2. Desember - Denial, Anger, Acceptance

Jeg skjelver noe helt jævlig på hendene akkurat nå. Det er helt seriøst problematisk å skrive. Og det er fordi jeg er ekstremt opprørt. Jeg har blitt overrumplet. Det var i utgangspunktet en fin dag. Jeg hadde fri fra tappekranene, og jeg hadde noen penger i lomma, så jeg benyttet anledningen til å handle et par julegaver, blant annet til min medgonzoparter Jørgen. Det skal han være særdeles glad for. For når jeg kom hjem klarte jeg etter en times kjemping endelig å komme meg på internett. Det er lenge siden sist jeg gadd å prøve. Det er sjelden jeg lykkes. Men når jeg plutselig får kontakt synes jeg det er ganske befirende og herlig, ettersom mobilen min også er ute av spill og jeg lenge har vært rimelig avskjermet fra den omverdenen som ikke ligger i gangavstand fra leiligheten i London. For det er her jeg befinner meg. Jørgen skriver i gårsdagens blogg at han har sendt meg en melding, men den ligger i så fall fortsatt og svirrer i lufta her et sted. Jeg har ikke hørt noe fra noen. Så det første jeg gjør er å sjekke mailen. Deretter er jeg i grunnen ferdig med nettet for i dag. Jeg kommer ikke på hva man driver med der. Det føles som å være tilbake på en skole jeg har gått ut av. Jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. I ren kjedsomhet velger jeg å undersøke om det er kommet noen nye kommentarer til Arvika-eposet vårt her på Terrord. Og da jeg ser overskriften på den øverste bloggen, er det pulsen raskt øker, og skjelvingen tiltar. For her er det åpenbart noe jeg har gått glipp av.

Jeg bor altså i Kilburn, et geografisk sinnsyke-asyl i Nord-London. Og jeg aner fint lite om hva som skjer i Norge. Jeg jobber på pub, har sjelden peiling på hvilken ukedag det er og den eneste datoen jeg bryr meg om å huske er da husleia skal betales. Så fra jeg våknet i dag tidlig tok det rundt ti timer før jeg fant ut at det var blitt desember. Og når jeg først fant det ut spilte det egentlig ingen videre rolle. Jeg husker da jeg var liten. Det begrepet omfatter tiden før jeg hadde drukket whisky, lest Bjørneboe eller hørt Led Zeppelin. På den tiden var første desember en av søylene som livsgrunnlaget mitt hvilte på. Jeg sov gjerne ikke så godt natta i forveien. I natt derimot, sov jeg jævlig godt. Og det var vel hele poenget.

Uten å kunne få noen som helst godkjennelse fra meg har Jørgen altså satt i gang et nytt adventskalender-prosjekt. Jeg ante uråd. Betyr dette at jeg skal ha en tekst klar i morgen? Annenhver dag resten av advent? Fy faen. Fy faen nå er jeg ute å kjøre. Jeg trodde liksom jeg ga klar nok beskjed ved å avslutte fjorårets kalenderoppsummering med ordene "Ikke faen om dette blir noen tradisjon". Det gjorde jeg altså ikke. Heldigvis er det visse forbehold her, ser jeg da jeg leser videre. Og videre. Og.. har faen ikke min gonzoparter vært iskald nok til å love bort MIN Beatles-bok, MIN verdighet og MITT fordøyelsessystem for et samarbeidsprosjekt jeg ikke ante at eksisterte?

Jeg trenger en forklaring. Den raskeste måten jeg kan kontakte Jørgen på akkurat nå, tror jeg er ved å skrive blogg. Så Jørgen. Det er greit for meg. Du har selvfølgelig bare gode intensjoner. Men ironisk nok sitter jeg her og leser i "Beatles". Fakta faen. Den ligger rett foran meg. Jeg leser den så ofte, at det er kanskje ikke en like stor tilfeldighet som det kan høres ut som. Men likevel. Jeg kan se hvor tjukk den er. Jeg har levd på spaghetti og tørre nudler siden september og jeg tror det siste tolvfingertarmen min trenger akkurat nå er en kilo paperback-papir. Det er en verdig måte å dø på, men jeg hadde håpet å holde meg gående litt lenger. Jeg har bøker å lese, steder å besøke. Du dro i gang dette alene, så jeg vet ikke hvor mye du innerst inne har regnet med meg. Vel, jeg gidder ikke være feig. Jeg skal se hva jeg kan få til. Men jeg lover ikke stort. Og siden du gir løfter for meg skal jeg øke motivasjonen min ved å gi noen løfter for deg også. Det er et velbrukt poeng, men du skylder meg herved en varm jævla tuborgflaske fra RIMI Festningen for hver blogg jeg klarer å få ut før julaften. For det er omtrent like flaut som om det var moren mi jeg snakket om, men jeg har faktisk lært meg å savne det, her i pubkulturens hjemland.