Gonzo-sommer: Arvika

Et beskjedent epos av Jørgen og Ole Øyvind

Vi var i nærheten av Charlottenberg da vi begynte å kjenne ølets behagelige døsighet i den intense sommervarmen. Alle unntatt Ole Øyvind. Han satt bak rattet med en vørterøl.

I håp om at politet sto på lur bak neste sving med alkoblås på innerlomma hadde jeg revet etiketten av flaska, slik at den var til å forveksle med en kjørepils. Det var en på alle måter desperat handling. Men siden jeg hadde presseakreditering og skulle på festival som betalt journalist, var det bare rett og rimelig at de andre fikk stå før meg i drikke-køen. Jeg var dessuten den eneste som hadde lappen. Uansett, med edrulighetskompleksene i sjakk ledet jeg konsumentene smertefritt gjennom det svenske lavlandet.

Tankene gikk stadig mot presseinsjekkingen. Det virket rett og slett for lett at et skjema utfylt på nettet skulle gi meg gratis tilgang til Turboneger-konsert samme kveld. Spesielt med tanke på at Jørgen også hadde fått innvilget pressepass, og han var ikke engang på oppdrag. Saken var rett og slett at vi hadde søkt om pressepass en tidlig junidag i den tro at vi skulle få dekke festivalen sammen. Det var først etter at Glåmdalen gikk på en budjsettsmell og vi hadde mistet hele oppdraget, at svaret fra Arvika kom. Søknaden var innvilget; Vi fikk en gratis festivalbillett. Og er det én ting internett-livet har lært meg, så er det å ikke stole på dem som vil gi deg noe gratis. Jeg var smånervøs, men for all del, jeg lot meg ikke be to ganger. Så var jeg innom Glåmdalen en tidlig julidag for å drikke litt kakao, da jeg plutselig fikk nytt tilbud om å dekke festivalen, mot løfter om å holde Jørgen utenfor og selv nøye meg med et vanlig honorar. Det vil si latterlig dårlig betalt for 3 dagers arbeid - men nok til å finansiere meg mett og full i hver og en av de samme dagene. Og siden jeg er en medgjørlig og hjelpsom frilanser tok jeg gladelig på meg oppdraget.


Selv hadde jeg slavisk fungert som journalist for Glåmdalen i hele juni og juli mens Ole Øyvind klipte plenen og drakk sjokolademelk i Nord-Odal. Jeg troppa til og med opp på pressevisningen av Pusur 2. Også skulle de holde meg utenfor Arvika på denne måten!? Jeg kunne ikke godta noe slikt. Og opplyste derfor klart og tydelig at jeg hadde tenkt meg på Arvikafestivalen, i deres navn, i presseånd, som journalist, uten å skrive en eneste fordømt linje. De godtok det. Og jeg har Pusur å takke. For mens Ole Øyvind satt der med vørterølen sin koste jeg meg med et nyinnkjøpt brett med øl ved siden av. Folköl, vel og merke...

Lengre bak i bilen var det derimot sterkere saker. Forbi tre brisne gutter og ytterligere brett med øl, klirret det godt av lunkent brennevin fra bagasjerommet. Men fokuset på klirringen gjorde meg oppmerksom på en annen lyd. Bak meg var det som om noen hadde åpnet en brus og brusen aldri sluttet å sprute over.

- Hva er det som bruser?, mumlet jeg.

Bjørnar hoppa opp i setet mens han bannet og veivet med arma. Han fant fort ut at han med beina sine hadde prestert å klemme ut halvparten av innholdet i sin nyinnkjøpte spray-deodorant, øremerket svette dager i et telt.

Det måtte komme. Vi satt trangt og godt i den bilen. Bagasjerommet var fullt. Telt, soveposer og liggeunderlag. Edel last var plassert mellom og oppå de fem personene som delte fire og et halvt sete i en rød Mazda. Det gikk greit helt til vi passerte Charlottenberg og måtte hamstre. Metningspunktet så ut til å værte nådd når Torstein hadde tatt et brett med brus oppå ølbrettene han hadde i fanget. Jeg tilbød å sitte med den siste kassa med folkøl på gulvet mellom meg og pedalene, men slapp unnå. Så full som den bilen var var det bare et spørsmål om tid før noe eller noen fant veien ut av sin midlertidige beholder. Det kunne vært en flaske med Jack Daniels som knuste, eller Eirik som poppet ut av åpent vindu som en vinkork. Istden ble de små tobakk-stinne luflommene som var igjen sakte fyllt med deoderantgass. Bilen var nå en mobil, udetonert folkøl-bombe. Torstein var rask med å kaste ut sigaretten sin og turte ikke tenne flere. Jeg økte farten mot Arvika.


Hva kunne vi forvente på denne middels store festivalen i en liten svensk bygd? Ole Øyvind hadde et journalistisk nedkjølende jernteppe over seg, som sikkert ville prege ham hele turen. Det var tross alt påkrevd lokal vinkling. Men hadde jeg som gonzojournalist, dog uten noen avis å skrive for, noe å lete etter i Arvika? Jeg tenkte men kom ingen vei. Folkøl-boksen var tom og jeg åpnet en ny. Torstein prakket ivrig på meg snus fra baksetet.

Det journalistiske jernteppet som Glåmdalen hadde bredd over skuldrene mine før avreise skulle på ingen måte få hemme bevegeligheten min på festival. Snarere tvert imot. Det var torsdag ettermiddag da jeg i lett deo-rus svingte oss støtt mot Arvika-området. Planen var tre netter i telt og deretter retur søndag morgen. Så hadde jeg resten av hviledagen på meg til å verbalisere sannheten om Arvikafestivalen i bakrus. Det skulle gå greit. For sannheten finner man bare ved å leve festivallivet slik alle andre gjør det. Og jeg ser aldri på det som noen ulempe å ha med kamera eller notisblokk i ølposen min. Det gir bare en unnskyldning for å trenge seg på folk som ser ut til å ha ting på hjertet. Og ingen steder er det å presentere seg som journalist mer velkomment enn blant fulle folk. Det er faen meg yrkesdrømmen. Som å drive horehus i en millitærleir.

Mens vi gled mot Arvika i ukjent tempo oppdaget jeg den første virkelig svartkledde personen. I den stekende sola marsjerte han i to omfattende lærstøvler, langs det jeg antar var riksveien. Det var mulig han bare var en bevisst sosialt mistilpasset gother, og dermed lykkelig. Men aktet han å gå fram hele veien til festivalen i den dedikerte uniformen sin, vil han ha utviklet et så negativt forhold til sollys og alt som blir sett på som fint, at han uten å nøle hadde solgt sjela si til satan for en boks ramlösa og en fyrstikk til å brenne ned første og beste kirke. Som den erfarne tusler jeg er, analyserte jeg dette i løpet av sekunder mens vi suste forbi. Fort kunne det vært slik at jeg selv gikk på samme sti. Men i dag kjørte jeg mazda. Noe sa meg at det ville bli nok vandring når vi kom fram.

Ganske riktig. Nærmeste parkeringsplass befant seg over en god kilometer fra festivalområdet. Jeg og Jørgen lempet ut baksete-rottene og all bagasjen like ved inngangen og kjørte dit. Så tusla vi tilbake, og gikk i billettkø utenfor pressesenteret. Nå skulle dommen falle. Men nervøsiteten var bortkasta. Det var så latterlig lett at jeg gidder ikke fortelle hvordan det skjedde engang. Bare vise fram legitimasjon. Det føltes som å spasere gjennom et av de største smutthullene i det moderne samfunnet. Jeg vet i hvert fall sikkert at jeg skal søke pressepass til hver eneste musikkfestival i Nord-Europa neste sommer.

Her falt det formelle på plass i tur og orden, uten store komplikasjoner. Hele seansen var i grunnen som å se Ozzy Osbourne banke på et bankebrett. Noen bomslag her og der, noen svake, uten tvil, men alle pinnene ned til slutt. Bilen var parkert, pressepassene var mottatt, og forsiktig kunne jeg tillate meg å observere omgivelsene rundt meg. Det begynte å gå opp for meg at Arvika var så til de grader inntatt av rockere. Det lå et langt belte av sliten ungdom som kjempet seg fram til festivalområdet. Dette så vi mens vi kjørte bilen til parkeringsplassen. Og vi ville ikke være noe dårligere. En flaske whisky i hånda gjorde seg mens vi fortsatte å installere oss..

Neste misjon var å finne høvelig campinglokasjon. Det var for drøyt å bære all bagasjen med på én tur så vi satte Bjørnar til å vokte øl og liggeunderlag mens resten gikk på ekspedisjon. Mens Bjørnar gjorde gode penger på å selge overprisa øl til desperate forbipasserende, ble vi totalt avvist ved inngangen til campingen av en tilsynelatende abstinensherja og hallusinerende ansatt med tørkle rundt hodet og rullende øyne, som snakka til oss som om vi var Gestapo og han skjulte jøder i alle kroppsåpninger. Han kunne fortelle at festivalen var sprengt. Det var ikke mulig å få soveplass. Mannen var vettskremt av massene, det var som om han tagg oss om å komme oss vekk derifra. Vi tusla rolig videre.


Da vi nærmet oss reserve-campingplassen prøvde Bjørnar å ringe meg. Vi hadde nemlig etterlatt han med mer enn bare øl og liggeunderlag. Ved siden av ham satt også ei svensk electronica-dame. Det virka ikke på Bjørnar som om han hadde satt voldsomt pris på dette da vi hentet ham etterpå. Han var mutt, lettere satt ut, og svett. Kanskje var det bare varmen, kanskje var det kjedelig å vente, eller kanskje var det den krampeaktig sosiale electronica-dama.

Jeg gjør vel ikke saken penere ved å trekke inn samtalen som fulgte da vi endelig kom han til unnsetning og jeg overtok electronicadama og gjetet samtalen trygt innom hvorfor vi bare hadde kjøpt den utvanna mellomvekts-pilsen fra dagligvarebutikk som egentlig er forbeholdt pre-komfirmasjons-fyll og religiøst forakra fester.
- Vi fikk ikke tak i starkøl, sukker jeg.
- Er ingen av dere over tjue?, spør dama nervøst.
- Nei du. Tro det eller ei.
- Oi. Da må nok jeg stikke herfra.

Camping. For fint for arbeiderklassen og for stygt for overklassen. Derfor har alle vært på campingtur, uansett sosial bakgrunn. Den første regelen for å overleve en campingtur, er å ikke under noen omstendigheter delta på oppsetting/nedpakking av teltenheter. Mens Ole Øyvind ledet an oppsettingen og instruerte noen av gutta som en kjepphøy fjellklatrer ville kommandert en gjeng sherpaer ved foten av Mount Everest, satte jeg meg ned på gresset og åpnet enda en folkøl. Den skumma godt. Og ved siden av meg deiser det ned en svenske fra intet. Jeg fikk vite i ettertid at han hadde plaget de ved siden av oss i lange tider allerede, men i mine øyne var han sendt fra himmelen. I denne mannen kunne jeg komme nærmere selve sjelen av denne festivalen. For dette var en særdeles full mann.

Med en viss kompetanse innen faget skjønte jeg selv hva som var viktig for denne mannen: å holde samtalen i gang og å holde alkoholnivået oppe. Å holde samtalen i gang når du er i denne mannens modus innebærer å stille et spørsmål, og repetere det til du har funnet på et nytt. Man kan begynne fint med å spørre hva personen heter. Få svar. Mumle litt. Spørre hva personen heter. Få svar. Mumle litt. Og så kan man gå over til det som er viktig. "Kan jeg få en slurk?"

Det bør nevnes at vi på dette punktet hadde byttet til engelsk. Jeg vet ikke hvordan det skjedde, men det skjedde. Så der satt jeg med folkøl og en flaske Jack Daniel's like ved, og den brune gugga frista. Den frista mannen som faen. Så han strakk en arm mot meg og spurte "mmyes can I...I... Have a sip of that?" Klart jeg ga han en slurk. Og ikke før han hadde svelget det knakk mannen sammen i det som var en av de mest imponerende kampene mot oppkast jeg noensinne har sett i hele mitt liv. Han rulla rundt og satte seg i noe som minnet om ulike avarter av en forskrudd lotus-stilling. Det rant sikkel fra munnen og han hostet og kremtet. På dette tidspunktet hadde også Eirik tatt del i denne beskjedne sosiale settingen på gresset, og var i full gang med å rydde bagasjen vår unna mannen så han hadde en fin buffersone dedikert til oppkast. Men så ble det stille. Han vugget forsiktig fram og tilbake. Så tittet han på meg og spurte "hey what was your name again?"

Denne gangen spurte han også Eirik. "Eirik" sa Eirik. "Ah-ah, mitt navn är Rölle", sa Rölle, vår fulle besøkende.

Rölle fant etter hvert ut at han måtte veldig på do. Nå var vi tilbake til å prate engelsk igjen. Og det var nå Rölle skulle spytte ut de magiske ordene jeg aldri kommer til å glemme. Rölle ville ikke pisse i skogen nemlig. Rölle ville pisse på et bein... Rölle sa klart og tydelig, skar igjennom fyllevåset sitt, og fortalte hva han virkelig hadde lyst til.

"I like to piss on young boys legs".

Vi knakk sammen i latter hele gjengen. Rölle humra litt for seg selv han også, og strakk seg mot whiskyflaska. Han følte vel han fortjente det. Og denne gangen gikk det ned smertefritt. Så fortsatte han.

"I like it when young boys piss on my leg too."

Mer latter. Ingen skulle komme her og si at Rölle var en kresen kar. Han smilte fornøyd i sola. Så reiste Rölle seg sakte opp og plukket med seg en tom Fanta-flaske. Før han spankulerte ut i mylderet av telt.

Det var på tide å rette fokus mot det viktigste med denne torsdagen. Jeg skulle se Turboneger! Norges stolthet, for faen. Begeistringen min tendenserte mot iver. Men så var det også Turboneger. Dette skulle nytes. Og det aller viktigste i en slik situasjon, er med alle krefter å jobbe seg mot et perfekt balansert promillenivå hele konserten igjennom. Det er en umulig kunst, en perfeksjonsidrett som krever årelang trening. En lite erfaren fyr som meg bør helst planlegge alt fra tidlig om morgenen om han skal ha noe håp om å lykkes. Man må ta hensyn til søvnmangel, matinntak, væskebehov og de fleste andre urocka faktorer. Det gidder ikke jeg, og da er det bare én annen mulighet. Prøve, feile - prøve igjen, og feile, feile, feile, helt til du enten begynner å vinne kontrollen over promillekreftene eller er blitt avholdsmann etter for mange ødelagte konsertopplevelser. Jeg følte meg trygg på at det etter Roskilde ikke fantes flere feller jeg kunne gå i. Naiv som faen. Jeg klarte meg riktignok ganske bra, ble akkurat passe full og hadde det upåklagelig, men jeg var definitivt trøttere enn jeg burde vært. Og jeg ble pent nødt til å gi opp den fine plasseringa mi foran scena etter en stund , sto og pissa mot gjerdet mens folkehavet bak meg skrek "I got erection!"


Grådig innkassering av flyvende turboneger-pengelapper, overprisa pølse på en bensinstasjon, fire brødskiver med salami fra Torsteins provisoriske spiskammer og to folköl på toppen før vi bare ble nødt til å ta kvelden. Siste jeg hørte den kvelden var at Eirik slang ut en upålitelig statistisk måling han hadde gjort som sa at ”fem av ti folkøl spruter over.” Vi humra muntert av dette. Men det hadde vi ikke gjort hvis vi visste hva vi hadde i vente.

Midt på natta våknet jeg. Det vil si jeg var ikke våken men jeg var i bevegelse. Jeg har nemlig en tendens til å gå i søvne når dette høver seg minst. I søvne får jeg noe for meg, og det jeg får for meg er det eneste riktige. Det dunket utenfor, det var jævlig høy musikk, og av en eller annen grunn trodde jeg at dette var musikk JEG hadde satt på. Til irritasjon for hele campingplassen. Jeg hadde verken stereoanlegg eller musikk med meg, men dette var mitt verk og folk kom til å bli sinte på MEG. Jeg måtte ut og ta ansvar og skru av så fort som overhodet mulig.

Jeg fortet meg ut av teltet i minimal påkledning, løp kjapt bak det og der finner jeg en gjeng mennesker rundt et stereoanlegg. De oppdager meg og ler av den desorienterte bananen som febrilsk prøver å legge to og to sammen. Dette tar tid når du går i søvne. Du ser folka, du ser stereoanlegget, og du begynner å vurdere om ting ikke er akkurat slik du trodde. Så følger ytterligere analyse, før du kan begynne å lufte tanken om at det ikke tilhører deg. Og når jeg klarte å komme fram til den tanken var det også bare å la ydmykelsen slå meg hardt i trynet og løpe så fort jeg klarte inn i teltet igjen. Der sovnet jeg skamfull til Tarzan Boys episke "Baltimore". Jeg skjønte at det ikke bare var jeg som skulle skamme meg.

Dette merket jeg selvfølgelig ingenting av. Jeg våknet noe senere av et betydelig trykk på blæreveggene og registrerte såvidt at det surret techno-låter på en stereo rett utenfor teltet som selv Absolute Music-produsentene ville kviet seg for å distribuere fritt. Jeg var for svak til å bry meg. Jeg var det letteste av offere. Neste gang jeg våkner er det bare så alt for varmt der inne. Jeg har nærmest heteslag og jeg nynner ukritisk på den samme sangen som sluttet å spille på stereoen en halv time tidligere. De har tatt meg i søvne. Heldigvis er det forståelses i blikket til Jørgen da han myser i min retning. Han tar det pent. Han skjønner at jeg bare må få skiten ut av systemet, at jeg klemmer verket ut av såret før en ny dag kan ta til.

Tidlig tidlig den morgenen kapitulerer jeg. Ut av torturkammeret mens de andre godtar bråket i bakgrunnen og sover ut fyllerestene. Jeg er misunnelig. Jeg er en av gutta på skauen som har sittet til avhør hos nazistene. Og jeg har sprukket. Men da jeg klatrer ut av badstua med en og en halv liter brus i ene handa og en temperert folkøl i den andre, sitter en annen landssviker og myser i den eneste campingstolen som er igjen utenfor teltansamlingen vår. Det er Bjørnar. Jeg myser tilbake. Vi trenger ikke si noe. Vi sitter i samme båtfaen. Og vi vet begge to like godt hvorfor vi sitter i den. Jeg tusler litt rundt og finner en forlatt stol som likner så mye på de som opprinnelig stod ved teltet at jeg tillater meg å ta den. Og så setter jeg meg bedagelig ned ved siden av Bjørnar. Men i det folkølen min skummer over og jeg tar den første pleiende slurk stopper musikken. Det blir stille. Helt jævla stille. Jeg kjenner sinnet bygge seg opp. Dette er bare for dumt. Dette er en dårlig komedie. Og det stopper ikke her. For bort til Bjørnar og meg spankulerer de to som har sittet kronisk hele natta og holdt den helvettes kasetten gående i den helvettes spilleren. De to trøtte jentene setter seg ned ved oss. Jeg oppdager at de har stiftet bekjentskap til Bjørnar tidligere denne morgenen. Men så ser også Bjørnar ubeskrivelig sympatisk ut der han sitter smaløyd og forvirra henslengt i campingstolen sin, med hår som i utallige områder står 90 grader rett opp.

Jeg svarer mutt ja og nei på spørsmål de stiller. Bjørnar slenger i tillegg inn småsure "hæ"-er før han i det hele tatt gidder å bekrefte eller avkrefte på spørsmålene. Det var ikke stemning for å stifte nye bekjentskap så tidlig på morgenen. Jentene reiste seg like godt opp for å bedrive litt fylleyoga og diskuterte betydningen av tallet 0. Jeg enset hippie-tendenser i dem begge, men det fikk være det samme. Overlevelse før prinsipper. Dessuten var Tarzan Boy i både sene og tidlige timer en gedigen rustflekk i den blomstrete hippielakken. Det holdt rett og slett ikke. Og når de i tillegg la inn en indirekte burn ovenfor oss, som gikk ut på at de kommenterte hvor teit det var å sove på festival, var dette kvinner jeg nå ikke hadde noe som helst til overs for.

Nestemann ut av teltet var Torstein, som oppdaget de to jentene og så på dem med angstfulle øyne. ”Har vi BESØK!?”, mumlet han overrasket, som om Bjørnar og jeg var avstøtende meitemarker. Han håndhilste på djeveldamene, slang ut noen setninger på svensk, og innfant seg i den mutte ja/nei-metoden Bjørnar og jeg allerede var godt inne i denne varme morgenen. Nå gjaldt det å få i seg folkølet, få liv i resten, og komme seg til byen for proviant. Etter noen sinte hyl fra Eirik i teltet, kasting av sko på Torstein, og en avkjølt Jack Daniel's flaske mot Ole Øyvinds overhetede panne, marsjerte vi mot sentrum.

Vel inne i byen står valget mellom amerikansk og orientalsk fastfood. I en politisk ladd diskusjon har Bjørnar argumentert for at det beste vil være "støtte den lokale pakistaneren". Så vi går til kebabsjappa og kjøper pizza. Jeg sto tre gode kvarter i kø, og observerte hvordan menneskets mest primitive sider utfoldet seg rundt meg, helt til den nevnte pakistaneren skjelte fletta av en kresen bimbo-gother som styrta gråtkvalt ut av sjappa med penga i hånda. Det ga meg bare så mye å se kokken slippe løs sitt vanvittige raseriutbrudd foran den største ansamlingen kjøpevillige kunder han noengang kom til å oppleve trykt inn foran disken sin. Og vi ble stående, alle som en. Visst faen ble vi stående. Den pizzaen viste seg å være verdt det.

Jeg kan ikke tenke meg noe mer selvdestruerende, selvdeprimerende og selvydmykende enn å hisse seg opp fordi en jævla pizza ikke inneholder føkkings fetaost! Fetaost for faen! Firkantede hvite knotter. Jeg er i utgangspunktet svært glad i fetaost men når jeg ser får meg den ekle sinnadamen fylle munnen sin av de hvite firkantene og tygge det godt mens hun lar biter dette ut, kjenner jeg avsmak. Avsmak. Dama ville at kokken skulle si unnskyld for at han ikke hadde sagt ifra at det ikke var mer fetaost å ta av! "DU KUNNE SAGT IFRA FOR FAEN!!" spytta hun i ansiktet på den travle kokken. Pakistaneren, som på mange måter var en italiener, og sjappa, som på mange måter var en italiensk pizzajoint, noe Ole Øyvind valgte å overse, oppførte seg eksemplarisk. Han delte ut respekt til de som fortjente det. Dette var Judge Dredd med et forkle neddynket av tomatsaus. Og vi var alle som en på hans side i fetaostsaken. Hver jævla drittunge inne på sjappa støtta den hardtarbeidende karen.

Det var en grotesk kø utenfor Systembolaget første gang vi gikk forbi. Det var en eneste lang orm av rockere og synthersvin som sneglet seg som en frivillig gruppevoldtekt av felles tålmodighet inn mot disken for utlevering av dagens dose. Jeg er ikke sterkere selv. Jeg skulle gjerne stilt meg bakerst, men jeg var ikke gammel nok. Og dette nåløyet så det ikke ut til at noen kunne snik-forsere . I overformynderiets navn hadde de nemlig gått til anskaffelse av dørvakt ved perleporten. Først en time senere, da jeg etter å ha tapt to sjakkpartier mot Bjørnar i parken skjønner at Jack-flaska er ugjenkallig tom, vender jeg tilbake for et nytt forsøk. Jeg øyner et smutthull i køen, spaserer uhindret forbi dørvakta som ser en annen vei, og tror jeg er reddet. På innsiden, akseptert. Men i kassa lukter de tenåringsblod og nekter meg til og med å kjøpe 4,7% pilsner fra Tsjekkia. Jeg spiller dum, roper: Hei, jeg er atten år og myndig, har jeg ikke lov til å kjøpe meg noen skarve øl for faen?! Velkommen til Sverige, smiler ekspeditørhora ondskapsfullt og sender meg tomhendt ut igjen. Så blir det folkøl også den kvelden.

- Sju av ti folkøl er garantert å sprute over!, forteller Eirik oss. Jeg er så enig. Og åpner en selv. Vi hadde det på alle måter veldig ålreit her vi satt. Kvelden i kveld bestod ikke av noen artister vi virkelig brant for å få med oss. Så vi ble derfor nødt til å improvisere. I teltet til Torstein lå 1,5 liter ingefærøl. Jeg tittet på den fulle plastflaska. Og jeg tittet på den tomme Jack Daniel's flaska. Våre hjerner tillot sakte å la tannhjulene rotere.

Vi hadde tidligere fått diverse vesker gjennomsøkt ved inngangen til festivalen. Finner de alkohol i dem får du tilbud om å drikke det opp utenfor inngangen, kaste det, eller pelle deg til helvette tilbake til teltet ditt. I verste lavmålsjackass-ånd rista jeg kullsyra ut av ingefærølflaska og helte gugga over i whiskyenheten. Ole Øyvind hadde allerede forstått hvor brikken hans skulle ligge i dette puslespillet. Ole Øyvind skulle pælme i seg en helflaske Jack Daniel's ved festivalinngangen.

Jeg har aldri vært noen god skuespiller. Men dette var en jobb jeg ikke kunne si nei til. Da jeg så forventningen lyse i trynet til Torstein skjønte jeg at min time var kommet. Jeg måtte klare dette. Ikke fordi det er noen prestasjon i seg selv, det er mange der ute som er kar for mer ingefærsøl enn meg, og det å kunne bøtte i seg alkoholfritt øl er i seg selv en heller tvilsom form for styrke. Men tanken på hvor morsomt det ville være om noen faktisk gikk på stuntet virket å være så innbydende at de fem seks observatørene som lusket etter meg mot inngangen for en stakket stund la hele meningen med sin eksistens på mine skuldre. Da jeg gikk bort til køen og sakte meg sikkert nærmet meg den svenske vakta tror jeg de allerede hadde glemt at det faktisk var ingefærøl i den flaska. De så akkurat det samme som de tre vaktene og sikkert ti andre i køen bak meg: En mann som prover å snike en flaske Whisky inn på festivalområdet, og blir ferska. Men han vil da for faen ikke gå tilbake til teltet for å sitte alene og drikke mens andre er på konsert. Så han løfter ganske enkelt flaska til munnen og ser hvor mye han kan få i seg her og nå. Og han senker den faen meg ikke igjen før alt innholdet er borte. Da har ene vakta allerede tatt bilde av meg og påkalt oppmerksomheten til en god del mennesker i nær omkrets. Dette registrerte jeg selv ingenting av. Jeg hadde nok med å overmanne den onde ingefærdemonen i flaska. Først da jeg så hvor fornøyde de andre var skjønte jeg at det var noen som hadde gått på stuntet. Det hele satte oss i en god stemning som varte i mange timer og som en kristen jævel sikkert ville sett som mer verdifull enn effekten av noen form for ekte Whisky. Vi feiret med folkøl og Bacardi Razz. Det mest fascinerende med hele seansen var allikvel å oppdage hvor undervurdert den latterlig legitime rusen av en og en halv liter samtidig Ingefærøl er.


Det var nå på høy tid. Vi kunne ikke vente lengre. Presseteltet måtte infiltreres.

Det er gøy å leke ingefærøldranker. Det er gøy med Bacardi på brygga. Men ingenting er mer morsomt enn blind psykisk vold mot andre journalister. For mens de fleste på en festival befinner seg i en behagelig festivalrus sitter journalistene isolert i et polstret vip-område med høy internettoppkobling og femliterskanner med kaffe. De tasser ut i blant for å gjøre et intervju, tar et bilde, så er det tilbake til teltet. Det er bare å si at både Ole Øyvind og jeg syns dette på alle måter er feil. Det er respektløst mot saken man jobber med. Og derfor gikk vi mot presseområdet med fulle blærer og folkøl i lommene. Vi ville dem vondt.

Med våre rosa vip-bånd slapp vi glatt inn i en hvit gang som ledet mot et stort område med et massivt partytelt. Dette urinerte vi i all hemmelighet på, før Ole Øyvind spurte pent om han kunne få en kopp kaffe. Så åpnet vi hver vår øl, drakk den og tittet på menneskene som satt like bortenfor oss. Før jeg mumlet fram ordene "let's have a small nap." Jeg sov en urolig plaststolsøvn mens kroppstemperaturen sakte bevegde seg nedover.

Det neste jeg veit er at jeg våkna i en plaststol, så en øl foran meg på bordet, fant en skvett i bunnen av boksen og drakk den. I det samme våkner Jørgen. Jeg føler for å informere han litt:
- Jeg tror vi har sovet ass.
Jørgen sperrer øynene vidt opp, og titter sløvt ut av dem.
- Å fy faen.
Så reiser han seg og begynner å gå fra meg.
- Hei, hvor skal du a?
Han snur seg ikke.
- Jeg stikker til teltet ass.
- Vent litt a.
Men min Gonzo-partner er sikker i sin sak. Han er besatt. Klokka er halv tolv eller lignende, men en Jørgen man ikke er helt sikker på om er våken eller går i søvne, vet jeg at man ikke argumenterer unødig med. Så der står jeg. Alene i Arvika-natten. Jeg har ikke batteri på mobilen så jeg får ikke kalt opp de andre. Isteden slår en vakker, litt forsinket tanke ned i hodet mitt. Kanskje jeg skulle begynne å jobbe med Glåmdalen-saken.

Jeg henter meg en pils i teltet og trasker tilbake til festivalområdet. Der kommer jeg over en bod som selger kasse på kasse med LP-er av beste sort. De forsinker meg ytterligere. Da klokka er to bestemmer jeg meg for å lage en stemningsrapport fra situasjonen utenfor inngangen. Der sitter en hel rekke forfrosne Gothere med gåsehud kledelig stikkende ut mellom naglelæret sitt og ser ut som om Satan har svikta dem da de trengte ham som mest. Et lokalt bygdeudyr forsøker å sjekke opp den mest tynnkledde. En kollega i sort kommer henne til unnsetning. Jeg prøver å få en kommentar ut av dem, men alle som én har mistet talens gave. Isteden oppsøker jeg en av blomsterselgerne som sitter med innvandrer-mine og tulipaner i fanget utenfor inngangen.
- Selger du mye? spør jeg.
- Selger, ja! Ti kroner!
- Er det noen som kjøper?
- Kjøpe! Ti kroner!

Jeg innser omsider at journalistenes tid er ute. Drasser blokka mi til ølserveringsteltet og presenterer meg isteden som poet. Lokale Arvikafolk ønsker meg velkommen med "Du skal inte tro det blir sommar". Jenta over bordet melde at hun også er dikter, og alle er interessert i hva jeg har å komme med. Nå har det seg slik at jeg, Jørgen og Bjørnar hele den dagen har bedrevet spontanpoesi på Engelsk i journalistblokka mi, og den er full av lyrikk som jeg her og nå tør påstå at til tider var ganske ålreit. Jeg leser opp et av diktene mine, og får nokså god respons. Deretter, og det ber jeg her og nå om tilgivelse for, leser jeg opp et av diktene som ikke var mine. Klokka var tre på natta for faen og jeg ville bare ha en øl av disse folka. Det fikk jeg også, en halvdrukket halvliter. Takk til Jørgen eller Bjørnar, jeg husker ikke hvem.

Den kvinnelige poeten sender et ark gjennom forsamlingen og ber alle skrive hver sin setning i håp om å la våre kreative sjeler koagulere i gudommelig galskap. Men fulle Arvika-menn i tjueåra med snus under leppa er ikke kjent for å ha ordet i sin makt, og jeg var en fullgod odøling med rullings og ikke stort bedre. Litt senere blir vi kastet ut av øl-området. Det er stengetid, og jeg går mot teltet igjen. På veien snubler jeg i tre mennesker som inviterer meg til å sitte ned, og jeg får rødvin i plastkoppen og egen campingstol. Igjen prøver jeg meg som journalist. Men jeg har aldri i mitt liv lest noe kjedeligere enn intervjuet med den finske vegetarjenta og tøffelen hennes, som jeg leste på blokka mi neste morgen, da jeg våknet i nitida ettter to timer søvn.


Brått kviknet jeg til i teltet. Rev opp glidelåsen og krabbet ut. Et skjemmende dagslys møtte meg. Jeg var for sent ute…

Det var jo bare snakk om en liten hvil! Blund! Få tilbake varmen. En halvtime på ”pukkern” som muttern pleier å si. Så var jeg klar til å fortsette festen. Det hadde ikke muttern vært, men samme det. JEG hadde driti meg ut. Sløst bort verdifull tid. Jeg vugget sakte fram og tilbake på gresset med hendene rundt beina og observerte Erik og Ronja fra naboteltet fikse frokost. Det føltes som om jeg hadde hatt muligheten til å være med på å rive ned berlinmuren men dratt på fisketur med bestefar i stedet. Så deprimerende var det å se på at det ble lagd frokost at jeg krabba inn i teltet igjen og sov ut skuffelsen.

Tiden var knapp nå. Å bevisst utvide sin horisont gjennom konfrontasjon og oppsøking så sent ute i festivalen kunne jeg bare glemme. Det var verken krefter til å bli provosert eller krefter til å provosere tilbake. Jeg så min egen skjebne. Det var bare å gi opp. Jeg sluttet å holde det kritiske systemet gående på tomgang. Fra nå av var jeg uten mål. Uten oppsøkningslyst. Jeg var nå en vaskeekte festivalzombie. En helt vanlig festivaldeltaker på en helt vanlig festival. En av titusen soldater som daffer i skyttergraven sin. Vel ikke helt vanlig. For mens de andre marsjerte rundt armerte med automatvåpen og håndgranater slang jeg rundt med pil-og-bue. Ja for faen. Jeg snakker om folkøl. Den jævla folkølen.

Det var derfor godt å se hvordan Eirik reagerte når han sakte krøp ut av teltet sitt, satte på seg hatten sin, posisjonerte seg på kreativt vis i en campingstol og åpnet sin egen folkøl. Den spruta. Og Eirik ble sint.

Det var nok nå for faen. Var det noe Eirik ikke trengte så var det en folkøl med vill rekyll. Skum opp mot tryneregionen. Backfire av verste slag.

Etter banning og stygge ord om folkølens elendige egenskaper som drikke, ga Eirik oss sitt endelige statistiske resultat:

- 9 av 10 folkøl er garantert å sprute over. Jeg nikket enig.


Tidlig innså jeg at denne dagen skulle bli annerledes. En eller annen gang i løpet av fredagen hadde noen fortalt meg at jeg skulle være sjåfør hjem allerede lørdag kveld. Det var sterkt ønske om å forlate området før den store flyktingemarsjen søndag morgen. Og jeg synes i grunn det høres rimelig ut. Jeg kjenner min rolle, og godtar byrden. Står opp, setter meg i en ledig campingstol og åpner en pils. Det skal bli min siste for dagen. Og for å være helt ærlig, det verste med sjåførjobben var ikke å være edru festivalgjenger. Jeg hadde fullt program ut dagen, jeg skulle snylte snus av Torstein og spille sjakk med Bjørnar. Og jeg er en nøysom kar og krever ikke mer. Nei, det å være edru journalist på festival er en langt større prøvelse. Det krever pågangsmot og sosial intelligens av helt feil kaliber. Derfor prøver jeg å gjøre unna noen raske intervjuer ved frokosten, før folkølskummet har lagt seg i magesekken.

Jeg snur meg mot Bjørnar:
- Hvorfor er du på festival?
- For å slippe unna Samene.

Torstein er neste offer:
- Hvorfor er du på festival?
- For å kurere angst.

Det er jævlig ålreite intervjuobjekter, men jeg kommer på at begge allerede er brukt opp. De har hatt trynet sitt i lokalavisa før. Samme hvor mange ganger folk kommenterer det har jeg ingen problemer med å bruke venner som intervjuobjekter. Det blir bare bedre saker av det. Men jeg har lært meg å akseptere at det ikke skal bli for mange gjennomgangsfigurer. Så jeg tar med Eiriks tillatelse en rask folkøl til, og prøver å finne noen pønkere isteden.


Timer senere befinner vi oss nok en gang utenfor teltansamlingen vår. Men vi sitter der for siste gang. Vi kan skimte enden av tunnelen hele gjengen. Snart vender vi tilbake til moderlandet. Eirik, Torstein og jeg spretter opp enda en fokøl hver. Vi er alle enige om at noen har stjålet omtrent et halvt brett med folkøl fra teltet vårt. Men vi gir så faen. Å sitte med en folkøl i hånda og bli kalt søt og nuttete fra forbipasserende fjerner kjapt og brutalt den lille blidgjørende effekten man får av å drikke den. Bak meg ser jeg Ole Øyvind lede an nedpakningsprosessen. "Fear and Loathing in Las Vegas" står skrevet med sprayboks på en av teltveggene og knudrer seg sammen i det teltpluggene blir dratt opp av bakken. På gresset foran meg er det sprayet "Led Zeppelin" og "KillYrId". Det var ikke nok spray.

I samme øyeblikk spankulerer tre jenter og en høy gutt med cowboyhatt mot oss og spør oss hvorfor i all verden vi pakker. De setter seg ned. Og med ett kvikner oppsøkningslysten min til.

Svenskene hadde særdeles store problemer med å forstå oss. Vi gjorde oss derfor fort ferdig med den obligatoriske jobben vi som pliktoppfyllende nordmenn må gjøre; Lære fremmedkulturelle de folkelige ordene for menneskenes kjønnsorgan. Så gikk vi enkelt og greit over til svensk. Det er mulig jeg tok litt i når det gjaldt korrekt svensk uttalelse, og la unødvendig mye trykk på sære lyder. En prestasjon verken svenskene eller mine venner satte merkeverdig pris på. Jeg var teit. Men jeg ble faen meg forstått. Og tror du ikke de norske kjønnsorganene kom opp gjentatte ganger i løpet av stunden de satt der! Jeg følte vi hadde gitt dem noe. Rørt i noen eksponente rockesjeler.

Jeg og Bjørnar sitter på dette tidspunktet dypt nedpløyd i et nytt, intenst parti sjakk. Jeg skal ikke si at det fungerte som noen erstatning for rus, men når situasjonen først var som den var fungerte det (i kombinasjon med snus) godt som metadon. Og at svenskene der borte hos Jørgen og generelt de fleste andre som kom forbi tok seg tid til å spørre hvorfor i helvete vi levde utelukkende gjennom 16 ensfarga brikker hver hele kvelden, tok jeg med stor ro. Da de ikke fikk noe svar ble mange nemlig så nysgjerrige at de satte seg ned som tilskuere. De prøvde å holde en distanse mellom seg selv og oss ved å gjentatt prøve å finne ut hva som var så spennende, men da spurte jeg om det samme tilbake. Jeg tror jeg vet svaret. De hadde aldri sett et sjakkbrett det var sølt Jack Daniels på før, og skjønte vel at hvis dette var den nye farsotten var det greit å akseptere den med det samme. Om noen år er et sjakkbrett for heavy-rockerne det samme som rullebrettet er for EMO-rockerne, kunne jeg fortelle de lettlurte svenskene.


Torstein sitter med ryggen til våre nye venner, men snur seg uventet og brått for å spørre dem følgende: "vad tycks ni om ABBA?"

De sier at de ikke hører på ABBA. Torstein blir mutt og forfjamset og snur seg fort tilbake igjen.

Enda senere får han spørsmål om han er Franz Ferdinand-fan, ettersom Torstein gikk med et slikt armbånd. De spør han hvor mange album Franz har gitt ut. Torstein ser fortvilt bort på meg etter hjelp. Men for sent, han blir ledd av manglende kunnskap. Det var i det hele tatt ingen god kveld for gutten. På tampen av en festival, med den sosiale angsten holdt godt i sjakk hele veien, kommer et lite host fra Satan selv. Torstein kunne faen meg gått i null, det fortjente han. I stedet sprenger noen berusede svensker tungtvannsfabrikken hans i filler på tampen av en krig hvor svenskene ikke er så nøytrale og Norge har satt i gang denne produksjonen igjen.

Men slik er det jo ikke. Og er det noe Arvika har vist er det at svensker er forbanna hyggelige. Det er ikke rart de holdt seg nøytrale under krigen. Hvem faen kan fostre opp en hær når alle prater svensk!? Tenk deg en General fra føkkings Skåne! Det hadde bare ikke fungert. Det er i det hele tatt ikke nok hakkelyder i det svenske språket til å militært disiplinere noe særlig mer enn en sløvt spissa flintstein.

Og i en oppkvikkende opptur i en festivalrus som har tapt seg veldig det siste døgnet, får jeg et glansbilde av rockesverige. Svenske gothere klager over manglende fetaost og får svi så jævlig for det. Svensk ungdom på amfetamin og allergitabletter spiller Baltimore hele natta istedet for å voldta fjortiser på Kongsvingermarken. Svensker med håndkle på huet lager fet festival og nekter folk adgang. Og svenske emoer kutter seg ikke i armene, de pisser faen meg på beinet sitt, og gjerne ditt og hvis de får anledning.


Boblen blir hardere i det en jævlig full svenske sjangler seg bort til oss. Han lurer på hvor "italienodiscomusiken" kommer i fra som blir spilt hele natta. Jeg peker mot teltet med yogajentene, men typen slår seg ned med oss. Han vil rett og slett bare fortelle litt om hvor utrolig kåt han er. Vi geleider han galant inn på fylleengelsk og snart popper den ene festlige setningen etter den andre ut av kjeften hans. "I was hoping to get some vaginal intercourse". Mannen var dyktig. Det er kanskje ikke et godt sjekketriks, men det er uten tvil det mest velartikulerte jeg har hørt i mitt liv.

Før flere morsomheter forsvinner den kåte typen fort fordi han vil ha en liten blund i teltet sitt. Stakkars mann. Det var en halvtime til kveldens siste konsert. Han skulle ut på det samme søvnige skårplanet som meg kvelden før. Jeg visste hvor det bar. Helst burde jeg vært der i morgen tidlig og tatt han imot som Joseph Mengele ville tatt imot en deportert utsulta fange på stasjonen i Birkenau i øyeblikket hvor han skjønner at han har kommet til helvette. Men jeg er ikke Mengele og behovet er ikke tilstede. Jeg kjente derimot sterkt på følelsen av medlidenhet. Men med ett beveger vi oss ut av teltområdet for siste gang.

På dette tidspunktet hadde jeg allerede forlatt festivalarealet, for å hente bilen som sto et godt stykke unna. Utenfor inngangen registrerer jeg hvordan festivalen er i ferd med å skli ut av kontroll og begynner å ligne mer og mer på en helt vanlig bygdefest utenfor Arvika. Sminken renner i Gotheransiktene, EMO-fjes sprekker i upassende latterbrøl og glinsene technoklær tilsmusses av spy fra fyllesjuke pønkere som leter etter taxi hjem til mamma. Jeg fortsetter videre, stikker ut tommelen mens jeg går langs veien, og en gammel dame stopper. Hun forventet seg sikkert en døddrukken og kåt guttunge som kunne forveksle henne med godt selskap for natten, men jeg var edru og impotent etter å ha tapt nok et parti sjakk, så hun kjørte meg høflig dit jeg ba henne kjøre. Jeg manøvrerte så bilen vår trygt tilbake til teltområdet, og parkerte på en ledig plass jeg ikke skulle parkert på. For der lå det en flaske, og den eksploderte under hjulet. Eirik er overbevist om at vi må ha punktert. Også nå, som det er på tide å komme seg hjem. Vi er fornøyde og paranoide. Vi hadde gått fra bordet og pusset tenna. Vi var tomme for øl og stort sett ganske edru alle sammen, og det var ingen måte i hele verden at vi kunne gjeninnta den festen vi nettopp hadde krabbet ut av. Så vi lar det stå til å kjører nervøst mot Kongsvinger. Og alle sovner, jeg er ensom bak rattet og ser for meg hvordan denne bloggen når en monumental finale i det vi blir stående et sted inne i de svenske skogene og må skifte vårt første dekk i ly av mørk natt og tjukk tåke, men hver gang jeg går ut ser tilstanden ut til å være stabil. Og under helt normale omstendigheter sovner vi i våre planlagte senger på Kongsvinger tidlig på morgenkvisten.


Neste dag bråvåkner jeg og sjangler bort til toalettet. Når jeg kommer tilbake til rommet blir jeg møtt av en intens brutal lukt av fyll, sommer og årgangssvette. Det stinker. Og det stinker festival. Det går opp for meg at det merkelige fenomenet en festival er, forsvant i dag tidlig. Jeg hadde forlatt festivalen, og det er først da en kan kjenne lukta av det. Stanken som først nå stinker.

Jeg tenker på Ole Øyvind som har forlatt utlånsmadrassen på gulvet og forbereder seg på å møte en kritisk Glåmdalenredaksjon i Kongsvinger sentrum. Jeg tenker på Torstein som ikke fikk kjøpt seg snus på vei hjem og som må klare seg uten nikotin på denne noe dystre dagen. Bjørnar som skylder oss saftige pengesummer hele gjengen fordi det slitne bankkortet nekta å fungere i Sverige. Eirik som ikke har to campingstoler å levere tilbake til bestefaren sin. Og mest av alt tenker jeg på de utallige menneskene som akkurat nå pakker sammen restene av klær og telt, og som vil våkne til den samme stanken som traff meg, bare i morgen tidlig.

Det er bare en ting som gjenstår. Klokka er to, det er søndag og sola skinner da jeg sjangler søvndrukken ut fra Jørgens festning og nedover mot Kongsvinger Sentrum for å rettferdiggjøre de foregående døgnenes opplevelser ved å skrive ned hva jeg så. Jeg finner meg et kontor, brygger en bøtte kakao og bretter fire klissete notatbøker ut over skrivepulten. Det er en del hel del poesi og enda flere raske innfall og inntrykk og som til slutt endte opp i denne Terrord-bloggen du endelig er i ferd med å nå slutten av. Innimellom finner jeg noen få utsagn med opphav i en stupfull pønker, og de nødvendige kommentarene fra noen lokalt forankrede festivalbremser. Begge deler lar seg sy inn i en tekst om alt som ikke er nevnt i denne fortellingen fra Arvika. Resten av materiale får ligge en god stund til mens jeg og Jørgen drikker mer øl og etter hvert skiller lag for å søke nye Gonzomarker for høstsemesteret. Så blir det blogg av sannheten. Vi har tatt oss god tid. Med dette er Gonzo-sommeren over. Nettene er blitt mørke, vannet er kaldt og i en eller annen peis liker jeg å tenke at det nå knitrer friskt i en tirsdagsutgave av Glåmdalen fra i sommer. Langsomt brennes hele opphavet til denne teksten, slik dårlig journalisme skal.