16.desember - Terrord infiltrerer badstua

Mens Ole Øyvind krabber seg vei igjennom livets skole er jeg fortsatt kneblet til skoleverket. Men det er det siste året og i faget gym har vi fått en falsk følelse av frihet i form av egentrening. Egentrening som drukner i et hav av byråkrati, en endeløs mengde papirer om utholdenhetsteori, detaljerte planer for utførelse av aktiviteter i timen, logger, planer, målsetninger, det er et slit. Men jeg har slitt. Jeg har virkelig jobba for å få slippe å ha gym i gymtimene. Faktisk tror jeg at jeg aldri har jobba så hardt i gymen noensinne, før nå som jeg jobber for ikke å ha gym. Hadde gymlæreren sett meg der jeg iherdig kartlegger muskelgrupper og falske treningsløyper, fy faen, jeg hadde hatt sekser og herredømme over styrkerommet på NTG i morgen den dag. Men i hvert fall. De forrige gymtimene investerte jeg i litt god gammel gonzoinfiltrasjon. Jeg brukte rett og slett gymtimene til å sitte i badstua og varme meg.

Jeg leverte den overdimensjonerte gymplanen min til gymlæreren og satte kurs mot svømmehallen. Da jeg kom hit kom jeg på at jeg hadde glemt badetøy. Jeg skulle jo ikke egentlig bade, men jeg var usikker på de sosiale spillereglene når det gjaldt bekledning i den offentlige badstua. Jeg spurte derfor pent om jeg kunne få låne en svett gammel tettsittende badebukse fra åttitallet. Dama bak kassa svarte kontant "du kan få kjøpt badetøy der." mens hun peker bort mot et stativ.

Jeg beveger meg til stativet og blir møtt av den ene overdådige prislappen etter den andre. På dette tidspunktet vurderer jeg å legge hele prosjektet på is. Men faen heller, jeg har fantasert og diktet opp mye atletikk for dette her. Skal jeg bare la det gå til spille? Nei. Jeg får heller ta konsekvensen av å gå fra fattig til fattigere, for for meg er en hundrelapp svært avgjørende når det gjelder min økonomiske situasjon. Jeg tar den billigste shortsen, som koster gode 200 kroner. Og betaler for å entre lokalet.

Lydig følger jeg de kommanderende lappene om personlig hygiene og riktig rekkefølge for utførelse av hver enkelt porgrampost. Jeg finner et skap, dusjer, setter på meg badetøyet, alt etter svømmehallens reglement. Og så kan gymtimen begynne! Småkald tusler jeg inn i badstua.

I det jeg åpner den tunge døra av treverk, yrer det virkelig av liv der inne. Foran meg står en diger jævelovn. Og til både venstre og høyre er jeg totalt omringet av tjukke, hårete og kliss nakne middelaldrende og langt over middels-aldrede menn. Jeg har flere flauser når det gjelder å miste badetøyet mitt. I et snodig vannland-apparat i Bø kunne 30 korpsjenter fra Hordaland observere en desperat gutt rotere 540 grader rundt seg selv i kraftig motstrøm for så å spurte alt han maktet over i familiebassenget hvor en mørkeblå badeshorts duppet rolig på vannoverflaten. To år senere kunne en helt annen ansamling jenter se en kar i redningsdress på vannski, for første gang i sitt liv, med shortsen rundt skiene istedet for livet. Men dette forteller jeg dere. Her jeg stod, i ukjent territorie, i badstua, var det bare én øyeblikkelig handling som slo meg som fornuftig:

Skal du overleve her må du se til hælvette å få av deg den badeshortsen med en eneste gang.

Allikevel forstod jeg at det ville bli for dumt å ta den av seg her. Jeg fikk noen blikk, jeg gjorde det, men samtalen der inne fortsatte, og jeg tillot meg derfor å finne meg en plass. Halvveis oppe. Jeg blir fort søvnig her jeg sitter. Og tenker at en liten blund vil være en alle tiders start på en såpass alternativ gymtime som dette. Med ivrige mannestemmer rundt meg lukker jeg øynene og kjenner svetten piple fram. Men med ett forlater de elgjakt-diskusjonstemaet og begynner å prate om bilstjeling. Jeg lukker et øye opp for å følge nærmere med.

"Skrutrekker", sier en av mennene på en måte menn bare klarer å si om en ting de føler de virkelig har peiling på og kommer med en sær "eøæh"-lyd etterpå. Han graver fram begge ballene som ligger langt inne i et svart avlukke mellom beina, dannet av årganger med fettreserver. Her hadde vi med en idealmann å gjøre, tolket jeg ganske fort.

Han hadde overtaket her, mennene tolket disse signalene uten å tenke, ballekløinga, stønnelyden, tonefallet. Her skulle det faen meg belæres.

"Førersetet. Gå alltid inn førersetet. Det er jo døra som blir brukt mest. Den med mest sling i."

De andre mennene sier ikke noe. Kanskje har jeg overvurdert mannen, mistolket hele situasjonen. Det blir stille. Den fantastiske biltjuven har faen meg ingenting mer å si. En ny mann kjemper om makta, og den folkelige tonen er enda tydeligere.

"jaja, åååh, skulle vært på Mallårka nå."

De andre mennene småhumrer og nikker enig. Det kløes på baller. Noen steder skifter sammenkrympede uerigerte peniser posisjon fra å ligge til venstre fra kroppens midtpunkt til en mer høyreorientert stilling. Alt dette observerer jeg svært svært forsiktig der jeg sitter og halvsover.

Samtalen går videre, fort og hakkete. Hele tida kommer nye undertemaer, plutselige endringer. Dette er tørrprating på imponerende høyt nivå. Mitt første møte med badstueprating var nok et unntak fra regelen for dette er ikke likt hendelsen som skjedde med biltjuven i det hele tatt. Faktisk er et av de fenomenene som foregår veldig hyppig her i badstua, en brutal kupping av samtalemakta. En av mennene begynner å prate, begynner på en historie, men etter de fire fem første setningene tar en av de andre mennene over! Overkjører historien fullstendig og drar i gang sitt eget løp! Jeg observerer at dette fungerer ganske ofte, men ikke alltid. Som oftest må kuppet inneholde et enkelt, kort og lettfattelig morsomt poeng som må leveres akkurat i det maktforsøket utføres. På denne måten vil mannen som vil overta få badstuelatteren, og da er det bare for den daværende regjering å gå av med en eneste gang.

Det er varmt her i badstua. Jeg vurderer en dusj, for så å returnere, men jeg kommer fram til at jeg står lavt nok i kurs her allerede. En ting er at jeg har på meg badeshorts, en annen ting vil være å kapitulere før noen av de andre i det hele tatt har dratt fram den klassiske vannbøtta. Og i samme øyeblikk strekker den ene mannen seg etter bøtte og øse. Men ikke for å avkjøle seg selv! I stedet kaster han store mengder vann på ovnen! Rommet blir forsiktig fylt av vanndamp og det pipler verre enn noengang i huden min. Fy helvette, dette er varmt. I kaoset observerer jeg en nærmest høytidelig stillhet. Vanndampritualet krever sitt. Det blir en pause i konverseringen. Sekundene går. De eneste lydene å høre er fornøyde mandige stønnelyder og brysthår som blir klødd på.

Snart tar en ledelsen igjen. Han begynner forsiktig. Samtaletempoet og intensiviteten skal pleies på nytt. Men det går ikke lang tid før gutta er på topp igjen.

Hos meg er nå formen på et kritisk nivå. Jeg er snart nødt til å komme meg ut. Men jeg går ikke ut hvis ingen andre går ut. Ikke faen om jeg skal kjenne på den ydmykelsen aleine. Jeg venter. Og jeg venter. Ikke orker jeg å følge med på samtalene. Håpet om at noen skal trekke seg tilbake til dusjen forsvinner sakte for meg. Kanskje blir jeg nødt til å gå alene, skal jeg overleve dette her og rettfatte opplevelsene mine fra dette stedet som på akkurat nåværende tidspunkt ikke er så idyllisk som da jeg gikk inn, og som får ord som gulag, Auscwhitz og Zyklon-B til å poppe opp i hodet mitt. I et kort øyeblikk undrer jeg meg om hvordan det ville vært her om hele nazitysklands topp satt på rekke og rad. Goebbels drar en jødevits og Mengele skyter inn et festlig forskningseksperiment fra sidelinja. Boblen sprekker, og godt er det. For en av mennene reiser seg. Han går mot døra. Og jeg er ikke snau med å komme meg ut jeg heller. Mens mannen står der i døra tar han et slags adjø til de andre:

"Ja da ses vi neste uke da gutter!"

Jeg går mot dusjens behagelige tempererte vann som er som balsam for meg nå. Og mens jeg kjenner strålen slår det meg at jeg nettopp har tatt del i et fantastisk kulturelt fenomen. Det jeg har vært vitne til er et ukentlig mannekollektiv. Her samles 10 godt voksne menn for å prate om absolutt ingenting i et rom som holder en stødig temperatur på 80 grader. Og de sitter her, kliss nakne hele gjengen! Og dette gjør de hver eneste uke.

Jeg bestemmer meg for ikke å gå inn igjen. De har det godt der inne, det vet jeg. Og det skal de få ha også. Uten at en intetanende pjokk med badeshorts skal ødelegge rusen deres. Jeg unner dem tida her inne. Totalt isolert fra omverdenen og kunstig oppvarmet. Når de går ut av badstuedøra og inn i dusjen er de født på ny. Det er deres livmor.

Det er deres dop.