10.desember - Telefonskrekk

Vi har alle irrasjonelle frykter. Ole Øyvind er redd for at noen skal kutte strupen hans om natten, Jørgen er redd for å spy på seg selv i fylla, og jeg? Jeg lider av telefonskrekk.

Ja. Jeg er redd for den lille plastdingsen som alltid er i nærheten av meg enten jeg er hjemme på rommet, i bilen, eller midt på gata. Jeg skal innrømme det; jeg hater telefoner. Nå sier det seg selv at jeg ikke har mange positive tanker om harde objekter som konstant befinner seg såpass nær skrittet mitt, men det er flere grunner også.

Jeg hater telefoner fordi de på et hvilketsomhelst tidspunkt kan finne på å ringe. Jeg hater å løpe ut av dusjen for å nå en ringende telefon, jeg hater å måtte stoppe i coladrikkingen min for å starte en samtale med en person jeg ikke kan se, og jeg hater å våkne midt på morgenkvisten fordi en full kamerat har glemt nøkklene til internatbygget vårt. Selve ringingen er et problem, men jeg er faenmeg ikke begeistret for samtalene heller.

Tanken på å snakke med en person jeg ikke er i stand til å oppnå visuell kontakt med er noe jeg misliker sterkt. For alt jeg vet, kan det hende at jeg faktisk bare endelig har kommet til det punktet at jeg snakker med meg selv uten å vite det. Jeg vil være sikker på at når jeg snakker, så snakker jeg med et menneske av kjøtt og blod. Samtaler via telefoner gjør det også forbannet vanskelig å lese kroppsspråk (ikke at jeg noengang har vært flink til det, men jeg liker å ha muligheten).

Et annet aspekt ved telefoner jeg ikke kan fordra, er hvordan de nesten ubemerket knyttes til lommeboka di, og sakte men sikkert sluker pengene etterhvert som samtalene varer. Spesiellt i fylla er dette et problem, da jeg lett kan få impulser som forteller meg at jeg MÅ fortelle Jørgen noe fullstendig meningsløst, eller at jeg ringer opp en person som står et par meter unna – bare for å fleipe... Det slutter å være fleip når jeg først legger på etter at vi har pratet sammenhengende i 20 minutter.

Mobiltelefoner gjør det bare altfor lett å bruke opp våre surt ervervede småpenger. Sosialt sett er de også fullstendig forkastelige. De nyeste modellene har også kamera til bilder og filmmuligheter – og dette igjen åpner for uante mengder telefonterror. Selv er jeg neppe den første som våknet dagen-derpå med filmklipp fra situasjoner jeg aldri husker fant sted.

Eksempel?

Lørdagen før jeg reiste fra Kongsvinger for å avslutte høstferien min var jeg, Jørgen, Njål og et par andre utvalgte folk i knærkekjelleren til Eirik og nøt livets vann med ”Fear and Loathing in Las Vegas” på TV skjermen i bakgrunnen. En uke og tre dager senere fant jeg en film fra den kvelden på mobilen der jeg og Jørgen står ved en svart bakgrunn. Det er mørkt så jeg kan enda ikke skjønne hvor faen vi var hen, men ett var sikkert; vi var overstadig berusede begge to. Jørgen hang med hodet slik bare en sveiseblind-Jørgen klarer, og selv holdt jeg mobilen overraskende stødig. I bakgrunnen hører jeg at det er en form for musikk som er tatt rett ut fra en skrekkfilm, og jeg har en samtale med Jørgen som går slik;

C: ”Jørgen?... We are so fucking drunk right now!”

“And what I would like to say is… Jørgen? Please say something clever!”

J: “…..”

“Dogs fucked the pope? No fault of mine!”

C: “And that’s it!”

Jeg har også en film fra samme kveld, da en eller annen sitter å spiller den mest rævkjørte versjonen av “Mary had a little lamb” jeg noengang har hørt – på blokkfløytejævel…

Så for meg er mobiler et onde. Men ikke alle syns dette. I sannhet er det mennesker her som ikke klarer å leve uten førnevnte kommunikasjonsgjennstand. Jeg vil ta et eksempel i Nordmøre Folkehøgskules egen lille kommunist; Russeren Alexey. (Han er ikke nødvendigvis kommunist, men han snakker så dårlig Norsk at jeg ikke har klart å fått oversikt over hans politiske standpunkt enda.).

Alexey er en type som nylig gikk til anskaffelse av sin første mobiltelefon. Noen klarte å forklare han hvordan den fungerte, og han ble med ett skolens mest sosiale person – for folk som ikke går der. Hva jeg mener er at selv om noen klarte å fortelle hvordan mobilen fungerer, klarte de tilsynelatende ikke å forklare hvordan man skrur den AV, eller konseptet med at man faktisk betaler for samtaler pr. minutt. Alexey har ikke blitt sett uten en mobiltelefon i hånden, og kjeften i gang med å lire av seg russiske fraser, siden midten av oktober.

Men det er Alexey, og vi vet alle at Kommunister ikke henger seg opp i å ha for god personlig økonomi uansett.

Så er telefoner i helhet en god eller dårlig ting? Det kan være opp til hver og en av dere å komme frem til her nå i førjulstiden.

Men du kan ta gift på at jeg skal fortsette å bruke undertøy med stålplater frem til det er bevist en gang for alle at skadelig stråling fra mobiltelefoner er en myte.

Av Chrish