Greyhound Station, Montgommery, Alabama. (#3)

Klokken er 03.00. Utenfor er det svart natt. Verden begrenser seg til denne lille stasjonen, hvor nattbusser med destinasjoner spredd over hele kontinentet tar en pause slik at passasjerene kan faa seg en sigarett eller en burger.

Jeg stilte meg bakerst i en klaustrofobisk koe og ventet taaldodig paa den saakalte fastfooden. Hadde god tid til aa studere den skjeggete gamle dama bak disken som tok i mot hver eneste ordre med like maapende vantro. De fleste ba om en cheeseburger. Hver gang gjentok hun ordren like uforstaaende og langsomt - - "Che-eese bur-ger??"

Hun gikk motloes til verks.

Dama har antagelig staatt her hver eneste dag i aarevis, i det flimrende lyset fra en TV som konstant spyr ut blodige nyheter om blind gatevold og krigen i Irak, mens hun har sett tverrsnittet av Amerika slikke ketchuprester av fingrene paa sin vei hjem eller hjemmefra og ettergitt alle deres frityrfeite ordre. Jeg tror ikke denne kvinnen lenger kunne skille godt fra vondt, verken i matens eller den virkelige verden.

Men hun laget likefullt utmerkede cheesebrugere.

Den amerikanske drømmen (# 2)

Saa sto jeg endelig der. Paa JFK-flyplassen utenfor New York. Kjente ikke et menneske paa kontinentet. Hadde et lavbudsjett i lommeboka, og en mobiltelefon som fanget opp faerre signaler enn en vodkabedugget KGB-agent. Alt etter planen. Naa var det meg og veien. Den foerte opp en slusepreget rulletrapp og inn i et terminalbygg. Der ventet tjue skranker med bevaepnede grensevakter. De skal kontrolle at ingen besoekende har skarpe elementer i sin mentale bagasje som kan ripe opp den dyre nasjonal-lakken.

Jeg sto en time i ko. Fikk utdelt en groenn lapp som ba meg krysse ja eller nei paa en rekke spoersmaal, for eksempel om jeg hadde deltatt eller for oyeblikket deltok i massemord. Definisjonssporsmaal. Nederst paa lappen sto det at alle som krysser ett eller flere JA ikke har adgang til de forente stater. Det gjorde saken lettere. Jeg fylte ut hele skjemaet med unntak av rubrikken for adresse under oppholdet. Jeg skulle jo pa veien, vagabondere. Jeg hadde ingen planlagt adresse aa gaa til. Planen var aa sette seg paa bussen ut av New York samme kveld. Jeg var ikke den forste frihetsjegeren som reiste paa lykke og fromme ut i den amerikanske natten. Men jeg var muligens den mest naive.

- Jeg trenger en adresse her, sa vakta.
- Jeg har ingen spesiell adresse. Jeg har et 30-dagers Greyhound-busspass. Du kan faa see.
- Dette skjemaet ber spesifikt om at du oppgir en adresse, gjentok han.
- Jeg vet om flere hosteller jeg kan bo paa, vil du-
- HAR DU RESERVASJONER?
- Som sagt, jeg skal-
- DU HAR IKKE ADGANG TIL DE FORENTE STATER UTEN EN ADRESSE AA GAA TIL.
- Jeg har familie i Atlanta.
- SKAL DU TIL ATLANTA?
- Ja. Men jeg har ikke adressen her.
- Det er ikke mitt problem.
Jeg tenkte noen sekunder.
- JEG GIR DEG ET HALVT MINUTT TIL AA OPPGI EN GYLDIG ADRESSE ELLER GAA UT AV KOEN UMIDDELBART.
- Jeg kan faa tak i adressen til familien min hvis jeg faar laane en telefon et sted.
- Det kan ikke jeg hjelpe deg med.
- Saa hva skal jeg gjoere?
- Gaa ut av koen, saa kan du finne ut hva du skal gjoere.

Jeg gikk ut av koen, fisket opp reisehaandboka fra haandbagasjen og skrev ned adressen paa foerste og beste ungdomshostell i New York. Haapet paa aa ikke havne hos samme vakt denne gangen. Og hadde hellet med meg. Ingen spoersmaal. En loegn er selvfoelgelig lettere aa svelge enn en ubeleielig sannhet. Jeg gled friksjonsfritt inn gjennom siste sluse og sto plutselig ved bagasjebaandene. De var tomme. Mitt fly var allerede tatt av lista. Jeg sveipet raadloes rundt i hallen og snublet over ryggsekken min i et hjoerne.

Tok den paa ryggen og tuslet - - ut i friheten...