10.desember - Singulærtransport

Det sies at verden blir mindre og mindre. Bussene, flyene, bilene og togene står alle til disposisjon for at du skal komme deg dit du ønsker. I hvertfall noen ganger. Men dette gjelder ikke meg. I motsetning til Ole Øyvind som er en ekspert innen kollektivtransport, er jeg sannsynligvis den mykeste trafikanten i hele den vestlige verden. Jeg går. Og jeg er jævlig god på det.

Lørdag kveld for to uker siden gikk dette opp for meg. Det ble ivrig konversert mellom Ole Øyvind og Daniel angående ville eventyr med bil på glattisen. Ole Øyvinds nær-døden-opplevelse på den ekstremt glatte veien til et eller annet sted på skogen jeg ikke husker navnet på. Og Daniels mangehundregraders brekksladder. Jeg hadde også en trafikk-historie! Tidligere på kvelden hadde jeg rava lystig ned Lia med sekken full av øl. Så plutselig kjenner jeg bakken forsvinne under meg! Jeg er midt i en snubbel. Men jeg har en ufattelig kontroll. I lufta gjør jeg et valg. Mange liter står på spill. Det er enten meg eller ølet. Jeg velger meg og tar en slags piruett i lufta som gjør at jeg lander på magen.

Denne historien valgte jeg å holde inne. Den hadde ikke slått an blant de ”hippe” og ”kule” bil-samtalene. Men et lys gikk opp for meg. Jeg kan da noe, og det er å traske.

Jeg eier ikke retningssans. Jeg eier ikke glimtet i øyet for kollektivtransport, som Ole Øyvind er så kjent for. Jeg gidder ikke lære meg å kjøre bil. Tre sykler gjennom tre år er stjålet. Og den fjerde har noen drittunger sabotert. Takk faen skal dere ha, jeg hadde en jævlig festlig sykkeltur hjemover når verken bremser eller styre ga noe som helst utslag på hva eller hvor jeg ville med faenskapet! Med andre ord, jeg går. Tusler. Skritt for skritt. Time etter time. Om nødvendig. Noen ganger får jeg med meg Ebzen, som egentlig er alt annet enn en myk trafikant. Han har et solid transportnettverk rundt seg bestående av selveid moped, busskort, og viktigst av alt, et velvillig foreldreapparat med to biler til disposisjon. Allikevel har vi mang en tuslejævel sammen.

Når du vandrer så mye som meg blir du selvfølgelig jævlig god på det. Jeg anser meg selv som en dykig trasker. Omstreifar. Det finnes to typer vandring. Urban og Offroad. Jeg mestrer selvfølgelig begge.

Offroad-vandring er en røff, upolert og turbulent vandreteknikk. Den innebærer bakker, hindringer, dårlige veier, eller rett og slett ingen veier i det hele tatt, som navner tilsier. Enkelt og greit er hovedpoenget at du ikke skal tryne. Du skal holde deg selv og tempoet oppe hele veien. Tempo er viktig når man er myk trafikant. I motsetning til andre transportmetoder, bestemmer en vandrer alt. Du sitter på hele ansvaret for at du kommer deg fram dit du vil. Pilot, kontrolltårn, flyvertinne, du er dem alle på en og samme gang. Jeg tror mange mennesker i dag har et altfor avslappa forhold til det å gå. De tror det bare er å tusle avgårde. Men det er det ikke. Særlig når man driver med offroad-vandring, er dette viktig å huske på. Som jeg nevnte tidligere, du har ikke hatt en vellykket vandring hvis du tryna på veien. Hvis tenna dine borer seg ned i grusen og hundebæsjen i veikanten smøres utover håret ditt, da er du ingen god vandrer. Da har du tryna. Du har sovna bak rattet.

En dreven vandrer faller aldri. Men han faller gjerne nesten. Poenget er ikke at du skal stirre ned i bakken og analysere hver minste stein og kvist for snublepotensiale. Du skal måke på i den farten du klarer, målbevisst med tankene dine et helt annet sted. Og i det du kjenner du faller, skal du slippe deg løs. Lukke øynene og la omstreifaren i deg overta. La han sette ned farten på alt, bøye ryggen din, dra ene armen høyt i været, kaste venstre bein foran deg, få deg til å rope ”oi” på den tafatte-vandrer-måten man skal rope oi på, skape balanse og få deg til å stå standhaftig på begge beina. Du puster en gang, og går galant videre. Da mestrer du offroad-trafikkering.

Urban tusling er annerledes. Her er det to ting i fokus. Lyskryss og motgående trafikk. Altså andre mennesker. En svært klassisk problemstilling innen urban trafikkering er når du støter på en trafikant som skal forbi deg. Begge to viker til siden. Dette kommer dere jo ikke langt med. Så begge viker til andre siden. Dette kommer dere heller ikke særlig langt med. Så står dere begge to stille i håp om at den ene skal vike. Det kommer dere heller ikke så forbanna langt med. Så dere fnyser og ler nervøst av hverandre for så å lurke seg rundt hverandre.

Dette er ikke pro!! Dette er for jævlig elendig! Oppfører du deg slik klarer du ikke å lese det myke trafikkbildet! Du burde aldri fått lov til å gå engang! En god urban trafikant viker nemlig aldri. Du går rett fram på fortauet ditt og der skal du gå så lenge det er nødvendig. La de andre vike. La tullingene som ikke veit noe som helst om vandring vike. Det er faktisk det beste, både for deg og dem.

Lyskryss er det mest krevende innen vandring. Poenget er at du skal flyte inn i hele lyskrysset og menge deg med den harde trafikken, biler, busser og liknende, på en veldig spesiell måte. Du skal tilpasse farten din på forhånd slik at du bare lunter over lyskrysset i tempoet ditt. Du skal ikke trykke på noen jævla knapp. Du skal ikke vente. Du skal nå lyskrysset akkurat i det øyeblikket hvor det ikke er noen biler som skal ha deg som Galleonsfigur i grillen sin. Grønn gubbe er nederlag! Å stoppe opp og stå stille, det er elendig! Det skal ikke være nødvendig.

Men, lyskryssknappen er ikke bare for morro skyld. Den skal faktisk trykkes på. Når du er trygt over lyskrysset på andre siden, kaster du armen din ut til venstre, trykker inn knappen og går videre. På denne måten saboterer du den harde trafikken. Det er et stort poeng for en vandrer å gjøre dette, rett og slett fordi han ikke har lappen og syns det er litt leit...

Men den dagen du tusler på umåkte glatte bakker nedover Lia, har sju nesten-ulykker, snø opp til magen, sint nabo på nakken med hagle i hånda fordi du gikk i gjennom hagen hans, mp3-spilleren så høyt at senile gamle damer hører musikken tydelig nok til å slenge slibrige kommentarer om denne forferdelige musikken ungdommen hører på i dag, tre barneskoleklasser i oppleggsbasert marsj hånd i hånd geleidet av gestapo-frøkner foran og bak som viker for deg bare fordi du har vandrer-glimtet i øyet, tre lyskryss du glir igjennom på en så behagelig måte at bilistene får lyst til å gi deg både fingern og hornet og ender lykkelig opp dit du skal, da har du hatt en vellykka tur. Da kan du kalle deg en myk trafikant.

La bilen stå i garasjen. Resirkuler sykkelen din eller la fulle menn stjele den en sen lørdag. Gå hjem, si nei til å bli kjørt. I sommer tusla jeg hjem midt på natta og så sola stå opp bak kretsfengselet på toppen av Kongsvinger. I høst gikk jeg over brua og det la seg tåke på hver side. Det var som jeg ikke kunne se slutten eller begynnelsen av brua. Det stod også en mann halvveis over som spydde og banna det han makta. Og i juli trilla Ebzen og jeg den 90 kilo tunge mopeden hans opp alle bakkene til huset mitt. Det er hva jeg kaller vandring det! Det er sånt man ikke ville opplevd bak frontruter og elektriske vinduer. Ja, jeg elsker vandring. Det står for flere ting jeg liker. Det står for mannen-i-gata. Det står for arbeiderklassedrittungen. Det står for selvstendighet. Det står for miljø, tjue minutters tur og jeg kan med god samvittighet glemme alt plastet jeg har slengt rundt meg opp igjennom årene jeg har levd, undøvendige dass-nedspylinger og innkjøpte barnearbeids-klær. Og aller viktigst står tusling for frihet.

Jeg skal heller ikke legge skjul på at jeg aldri kommer tidsnok til noe som helst. Men det er prisen å betale for å være en tuslemann. Og jeg håper alle rundt meg er inneforstått med det.

Tl slutt, alle dere foreldre der ute. Hva enn dere gjør med ungene deres, tving dem aldri med på skogsturer når de er små. De blir merket. For resten av livene sine. Dere må ikke finne på gjøre det.