19.desember - Terrord vs. Vernepliktsverket, del 1: Ole Øyvind goes to sesjon.

Jeg sitter her med en lapp i hånda.

Du vil ikke bli innkalt til tjeneste for det norske forsvaret verken i fred eller krig, kan lappen fortelle.

Der røk den drømmen. Her har jeg gått hele livet og venta på muligheten for å delta i væpna konflikter. Ingen som har fulgt med på denne bloggen har kunnet unngå å merke seg mitt nærmest sykelig forvridde forhold til krig. Vietnamfilmer og alle de Hemingway-bøkene som jeg skriver denne adventskalenderen i et desperat forsøk på å få beholde, har skylda.

Men jeg skal innrømme det her og nå: Jeg er ingen kriger på bunnen. Jeg har sysla mye med pasifistiske tanker. Jeg har ikke noe tro på vold som konfliktløser. Jeg mener forsvaret burde legges ned. Jeg er en hippie-anarkist i fåreklær, og kunne ikke under noen omstendigheter tenke meg å lystre ordre en fra en feit testosteronbombe i uniform med drittstjerner på. Jeg kom tidlig i livet til å anse meg selv som militærnekter. Og jeg har levd en problemfri tilværelse i den tro at litt krigsromantikk lot seg fint kombinere med slike hippieverdier.

Det gjorde det også, inntil i dag. I dag var jeg nemlig på sesjon, for å vise det norske forsvaret hvor udugelig jeg er. Og jeg var fast bestemt på å slippe unna. Jeg hadde planen klar. I posten hadde jeg fått et skjema som stilte masse nærgående og upassende spørsmål om personlige anliggende som alkoholforbruk og selvmordstanker. Jeg kryssa av en profil som kunne tilhørt en gjennomsnittelig palestinsk selvmordsbomber.

”Du har satt en del kryss her”, sa sesjons-legen surt straks han fikk se på arket. Men før den tid hadde situasjonen endret seg dramatisk.

Jeg er normalt ikke svak for propaganda. Jeg har mange meninger. Og det skal mye til før noen av dem ryker. Men når jeg kom inn i sesjonsrommet, satt og venta gjennom den nøye tilmålte forsinkelsen og hørte Eric Cartman (fra South Park) synge ”Oh Holy Night” i sin helt spesielle versjon over lydanlegget, samtidig som en LSD-skjerm på veggen viste dritkule bilder av norske soldater i tjeneste i Afghanistan, da var det et svakt punkt i min personlighet som ga etter. Dum som jeg var lot jeg litt propaganda ta knekken på meg. Jeg fant brått ut at jeg måtte for faen se å komme meg ut i den virkelige krigen.

Men jeg er ikke flink til å ta valg sånn på sparket. Jeg klarte heldigvis ikke endre planen der og da. Så jeg gjorde akkurat det jeg hadde tenkt hele veien: Erklærte meg som pasifist til en trøtt offisers tydelige skuffelse. Jeg lot dem få vite at jeg har hørsel som en hund og syn som en middels olding. Og gikk til legen. Da jeg kom inn i rommet satt han med ryggen mot meg og lo høyt og rått. Jeg ble livredd, og kunne ikke annet enn å fortsatt klamre meg til planen. Da han snudde seg og forklarte at latteren skyldtes en morsom tekstmelding, satt jeg der som en mutasjon mellom Asbjørn Brekke fra nissene på låven og Harald Eias Knut Arild Hareide-imitasjon, og forklarte spakt at jeg var et nervøst vrak, akkurat slik alle avkrysningene mine antydet.

Her er utdrag fra samtalen min med legen.

Legen: Du har satt en del kryss her.

Ole Øyvind: Har jeg det?

Legen: Når du sier du har angst, hva mener du med det?

Ole Øyvind: Angst.

Legen: Hvordan angst?

Ole Øyvind: Nervøsitet. Redsel.

Legen: Slutt å bruk stikkord. SNAKK I HELE SETNINGER!

Ole Øyvind: Det er ikke så lett å forklare. Angst for å snakke med fremmede.

Legen: Har du angst når du sitter her og snakker med meg?

Ole Øyvind: Nei- jo, jeg mener ja.

Legen: Hvordan arter den seg?

Ole Øyvind: Jeg skjelver.

Legen: Tror du at du vil klare deg i militæret?

Ole Øyvind: Jeg vet ikke. Det spørs vel.

Legen: Min erfaring er at sånne som deg ikke klarer seg så bra i forsvaret.

Og dermed var det i boks. Jeg var fritatt. Jeg slapp militæret, og enda bedre, jeg trenger ikke engang å ta siviltjeneste og kaste bort et og et halvt år på å traske rundt på linoleum blant småbarn eller krøplinger. Jeg er nemlig registrert som en krøpling sjøl, udyktig til så vel å skyte russere som å hjelpe gamle beinskjøre menn på dass. Jeg er en psykisk krøpling, og det var akkurat hva jeg hadde håpa på. Inntil jeg lot meg ramme av vernepliktsverkets julepropaganda. For nå føler jeg meg egentlig litt som en taper.

Jeg kom til sesjon som en svært frisk og oppegående gutt. Jeg var ved godt mot. Nå som jeg har stemplet meg selv inn i det store systemet som et nervøst vrak, føler jeg meg plutselig også som et nervøst vrak.

For meg fremsto ”tjenesteudyktig” som den mest ærefulle betegnelsen noen kunne få. Etter å ha fått stempelet i panna selv, føles det mer som om jeg har gjemt meg i en kompostbinge for å slippe unna de stygge oberstene, og så kommer plutselig søppelbilen og tømmer kompostbingen mens jeg ligger oppi. Jeg er blitt grisefôr.

I bilen på vei hjem kom jeg til å tenke på hvordan det ville føles hvis det virkelig ble krig. Før har hovedargumentet mitt mot forsvaret vært at det ikke blir krig. Og at dersom det blir det har ikke den lusne hæren vår noe å stille opp med allikevel. Dette argumentet ble veldig styrket da jeg satt og studerte den tafatte gjengen vi utgjorde på venterommet før dagens klassifisering. Men allikevel, hvordan ville det føles hvis Norge ble angrepet og alle jeg kjente måtte ut og kjempe for fedrelandet, mens jeg satt hjemme og sutta på tommeltotten og leste i ”Sosial intelligens for dummies”? Tanken gjorde meg svært neffor..

Det var først når venner gratulerte meg med serien over militærvesenet, at jeg på nytt tok til vett og skjønte at selvfølgelig hadde gjort det rette. At jeg hadde klart å oppnå det jeg ville. Jeg vant over forsvaret. Jeg er fri fra det hælvettes voldelige dritt-opplegget dems. Det mest oppleggbaserte opplegget av dem alle. Jeg slipper å handle mot overbevisningen min. Det er seier!

Og nå kunne egentlig alt vært fryd og gammen, hvis det ikke var for at jeg og Jørgen var så dumme at vi i et innfall av dumdristig markedsføring satte TERRORD som startside på datamaskinene på sesjonsrommet. Faen i hælvette heller. For denne teksten kan jeg ikke ditche, dagens adventskalenderluke er allerede drøyt forsinket.

Så til dere i det norske forsvaret som vantro leser dette: Vær så snill og ikke kall meg inn på nytt! Ikke gi meg noen straff. Denne teksten er bare påtrengte morsomheter og fiktivt oppspinn. Alt jeg sa til dere var sant, vært bidige ord!

Og hvis jeg det ikke finnes nåde, la meg i det minste få komme til Afghanistan og rydde litt miner..