Gonzo-sommer: Norway Cup

- Skrevet av Ole Øyvind med omfattende oppstøt fra Jørgen

Jeg vil følge opp Jørgens beskrivelse av våre jobbvaner med noe mer konkret: Et virkelig, usensuert eskempel på den terrordistiske arbeidsmetode. Jørgen kan ikke klandres for at han forbigikk visse detaljer i stillhet, han har nemlig et år igjen å jobbe på horehuset. Han har noe å tape. Men jeg er ferdig med Glåmdalen en gang for alle. Heretter må jeg søke nye Gonzo-marker. Ja for faen, helt ferdig - ikke minst etter den behandlingen vi fikk av sportavdelingen da de refuserte stort sett alle sakene vi som særdeles inkompetente - og desto mer leseverdige - frilansere skrev fra verdens største fotballturnering..

Jeg har vært på Norway Cup én gang tidligere. Som utøver. Det føles så lenge siden nå. Jeg var et naivt lite barn som drevet av irriterende livslystighet hoppet over alle provisoriske hinder jeg kom forbi på min vei over Ekebergsletta. Jeg gledet meg sånn til å dra til turneringshora at jeg ikke sov natta i forveien.

Jeg var like trøtt da jeg forrige uke vendte tilbake, men av helt andre grunner. Jeg og Jørgen fikk i oppdrag å dekke Norway Cup for Glåmdalen for en god slump penger. Det var et tilbud vi ikke kunne si nei til. Søndag klokka åtte måtte vi pent sette oss på bussen mot Oslo utstyrt med kameraer og notisbøker. Slik var i hvert fall planen. Men den bussen gikk ikke.

Mens min partner kan skamme seg over å ha vært en dreven fotballdrittunge, har jeg aldri vært på en fotballtrening i hele mitt liv. Og jeg har heller aldri i hele mitt liv møtt så mye motstand fra familien min ovenfor et prosjekt. "Jeg skal på Norway Cup", fortalte jeg seriøst, og ble møtt av sjokkerte fjes. Særlig skeptisk var min fetter Sverre, som brast ut i hylende latter og befant seg ute av stand til å kommunisere på en halv time. Snart var ryktet spredd utover alle instanser av Svennevig-familien. Jørgen skulle til Norway Cup. Det her kunne aldri i verden gå bra. Tilbake til primærskribler Ole Øyvind:

Jeg ankom som vanlig Kongsvinger lørdag kveld, med bagasje nok til å kunne overleve en natt hos Jørgen og noen påfølgende dager i hovedstaden. Det var konsert på Creutz, og vi møttes hos Njål for å drikke øl. At vi skulle opp grytidlig neste morgen var det ingen grunn til å ta hensyn til. Jørgen var dessuten på jobb nå også, han skulle skrive en sak om konserten til mandagsavisa, og måtte levere den før vi dro.

Så snart ølet var borte tusla vi nedover mot byen, og fant den nesten tom. Nok om det. Jeg hadde akkurat fått lønning fra nevnte Glåmdalen og benyttet anledningen til å legge igjen kortet i baren, tappe det for øl til en verdi av 100 kroner og bli overstadig trøtt. Halv tre gikk vi fra Creutz, og innom Glåmdalen, hvor Jørgen skulle skrive om begivenheten. Det er ikke til å legge skjul på at vi begge var fulle. All ære til Jørgen som faktisk satte seg til å skrive i denne tilstanden. Jeg for min del sovna i første og beste stol. Klokka fem våkna jeg brått, og reiste meg fortumlet opp på gulvet. Straks hørte jeg et merkelig grynt, snudde meg - og fikk se Jørgen, som vettskremt kom ramlende ut av en sofa i andre enden av rommet, og ble liggende desorientert på gulvet. Saken var ferdigskrevet - og vi glemte igjen to halvspiste kebaber og en kopp skammelig uberørt kakao på desken og kom oss ut så fort vi kunne.

For det første, jeg kan ikke få understreket akkurat hvor trøtt Ole Øyvind var. Jeg skal ikke nekte for at jeg benyttet anledningen til å duppe av selv, men da jeg tydet fram noe Led Zeppelin fra bandet som spilte var det ikke annet å gjøre enn å hylle. For det andre, jeg kan ikke få beskrevet akkurat hvor utrolig stolt jeg er over å ha rablet ned 20 cm tekst om arrangementet etter en mengde ulike alkoholenheter. Tanken på den prestasjonen holdt meg gående som journalist under hele Norway Cup.

Sofahendelsen fortjener også noen ord. Etter å ha skrevet ferdig saken sjekka jeg om Ole Øyvind var bevisstløs, som jeg pleier å gjøre med alle fulle venner. Han pustet, så jeg la meg på en rød sofa i enden av rommet. Timer senere kviknet Ole Øyvind plustelig til. Og jeg var der og da totalt overbevist om at det var morgen og de første ivrige journalistene var på vei inn i rommet. Jeg braste i gulvet, tittet rundt meg, og oppdaget en tafatt gonzojævel foran meg. Lettet pustet jeg ut, og så forlot vi altså bygningen.

Neste oppdrag var å hente bagasjen min, som jeg på sedvanlig vis hadde lagt igjen hos Njål. Veien dit opp fremsto skrekkelig lang. Plutselig fikk jeg øye på en sykkel som ublygt sto og bød seg fram i veikanten. Jeg klarte ikke styre meg. Sykkelen var til alt overmål uten luft i noen av dekkene, det hjalp på samvittigheten. Vi la i vei over brua; jeg med tunga på styret og Jørgen på bagasjebrettet. Da vi var kommet 500 meter ba jeg ham vennligst hoppe av og vente. Det var ikke like lett som antatt å sykle på felgene. I første motbakke ble jeg bitter nødt til å stige av setet og trille, og da jeg omsider var oppe hos Njål var jeg så utslitt at jeg ikke orket å bremse overhodet på vei ned igjen. Jeg la baggen min på styret, hvilte hodet på den - og løftet beina. På mirakuløst vis kom jeg meg smertefritt ned til byen, og vekket Jørgen, som denne gangen hadde lagt seg til å drømme om nerdefyll på en stol utenfor Telegrafen. Vi leverte sykkelen i området der jeg hadde funnet den, og la i vei oppover bakkene mot Jørgens hjem. Nå begynte jeg for alvor å gå tom for krefter. Da jeg innså at det var under to timer til vi skulle dra med bussen mot Oslo, fremsto det plutselig meningsløst å slepe all bagasjen oppover hele jævla Lia, så jeg rullet ut soveposen på første og beste plen og sovnet som en stein. Litt senere kom Jørgen og vekket meg. Det var morgen og vi skulle dra.

Det som møtte meg halvveis nede i Lia var en fredelig mann. Det var ikke med glede at jeg sparket mannen i magen for å tvinge ham tilbake til virkeligheten og i retning Ekebergsletta. Mer er det ikke å si om akkurat det. Men en vakker dag skal du få sove ut rusen din på den samme plenen, uforstyrret.

Men bussen vi hadde forventet å benytte, møtte ikke fram som antatt på holdeplassen. Vi hadde rett og slett oversett det faktum at dette var en søndag. Da er det jeg får øye på et tog på andre siden av Narvesen-kiosken. Det toget kunne vanskelig ha andre destinasjoner enn Oslo, tenkte vi, og fikk rett. Dermed var det duket for en ny time søvn, lett forstyrret av en skrikerunge og to tilbakestående menn som diskuterte brukervennligheten på en nyervervet PDA-jævel mindre enn én meter fra øret mitt.

I en tilstand av total likegyldighet ovenfor alt bortsett fra myke underlag klarte vi så på mystisk vis å komme oss til Ekerbergsletta.

Ønsker å legge ytterligere vekt på mystisk vis. Først kom vi oss jo ombord på toget, veldig på slump. Så våkna vi på Oslo S, enda mer på slump. Og så bare gikk vi ut i byen en vei, og da var det så på slump at vi måtte ta oss sammen. Ole Øyvind fulgte etter meg og jeg fulgte etter Ole Øyvind. Det her gikk ikke. Ole Øyvind samlet krefter til å spørre etter veien mens jeg satte meg ned på noe som minnet om en stol. Vi kom oss på en rød buss og kjente lukten av svette sokker. Det var bare å legge seg til å sove.

Vi gikk av bussen på et uskyldig fortau, og så oss rundt. Alt som var å skue var fotballbaner i hver jævla lille retning. Vi hadde ikke noe sted å sove, ikke noe sted å legge fra oss bagasjen. Ingen stødig redaksjonell kakaomaskin for å skape orden i tilværelsen. Vi var rett og slett overlatt til oss selv, bakfulle og overbelastede i fotballjungelen. Det var først nå jeg for alvor ikke orka mer.

Bare ett håp holdt meg på beina. - Vi måtte finne pressesenteret. Et eneste fast holdepunkt vi kunne klamre oss til. Pressesenteret er alltid en oase i ørkenen. Hvis du er på en festival hvor det selges dyrt øl fra kran, er pressesenteret eneste sted hvor du kan nyte medbrakt. Og hvis du er på en fotballfestival, er presseteltet det eneste stedet du kan snakke om og oppbevare øl uten at du blir sett på som en trussel for den generelle sikkerheten. Så vi spurte oss fram, fant, inntok, og fikk endelig et betryggende bånd rundt halsen som fortalte alle de forbipasserende at jeg var en arbeidende journalist og ikke noen entusiastisk fotballspiller. Først da gikk det opp for meg at akkurat det hadde vært den største påkjenningen av dem alle. Lettet kunne jeg legge fra meg bagasjen under et bord, gå ut igjen, og det halsbåndet utgjorde en forskjell omtrent som å være under beskytning med eller uten rustning på kroppen.

Så la vi oss ned på første og beste gressplen. Med en Hunter S. Thompson bok som pute sov jeg ut bakrusen i over to timer mens livslystige drittunger som kunne vært meg for sju år siden hoppet fram og tilbake over den sovende journalisten og sendte fotballer mot hodet mitt etterfulgt av en langt mer irriterende fnising.

Deretter tok vi fatt i arbeidet.

Jeg fant fort ut at jeg overhodet ikke trivdes på Ekebergsletta denne gangen. Overalt hvor jeg snudde meg var veltrente, sunnhetsfokuserte og trangsynte fotballspillere uten begrep om andre verdier enn de allment kristenleir-aksepterte. Det var en verden jeg er vel bevandret i fra barndommen av, og som jeg trodde jeg var ferdig med en gang for alle. Gjensynet ble smertefullt. Jørgen kan ikke ha hatt det stort bedre. Hver gang ballen var i nærheten av mål, så han uforstående på meg og spurte om det ble scoring. En gang spurte jeg hvordan han rangerte sin fotballinteresse på en skala fra 1 til 10.

- Kanskje 3. På en god dag.

Men så var vi heller ikke der for å skrive fotballfokuserte reportasjer. Dette er en sann historie. Noen betalte oss for å dra til Norway Cup, men de ba oss pent om å ikke fokusere på det som skjedde på banen. Det glemte desverre sportredaktøren å fortelle videre til vikaren sin før han tok ferie (- i hvertfall er det hva jeg må anta inntil de svarer på mailen vår). Første dag skrev vi nemlig to saker, og ingen av dem kom på trykk. Den ene var en beskjeden liten snutt med tittelen ”Irriterende god sportsånd”, den andre var en morosak som sammenligna fotballtrenerne med reinkarnerte naziledere på sidelinja. Neste dag skrev vi to helt ukontroversielle saker om publikum på sletta. Disse sakene kom på trykk, etter at noen på Kongsvinger hensynsfullt hadde fjernet både sluttpoengene og avsnittsinndelingen.

Dessverre en helt naturlig del av å være ansatt i Glåmdalen.

Før vi ga oss den dagen skrev vi enda en reportasje, der en amerikansk fotballtrener blir omtalt som ”en pensjonert drillsersjant fra Vietnamkrigen”. At den kom på trykk var et under i seg selv. Kanskje Glåmdalen bare er feige rotter, og tok sjangsen fordi offeret selv ikke ville ha mulighet til å lese eller forstå omtalen. Jeg var uansett fornøyd. Det skulle jeg nok ikke blitt. For vi fikk ikke mer på trykk. Det var en jævla nedtur. Jeg er egentlig ikke så nøye med å få en Norway Cup-reportasje på trykk i Glåmdalen. Men når du først er desperat nok til å selge deg sjøl og kunden sier nei takk da du har tatt av deg alle klæra - det føles ikke ålreit.

Inne i presseteltet var det faen ikke et snev av moralsk støtte heller. Her var hele norges fotballpresse samlet på et sted, og få er klar over akkurat hvor jævla overlegne, kyniske, seriøse og kjølige disse menneskene er. Anti-gonzoistiske robotfrilansere fra Sunnmøre prakka på oss saker de hadde skrevet. Ole Øyvind og jeg leste, og vi leste kjedelige tørre samlebåndsaker. Vi nikket og sa bra. Eller jeg tok på meg jobben om å uttale meg mens Ole Øyvind heiv i seg brødskiver fra presseteltkantina for å dempe sult og sinne. Vi delte en skarve laptop fra Glåmdalen, som vi sammen knotet ned sakene på. Vi hadde en del diskusjoner, vi lo og skribla ned mye usakligheter som bare bindersmannen i Word vet om den dag i dag. Men vi var kule og vi gjorde et godt stykke arbeid. Det syntes derimot ikke journalisten som satt ved siden av oss.

- Hvis dokke ska rekke den bussen må dere se å komme dere av gårde! Det handler om planlegging guter. For den kampen er ferdig når dere endelig kommar dit. Ja det går mye tid, det går mye tid! Men neida, det e ikkje mitt problem! Neida! Ikkje mitt problem! Spydigheten fra denne mannen rant utover ansiktene våre. Jeg ble provosert. Men faen heller. Han kan sitte der på Norway Cup i campingvogna si og skrive ned resultatene til 100 lag med tolvåringer. Edru og utilfredsstilt på alle tenkelige måter. Og vi rakk den jævla bussen kan jeg bekrefte. Vi rakk den jævla bussen.

Alt arbeidet herfra og ut ble gjort forgjeves. Det var (i embeds medfør) bortkasta at vi Mandag kveld ble på Ekeberg til langt på natt. Alt var godt forberedt. Vi tok med ølet vårt opp på sletta, og straks Jørgen og jeg var ferdig med å samordne dagens krigsreferanser, gikk vi ut for å bedrive ny research. Jeg kunne nemlig i min tiltagende deliriumstilstand ikke tenke meg annet enn at så mange ungdommer på ett sted – fotballspillere eller ikke – automatisk ville koagulere sammen i en voldsom fjortisfyllefest under pariserhjulet vi hele tiden hadde skimtet i det fjerne. Det ville i så fall bety ubegrenset tilgang på den typen fotballfiendtlig stoff vi var på konstant jakt etter. Så, for å kunne skli motstandfritt undercover og inn i festens kjerne satte vi oss til rette under et lukket partytelt – som dermed ble omdannet til et eksklusivt Gonzopressetelt - og ikledde oss promilledrakt.

Teltet, som fungerte som oppbevaringstelt for Peppes Pizza, ble urinert på fra innsiden. Dette mest fordi jeg måtte veldig på do, men også fordi Norway Cup er et av de mest kaotiske overpriste kjøpesentrene jeg har befunnet meg på. Folk handla som om de skulle hamstre opp proviant til et tiår under bakken. De som trodde Norway Cup var et gratis arrangement tar feil. Jeg tok meg selv i å kjøpe pizzabit dagen før. Den var vond og jævlig, og hei, der hadde jeg rett og slett enda en grunn til å urinere. Jeg angrer ikke.

Noen øl senere var klokka blitt elleve. På tide å finne fram våpnene. Vi tok pennen i hånda og la i vei mot tivoliet. Vi fant ikke en jævva fotballspiller. De hadde lagt seg, alle som én. Hva slags verden er det foreldregenerasjonen overlater til oss? Tivoliet var faen meg stengt allerede.

Den eneste situasjonen jeg husker fra resten av kvelden er at jeg og Jørgen går bortover mot Campingplassen og møter et hindrer i form av et lavt tau mellom to stolper. Jørgen tusler bedagelig over, men som ved et trylleslag må jeg være tilbake på min første Norway Cup turnering, på vei mot teltet etter en god kamp, for jeg presterer å ta sats å hoppe lekende lett over tau-enheten. Landingen blir knallhard, ikke minst mentalt. Jeg innser at Jørgen forventer en forklaring.
- Jeg mislikte sterkt hvordan jeg fremsto der, unnskyldte jeg meg.
- Ja, mumler Jørgen.
- Det oste faen meg kvalmt av lekenhet og naiv glede, fortsetter jeg.
- Det brøt rett og slett med alt du står for, innrømmer Jørgen.
Et øyeblikk var jeg redd, men pulsen avtar sakte igjen etter Jørgens beroligende kommentar. Jeg nevner det bare så dere skal tro det er noen dans på roser å være journalist. Det er faen meg litt av en prøvelse.

På dag tre pakker vi sakene. Et panisk anfall som har vokst fra vi tok våre første journalistiske skritt på sletta tar endelig fatt i oss begge to. Vi forlater robotene i presseteltet. Vi går imot strømmer av drittunger i shorts. Det er så viktig for oss at vi begynner å løpe. Av og på t-baner, inn i basen vår for å hente soveposer, og så et beinhardt maraton mot Timekspressen til Kongsvinger. Vi kommer oss på.

Og der satt vi med hver vår notatblokk en siste gang. Hva har skjedd med oss? Umulig å vite enda. Men før eller senere, før eller senere kommer dette til overflaten. En dag om noen år vil Ole Øyvind passere en fotballbane og se at ballen blir sparket og tippe fullstendig over. Det vil si klikk i hodet hans. Han kommer til å gå bort til ungene, han kommer til å intervjue dem. Og han kommer til å sende saken til Glåmdalen som vil motta det mest psykotiske rabbelet de noensinne kommer til å lese i hele sitt liv. Selv vil jeg alltid være på flukt fra fotballen. Jeg vil stenge meg inne i en toppleilighet hvor jeg lager voodoo-tøyballer jeg stikker nåler i. Her oppe bor jeg for å minske sjansen for at noen skal skyte en fotball gjennom vinduet. Så det gjenstår bare å spørre om Norway Cup er offeret i denne teksten eller oss? Jeg tror dessverre det siste.

Som Ole Øyvind sier, det er ingen dans på roser å være journalist.