1.desember - Desemberrevolusjonen, forsøk 2

Vi er sent ute, vi er klar over det. Men nå er første luke klar til å åpnes. Ja, vi prøver igjen. For andre år på råd giver vi løs på et idiotisk lite sært adventskalenderprosjekt som våre tre faste lesere sikkert vil sette pris på. Jepp, vi er nede på tre igjen nå. Og jeg er fullstendig klar over at Ole Øyvind satt og klagde over akkurat det samme første desember i fjor. Det er mulig at vi på et punkt fikk flere. Men vi har ikke behandlet massene bra. Vi har drukket opp hele lønningspåsan, inkludert selve poseenheten, sovet ut bakrusen, våknet opp, og forstått at nå er det på tide å få orden på ting igjen. For en stund i hvert fall.

Første desember har uten tvil vært min særeste første desember, og jeg bruker derfor det som unnskyldning for at denne adventsteksten kommer sent. For i dag tidlig våknet jeg brått opp hos min gode venn Ebzen etter en krevende natt med garasjerock på et lite utested i Oslo. En time senere satt jeg og intervjuet Thomas Dybdahl over telefonen for lokalavisa. Enda en time senere trasket jeg rundt i Oslo i mild bacardi-rus. Og to timer senere, etter å ha konsumert en baguette med ukritiske mengder hvitløksdressing, stod jeg foran busssjåføren som skulle geleide meg til Kongsvinger, og mumlet uvisst fram "en hvitløk til Kongsvinger". Jeg kom meg på, etter å ha byttet ut hvitløk med student og humret beskjedent i lag med bussjåføren. Og i det jeg drar fram en avis ser jeg hvilken dato det er. Nemlig 1.desember.

Med dette som utgangspunkt lover det jo virkelig ikke bra. Men det er verre, bare vent. For siste gang jeg hørte livstegn fra Ole Øyvind, var for to uker siden. For tre dager siden, sendte jeg en overoptimistisk melding om at jeg virkelig syns vi burde prøve å gjennomføre en adventskalendder i år også. Det er mulig at det bare var entusiasmen som oste ut av sms-en som skremte Ole Øyvind fra å svare. Men jeg aner faktisk ikke om mannen er i live. Ikke et eneste livstegn har kommet fra hans base i England. Og det er et annet problem. Mens jeg har sju timer skole hver dag, det vil si sju produktive timer å skrive på, står Ole Øyvind bak en bardisk i London og tapper øl til sure gamle gubber hele dagen. Han har nok å drive med. Og derfor vil jeg introdusere dere for årets joker. Christoffer.

Når det blir for mye for oss, kan vi trekke fram dette frikortet fra kortstokken vår, og ut spretter Chrish som troll i eske og lirer av seg noen tilfredsstillende festligheter. Han har lovt bort hele fem tekster, og vi kommer til å trenge dem.

I tillegg blir jeg nødt til å kvele eventuelle forventninger når det gjelder kalenderens gang. Vi vet du er vant til en lik sjokolade i alle lukene. Sånn fungerer ikke denne kalenderen. Noen luker kommer til å bli jævlig tomme, det kan jeg love. Mens andre blir større. Da jeg var liten introduserte mamma meg for et konsept hun valgte å kalle "fornuftig adventskalender". Denne kalenderen inneholdt tilsynelatende spennende pakker hver dag, som viste seg å bare være sokker, tannbørster og kontorrekvisita. Vi på terrord vil på ingen måte introdusere deg til en kalender som inneholder fornuft. Men vi vil introdusere deg til et konsept vi velger å kalle "alternativ adventskalender."

Siden Ole Øyvind muligens er død, tillater jeg meg å plassere mannen på tynn is. Hvis vi ikke hver dag klarer å komme med noe som kan minne om en tekst, inviterer Ole Øyvind alle som føler seg snytt til konferanserommet på Vinger hotellet hvor han vil stå bak talerstolen og spise hver eneste side av Beatles-boka si. Det vil bli muligheter til å ta bilder både under selve seansen, og i løpet av sykehusoppholdet i etterkant, hvor landets legende kirurger vil redde den stakkars gutten som holder på å dø av tidenes mest imponerende forstoppelse.

Helt til slutt siterer jeg Ole Øyvind fra i fjor, som igjen siterte en urgammel klisjé som har fulgt forfattere som ikke aner hvordan de skal avslutte en tekst men er desperat klare for å avslutte den:

"Følg med i morgen!"