14.desember - Smakere
Vi mennesker har alltid vært kåte på å finne ut saker og ting. I dag forsker svette menn i hvite frakker på dommedagsvåpen og snegler trygt inne i de underjordiske basene sine beskyttet av glassmonter, betong og fysikkbøker. Men tror de kanskje at de er kule? Tror de vi syns de gjør en så forferdelig viktig jobb? Jeg vil hedre de glemte forskerne, langt tilbake i tid. Modige mennesker som ingen husker. Vågale mennesker som tørte å prøve ut nye ting. Dumme mennesker som forska med livet som innsats. Jeg prater om smakerne.
For mange hundre år siden var en mann ute og tusla med henda i lomma. Han så ei ku. Så tenkte han ”Oi, jeg tror jeg tar å klemmer litt på de greiene som bare henger og slenger der jeg gitt. Faktisk tror jeg at jeg drikker det som kommer ut av dem også, hvis det skulle skje.” Slik ble melk oppfunnet.
Det var også en annen mann som for mange hundre år siden var ute og tusla med henda i lomma, sammen med dama si. De så ei høne. Og da tenkte mannen at nå skulle han vise dama at han var mann. Han pekte på høna og sa ”Ser du den stygge greia der? Jeg skal spise det første som dulter ut av rævfaen!” Og høna la egg, og slik ble egg oppfunnet.
En gang for lenge siden gjorde naive, uvitende, rett ut dumme mennesker, slike ting. Og ja, hele vårt samfunn er bygd på dumskap. Er det feil? På ingen måte.
Faktisk skylder vi dumskapen alt. Hadde ikke folk prøvd å klappe krokodiller, hadde vi aldri funnet ut at krokodillene ikke var voldsomt begeistra for dette. Hadde ikke folk kjørt en kaktus ned halsen, hadde vi aldri funnet at vi ikke var så voldsomt begeistra for akkurat det. Og hadde ingen tatt seg bryet med å åpne en jævla kokosnøtt, hadde vi aldri funnet ut at den hvite gugga inni kan drikkes.
Dumskap er den ultimate forskningsmetoden. Den er dristig, farlig og praksisbasert. Og ingenting er mer effektivt og resultatgivende enn å teste noe på seg selv. Jeg har spesielt sansen for å smake på ting.
Vi bruker tida vår her på jorda hovedsakelig til to aktiviteter. Overlevelse og formering. Overlevelsesbiten handler i stor grad om å dytte gjenstander ned i munnen for så å la de bli voldtatt av magesekken og tarmen før de ender sine dager i en sølepytt. Er det viktig å vite noe om dette? Selvfølgelig. Faktisk er det 50% av alt vi noensinne trenger å vite noe om i det hele tatt. Og da bør man sitte inne med kunnskap om akkurat hva det er vi klarer å voldta og når vi eventuelt gaper over.
En gang ble det satsa på slik forskning. Men jeg tror få mennesker i dag ser hvor viktig det var. Liv gikk tapt. Folk ble sjuke. Familier oppløst. Men like fullt, de ofret livene sine for vitenskapen. Om det var bevisst fra deres side eller ikke er et annet spørsmål.
Å smake på noe gir resultater. Alltid. Uansett hva det er. Derfor mener jeg det er en svært undervurdert forskningsmetode. Alt har en smak og en smak kan avsløre alt. Å ta på ting er ikke like bra, men uten tvil en nødløsning. Det er et alternativ til smaking, men på ingen måte like resultatgivende. Putter du noe i kjeften, da kan det gå så utrolig dårlig. Men også fantastisk bra. Å ta på ting er bare feigt. Det er russisk rullett med plastsabel. Kan gjøre vondt hvis du gidder å slå lenge nok.
Jeg tror smakerne var gode mennesker. De levde impulsivt, de var overbevist om at alt her i verden var godt, og sist men ikke minst, de var ikke redde for å prøve noe nytt, som min kjære bestemor ser på som en av de viktigste kvalitetene det er mulig for et menneske å ha i sosiale sammenhenger, særlig ved alternative middagsbord. Det må da være verdt noe.
Og skulle smakerne fulgt en moderne vitenskapelig framgangsmåte, hadde vi faen ikke vært der vi var i dag. Mange, egentlig stort sett alle av prosjektene smakerne har begitt seg ut på, virker dumme og totalt meningsløse på papiret. Men fy faen, ingen kan komme her og si at det var fiasko å drikke melk. Og tror du folk gnikka to pinner inntil hverandre fordi de trodde det kom til å ta fyr? Ikke faen! De gjorde det fordi de hadde lyst de. Og det funka dritbra. Så alle dere forskere der ute som skal redde oss fra oversvømmelse, fattigdom og drivhus. Drit i logikk, teori og hvite mus. Gjør det dere har lyst til. Gjør det mot dere selv. Og viktigst av alt, smak på alt.
13 Comments:
Er dette grunnen til at du spiser rester, som befinner seg på gulvet og diverse andre steder?
Selv om jeg på ingen måter har noen planer om å gjøre det samme selv, så har jeg fått mer forståelse for at du tømmer tallerknene til gjestene på Bastian, etter at de har forsynt seg.
Døh, det er snakk om store fat med pommes frites og gratinerte poteter. Det er allerede kollektivbasert når det blir servert på bordet, type "alle forsyner seg med stor skje og legger på hver sin tallerken". Jeg ser ikke noe galt i å spise opp det som blir igjen.
Jeg hører du sier det. Jeg klarer likevel ikke å se det hygieniske i å spise av mat andre mennesker, du ikke kjenner, allerede har spist av.
De har jo ikke spist av maten, de har forsynt seg av maten. Og etterpå er det min tur til å forsyne seg.
"De har forsynt seg"
Som om det ikke er det samme som å spise av maten.
Ærlig talt.
På ingen måte! Forsyne seg av mat er ikke det samme som å spise av mat.
Enlighten me!
Nei, gidder ikke.
Brenn.
Hore.
Brenn!
Poenget, enkelt og greit, er at så lenge de ikke har tatt på maten med fingrene sine eller slikka på den, så er den spisbar. Og jeg velger å tro at de ikke har slikka potetbollen.
...
Jeg vil hevde at det er naturlig å forsyne seg av en bolle med pommes frites med fingrene.
Er du klar over hvor få som vasker hendene etter et toalettbesøk?
jaja, bakterier er egentlig litt stas. Problemet med vårt samfunn er at vi er for reinslige. Unger blir vaska etter fødselen. Er du klar over hvor dumt det er? De går glipp av en fantastisk bakteriell startpakke som vil gjøre dem godt seinere i livet.
Men tro ikke at jeg er en svett ureinslig huleboer, jeg stiller meg bare ikke så voldsomt kritisk til mat på gulv og mat til gjenbruk.
Fy faan så bra blogg:P
Legg inn en kommentar
<< Home