24.desember - Julaftenskriblerihælvette, Del 1

Det er 24.desember, julaften. Klokka er 01:39 og hovmesteren ligger og har seg med grevinnen mens du leser dette. Det er stille i huset ditt nå. Men om få timer invaderes det av bestemødre og tanter som bygger om huset fire rettvinklede hjørner til en gryte hvor innpakkingspapir, ribbefett og forventninger koker sammen med noen gode slanter sprit fra Sverige på toppen. Adventshælvette er over. Og en hektisk periode i Terrords historie går mot slutten. Hver jævla dag i hele desember har vi publisert en tekst. Og dette blir altså den siste.

Dagmessig har Ole Øyvind vært en heldig jævel. Han kapra 1.desember, lucia-dagen og kvelden før kvelden. Men julaften gikk merkelig nok til den vesle arbeiderklassepjokken Jørgen. Og ja, dette er ansvar jeg ikke liker. Det her er for mye for meg. Jeg kjenner bloggergudene titte ned på meg bak skulderen min og riste oppgitt på hodet, for ikke å snakke om de svært så forventningsfulle sju faste leserne. Jeg må derfor innrømme noe av det vanskeligste en tekstproduserende mann kan innrømme. Nemlig ”ikke egnet til produksjon av sammenhengende tekst”.

Det er hardt, det er trist, men 24 dager med blogging gjør noe med deg. Derfor har jeg tatt en avgjørelse Ole Øyvind ikke aner noen ting om. Og det er at mellom støvsuging, gaveinnpakking, potetskrelling, finstas og serviettbretting, skal det blogges om stort og smått hele føkkings dagen. Jeg driter i om Ole Øyvind legger ned VETO om forslaget, du skal blogge Ole Øyvind. Fordi jeg sier det. Du fikk snøballen til å rulle. Og da forventes det også at du lunter ut i bunnen av bakken, strekker ut armene, og lar faenskapet måke seg vei gjennom skjelett og innvoller.

Kjære leser. I dag kan du velge å se på samme gamle Disney-kavalkaden. Eller du kan velge noe helt nytt: Terrords julaftenskriblerihælvette. Et manifest av tekster uten mål og mening. Men ja visst faen om vi skal klare å overgå en gresshoppe på kanten av et stearinlys, to nøttekåte mus, snøballkastende andejævler og en gjeng forfylla dverger på orgel.

20.desember - Terrord vs. Vernepliktsverket, Del 2 – Jørgen goes to sesjon

Ja dessverre. Eventuelle lesere av Terrord. Det er både skammelig og sørgelig å meddele dette. Men Jørgen er tjenestedyktig. Jeg duger. Jeg er ønsket av Konge og Fedreland.

En kald mørk morgen med snø satte jeg ut på obligatorisk og ufrivillig pilgrimsreise til Hamar. I sekken en ferdig utfylt retardo-notis på to sider som skulle frigjøre meg fra oberster og generaler. Og militærnekter-glimt i øyet.

Det første jeg tenkte på da jeg stod med begge føtter planta foran den store metallporten inn til den norske hær, var Auschwitz. Det stod kanskje ”inngang” i stedet for ”Arbeit Macht Frei” over porten, men det var i hvertfall full fyr på pipene og ingen tvil om at her ble alle de ikke-tjenestedyktige kremert. Med Mjøsa lett tilgjengelig like i nærheten er det ikke noe problem å kvitte seg med asken heller.

Auschwitz-parallellene dabba dessverre av da jeg skuffa trakk inn i hovedbygningen og vår alles kjøre dr. Mengele ikke stod med drill og hakekors og vinket meg innover med et stort glis. Her ble vi derimot møtt med pepperkaker og powerpoint.

Det er ingenting jeg setter mindre pris på enn powerpoint. Jeg var klar for roterende turkise tekstblokker i 3D med ”laget av Oberst Rønningen” og applaus-lydeffekter. Vanlig allmenn powerpoint-skikk. Men dette var kjedelig på en helt annen måte enn jeg var vant med. Det var en uendelig lang rekke bilder med tanks, missiler og menn i grønn overkropp, og ingenting annet. Og når du sitter inne i en militærbasert bygning, er det fint lite annet å ta seg til. Du må se. Du er føkkings nødt. Det er rett og slett propaganda som fungerer så bra fordi alt annet er så kjedelig.

Resten av dagen er uklar. For mye pepperkaker. For mye powerpoint. Matteprøver fra 50-tallet. Stripping foran leger. Og hørselstest inni et bur som minte faretruende mye om et gasskammer. Skal innrømme at noe av Auscwithz-sjarmen kom tilbake mens jeg satt der inne. Alt lå i hvertfall an til å gå min vei. Jeg hadde fått vite at jeg bare så 66% av alt foran meg. Jeg fikk status "noe undervektig i forhold til høyde". Og ellers kunne jeg selv komme med briljerende innspill som ”mye hodepine”, ”ujevn hjerterytme” og ”litt knærkete rygg”. Jeg var sikker på at dette gikk mot frihet. Men neida. ”Bortsett fra dette er du mer enn tjenestedyktig nok du”.

Hva faen!? Jørgen? Mer enn tjenestedyktig nok til en karriere innen militæret? Jørgen dyktig nok til å titte etter russisk vodka gjennom en kikkert på grensen? Jørgen dyktig nok til å ligge i et gjørmehøl i 12 måneder og tjene landet sitt? Som jo er den beste måten en oppegående mann i dagens samfunn kan tjene landet sitt på. Nei! Det var på tide å slenge ut jokeren. De hadde bomba seg vei gjennom huset mitt, men grunnmuren stod der fortsatt. Nemlig passifist-prinsippet.

Det går mye myter rundt det å være passifist. At du vil bli kalt inn til et særegent avhør hvor du vil bli stilt ubehagelige spørsmål som ”hvis familien din var trua på livet, ville du forsvart dem da?”. Men slik er det ikke. Å si at du er passifist betyr ikke at du sier at du er det. Å si ”jeg er passifist” er å si at du ikke vil i militæret. Dette er både naive ungdommer og militæret fullstendig klar over. Det betyr bare nei. Men det er nå slik det fungerer. Og militæret får hevn nok mot alle som ikke vil inn. I form av rævtørking. Veldig mye rævtørking.

12 måneder av mitt liv skal jeg dedikere til rævtørking. Fra morgen til kveld. Og mens Ole Øyvind og Chrish sitter og godter seg i frihetens solskinn, så kan i det minste jeg si at jeg har gjort en tjeneste for landet. For ja, når jeg tenker etter synes jeg siviltjeneste rett og slett er litt stas. Jeg er nok en av de få som med hånda på hjertet kan si at de trer inn i rollen som sivilarbeider med stor overbevisning og engasjement.

Helt sikkert er i hvertfall at romper trenger å tørkes. Alltid. Det er et basisbehov, et problem vi aldri blir kvitt hvis vi ikke finner et alternativ til dasspapiret. Og helt sikkert er det at ungdom ikke trenger å ligge i ei grop og kaste granater på papp-plansjer. Så alle unge der ute. Gjør som meg. Tørk ræv for faen. Det er der vi trenger dere. Og bli pasifister. Min framtidige trygghet ligger nemlig i at alle andre mennesker også er det.

19.desember - Terrord vs. Vernepliktsverket, del 1: Ole Øyvind goes to sesjon.

Jeg sitter her med en lapp i hånda.

Du vil ikke bli innkalt til tjeneste for det norske forsvaret verken i fred eller krig, kan lappen fortelle.

Der røk den drømmen. Her har jeg gått hele livet og venta på muligheten for å delta i væpna konflikter. Ingen som har fulgt med på denne bloggen har kunnet unngå å merke seg mitt nærmest sykelig forvridde forhold til krig. Vietnamfilmer og alle de Hemingway-bøkene som jeg skriver denne adventskalenderen i et desperat forsøk på å få beholde, har skylda.

Men jeg skal innrømme det her og nå: Jeg er ingen kriger på bunnen. Jeg har sysla mye med pasifistiske tanker. Jeg har ikke noe tro på vold som konfliktløser. Jeg mener forsvaret burde legges ned. Jeg er en hippie-anarkist i fåreklær, og kunne ikke under noen omstendigheter tenke meg å lystre ordre en fra en feit testosteronbombe i uniform med drittstjerner på. Jeg kom tidlig i livet til å anse meg selv som militærnekter. Og jeg har levd en problemfri tilværelse i den tro at litt krigsromantikk lot seg fint kombinere med slike hippieverdier.

Det gjorde det også, inntil i dag. I dag var jeg nemlig på sesjon, for å vise det norske forsvaret hvor udugelig jeg er. Og jeg var fast bestemt på å slippe unna. Jeg hadde planen klar. I posten hadde jeg fått et skjema som stilte masse nærgående og upassende spørsmål om personlige anliggende som alkoholforbruk og selvmordstanker. Jeg kryssa av en profil som kunne tilhørt en gjennomsnittelig palestinsk selvmordsbomber.

”Du har satt en del kryss her”, sa sesjons-legen surt straks han fikk se på arket. Men før den tid hadde situasjonen endret seg dramatisk.

Jeg er normalt ikke svak for propaganda. Jeg har mange meninger. Og det skal mye til før noen av dem ryker. Men når jeg kom inn i sesjonsrommet, satt og venta gjennom den nøye tilmålte forsinkelsen og hørte Eric Cartman (fra South Park) synge ”Oh Holy Night” i sin helt spesielle versjon over lydanlegget, samtidig som en LSD-skjerm på veggen viste dritkule bilder av norske soldater i tjeneste i Afghanistan, da var det et svakt punkt i min personlighet som ga etter. Dum som jeg var lot jeg litt propaganda ta knekken på meg. Jeg fant brått ut at jeg måtte for faen se å komme meg ut i den virkelige krigen.

Men jeg er ikke flink til å ta valg sånn på sparket. Jeg klarte heldigvis ikke endre planen der og da. Så jeg gjorde akkurat det jeg hadde tenkt hele veien: Erklærte meg som pasifist til en trøtt offisers tydelige skuffelse. Jeg lot dem få vite at jeg har hørsel som en hund og syn som en middels olding. Og gikk til legen. Da jeg kom inn i rommet satt han med ryggen mot meg og lo høyt og rått. Jeg ble livredd, og kunne ikke annet enn å fortsatt klamre meg til planen. Da han snudde seg og forklarte at latteren skyldtes en morsom tekstmelding, satt jeg der som en mutasjon mellom Asbjørn Brekke fra nissene på låven og Harald Eias Knut Arild Hareide-imitasjon, og forklarte spakt at jeg var et nervøst vrak, akkurat slik alle avkrysningene mine antydet.

Her er utdrag fra samtalen min med legen.

Legen: Du har satt en del kryss her.

Ole Øyvind: Har jeg det?

Legen: Når du sier du har angst, hva mener du med det?

Ole Øyvind: Angst.

Legen: Hvordan angst?

Ole Øyvind: Nervøsitet. Redsel.

Legen: Slutt å bruk stikkord. SNAKK I HELE SETNINGER!

Ole Øyvind: Det er ikke så lett å forklare. Angst for å snakke med fremmede.

Legen: Har du angst når du sitter her og snakker med meg?

Ole Øyvind: Nei- jo, jeg mener ja.

Legen: Hvordan arter den seg?

Ole Øyvind: Jeg skjelver.

Legen: Tror du at du vil klare deg i militæret?

Ole Øyvind: Jeg vet ikke. Det spørs vel.

Legen: Min erfaring er at sånne som deg ikke klarer seg så bra i forsvaret.

Og dermed var det i boks. Jeg var fritatt. Jeg slapp militæret, og enda bedre, jeg trenger ikke engang å ta siviltjeneste og kaste bort et og et halvt år på å traske rundt på linoleum blant småbarn eller krøplinger. Jeg er nemlig registrert som en krøpling sjøl, udyktig til så vel å skyte russere som å hjelpe gamle beinskjøre menn på dass. Jeg er en psykisk krøpling, og det var akkurat hva jeg hadde håpa på. Inntil jeg lot meg ramme av vernepliktsverkets julepropaganda. For nå føler jeg meg egentlig litt som en taper.

Jeg kom til sesjon som en svært frisk og oppegående gutt. Jeg var ved godt mot. Nå som jeg har stemplet meg selv inn i det store systemet som et nervøst vrak, føler jeg meg plutselig også som et nervøst vrak.

For meg fremsto ”tjenesteudyktig” som den mest ærefulle betegnelsen noen kunne få. Etter å ha fått stempelet i panna selv, føles det mer som om jeg har gjemt meg i en kompostbinge for å slippe unna de stygge oberstene, og så kommer plutselig søppelbilen og tømmer kompostbingen mens jeg ligger oppi. Jeg er blitt grisefôr.

I bilen på vei hjem kom jeg til å tenke på hvordan det ville føles hvis det virkelig ble krig. Før har hovedargumentet mitt mot forsvaret vært at det ikke blir krig. Og at dersom det blir det har ikke den lusne hæren vår noe å stille opp med allikevel. Dette argumentet ble veldig styrket da jeg satt og studerte den tafatte gjengen vi utgjorde på venterommet før dagens klassifisering. Men allikevel, hvordan ville det føles hvis Norge ble angrepet og alle jeg kjente måtte ut og kjempe for fedrelandet, mens jeg satt hjemme og sutta på tommeltotten og leste i ”Sosial intelligens for dummies”? Tanken gjorde meg svært neffor..

Det var først når venner gratulerte meg med serien over militærvesenet, at jeg på nytt tok til vett og skjønte at selvfølgelig hadde gjort det rette. At jeg hadde klart å oppnå det jeg ville. Jeg vant over forsvaret. Jeg er fri fra det hælvettes voldelige dritt-opplegget dems. Det mest oppleggbaserte opplegget av dem alle. Jeg slipper å handle mot overbevisningen min. Det er seier!

Og nå kunne egentlig alt vært fryd og gammen, hvis det ikke var for at jeg og Jørgen var så dumme at vi i et innfall av dumdristig markedsføring satte TERRORD som startside på datamaskinene på sesjonsrommet. Faen i hælvette heller. For denne teksten kan jeg ikke ditche, dagens adventskalenderluke er allerede drøyt forsinket.

Så til dere i det norske forsvaret som vantro leser dette: Vær så snill og ikke kall meg inn på nytt! Ikke gi meg noen straff. Denne teksten er bare påtrengte morsomheter og fiktivt oppspinn. Alt jeg sa til dere var sant, vært bidige ord!

Og hvis jeg det ikke finnes nåde, la meg i det minste få komme til Afghanistan og rydde litt miner..

18.desember - Blodig oppvask

Jeg er en erfaren oppvasksmann. En herda soldat. Jeg har rett og slett sett jævlig mye dritt i oppvaskkummen på jobben. Krigen har gjort meg til et kynisk og kalkulerende monster som gjør akkurat det som trengs. Jeg tar ingen hensyn. Når jeg står foran oppvaskkummen er jeg allerde en død mann. Hendene mine er skitne. Jeg kan vaske de. Men sjokoladesausen, biffrestene og alt det jævla ribbefettet vil aldri gå bort. Til tross for alle slagene jeg har kjempet, hender det seg fortsatt at jeg blir overrasket. For en krig har mange ansikter.

Klokken er kvart over ett en helt gjennomsnittlig lørdag. Jeg sitter på bakrommet og pimper cola. Så hører jeg det klirrer i oppvaskkummen. Jeg drikker mer cola. Det klirrer en gang til. Mer cola. Så enda en gang, denne gangen ganske kraftig. På tide å aksjonere, se fienden i øynene.

Kaffekopper med kaffekopptallerkner. Mange av dem. Men ingen utfordring, overhodet ikke. En enkel kjapp in-out-operasjon. Jeg tar tak i en tilfeldig tallerken, kvitter meg med sukker og melkerester, og plasserer den, desarmert, i oppvasksmaskinen. Slik fortsetter jeg. Helt til jeg forskrekket ser hva det er jeg holder i. Det er enda en tallerken. Men det er noe oppå den. Noe er klistra fast til den hvite tallerkenen. Jeg skjelver på hånda. Svetter i panna. Faen, tenker jeg. For jeg titter ned på et mensbind, et jævla mensbind. Og ja, det er klistra fast til tallerkenen av blod. Menstruelt kvinnemenneske-blod.

I ettertid kan jeg ikke gjøre annet enn å ta av meg hatten for prosessen bak det hele. Å transportere bindet fra der det egentlig hører hjemme, opp i offentligheten, og så ned på kaffekopptallerkenen midt inni en tettpakka restaurant, er faen meg beundringsverdig. Men du onde onde kvinnemenneske som gjorde dette, jeg henvender meg nå direkte til deg: Jævlig dårlig gjort. Fy!

Noe måtte jeg jo gjøre med det jeg holdt i hendene mine. Jeg hadde undervurdert fienden min. Jeg var tatt på senga. Men det gjaldt å gjøre det beste ut av situasjonen. Og det beste var å pælme alt sammen, både tallerken og bind, i søpla. For akkurat som noen sår aldri helt gror, er det også oppvask som aldri blir helt reint.

14.desember - Smakere

Vi mennesker har alltid vært kåte på å finne ut saker og ting. I dag forsker svette menn i hvite frakker på dommedagsvåpen og snegler trygt inne i de underjordiske basene sine beskyttet av glassmonter, betong og fysikkbøker. Men tror de kanskje at de er kule? Tror de vi syns de gjør en så forferdelig viktig jobb? Jeg vil hedre de glemte forskerne, langt tilbake i tid. Modige mennesker som ingen husker. Vågale mennesker som tørte å prøve ut nye ting. Dumme mennesker som forska med livet som innsats. Jeg prater om smakerne.

For mange hundre år siden var en mann ute og tusla med henda i lomma. Han så ei ku. Så tenkte han ”Oi, jeg tror jeg tar å klemmer litt på de greiene som bare henger og slenger der jeg gitt. Faktisk tror jeg at jeg drikker det som kommer ut av dem også, hvis det skulle skje.” Slik ble melk oppfunnet.

Det var også en annen mann som for mange hundre år siden var ute og tusla med henda i lomma, sammen med dama si. De så ei høne. Og da tenkte mannen at nå skulle han vise dama at han var mann. Han pekte på høna og sa ”Ser du den stygge greia der? Jeg skal spise det første som dulter ut av rævfaen!” Og høna la egg, og slik ble egg oppfunnet.

En gang for lenge siden gjorde naive, uvitende, rett ut dumme mennesker, slike ting. Og ja, hele vårt samfunn er bygd på dumskap. Er det feil? På ingen måte.

Faktisk skylder vi dumskapen alt. Hadde ikke folk prøvd å klappe krokodiller, hadde vi aldri funnet ut at krokodillene ikke var voldsomt begeistra for dette. Hadde ikke folk kjørt en kaktus ned halsen, hadde vi aldri funnet at vi ikke var så voldsomt begeistra for akkurat det. Og hadde ingen tatt seg bryet med å åpne en jævla kokosnøtt, hadde vi aldri funnet ut at den hvite gugga inni kan drikkes.

Dumskap er den ultimate forskningsmetoden. Den er dristig, farlig og praksisbasert. Og ingenting er mer effektivt og resultatgivende enn å teste noe på seg selv. Jeg har spesielt sansen for å smake på ting.

Vi bruker tida vår her på jorda hovedsakelig til to aktiviteter. Overlevelse og formering. Overlevelsesbiten handler i stor grad om å dytte gjenstander ned i munnen for så å la de bli voldtatt av magesekken og tarmen før de ender sine dager i en sølepytt. Er det viktig å vite noe om dette? Selvfølgelig. Faktisk er det 50% av alt vi noensinne trenger å vite noe om i det hele tatt. Og da bør man sitte inne med kunnskap om akkurat hva det er vi klarer å voldta og når vi eventuelt gaper over.

En gang ble det satsa på slik forskning. Men jeg tror få mennesker i dag ser hvor viktig det var. Liv gikk tapt. Folk ble sjuke. Familier oppløst. Men like fullt, de ofret livene sine for vitenskapen. Om det var bevisst fra deres side eller ikke er et annet spørsmål.

Å smake på noe gir resultater. Alltid. Uansett hva det er. Derfor mener jeg det er en svært undervurdert forskningsmetode. Alt har en smak og en smak kan avsløre alt. Å ta på ting er ikke like bra, men uten tvil en nødløsning. Det er et alternativ til smaking, men på ingen måte like resultatgivende. Putter du noe i kjeften, da kan det gå så utrolig dårlig. Men også fantastisk bra. Å ta på ting er bare feigt. Det er russisk rullett med plastsabel. Kan gjøre vondt hvis du gidder å slå lenge nok.

Jeg tror smakerne var gode mennesker. De levde impulsivt, de var overbevist om at alt her i verden var godt, og sist men ikke minst, de var ikke redde for å prøve noe nytt, som min kjære bestemor ser på som en av de viktigste kvalitetene det er mulig for et menneske å ha i sosiale sammenhenger, særlig ved alternative middagsbord. Det må da være verdt noe.

Og skulle smakerne fulgt en moderne vitenskapelig framgangsmåte, hadde vi faen ikke vært der vi var i dag. Mange, egentlig stort sett alle av prosjektene smakerne har begitt seg ut på, virker dumme og totalt meningsløse på papiret. Men fy faen, ingen kan komme her og si at det var fiasko å drikke melk. Og tror du folk gnikka to pinner inntil hverandre fordi de trodde det kom til å ta fyr? Ikke faen! De gjorde det fordi de hadde lyst de. Og det funka dritbra. Så alle dere forskere der ute som skal redde oss fra oversvømmelse, fattigdom og drivhus. Drit i logikk, teori og hvite mus. Gjør det dere har lyst til. Gjør det mot dere selv. Og viktigst av alt, smak på alt.

10.desember - Singulærtransport

Det sies at verden blir mindre og mindre. Bussene, flyene, bilene og togene står alle til disposisjon for at du skal komme deg dit du ønsker. I hvertfall noen ganger. Men dette gjelder ikke meg. I motsetning til Ole Øyvind som er en ekspert innen kollektivtransport, er jeg sannsynligvis den mykeste trafikanten i hele den vestlige verden. Jeg går. Og jeg er jævlig god på det.

Lørdag kveld for to uker siden gikk dette opp for meg. Det ble ivrig konversert mellom Ole Øyvind og Daniel angående ville eventyr med bil på glattisen. Ole Øyvinds nær-døden-opplevelse på den ekstremt glatte veien til et eller annet sted på skogen jeg ikke husker navnet på. Og Daniels mangehundregraders brekksladder. Jeg hadde også en trafikk-historie! Tidligere på kvelden hadde jeg rava lystig ned Lia med sekken full av øl. Så plutselig kjenner jeg bakken forsvinne under meg! Jeg er midt i en snubbel. Men jeg har en ufattelig kontroll. I lufta gjør jeg et valg. Mange liter står på spill. Det er enten meg eller ølet. Jeg velger meg og tar en slags piruett i lufta som gjør at jeg lander på magen.

Denne historien valgte jeg å holde inne. Den hadde ikke slått an blant de ”hippe” og ”kule” bil-samtalene. Men et lys gikk opp for meg. Jeg kan da noe, og det er å traske.

Jeg eier ikke retningssans. Jeg eier ikke glimtet i øyet for kollektivtransport, som Ole Øyvind er så kjent for. Jeg gidder ikke lære meg å kjøre bil. Tre sykler gjennom tre år er stjålet. Og den fjerde har noen drittunger sabotert. Takk faen skal dere ha, jeg hadde en jævlig festlig sykkeltur hjemover når verken bremser eller styre ga noe som helst utslag på hva eller hvor jeg ville med faenskapet! Med andre ord, jeg går. Tusler. Skritt for skritt. Time etter time. Om nødvendig. Noen ganger får jeg med meg Ebzen, som egentlig er alt annet enn en myk trafikant. Han har et solid transportnettverk rundt seg bestående av selveid moped, busskort, og viktigst av alt, et velvillig foreldreapparat med to biler til disposisjon. Allikevel har vi mang en tuslejævel sammen.

Når du vandrer så mye som meg blir du selvfølgelig jævlig god på det. Jeg anser meg selv som en dykig trasker. Omstreifar. Det finnes to typer vandring. Urban og Offroad. Jeg mestrer selvfølgelig begge.

Offroad-vandring er en røff, upolert og turbulent vandreteknikk. Den innebærer bakker, hindringer, dårlige veier, eller rett og slett ingen veier i det hele tatt, som navner tilsier. Enkelt og greit er hovedpoenget at du ikke skal tryne. Du skal holde deg selv og tempoet oppe hele veien. Tempo er viktig når man er myk trafikant. I motsetning til andre transportmetoder, bestemmer en vandrer alt. Du sitter på hele ansvaret for at du kommer deg fram dit du vil. Pilot, kontrolltårn, flyvertinne, du er dem alle på en og samme gang. Jeg tror mange mennesker i dag har et altfor avslappa forhold til det å gå. De tror det bare er å tusle avgårde. Men det er det ikke. Særlig når man driver med offroad-vandring, er dette viktig å huske på. Som jeg nevnte tidligere, du har ikke hatt en vellykket vandring hvis du tryna på veien. Hvis tenna dine borer seg ned i grusen og hundebæsjen i veikanten smøres utover håret ditt, da er du ingen god vandrer. Da har du tryna. Du har sovna bak rattet.

En dreven vandrer faller aldri. Men han faller gjerne nesten. Poenget er ikke at du skal stirre ned i bakken og analysere hver minste stein og kvist for snublepotensiale. Du skal måke på i den farten du klarer, målbevisst med tankene dine et helt annet sted. Og i det du kjenner du faller, skal du slippe deg løs. Lukke øynene og la omstreifaren i deg overta. La han sette ned farten på alt, bøye ryggen din, dra ene armen høyt i været, kaste venstre bein foran deg, få deg til å rope ”oi” på den tafatte-vandrer-måten man skal rope oi på, skape balanse og få deg til å stå standhaftig på begge beina. Du puster en gang, og går galant videre. Da mestrer du offroad-trafikkering.

Urban tusling er annerledes. Her er det to ting i fokus. Lyskryss og motgående trafikk. Altså andre mennesker. En svært klassisk problemstilling innen urban trafikkering er når du støter på en trafikant som skal forbi deg. Begge to viker til siden. Dette kommer dere jo ikke langt med. Så begge viker til andre siden. Dette kommer dere heller ikke særlig langt med. Så står dere begge to stille i håp om at den ene skal vike. Det kommer dere heller ikke så forbanna langt med. Så dere fnyser og ler nervøst av hverandre for så å lurke seg rundt hverandre.

Dette er ikke pro!! Dette er for jævlig elendig! Oppfører du deg slik klarer du ikke å lese det myke trafikkbildet! Du burde aldri fått lov til å gå engang! En god urban trafikant viker nemlig aldri. Du går rett fram på fortauet ditt og der skal du gå så lenge det er nødvendig. La de andre vike. La tullingene som ikke veit noe som helst om vandring vike. Det er faktisk det beste, både for deg og dem.

Lyskryss er det mest krevende innen vandring. Poenget er at du skal flyte inn i hele lyskrysset og menge deg med den harde trafikken, biler, busser og liknende, på en veldig spesiell måte. Du skal tilpasse farten din på forhånd slik at du bare lunter over lyskrysset i tempoet ditt. Du skal ikke trykke på noen jævla knapp. Du skal ikke vente. Du skal nå lyskrysset akkurat i det øyeblikket hvor det ikke er noen biler som skal ha deg som Galleonsfigur i grillen sin. Grønn gubbe er nederlag! Å stoppe opp og stå stille, det er elendig! Det skal ikke være nødvendig.

Men, lyskryssknappen er ikke bare for morro skyld. Den skal faktisk trykkes på. Når du er trygt over lyskrysset på andre siden, kaster du armen din ut til venstre, trykker inn knappen og går videre. På denne måten saboterer du den harde trafikken. Det er et stort poeng for en vandrer å gjøre dette, rett og slett fordi han ikke har lappen og syns det er litt leit...

Men den dagen du tusler på umåkte glatte bakker nedover Lia, har sju nesten-ulykker, snø opp til magen, sint nabo på nakken med hagle i hånda fordi du gikk i gjennom hagen hans, mp3-spilleren så høyt at senile gamle damer hører musikken tydelig nok til å slenge slibrige kommentarer om denne forferdelige musikken ungdommen hører på i dag, tre barneskoleklasser i oppleggsbasert marsj hånd i hånd geleidet av gestapo-frøkner foran og bak som viker for deg bare fordi du har vandrer-glimtet i øyet, tre lyskryss du glir igjennom på en så behagelig måte at bilistene får lyst til å gi deg både fingern og hornet og ender lykkelig opp dit du skal, da har du hatt en vellykka tur. Da kan du kalle deg en myk trafikant.

La bilen stå i garasjen. Resirkuler sykkelen din eller la fulle menn stjele den en sen lørdag. Gå hjem, si nei til å bli kjørt. I sommer tusla jeg hjem midt på natta og så sola stå opp bak kretsfengselet på toppen av Kongsvinger. I høst gikk jeg over brua og det la seg tåke på hver side. Det var som jeg ikke kunne se slutten eller begynnelsen av brua. Det stod også en mann halvveis over som spydde og banna det han makta. Og i juli trilla Ebzen og jeg den 90 kilo tunge mopeden hans opp alle bakkene til huset mitt. Det er hva jeg kaller vandring det! Det er sånt man ikke ville opplevd bak frontruter og elektriske vinduer. Ja, jeg elsker vandring. Det står for flere ting jeg liker. Det står for mannen-i-gata. Det står for arbeiderklassedrittungen. Det står for selvstendighet. Det står for miljø, tjue minutters tur og jeg kan med god samvittighet glemme alt plastet jeg har slengt rundt meg opp igjennom årene jeg har levd, undøvendige dass-nedspylinger og innkjøpte barnearbeids-klær. Og aller viktigst står tusling for frihet.

Jeg skal heller ikke legge skjul på at jeg aldri kommer tidsnok til noe som helst. Men det er prisen å betale for å være en tuslemann. Og jeg håper alle rundt meg er inneforstått med det.

Tl slutt, alle dere foreldre der ute. Hva enn dere gjør med ungene deres, tving dem aldri med på skogsturer når de er små. De blir merket. For resten av livene sine. Dere må ikke finne på gjøre det.

6.desember - TVshop

Som alle andre mennesker blir også jeg syk innimellom. Jeg har hatt min porsjon hodepine og sengetøy innsvøpt i oppkast. Men når jeg blir syk skjer det noe mer med meg. Jeg blir deprimert. Svært lett deprimert, vel og merke. Og det tror jeg heller ikke er uvanlig. Det er jo ikke særlig gøy å være syk. Men for å takle denne lette depresjonen jeg kjenner jeg får når jeg er syk, tusler jeg inn i stua med spybøtte og dyne. Jeg legger meg på sofaen og bruker en time på å finne en merkelig posisjon hvor det ikke er så forbanna vondt i hodet og magen. Og så skrur jeg på tven.

Jeg hater formiddagstv. Jeg hater å sette på gamle VHS-kasetter. Og aller mest hater jeg frokost-tv. Alle er typiske elementer i å-være-syk-tilværelsen. Jeg føler meg aldri så ensom og sjukemeldt som når jeg sitter og ser på God Morgen Norge. Faktisk tør jeg påstå at jeg sitter der som en liten mislykka sosialklient. Det eneste som mangler er noen få enkle rekvisisitter som potetgullposen, signalgul kaffekopp og ikke minst rullingsen. Dessverre prioriterer jeg aldri disse gjenstandene når jeg er syk. Jeg velger å heve meg over sosialklienten. I stedet ligger jeg på sofaen og bruker kreftene mine på å spy og banne grovt mens jeg altså piner meg selv med frokost-tv. Jeg takler ikke den helvettes kokkedama som skal lage pølser samtidig som hun prater med den overengasjerte programlederen som fortvilt later som han har lyst på de derre pølsejævlene mens det eneste han egentlig føler for er å gå og legge seg og stå opp til vanlig tid som vanlige folk. Det hele er en blek kopi av det allerede bleke programkonseptet Antikviteter og Snurrepiperier.

Men det finnes håp. Noe vet jeg at jeg kan stole på når jeg er syk. Noe vet jeg er der som alltid stiller opp for meg når jeg trenger det mest. TV-shop. Jeg elsker TV-shop. Jeg vet du stiller deg kritisk. Jeg vet du ikke liker det. Men glem alt du har lært om tv-shop noen få minutter og les dette.


TV-shop er en idyllisk verden. En verden uten store problemer. En hverdagslig hjemmekoselig verden. Ingen kriger. Ingen sloss. Ingen sulter. Og alt er på tilbud hvis du bestiller i dag. Faktisk eksisterer det kun to problemer i TV-shopverden. De to problemene er møkkete møblement og kropp. Og det geniale, de er i så fryktelig stor grad til for å løses!

Det er nettopp dette som er så fantastisk med TV-shop. Det er en eneste stor problemløsningskomitée. Her skal alle styrker inn! Det mangler ingenting på engasjementet. Alle verdenskjente og svært så prisbelønte forskere fra Færøyene og Sibir slår seg ivrig sammen for å finne ut akkurat hva det er som skal til for å få skikk på irriterende tusjflekker ungene dine har pynta veggen med. Og det briljante er at det alltid funker så utrolig bra. Ting blir så skinnende rent

Jeg finner en syk syk tilfredsstillelse i å se disse rensemidlene bli brukt i praksis på TV-shop. En typisk oppbygning er fire smusseksempler etter hverandre. Først kan det for eksempel være et møkkete hagemøbel. Du ser en hånd spraye på et middel, en annen hånd som tørker lett over flekken med en klut, og vips, stolen skinner. Dette er ekstremt viktig. Det må gå lett! Det må ikke være gnikking! Gnikking er forbudt! Hvis det må gnikking til så er middelet en flopp! Ser jeg en arm som drar kluten over flekken mer enn to ganger, kan faen meg produktet bare kastes i dass. Slik er det heldigvis aldri. TV-shop holder tunga rett i munnen og vet å tilfredsstille målgruppa si. Etterhvert vil du oppdage de samme klippene igjen senere i programmet. Dette synes jeg er behagelig. Jeg vet hva som kommer og tilfredsstillelsen av å se rensingen blir ikke mindre, tvert imot, det blir bare mer og mer fantastisk å se hvor rent og pent det blir. Kanskje legger jeg merke til nye detaljer i smusset også.

Det ultimate innen TV-shop er når den fleipete programlederen og den glisebaserte TV-shopdama skal teste ut produktet i studio. Ikke noe annet publikum er så lettfascinert og overlykkelige som TV-shoppublikumet. Programlederne får alltid respons på de festlige vitsene sine. Men det gøyale med å se rensemidler i praksis i studio, er at her får du virkelig se hva de er gode for. Her nøyer man seg ikke med møkkete hagemøblement, her LAGER man møkk. Et godt eksempel er å stappe en bil full av drittunger med is og la dem leke seg der inne. Deretter følger en serie klipp som viser hvor ekstremt grisete bilen er. Så blir det spennende å se. Kan det virkelig gå!? Vil denne bilen noensinne bli ren igjen!? Og ja... Det blir den! Det sprayes til både ozonlaget, regnskogen og alle verdens koalabjørner og kolibrier går til hælvette. Men fy faen. For en rein bil.

Det andre problemet i TV-shopverden er kropp. Mennesker i dårlig form. Mennesker med gule tenner. Mennensker med mye nesehår. Og da går de berømte forskerne fra Færøyene og Tsjekkoslovakia nok en gang sammen! Rensemiddelproduksjon legges på hylla og det er kropp som er i fokus. Mye av dette fungerer på akkurat samme måten som møkkete møblement. Vi ser gule tenner. Vi ser en klut som glir over tennene. Vi ser hvite tenner. Gjenta etter behov.

Men enda mer framtredende i komme-i-form/bli-vakker-TV-shop er hvor lite slitsomt alt skal være for deg. En klassisk TV-shop-gjenstand er vibratorbeltet. Åfy, som jeg elsker vibratorbeltet. Det har en særdeles undervurdert underholdningsverdi. Vibratorbeltet er noe av det festligste jeg vet om fra TV-shop, og kan trygt kalles en klassiker. Dette setter du på deg, beltet dirrer, og du får magemuskler MENS du ser på tv og spiser potetgull!! Ingenting er et slit i TV-shop. Alt går så føkkings lekende lett. Og ja, jeg liker det for faen. Jeg liker å se problemer bli løst der og da. Men så fort du tar opp telefonen og prater med tvshop-dama, forsvinner all sjarmen. Så fort du overfører produktene til din verden, er det ikke så stas lengre. For i den virkelige verden eksisterer både ozonlaget, drivhushora og emalje rundt tenna som kan og ikke minst vil etse bort hvis du begynner å spraye faenskap på dem. Men neste gang du er sjuk, kje eller bakfull, sett deg ned og se litt på tv-shop. Nyt det for faen. Men våg deg ikke bort på telefonen, mest sannsynlig har du allerede noe som har fått plass under senga, og du vil egentlig ikke ha noe vibratorbelte. Jeg vil sitere et sitat jeg ikke helt husker, men som jeg tror jeg har fått med meg hovedpoenget av:

”When your dream comes true, the dream itself disappears”

Drøm derfor om TV-shop. Drøm at vibratorbeltet redder overvektige amerikanere. Drøm at alt blir skinnende rent. Drøm at det kanskje hadde vært noe for det skitne hagemøblementet ditt. Men la det bli ved drømmene.