Kvalmende for en kveld

Uansett størrelsen, omfanget og forarbeidet til en fest, vil den alltid leve på kjøpt tid med en skuelig avslutning i sikte. I den store kosmiske uendeligheten har den kortere levetid enn en programleder på svisj. Den er i det hele tatt en stor levende organisme på dødsleiet. Alle organer er snørt sammen i et skittent halvråttent system, og det er bare et spørsmål om tid før den begynner å gå i oppløsning. Til tider har Ole Øyvind og jeg vært vitale organer, hengt med til absolutt siste fuglekvitrende dødsleietime. Vært den svake hvesinga fra en gammel mann med uttørkede lepper og noen fortvilte bank fra et utslitt hjerte. Andre ganger, betraktelig oftere skal jeg innrømme, er vi av de organene som svikter først. Osteporoseinfiserte beiner og armer som forlater skuta lenge før den har begynt å synke. Men aldri i våre festliv har vi vært kreftsvulsten i en festkropp. Før nå.

Alle hater de. Det er den gjengen på en fest som ikke kjenner verten så godt. Som totalt mangler respekt for residensen de befinner seg i. Som former seg en egen republikk på kjøkkenet og suger ut livskraften av en fest uten å gi noe som helst tilbake. Bøllene, rett og slett. Jeg vet ikke helt hvordan det skjedde, mange ukjente faktorer fikk oss opp i situasjonen vi etterhvert så at vi var i. Men det var altså slik at vi en sen kveld plutselig hadde tatt på oss rollen som kreftsvulsten. Vi var disse bøllene. Og det hadde mye å gjøre med at Ole Øyvind ikke hadde spist siden frokost den dagen.

Vi var lovet grillspyd og pølser for faen. I hagen stod en plastsklie og et svømmebasseng. Her var det gull og grønne skoger så langt vi kunne se. Så er det noe rart vi ble skuffa? Et nærmere innsyn i festen viste nemlig at alt dette bare var en festlig fasade som skjulte en dyster sannhet.

For i hagen var det kaldt og jævlig. Vinden presset seg igjennom oss som om den var på edruelighetsoppdrag fra gud. Svømmebassenget var tildekket av presenning. Grillen hadde ingen klart å få fyr på. Og av menneskelige innslag kretset en blid ungkar og verten på 25 som led av kronisk danskebåtssyndrom rundt hjertet av festen: En gutt og ei jente smørt så til de grader sammen av depresjon, spiseforstyrrelser og betroelser at de opererte som en egen enkeltstående masse av konsentrert livløshet. Vi frøys, følte oss utafor og var sultne, da særlig Ole Øyvind. Vi hadde kommet til en tilstelning vi ikke likte. Og hva er det mennesket gjør når det ikke er tilpasset til omgivelsene sine? Det begynner å endre på dem.

Utakknemlige virus var vi. Kun ute etter å utnytte og få ting slik vi ville ha dem. Og det begynte så høflig og beskjedent som bare det. Vi spurte om vi kunne bevege oss inn, det var i orden. Så spurte vi om vi kunne få grillspydet til det spiseforstyrra paret, det var i orden. Min fetter og jeg fortærte det unisont fra hver vår kant som om det skulle forsvinne mellom de marinadedryppende hendene våre når som helst. Så spurte vi om vi kunne sette på en annen kanal enn Voice, som hadde svidd i øynene våre som helvetesild i hele fem minutter. Det var ikke i orden, men greit nok, vi skulle ikke være vrange. Trodde vi. For det var på dette tidspunktet at Ole Øyvind og jeg rusla ut på kjøkkenet for å unngå en altfor følelsesladd diskusjon om feminisme. Grillspyd hadde Ole Øyvind ikke fått. Og det var derfor ingen tvil om at sulten hadde tatt fullstendig bolig i ham da han med nervøst blikk begynte å lukke og åpne kjøkkenskap og forsiktig forsyne seg av godteri og sjokolade. Det hele var svært nett og fylt av barnlig uskyld. Men det ga mersmak. Vi følte en slags makt. En makt til å gjøre denne festen mer kompatibel med oss selv. I dette huset var ikke ting som de skulle være. Det er da bare rett og rimelig at vi gjør noe med det. Gjør dette til et bedre sted.

På en av kjøkkenhyllene stod en overvektig mann og dame i porselen iført badetøy. De var rett og slett jævlig stygge. Her fikk familien i huset Mallorcametadonet sitt hver gang de stod opp om morgenen for å trakte kaffe og så opp på pynten sin. Jeg kunne ikke støtte noe slik. Det ville være feil. Så jeg tok like godt tak i statuettene og gjemte de oppå kjøkkenskapet i håp om noen dager uten at far i huset skulle komme inn, titte opp på figurene, og ta den daglige gloseprøven bestående av ordene "uno" og "cervezas".

Men vi ga oss ikke her. For da jeg stod foran et toalett iført pels kom jeg til å titte på bildene på veggene rundt meg. Brått oppdaget jeg et bilde av en fleipete karikatur av en kar som stod tre meter unna et toalett, lot urinet treffe gulvet, for så å la det sprette opp i toalettet igjen. Dette var ment som en festlig påminnelse til menn om at det er essensielt å få innholdet ned og i sentrum av klosettet, samt ikke overvurdere penislengde/urineringsrekkevidde. Og ja. Den provoserte noe jævlig, jeg må bare innrømme det. Det er det gyseligste jeg har sett. Jeg kunne takle teksten. Jeg kunne takle noen krasse vulgære kommentarer om menn. Men det bildet. Av den naive gubben som stod der og urinerte i bakken. Jeg holdt det ikke ut. Jeg fant ikke dette festlig på noen måte. Så jeg tok like godt bildet og gjemte dette også. Fjernet det fra offentligheten som om jeg vikarierte for Hilde Hummelvoll i Forandring Fryder.

Da kjøkkenet var gjennomskuet for enkel mat, gikk vi inn i stua igjen. Men nå hadde ballen begynt å rulle. Ting skjedde fort nå. Vi gadd ikke sette oss der hoveddelen av festen foregikk, vi fant vår egen utestengende salong noen meter unna de andre. Ole Øyvind stjal en trommestikke fra kjelleren. Det ble gjort en beskjeden innboring i barskapet, forbrytelsen ble allikevel innrømt og benåding ble utstelt. Men vi var jo pøbler. Hva var det vi dreiv med? Denne voldsomme maktfølelsen hadde gått helt til hodet på oss. Og i det vi forlot huset tok et av medlemmene i det som nå hadde blitt en liten mob bestående av flere ledd enn bare Ole Øyvind og meg, en halvtømt trelitersdunk med hvitvin fra det deprimerte paret. Rett og slett fordi vi tenkte at de ikke hadde godt av mer.

Så der satt vi for oss selv på provisorisk postfest. Med stjålet vin og sjokolade. Vi lukket øynene og lot skyldfølelsen hjemsøke oss i drømme.

Vi ville dem jo bare det beste. Vi trodde vi gjorde dem en tjeneste ved å gjøre det vi gjorde. Og det var først etterpå vi så hva det var vi hadde gjort. Skruppelløs vandalisme. Få mennesker fatter hvordan det er å være pøbel, få mennesker forstår hvorfor pøbelen gjør det han gjør, men pøbelen selv vet ikke at han er en pøbel. Han er en trosblind sektgutt i oppdrag fra gud. Så husk det, tenk i hvertfall på det. At neste gang du våkner rulla inn i en sakkosekk i ditt eget hjem, skuer utover stua di og ser stuebordet spikra opp i taket. Så er det gjort fordi noen har trodd at dette er riktig å gjøre. De har gjort deg en tjeneste. Og kanskje har de det også. Vandalistenes veier er uransakelige.