RUSS 06 – Del 2 - Dr. Sand Holth, I presume

Det er 17 dager siden terrord-korrespondent Ole Øyvind Sand Holth ikledde seg røde bukser for å gå undercover og infiltrere russen. Hvor ble han av? Jeg kunne ikke gjøre annet enn å reise etter og lokalisere vår fortapte reporter.

Noe var galt da Ole Øyvind ikke en eneste gang rapporterte tilbake til terrord i løpet av disse 17 dagene. Lå han gjenglemt i et telt på Lillehammer og led en smertefull fylledød omringet av kort-kåte unger? Var han på glattcella? Eller hadde han rett og slett gitt etter og blitt en trance-orientert rusbruspimpende tulleruss? Siste sjanse til å finne ut dette var i dag, 17.mai. I selveste russetoget.

Jeg bør vel nevne at den i utgangspunktet harmløse rekogniseringsjobben min endret seg ganske drastisk da jeg slo av noen ord med fetter Sverre. Det hele ble omgjort til en nøye planlagt og utspekulert Kennedy-assasinasjon. Og Ole Øyvind skulle fylle rollen som Kennedy.

Det bør også nevnes at assasinasjonen tok en enda mer utspekulert vending da Sverre og jeg plasserte oss taktisk blant russetog-tilskuerne med en 10-liters bøtte fylt til randen av vannballonger. Plutselig hadde min far og bror også engasjert seg i assasinasjonen. For ikke å snakke om musikklæreren min fra ungdomsskolen, to venner av Sverre og en gutt med Downs syndrom. Mens lommene på grå dressjakker ble fylt til randen av fargesprakende ballonger, på bristepunktet til å eksplodere når som helst, begynte russetoget å bevege seg nedover mot oss.

Og hva i helvette er det jeg ser? Ingen ringere enn Ole Øyvind. Ikke inni en bil. Ikke bærende på en plakat. Men plassert NEDI et jævla bildekk...

Et BILDEKK Ole Øyvind. Et bildekk i tau bak en russebil som slepte deg framover. Og ved siden av ham, Daniel Rosenquist, TV3's hallomann fra høsten av, også plassert nedi et bildekk! Hva tenkte dere på?

Allikevel, Ole Øyvind var i live. Han var svak, men i live. Og det var ingen tvil om at mannen hadde gitt etter for tre uker med russetid. Han satt jo tross alt plassert nedi et jævla bildekk. Jeg får ikke sagt dette nok, bildekk... i tau... etter russebil... Mannen måtte vekkes opp fra russehælvettet. For alt jeg visste kunne det hende han syntes det var stas å sitte i bildekket sitt og vise seg fram for bunad-tilskuere. Han trodde kanskje han var morsom og festlig? Vi måtte finne dette ut, Sverre aksjonerte.

Den ene vannballongen etter den andre eksploderer rundt Ole Øyvinds tafatte transportmiddel. Bombene smeller rundt ham gang på gang, vannspruten sprer seg som granatsplinter, og Daniel slenger ut en lavmælt "hei kutt ut a!" akkompagnert med en knyttneve med en langfinger jeg er ganske sikker på at var på vei opp. Men Ole Øyvind rører ikke en jævla muskel.

Han rikker seg ikke.

Han skal for alt i verden ikke ut av bildekket sitt, uansett hva som skjer. Jeg har aldri noensinne i mitt liv sett en person gi mer faen i hva som foregår rundt seg. Aldri har jeg sett en person mindre virkelighetsforankret. Og det var ikke annet å gjøre enn å smile mens jeg stolt beskuet terrord-korrespondenten forsvinne i bildekket sitt ved horisonten. Her satt en som ikke hadde gitt etter og prostituert seg for de mindre respektable russeverdiene. Her var en som holdt Gonzo-tunga rett i munnen og pilsen på perfekt skakke. Dette var infiltrasjon på høyt nivå. En avbalansert dranker som menga seg i russetoget. Aldri har jeg sett en ulv i mer troverdige fåreklær.

Kjør så mye bildekk du bare orker framover Ole Øyvind. Og med dette kan jeg konkludere med at vår mann ved fronten er i live og i sabla god form.

Kongsvingermarken

Det er sol ute og det lukter middag i det jeg våkner i senga mi 16:30 en lørdag i mai. Jeg ligger oppå dyna, klærne er på, gitar-forsterkeren durer. Alt tyder på at dette ikke var noen planlagt soveøkt. Og det har seg nemlig slik at denne kollaps-inspirerte hvilen var resultatet av to timer på tivoli med bruttern og vennene hans. For meg, en serie utrolige inntrykk jeg ble nødt til å bearbeide ved å sove. La meg først fortelle litt om Kongsvinger og byens forhold til dette tivoliet.

To ganger i året okkuperes parkeringsplassen utenfor ”Pyramiden kjøpesenter” i Kongsvinger sentrum. Dette er verken noen pyramide eller et kjøpesenter, men et grått kvadrat med innslag av rødt. En gang i gamle dager ble denne parkeringsplassen brukt som et stort marked for salg og kjøp av korn og dyr. Dette konseptet har blitt slipt av tidens tann og fulgt samfunnets utvikling. Derfor er marken i dag et sted hvor du får kjøpt soft guns og drittlukt på boks.

I tillegg kan du begi deg ut på usikrede dødskaruseller fra Axels Nøyesfelt. Men det er mer ved marken enn det øyet ser. Uten marken hadde ikke Kongsvinger vært Kongsvinger. Her er det fjortisene får sin første fyllekule. Her er det så mange som blir stukket ned med kniv at utekontaktene og natteravnene endelig får noe å gjøre. Og når marken er så gjennomsyra rølpete er det også at vi i lokalavisa plutselig blir sysselsatt. Markenshelga to ganger i året kan drive denne avisa rundt i mange måneder etterpå. Vi er virkelig en gjeng journalistiske magikere, rundt et enkelt knivstikk eller en beskjeden spyflekk kan vi bygge opp en massiv serie forsidesaker og i skyggen av-marken konsepter i etterkant.

Jeg velger selvfølgelig som kritsk frilanser/liksom-journalist å avstå fra hele dette prosjektet. Det har seg nemlig slik at jeg av hele mitt hjerte avskyr marken som pesten. Jeg hater marken. Å dra på marken er en epoke i mitt liv jeg er så forferdelig ferdig med. Og jeg har holdt meg på trygg avstand i snart fire år. Men denne lørdagen skjedde det noe.

Min bror kommer gråtende inn på rommet mitt. Han er ti år og han vil på marken. Han er helt desperat. Jeg blir møtt med det lukrative tilbudet om å få gratis inngang pluss 100 kroner for å holde styr på bruttern og kameratene hans. Jeg tenkte det kunne bli interessant, jeg sa ja. Lite visste jeg om hva som skulle møte meg.

Nedover Lia kjørte vi i naboens blå tiseters Caravelle. Det gikk etter hvert opp for meg at det var flere negative sider ved dette oppdraget:

- Ansvar for hele den yngre generasjon i nabolaget
- Gi andre inntrykk av at jeg er lekekameraten deres og ikke hadde noen andre å dra på marken med
- Gi andre inntrykk av at jeg er pedofil og har lokket med karuseller og is for så å gruppevoldta dem bak en spekepølse-bod
- Gi andre inntrykk av at jeg tar utdanning i helse og sosial-fag

Tankerekka sklei etter hvert veldig ut i hva andre kom til å tenke om meg. Jeg valgte derfor å avbryte hele greia. Vi var også framme, så det var bare å la det stå til og heller se hva slags sosial forståelse jeg ble møtt med.

Gutta løp inn i kaoset av karuseller og jeg ble pent nødt til å løpe etter. De brukte alle pengene de hadde på billetter og forsvant inn i et slags Harry Potter-spøkelseshus. Jeg stod igjen utenfor, ensom og forlatt midt i marken, åpen for eksponering og bespottelse av Kongsvingers ”elite”.

Jeg kunne ikke gitt mer faen.

Malplassert midt veien valgte jeg å feste blikket på forskjellige ting og gjenstander rundt meg. Jeg stod i et kaos av roterende vogner og sukkerspinn. Et tivoli er fasadenes fasade. Blinkende lys helt tilfeldig plassert overalt. Mange er knuste, derfor må de som fungerer jobbe enda hardere, av og på i et inhumant tempo. På vogner og vegger er det tegninger av Hollywood-stjerner. Og overalt spilles det remix-musikk. Alt er så tydelig tilgjort at det er til å spy av. Det er noe ekkelt over det hele, det er galskap satt i system.

Stormende ut av Harry Potter-huset kom ungene. Jeg tassa etter dem til neste attraksjon. De gikk for noe hardere denne gangen, en stor sirkel med vogner som snurrer rundt hvor vognene igjen ytterligere kan snurres rundt. Krevende, både å si og se på. Ungene trådde uvitende inn i en vogn og ventet spent.

Det var noe som fascinerte meg med hele greia. Midt ute på det bevegelige gulvet står det en mann. Og når karusellen settes i gang, trasker han rundt her og gir snurrevognene en ekstra dytt. Og det var da jeg oppdaget det:

Tivoliblikket.

Å jobbe på tivoli merker deg. Du er en mentalpasient lagt inn på et mobilt galehjem som reiser rundt i landet for å voldta bygde-Norge. Folk som jobber på tivoli er derfor zombier. De er forbi både livet og døden. Hvileløst opererer de billettboder og monterer karuseller opp og ned ettersom de reiser rundt. De har blitt utsatt for så mye blinkende lys, dårlig musikk og opplegg at de har mistet livslysten. Livet deres går på auto-pilot. Og du så det kanskje enda tydeligere på denne mannen enn de andre ansatte på tivoliet. Han gikk rundt der, mens vognene snurret rundt ham i G-kraft, og kunne virkelig ikke brydd seg mindre. Mens personene i vognene hylte og lo, ga han dem vemodige dytt for å øke spenningen. Om han hadde snublet eller mistet balansen og havnet foran en av vognene, hadde virkelig ikke gjort ham noe. Dette var en mann uten livslyst. Dette er hva som skjuler seg bak tivoliets fasade.

Bruttern og vennene hans ble utsatt for disse vemodige dyttene i ny og ne. Og representantene i vogna deres stod for veldig mange forskjellige synspunkter på tivoli. Lengst til høyre sitter en av naboguttene med armene til topps og smiler. På den andre siden sitter bruttern og ler men holder et fast sikkert grep på sikkerhetsstanga. Men midt imellom alle ungene sitter det en framoverbøyd liten tass og forbereder seg på å dø og spy.

Heldigvis skjedde ingen av delene. Han ble i midlertid plassert i observatør-karantene sammen med meg.

Etter flere karuseller beveget vi oss mot salgsbodene. Og jeg hadde bevisst spart på alt av engasjement og gruppeautoritet fram til nå. Juggel og drit ville jeg ikke ha i gruppa mi, såpass moral hadde jeg ovenfor jobben min. Og jeg forhandlet meg fram til at ungene kjøpte slush i stedet for håndgranat-lightere. Det var en hard kamp, det var nemlig ikke grenser for hvor festlige disse håndgranat-lighterne var. Jeg nevnte det ikke for dem der og da, men jeg kan si det her: Jeg har selv vært i besittelse av en håndgranat-lighter. Og den er virkelig ikke så morsom som det ser ut til.

Det gikk opp for ungene at de nettopp hadde brukt alle pengene sine på marken. En fortvilelse sprette seg over dem alle sammen. Og jeg skjønte det var på tide å tilkalle den blå caravellen for å frakte oss trygt hjem til lørdagsgodteri og grans-brus.

Fri for ansvar og 100 kroner rikere, tusla jeg inn på rommet mitt hvor jeg med en gang gikk inn i en drømmeløs søvn. Jeg er klar over at jeg tidligere har gjort narr av Tusenfryd. Men kjære kjære snille Tusenfryd, jeg trygler dere om å få bo i den nye berg-og-dal-bana deres hver gang det er marken på Kongsvinger. Jeg er både redd og merket for livet. Hvis jeg noensinne må på marken igjen, kommer jeg til å gå amok og fylle lungene til tilfeldige forbigående med lightergass for så å gå ombord i pariserhjulet og på toppen kaste meg utover fornøyelsene og lande på et brett av blinkende lys. Jeg ser helst at de spidder meg, slik at de lett dekorert av blod fortsatt blinker. Det hadde blitt en forsidesak i lokalavisa jeg kunne likt.