Den amerikanske drømmen (#4)

Jeg våknet i en badstu med to rom og kjøkken. Kroppen klistra til gulvet som et desorientert foster i en verden av glasskår, fulle askebegre og tomme ølbokser. Brian hadde falt ut av senga si, og dunket må ha vekket meg. Han så allerede ut til å være relativt komfortabel på gulvet. Foran platespilleren lå det hjemløse paret lett sammenfiltret og sov like tungt. Dobbeltsenga var nå utelukkende forbeholdt pitbullene. Jeg kom meg opp og gikk til vasken, fant ingen glass, skylte en tom ølboks og satt og drakk vann av den helt til resten av selskapet også måtte gi tapt for heten.

Det var Brian sin leilighet. Han skulle på jobb klokka tre. Men jeg og de hjemløse fikk bli, han lot døra stå åpen så vi kunne komme og gå - og forsvant.
- Tror du han mente vi fikk bli til i morgen, spurte jeg Eric. Jeg ante muligheten for nok en gratis overnatting - og for journalisme.
- Jeg og Katy skal ut og skaffe noe penger, så vi kan kjøpe whisky og en god middag til Brian kommer hjem. For å vise at vi verdsetter gjestfriheten. Så det ordner seg sikkert.
- Kult. Det er jeg gjerne med på.
- Bra.
- Hva slags middag tenkte dere å lage?
- Vi har ingen penger, men det må være godt, og uten kjøtt. Jeg tror han er vegetarianer.

Dette var i Memphis, Tennesse. Jeg ankom tidlig dagen før med nattbussen fra Chicago, og fant tilfeldigvis ut at det var en stor musikkfestival i byen samme helg. Flere store band skulle feire rocken i dens fødeby langs Missisippis bredder. Det var grunn god nok til å vente. I mellomtiden luntet jeg rundt i tropevarmen på jakt etter en flaske lokal whisky og nærliggende seng (gjerne i samme prisleie). Alkoholen hadde en rigid 21-års-grense, og billige sovesteder var høyst trolig mangelvare. Det var to av de tingene jeg hittil hadde lært om USA.

Det kom et par gående bort til meg nede ved busstasjonen. De gikk i tilgrisa, rocka klær, leide en liten hund og hadde sekker på ryggen. Jenta så på meg da jeg passerte.
- Har du noe pot på deg?
- Beklager.
- Du er her for musikkfesten, ikkesant?
- Klart. Dere og.
- Ja. Men hvor er alle de andre folka?
- Jeg vet ikke.. Hvor kommer dere fra?
- Vi haiket hit fra Kentucky.
- Hvor bor dere?
- Ingensteder.. Overalt. Vi bare reiser..
- Skjønner.. Jeg mente her i byen..
- Ehm. Vi sov på togstasjonen i natt. Helt til politiet kasta oss ut.
- Jeg leter etter et sted å sove.
- Hvor kommer du fra?
- Norge. Forresten.. Er noen av dere 21?
Gutten tok over samtalen.
- Jeg er, men jeg har mista lommeboka. Hun er bare 19.
- Ok. Jeg lurte på å få kjøpt noe whisky skjønner.
- Sorry mann. Skulle gjerne hjulpet deg.

Mer fikk jeg aldri spurt om. De kunne sikkert fortalt meg en hel del om å overleve billigst mulig i kapitalistlandet. Isteden ble jeg nødt til å gå på turistkontoret..
- Hvis du er OK med et Hostell har vi et her med senger til 10 dollar.
- OK? Det er perfekt..

Jeg kom meg ut av sentrum og fant til slutt inngangen til krypinnet på baksiden av en diger kirke. Ringte på døra. Ingen svarte. Ringte på igjen. Til slutt måtte jeg bare gi opp. Gikk på nærmeste butikk og spurte etter Whisky.
- Kan jeg få se ID?
- Sorry, jeg har bare passet mitt- måtte legge det igjen på hotellet.
- Når er du født?
- 86.
- Ok. Værsågod.
Rett nedenfor Hostellet, på en benk, satt et nytt par. De minnet mistenkelig om uteliggerne fra tidligere på dagen, like fillete klær, like møkkete. Samme ryggsekker. Ved siden av lå to digre Pitbuller.
- Er du reisende, spurte gutten.
- Javisst.
Jeg øynet håp. Gutten, Eric, var alkoholiker. Begge var nitten år og kom opprinnelig fra Seattle. Jeg delte whiskyen min med paret og slik kom vi på talefot ganske med det samme.
- Den flaska der bør du holde litt mer skjult, sa jenta. Hun het Katy og hadde nettopp sluppet ut etter tre dager i fengsel for mindreårig konsumering.

Katy hadde vært på veien i fire år. Eric i ett og et halvt. De hadde truffet hverandre for en måned siden og reist videre sammen. De haiket, hadde ingen penger. Kjørte av og til med godstog. Bodde ute. Hundene var beskyttelse. Og mens vi satt der kom det stadig folk ut av en resutrant like ved. De fleste hadde en hvit boks med matrestene sine i. Jenta spurte dem om det var noen mulighet for å få restene. Plutselig satt de der med en halvspist kyllingfilet og noe salat.
- Hvor sover dere i natt?
- Det kan bli regn. Jeg tror vi sover under brua.
- Hvor ville dere sovet hvis dere var meg? Jeg mener alene og uten vakthund..
- Jeg vet ikke, det er verre.. Du kan sikkert sove under brua med oss..
- Det hadde vært jævlig bra..

Dette var hva amerikanerne kaller Runaways, de hadde stukket av hjemmefra og reiste rundt på lykke og fromme. Overlevde stort sett på tigging. I sekken hadde de en boks hermetikk og en sovepose. Ingen ekstra klær, ingen toalettsaker. Litt hundemat. De klarte å bomme tre dollar i løpet av den tida vi satt på benken. De fikk en fyr som jobba i resturanten til å kjøpe øl for hele summen da han var ferdig på jobb. Det var Brian. Jeg ble med til butikken og fikk han til å kjøpe noen for meg også..
- Hvor sover dere i natt a?, spurte Brian.
- Satser vel på under brua her oppe..
- Skjønner.
Vi gikk et stykke. Det begynte å bli kaldt.
- Dere kan sikkert få lov å kræsje i leiligheten min hvis dere vil det..

Da Brian var gått neste dag røyka Eric og Katy en halv pakka rullings før vi omsider beveget oss ut. De visste sikkert at jeg hadde penger i lomma til både mat og whisky, men spurte ikke.
- Vi tenkte å stille oss på bensinstasjonen her nede og vaske vindusrutene til folk mens de handler. Det pleier å funke..

Eric kikket oppi en søppelkasse på veien og plukket opp to uåpnede poser billig-potetgull. Slik ble frokosten. I den neste lå det tre tjukke krimbøker. Litt for tjukke. Da vi omsider kom til bensinstasjonen begynte det å regne. Jeg gikk inn og kjøpte meg en kjeks. Da jeg kom ut igjen var Eric og Katy allerede blitt jaget bort av innehaveren for å ha spurt en kunde om småpenger.

Vi gikk gjennom regnet og måtte til slutt søke ly under takskjegget på McDonalds. De slapp ikke inn her med hundene på slep. Jeg tilbød å kjøpe en burger til alle, men de takket nei. Vi sto og frøs-. Det var ikke mer å snakke om. Til slutt forsvant Eric, jeg og Katy sto igjen under takskjegget, ventet og ventet på Eric og på at regnet skulle holde opp.

Omsider dukket han opp, med en pappeske under armen.
- Hvor har du vært?
- Bak Pizza Hut. Stedet er jo en jævla gullmine!
Han åpnet pappesken og der lå det en variert stabel av inntørkede pizzabiter. Eric og Katy satte seg ned og spiste.
- Det kastes så ekstremt mye mat i dette landet. Bare ta hvis du har lyst på.
- Nei faen, jeg har penger til en burger. Jeg skal ikke ta maten deres..

Regnet stoppa ikke. Katy prøvde å tigge men gavmildheten var forsvunnet med godværet. Alle var edru og avvisdende. Til slutt tusla vi tilbake til Brians leilighet og satte restene av pizzaen på benken. Jeg skrudde på noe dødsmetall som lå på platespilleren. Det var ingenting å gjøre.

- Her skulle vi egentlig lage i stand en diger vegetarmiddag med whisky til Brian. Og hva har vi? Katy så oppgitt bort på benken.
- En regnvåt pappeske halvfull av søppel-pizza.
- Med kjøtt på.
- Fy faen. Med kjøtt.