desperate etter å bare få noe på trykk, har avisa godtatt det ene og det andre fra meg, trykket sint ned på et tastatur mens jeg har ledd i god gammeldags gal professor-ånd. Dette har resultert i at jeg blant annet har oppnådd å få ordet ”knærkete” på trykk i blekka, en bragd jeg mener er nesten like stor som da Ole Øyvind åpna en ølflaske med en dorull. Men nå er det sommer, og det er på tide å sette de virkelig store Gonzo-planene til livs. Vi skal vinne tilbake sjelene våre.

Og med det sagt, setter jeg ordet over til deg Ole Øyvind. Du kan godt fortsette å være Paul Simon, men jeg har klipt bukseselene for lenge siden, Garfunkel akter jeg ikke å være.