9.desember - Pølsemetall

En småsnurt kokkejævel møtte meg på oppvaskjobben min her en kveld. Han hadde vært på Iron Maiden-konsert. Og han var bare tildels tilfredsstilt.

Jeg måtte selvfølgelig få hele historien. For dette er en mann som på alle måter elsker Iron Maiden. Hva gikk egentlig galt?

Rockekokken satte seg ned på bakrommet, tente en trøstens sigarett, og begynte å fortelle. Her hadde han altså entret en enorm jævla musikkbegivenhet. Valhall er på størrelse med en fotballbane. Og som man gjerne blir på konsert, ble også vår kokk tørst. Han hadde lyst på øl. Jakten på tappekranene begynte.

Og han går og går, leiter iherdig etter det skranglete overprisa fatølet fra plastkrus. For det må jo strengt tatt være her. Noe er allikevel galt. Alle folka han går forbi tusler rundt med munnen trygt forankret i et sugerør som ender i røde plastbegre. Til slutt lyser et colatelt mot han. Og vår kokk får det endelige brutale svaret. Hallen er eid av Coca Cola. Og det eneste som er mulig å få kjøpt her er overprisa brus og føkkings pølse i lompe.

Er det bare jeg som finner dette utrolig festlig? 13 000 heavymetalgubber samlet under ett og samme tak, uten øl. Så der stod kokken da. Omringet av langhårede rockere og Number of the Beast jomende over hele lokalet. Og jeg kan så jævlig høre han si "en pølse i lompe, min gode mann", legge den blanke 20-kroninga si pent på disken, motta pølseenheten, og gomlende snu seg mot scena. Jeg kan ikke tenke meg noe mer ufarliggjørende enn en klumpete tjukk mannehånd med tatoveringer oppover hele under- og overarmen, som holder varsomt rundt en pølse i lompe.

Det er bare så fryktelig lite rock n' roll.