RUSS 06 – Del 2 - Dr. Sand Holth, I presume

Det er 17 dager siden terrord-korrespondent Ole Øyvind Sand Holth ikledde seg røde bukser for å gå undercover og infiltrere russen. Hvor ble han av? Jeg kunne ikke gjøre annet enn å reise etter og lokalisere vår fortapte reporter.

Noe var galt da Ole Øyvind ikke en eneste gang rapporterte tilbake til terrord i løpet av disse 17 dagene. Lå han gjenglemt i et telt på Lillehammer og led en smertefull fylledød omringet av kort-kåte unger? Var han på glattcella? Eller hadde han rett og slett gitt etter og blitt en trance-orientert rusbruspimpende tulleruss? Siste sjanse til å finne ut dette var i dag, 17.mai. I selveste russetoget.

Jeg bør vel nevne at den i utgangspunktet harmløse rekogniseringsjobben min endret seg ganske drastisk da jeg slo av noen ord med fetter Sverre. Det hele ble omgjort til en nøye planlagt og utspekulert Kennedy-assasinasjon. Og Ole Øyvind skulle fylle rollen som Kennedy.

Det bør også nevnes at assasinasjonen tok en enda mer utspekulert vending da Sverre og jeg plasserte oss taktisk blant russetog-tilskuerne med en 10-liters bøtte fylt til randen av vannballonger. Plutselig hadde min far og bror også engasjert seg i assasinasjonen. For ikke å snakke om musikklæreren min fra ungdomsskolen, to venner av Sverre og en gutt med Downs syndrom. Mens lommene på grå dressjakker ble fylt til randen av fargesprakende ballonger, på bristepunktet til å eksplodere når som helst, begynte russetoget å bevege seg nedover mot oss.

Og hva i helvette er det jeg ser? Ingen ringere enn Ole Øyvind. Ikke inni en bil. Ikke bærende på en plakat. Men plassert NEDI et jævla bildekk...

Et BILDEKK Ole Øyvind. Et bildekk i tau bak en russebil som slepte deg framover. Og ved siden av ham, Daniel Rosenquist, TV3's hallomann fra høsten av, også plassert nedi et bildekk! Hva tenkte dere på?

Allikevel, Ole Øyvind var i live. Han var svak, men i live. Og det var ingen tvil om at mannen hadde gitt etter for tre uker med russetid. Han satt jo tross alt plassert nedi et jævla bildekk. Jeg får ikke sagt dette nok, bildekk... i tau... etter russebil... Mannen måtte vekkes opp fra russehælvettet. For alt jeg visste kunne det hende han syntes det var stas å sitte i bildekket sitt og vise seg fram for bunad-tilskuere. Han trodde kanskje han var morsom og festlig? Vi måtte finne dette ut, Sverre aksjonerte.

Den ene vannballongen etter den andre eksploderer rundt Ole Øyvinds tafatte transportmiddel. Bombene smeller rundt ham gang på gang, vannspruten sprer seg som granatsplinter, og Daniel slenger ut en lavmælt "hei kutt ut a!" akkompagnert med en knyttneve med en langfinger jeg er ganske sikker på at var på vei opp. Men Ole Øyvind rører ikke en jævla muskel.

Han rikker seg ikke.

Han skal for alt i verden ikke ut av bildekket sitt, uansett hva som skjer. Jeg har aldri noensinne i mitt liv sett en person gi mer faen i hva som foregår rundt seg. Aldri har jeg sett en person mindre virkelighetsforankret. Og det var ikke annet å gjøre enn å smile mens jeg stolt beskuet terrord-korrespondenten forsvinne i bildekket sitt ved horisonten. Her satt en som ikke hadde gitt etter og prostituert seg for de mindre respektable russeverdiene. Her var en som holdt Gonzo-tunga rett i munnen og pilsen på perfekt skakke. Dette var infiltrasjon på høyt nivå. En avbalansert dranker som menga seg i russetoget. Aldri har jeg sett en ulv i mer troverdige fåreklær.

Kjør så mye bildekk du bare orker framover Ole Øyvind. Og med dette kan jeg konkludere med at vår mann ved fronten er i live og i sabla god form.